onsdag 30. august 2017

Å blogge eller ikke blogge - bli med på Facebook!

Hei dere, som jo er ganske åpenbart så er jeg ikke flink til å oppdatere bloggen jevnlig. Det er mye man skal rekke i livet - forskning, undervisning, mann, sønn, og media-henvendelser om USA. (Dette er det jeg bruker dagene på, egentlig. Og litt trening. Og vin...)

Ofte blir det slik at det jeg heller bruker tiden på å skrive en kronikk eller snakke med journalister på telefon enn å skrive på bloggen. Det jeg derimot er mye flinkere til er å drive Dagens DCs Facebookside. Her linker jeg til kule saker, morsomme videoer, interessante podcaster og skriver egne betraktninger.

Så - frem til jeg får bestemt meg for hva jeg vil med bloggen, anbefaler jeg at du følger Facebooksiden!

H.E.R.

Kampen om USAs sjel

Sinte hvite menn med Ku Klux Klan- og Nazi-symboler har marsjert med brannlykter i Charlottesville, Virginia, tilsynelatende for å protestere mot fjerningen av en statue av Sørstatsgeneralen Robert E. Lee. Dagen før dagen hadde de også en pilegrimsferd til Thomas Jeffersons statue på Universitetet i Virginia, dets grunnlegger. Dette er trist, men ikke overraskende. Hvit makt-bevegelsen i USA er nemlig mye mer enn kun en bevegelse, det er en av ideene USAs grunnleggelse var tuftet på, og som også Jefferson stod for.
Jeg har tilfeldigvis min master- og doktorgrad i statsvitenskap fra University of Virginia, og bodde i Charlottesville i 7 år. Jeg lærte mye av det. Jefferson var slaveeier, og universitetets nydelige campus – som er på UNESCOs liste over verdensarvsteder -  ble bygd av slaver. Jeg bodde i en studenthybel som hadde en umerket slavegrav ved siden av seg. Jeg gikk ofte forbi gravlunden for de som hadde kjempet for Konføderasjonen i borgerkrigen, som ligger på universitetsområdet. Gravlunden opprettholdes av United Daughters of the Confederacy den dag i dag. En time unna ligger Richmond, Virginias delstatshovedstad og hovedstaden til Konføderasjonen. Der kjørte jeg i min Buick LeSabre’97 ned ‘Monument Avenue’ hvor statuer av Konføderasjonshelter som General Robert E. Lee, Konføderasjonspresident Jefferson Davis og Thomas ‘Stonewall’ Jackson står på rekke og rad.
Gravlunden har med borgerkrigen å gjøre. Monumentene har det ikke. Med det mener jeg at de ikke ble satt opp i dens forbindelse. Konføderasjonsminnesmerkene ble faktisk i hovedsak satt opp i to historiske perioder: på starten av det 20. århundret og på 1950- og 1960-tallet. Dette var en del av den hvite motstanden mot det at ikke-hvite amerikanere skulle oppnå samme status og rettigheter som hvite. Konføderasjonsstatuer som den av General Lee i Charlottesville ble oppført i 1924 som en del av Jim Crow-æraens forsøk på å kue den svarte lokalbefolkningen. Konføderasjonsflagget som Guvernør Nikki Haley av Sør Carolina tok ned i 2015 ble reist i 1961.
1961.
På et valgkampmøte i Arizona tirsdag sa Trump, “They’re trying to take away our culture. They’re trying to take away our history.” Han påstod videre at “These things [monumentene] have been there for 150 years, for a hundred years.” Dette stemmer altså ikke særlig godt.
Kampen om den hvite (mannlige) amerikanerens posisjon i det amerikanske samfunnet har vært pågående siden USAs opprinnelse. Her har både svarte amerikanere og innvandrere vært en trussel. Ku Klux Klan gjenoppstod i 1915 (etter å ha blitt utradert av President og tidligere Nordstatsgeneral Ulysses Grant 1870) og var på 1920-tallet meget bekymret over katolske og jødiske innvandrere. Ikke-hvit innvandring og ikke-hvite amerikanere truet USAs hvite identitet og makten til den hvite mann. Her var Klanen helt på linje med amerikansk politikk, i og med at innvandringsloven av 1924 etablerte nasjonale kvoter som skulle begrense innvandring fra andre steder enn nord-vest Europa, og som forbød innvandring fra Asia. Motstanden mot et multikulturelt samfunn var sterk, og kulminerte på 1950- og 1960-tallet i motstanden mot borgerrettighetsbevegelsen, kalt «massive resistance» av pro-segregeringspolitikeren Harry Byrd i Virginia.
Det er verdt å nevne at alle suksessfulle tredjepartikandidater i amerikanske presidentvalg mellom 1948 og 1968 handlet om motstand mot borgerrettigheter for svarte. Dixiecratene i 1948 ledet av Strom Thurmond, Byrd i 1960 og ikke minst George Wallace (guvernøren av Alabama) i 1968 var alle sørstatsdemokrater som gjorde motstand mot sitt partis stadig mer borgerrettighetsvennlige partipolitikk.  
Men hvit makt-bevegelsen tapte. De tapte borgerrettighetskampen og de tapte innvandringskampen. I 1965 vedtok Kongressen en ny innvandringslov som skulle reversere rasediskrimineringen som lå til grunn for innvandringsloven av 1924. Siden da har USA opplevd ikke-hvit innvandring i relativt stor skala, og USA antas nå å ikke lenger ville være et land med en hvit majoritet innen 2055.
Når det i 2017 igjen dukker opp hvite amerikanere med brannlykter som roper «You will not replace us!» mens de fronter Nazistiske og Ku Klux Klan-symboler, så handler ikke dette om borgerkrigen. Det handler – nå, som før – om høyst dagsaktuell politikk, nemlig at hvite amerikanere yter voldelig motstand mot det ikke-hvite USA. De sinte hvite mennene i Charlottesville har rett i at USA er i ferd med å endre seg, og at den hvite mann ikke lenger har samme posisjon som han hadde frem til 1960-tallet. Dette er noe av bakteppet for Donald Trumps suksess i 2015-2016, en suksess som ikke kan forstås uten at man tar med tidligere perioder med «massive resistance» mot et likestilt og likeverdig amerikansk samfunn.
President Trumps svar på tragedien i Charlottesville var ikke overraskende at det var legitimt å være bekymret over denne iveren etter å ta ned Konføderasjonsstatuer. På en pressekonferanse etter Charlottesville utfordret Trump media: Hva med for eksempel Jefferson, er han nestemann? Trump gikk som vanlig glipp av en mulighet til å føre en opplysende samtale om USAs komplekse væren, en kompleksitet som på mange måter Jefferson eksemplifiserte. USA er både Opplysningstidens Jefferson som skrev Uavhengighetserklæringen, forsvarte religiøs frihet og menneskers iboende rettigheter. USA er også slaveeieren Jefferson, som fikk seks barn med sin slaverinne Sally Hemings (uten at Jeffersons hvite familie anerkjente dette før noen få år siden). USA er det beste og det verste i oss, en drakamp mellom ’the better angels of our nature’ som Abraham Lincoln sa, og våre verste instinkter om rase, hierarki og nasjonalisme.

Det pågår nå igjen en drakamp om USA sjel. Igjen er borgerrettigheter og innvandring stridens kjerne. Det nye er at USAs president ser ut til å være mer Jefferson Davis enn Abraham Lincoln.

[Kronikk publisert i VG 24. august.]