fredag 20. mai 2011

Elsker vi fortsatt USA?

Som en del av Dagsavisen og UDs REFLEKS-prosjekt publiseres denne kronikken både på www.nyemeninger.no og her på bloggen.
 
Vi vandret i Skyggenes Dal da George W. Bush var president, og ble deretter så ivrige da Barack Obama ble valgt at vi sporenstreks gav han Nobels Fredspris.
Som fanget i et usunt forhold får vi fornyet håp hver gang USA hvisker søte ord, og dykker ned i depresjonen når den uunngåelige skuffelsen som akkompagnerer den virkelige verdenen skyller over oss.

Obamas presidentperiode er en god «case study» i dette fenomenet. Før eller siden ville både de som stemte på Obama, og de som så på i spenning, bli skuffet. Det var strukturbestemt at Norges stormfulle Obama-forelskelse kom til å ende brått og brutalt. Obama er tross alt president for verdens eneste supermakt, med over 1.000 militærbaser rundt om i verden, tre eksisterende kriger i imperiets periferi, og en pågående kamp mot terror som tar i bruk forkastelige metoder. Altså var det mye «hope» og ganske så lite «change» man burde forventet seg.

Nordmenn kan trøste seg selv med at de var ikke alene om å være naive. USAs egen venstreside har rast ned i depresjonens dal, enda de burde visst bedre. De har det til gjengjeld verre enn den norske venstresiden: de befinner seg ikke bare i et usunt forhold, de befinner seg i et usunt forhold som de ikke kan bryte ut av. Selv om Obama – i deres øyne – har utviklet seg i en retning de ikke kjenner igjen, er alternativene så meget, meget verre. De har ingen andre friere som banker på døra. Skuffelsen som ropes ut over de liberale bloggene vil ikke bli hørt eller tatt på alvor.

Den amerikanske venstresiden lærer muligens aldri av sine feil (for øvrig en vanskelig ting å gjøre når man alltid har kun to valg: pest eller kolera). Men la oss benytte denne sjansen til litt selvransakelse. Det er ikke umulig at vi kan kurere den følelsesmessige berg- og dalbanen med bedre kunnskap om amerikansk politikk og kultur.

Noen av våre forvirrede følelser overfor USA bunner nemlig i en misforståelse: Vi tror vi kjenner USA. Kulturfloden som skyller over oss fra vest får oss til å tro at vi gjennom tv-serier, musikk, film og internett faktisk forstår oss på «annerledeslandet» i vest for å bruke Ole O. Moens begrep. Og når vi besøker Europa-light storbyer som New York City og San Francisco (eller begir oss ut på den klisjéfylte men alltid populære roadtrip’en med en convertible), så har vi nesten klart å overbevise oss selv om at, ja, USA kjenner vi.

Men våre amerikanske stereotypier overlever gjerne ikke møtet med den amerikanske virkeligheten utenfor NYC og San Fran. Det er ikke til å komme bort i fra at der eksisterer en dyp kulturkløft mellom religiøse amerikanere og skandinaviske ateister. Vi tror gjerne liberale new yorkere er mer «ordentlige amerikanere» enn konservative kirkegjengere i sørstatene. Og hvorfor tror vi det? Fordi vi kjenner oss igjen i liberale new yorkere, men ikke i konservative sørstatsfolk. Og siden vi kjenner oss igjen i dem, må de være de ekte amerikanerne, fordi USA, det kjenner vi.
Men det gjør vi ikke. Og hvorfor gjør vi ikke det?

Problemet ligger faktisk mye hos oss selv. Det er ikke særlig tilrettelagt å forske på eller ta utdanning i amerikansk politikk i Norge. I følge Bernt Hagtvet ved UiO er dette på grunn av en kulturell antiamerikanisme i norsk akademia. Men en annen nærliggende forklaring er også at alternativene lønner seg mer: EU og FN er helt klart mer populært. Dette gjenspeiler antakelig Norges egen rolle i verden (og dermed prosjektmidler og jobbmuligheter), som rettes mot FN heller enn stormakter. Dette vitner for øvrig om lite selvinnsikt, for ikke bare er USA Norges viktigste allierte, men Norges måte å misjonere på i utenrikspolitikken er da ganske så lik USAs. Likeså vårt evige problem med dobbeltmoral hva gjelder oljeinteresser og våpeneksport vs. demokratiserings- og menneskerettighetsmisjonering.

Ole O. Moen har uttalt at mangelen på akademisk interesse for USA skyldes «Vietnam-syndromet» hvor dagens forskerstand ble kurert for sin USA-interesse i ung alder grunnet USAs egen dårlige oppførsel. Hvis dette er korrekt, har USA et enormt problem med sin egen «myke makt» (altså ideologiske tiltrekningskraft): Dagens unge akademikere og dermed framtidens forskerstand er antakelig nesten like skuffet over Irak-krigen og torturveldet i kampen mot terror som foreldregenerasjonen var over Vietnam. Men om det inspirerer til et ønske om dypere forståelse eller en akademisk avvisning, det må tiden vise. Den generelle trenden har dessverre vært at norske studenter i USA har falt dramatisk de siste to tiårene: fra 2.200 studenter i 1990 til 1.200 i skoleåret 2007-2008. Nå har tallet tatt seg opp noe, men ligger fortsatt bak glansårene på 90-tallet.

Før vi kan elske USA, må vi altså forstå USA. Og her har vi mye å hente inn.

2 kommentarer:

  1. Du har skrevet en veldig bra artikkel om vårt forhold til USA, spes. i forbindelse med vår forelskelse for, og deretter skuffelse over Obama. Antiamerikanisme er nevnt.

    Men finnes det en reell, ekte-norsk antiamerikanisme i Norge? Svaret er tilsynelatende ja, i følge USA-eksperter som Hagtvedt og Ole O. Moen. Selv er jeg båtflyktning fra Vietnam og ingen USA-ekspert, men jeg er ikke helt enig med Hagtvedt og Moen. La meg forklare det:

    Mange assosierer antiamerikanismen med nordmenns protester mot USAs engasjement i Vietnamkrigen på 60- og 70-tallet, og mot USAs engasjement i Irak i 2000-tallet. Men det ser ut som liknende protester hadde kommmet fra venstresiden i USA først, før de kom til Norge.

    Altså ingen store norske protester mot "USA" uten forutgående sterke prostester fra venstresiden i USA. Med andre ord, den norske kulturéliten kopierer den amerikanske venstresiden og tror det er "antiamerikansk".

    I forbindelse med Vietnamkrigen har jeg ikke funnet noen selvstendige norske holdninger som er helt ulike holdningene hos den amerikanske venstresiden: samme fokus på amerikanernes handlinger og tanker, og lite kjennskap til hva vietnameserne gjorde og tenkte.

    Min påstand er at den norske kultureliten så på Vietnamkrigen gjennom den amerikanske venstresidens øyne. Bak enhver NRK-reportasje om Vietnamkrigen fantes det et forutgående amerikansk innslag, hevder medieforsker Henrik G. Bastiansen ved Institutt for medier og kommunikasjon for 15 år siden.

    Kanskje er det et godt tegn at flere norske studenter studerer i andre land enn i USA? Vi får se hvem som får toppjobber: de som har studert i USA eller de som har studert i andre land.

    SvarSlett
  2. Takk for grundig og interessant kommentar! Jeg synes fenomenet anti-amerikanisme er vanskelig, da det er alt for lett å karakterisere legitim kritikk av amerikansk politikk som anti-amerikanisme (og dermed ufarliggjøre det). Jeg er enig i at venstresidens politiske opposisjon ikke er så langt fra USAs egne liberale meningsytrere, og anser derfor ikke slik kritikk for å være anti-amerikansk, men heller "kritikk fra innsiden", altså med mål om politisk forbedring og økt forståelse. Dersom man derimot er i mot alt amerikansk fordi det er amerikansk, da tror jeg man kan snakke om anti-amerikanisme.

    For øvrig er det bare positivt at studenter drar utenlands uansett hvor de drar, men siden Norges egen sikkerhetspolitikk ligger så tett opptil USAs er det jo viktig - i mine øyne - at man har et godt norsk forskningsmiljø på dette.

    SvarSlett