mandag 28. desember 2015

Realisme vs. konstruktivisme i amerikansk utenrikspolitikk

INTERNASJONAL POLITIKK
Årgang 73 | Nr. 3 | 2015 | 456–460 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ts/ip
ANMELDELSER

American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World
Hilde Eliassen Restad
London & New York: Routledge 2015

Anmeldt av Svein Melby
Cand.polit., seniorforsker, Institutt for forsvarsstudier svein.melby@ifs.mil.no


"Innenfor fagmiljøet har det lenge vært et dominerende syn at USAs utenrikspolitiske orientering har gjennomløpt ulike historiske faser. Således er det vanlig å hevde at USA fra starten som uavhengig stat og frem til slutten av 1800-tallet førte en tilnærmet isolasjonistisk utenrikspolitikk, etterfulgt av en kort imperialistisk periode og deltakelse i første verdenskrig, for deretter på ny å vende tilbake til den isolasjonistiske tradisjon. Ifølge denne dominerende skoleretning fant det store linjeskiftet vekk fra isolasjonismen først sted under, og ikke minst, i etterdønningene av annen verdenskrig. Det var nå USA for fullt tok steget ut i verdenspolitikken og ble den dominerende internasjonale aktør. Ofte betegnes denne nye utenrikspolitiske kursen som allianseorientering eller den multilaterale fase, en orientering som siden i hovedsak har preget USAs internasjonale atferd og som har plassert landet som hovedansvarlig for det man definerer som den liberale institusjonelle verdensorden.
I sin ytterst tankeprovoserende bok går Hilde Eliassen Restad til angrep på denne faglige konvensjonelle visdom. I stedet hevder hun at USA helt fra starten og frem til i dag, med små nyanser, har anlagt den samme utenrikspolitiske orientering, nemlig det hun betegner som en unilateral internasjonalistkurs. Restad bygger sin analyse på den forutsetning at nasjonal identitet og særpreg har en helt avgjørende innvirkning, både på forståelsen av egen rolle og på hvordan man betrakter internasjonale utfordringer. Den nasjonale identiteten og rolleforståelse blir derfor også avgjørende for formuleringen av landets utenrikspolitiske hovedkurs. Ifølge Restad har amerikansk eksepsjonalisme alltid vært bestemmende for USAs nasjonale identitet. Og denne alltid eksisterende eksepsjonalisme blir dermed også helt styrende for USAs utenrikspolitiske kursvalg. Dette har vært tilfellet i hele USAs eksistens, og ifølge Restad er det ingenting som tyder på at dette forhold vil endre seg i tiden fremover.
page2image392
Og det er således i den amerikanske eksepsjonalismen man finner hovedforklaringen til at USAs utenrikspolitikk alltid har vært preget av en unilateral internasjonalistkurs.
Restad starter sin bok med en utførlig gjennomgang av hva som ligger i begrepet amerikansk eksepsjonalisme, som hun hevder består av tre hovedkomponenter. For det første at USA er en helt spesiell idébasert stat som er distinkt forskjellig, særlig i forhold til de tradisjonelle europeiske stormaktene; videre at USA har en forpliktelse til å spille en unik rolle i verden; og for det tredje at USA er unntatt fra de historiske maktpolitiske svingninger. Alt dette inngår således i den amerikanske nasjonale identitet og gjør at USA ikke bare er forpliktet til aktiv involvering i verdenspolitikken, men at dette også må skje på USAs egne premisser. Med andre ord en nasjonal identitet som nærmest forutsetter det Restad betegner som en unilateral internasjonalistkurs.
Allerede i sin forståelse av eksepsjonalismens utenrikspolitiske implikasjoner, anlegger Restad en vurdering som skiller seg prinsipielt fra klassisk tenkning. I de fleste studier har det vært vanlig å si at eksepsjonalismen har gitt opphav til en innebygd ambivalens i amerikansk utenrikspolitikk der landet historisk har slitt mellom et ønske om en aktiv, nesten misjonerende vilje til engasjement og et tilsvarende innebygd ønske om å holde seg på avstand fra verdenspolitikkens korrumperende virkelighet – begge deler som to hovedretninger i synet på hvordan USAs republikanske verdigrunnlag best skal kunne ivaretas. Restad hevder på sin side at denne todelingen, og den påfølgende utenrikspolitiske ambivalens, ikke er i samsvar med den politikk USA faktisk har ført, og at den dessuten virker analytisk tilslørende. Eksepsjonalismen er ifølge forfatteren en enhetlig størrelse, og det er som sådan den også må håndteres analytisk.
Hoveddelen i Restads bok består så i en kritisk gjennomgang av USAs utenrikspolitiske historie, en gjennomgang som arter seg som en grundig og veldokumentert argumentasjon for hennes utgangshypotese om forekomsten av en unilateral internasjonalistorientering. Dette gjelder spesielt hennes overbevisende tilbakevisning av den gjengse påstand om isolasjonisme. Dette bygger ifølge Restad på en myte, og en lettvint omgang av hva som bør legges i en definisjon av isolasjonisme. Her har hun også få problemer med å vise at USA i hele sin tid som stat har hatt et aktivt forhold til omverdenen – helt fra tidlig allianse med Frankrike via Monroe- doktrinen, territoriell ekspansjon og omfattende økonomisk samkvem med ulike deler av verden. Og alt dette skjer gjennom en politikk som sikter på å gi USA maksimal handlefrihet og dermed helt i tråd med eksepsjonalismens føringer. Ikke minst viser Restad at den mye omtalte debatt om USAs medlemskap i Folkeforbundet ikke var preget av noen generell negativ innstilling til å involvere seg i verdenspolitikken, men at medlem- skap ble hindret ved at et tilstrekkelig stort mindretall i Senatet anså at visse av Folkeforbundets paragrafer ville være i strid med behovet for amerikansk unilateral opptreden.

Restad nøyer seg imidlertid ikke med å si at en unilateral internasjonalistkurs dominerte amerikansk utenrikspolitikk fra 1776 og frem til andre verdenskrig. Hun hevder også at det påståtte veiskille i USAs verdensrolle som fant sted på 1940-tallet også er overdrevet, og at det i beste fall var snakk om en viss nyansering av den gamle unilaterale hovedkurs. Restad avviser selvsagt ikke det forhold at USA gjennom 1940-årene aktivt bidrar til å bygge opp et omfattende internasjonalt institusjonsnettverk der landet selv inntar en lederrolle, og at USA etablerer et militært fredstidsnær- vær både i Europa og i Asia.
Likevel hevder hun at dette ikke innebar noen amerikansk tilslutning til noen genuin multilateralisme. Det hele artet seg mer som et institusjonelt opplegg rundt amerikansk utenrikspolitisk hegemoni."

...Og resten får dere lese i Internasjonal Politikk! (Det er nå den kritiske biten av anmeldelsen kommer, ha ha. Men jeg er egentlig enig i det Svein skriver, selv når han er uenig med meg. Slik er det inni en akademikers hode - vi er uenige også med oss selv.) For de som leser resten, vil dere se at Svein - som er en "realist" når det kommer til internasjonal politisk teori, har innvendinger mot min konstruktivistiske teoretiske tilnærming. Dette er en veldig viktig debatt, og det er bra at vi er uenige. Kjedelig hvis de få som forsker på USA i Norge er enig i alt, tenker jeg.

Tusen takk til Svein Melby som tok seg tid til å skrive denne anmeldelsen. Det å lese andres bøker og så å skrive en gjennomtenkt anmeldelse er tidkrevende, og kommer på toppen av den høye bunken med andre skrivejobber man har som forsker. Man gjør det gjerne på en søndags ettermiddag, og man får definitivt ikke betalt for det. Takk, Svein!

onsdag 16. desember 2015

Sinte hvite menns mann

Donald Trump er et resultat av den mørke siden av Det republikanske partiets valgstrategi. De har skapt ham, og må derfor ta ansvar for å fjerne ham.

Da Donald Trump 16. juni i år annonserte at han stilte som Det republikanske partiets presidentkandidat, var det veldig få – om noen – politiske journalister eller valganalytikere som hadde noen som helst tro på at dette kom til å vare. Ei heller var eliten i partiet så veldig bekymret. Donald Trump var en ny Herman Cain eller Michele Bachmann – altså en som ville sjarmere ytre høyre i partiet en stund, før deretter å forsvinne fra nominasjonskampen lenge før alvoret satte inn. Men Trump – til tross for en rekke verbale blundere som ellers ville skakkjørt enhver politisk kampanje – varer og rekker. Det republikanske etablissementet er tvunget til å se på at en oransje elefant i glasshus ødelegger alt det de hadde planlagt for 2016.

Hvordan kunne dette skje? Det ubehagelige svaret er at det ikke er noe uvanlig med Donald Trump. Eller, hans væremåte, utseende og personlighet er jo selvsagt en historie for seg selv. Men det politiske fenomenet Trump representerer finner vi igjen og igjen i amerikansk politisk historie. Populisme handler om å forsvare folket fra eliten. Der de korrupte politikerne i Washington, D.C. fyller egne lommer og for lengst har glemt mannen i gata, skal Folkets Forsvarer – altså denne gang Donald Trump – redde stumpene av Den Sunne Fornuften til fordel for Den Jevne Amerikaner.

Bakgrunnsvariabelen for det vi ser i amerikansk politikk i dag er at Det republikanske partiet ikke holder tritt med den demografiske endringen i USA. Der USA blir mer mangfoldig, blir Det republikanske partiet hvitere og hvitere. Samtidig er partiet blitt fanebæreren for det reaksjonære. Partiet har slått mynt på den fryktbaserte reaksjonen hvite velgere har til USAs demografiske endringer. Dette kommer i tillegg til de økonomiske endringene i kjølevannet av finanskrisen som har rammet hvite arbeiderklassemenn hardt. Det er i dag en betydelig og betydningsfull velgergruppe i partiet som er redde for at ”meksikanerne tar jobbene” fra dem og at” muslimene skal ta over USA med Sharia-lover”. Det som karakteriserer Trump-velgere, viser meningsmålinger, er nemlig innvandringsmotstand.

Slikt sett befinner Trump seg i en god, gammel amerikansk populistisk politisk tradisjon. Denne høyrepopulismen i Det republikanske partiet kan sies å ha startet i 1963, da Det demokratiske partiet bestemte seg for å bli partiet for borgerrettigheter og president John F. Kennedy holdt en tv-sendt tale om likestilling mellom hvite og svarte. Der denne populismen i det 20. århundret i all hovedsak handlet om motstand mot desegregering og rettigheter for svarte amerikanere har det i det 21. århundre utviklet seg til en frykt for et stadig mer mangfoldig USA (eller som Ann Coulter kaller det, ”the browning of America”). Den røde tråden er at ”det hvite Amerika” – og da særlig hvite, protestantiske menn – stadig føler seg truet på en eller annen måte.

Trump ser ut til å ha blitt maskoten til en høyrepopulistisk bevegelse i USA som hovedsakelig består av hvite, gjerne menn, gjerne arbeiderklasse-velgere. Disse velgerne føler seg truet, og de er sinte. Vi så dette raseriet i Tea Party-bevegelsen i 2010, en bevegelse som kombinerte den liberale skepsisen mot staten (motstanden mot helsereformen) med en frykt for den første svarte presidenten. Siden 11. september, 2001 har muslimer overtatt den rollen svarte amerikanere tradisjonelt har hatt som ”de andre” i det hvite amerikanske selvbildet. Siden terroranslaget har hatkriminalitet mot muslimer (eller folk som angripere tror er muslimer) økt drastisk. Den hysterisk glade reaksjonen Trumps tilhengere viste da han kunngjorde at USA må stenge grensen for muslimer, tyder på at det er mange velgere som er ekstatiske over at det nå – tydeligvis – er greit å være rasistisk igjen, sånn helt åpent og ærlig. Eller som en Trump-velger sa til CNN, ”Han sier det jeg tenker!”

Det at det er usannsynlig at Trump blir den republikanske presidentkandidaten, og enda mer usannsynlig at han skulle vinne om han ble det er nesten uviktig nå. Vi er forbi den perioden der Trump var et utskudd som ble ledd ut av den politiske eliten. Trumps støtte i meningsmålingene har økt jevnlig siden i sommer, og de faller ikke en gang midlertidig når Trump sier noe rasistisk eller sexistisk.


Trump er et resultat av en velgerstrategi som Det republikanske partiet har brukt siden 1972, da Richard Nixon tok i bruk den såkalte ”southern strategy” for å lokke hvite sørstatsvelgere som var i mot borgerrettighetsbevegelsen inn i folden. Siden da har ”country club” eliten og rurale, reaksjonære sørstatshvite vært på samme lag. Men det var aldri meningen at røkla skulle skvise ut eliten. Partiets rasistiske hundefløyte-strategi har nå manifestert seg som en oransje trompet som sier høyt det man bare skulle hinte om. Dersom eliten i partiet ikke er komfortabel med det, er det opp til dem å ta et oppgjør med Trump så raskt som mulig.

Publisert i Dagens Næringsliv 16. desember, 2015.

onsdag 11. november 2015

Hvorfor republikanerne ikke appellerer til kvinnelige velgere

Det kan man skrive langt og mye om. Se f.eks. her. Men i nattens debatt gav Mike Huckabee oss en liten smakebit på hvorfor:

Fra Washington Post:
"[Huckabee's] memorable moment was a joke that sounded like it belonged in another era. When asked about Federal Reserve Chair Janet Yellen, Huckabee responded: “Well, my wife’s name’s Janet. When you say Janet yellin’, I’m very familiar with what you mean.” And Republicans wonder why they lose women by double digits… "

Blurgh.

onsdag 14. oktober 2015

Den første demokratiske debatten

Det å ha en nyfødt i huset betyr at man plutselig ikke trenger vekkerklokka for å se en debatt midt på natta, fordi man *allerede er oppe*. Sukk. Vel, poden holdt seg lydig stille gjennom hele den første demokratiske debatten, så dette lover jo godt for resten av valgkampen.

Debatten var, for det første, forfriskende normal. Relativt kredible kandidater (nei, jeg inkluderer ikke Lincoln Chafee i den kategorien...) svarte på relativt gode, substantive spørsmål med svar som ikke inkluderte personangrep på hverandre. Det var nesten...forfriskende. Debattens høydepunkt var vel når Bernie Sanders (igjen) nektet å angripe Hillary Clinton på epost-skandalen, men heller nærmest ropte ut at han er drittlei av å høre om disse epostene (video). Det er jo ikke nødvendigvis en vinnende strategi, dersom han ønsker å faktisk vinne nominasjonen (Obama måtte jo angripe Clintons person i 2008 for å vinne tilhengere).

CNNs Anderson Cooper var flink, i den forstand at han spurte gode spørsmål som var ment å få frem policy-orienterte svar, ikke lage bikkjeslagsmål på scenen. Det er jo ironisk at den forrige CNN-debatten (til republikanerne) var ledet av Jake Tapper, som i kraft av å være programleder for CNNs søndagsshow "State of the Union" (som da konkurrerer med de andre etablerte politiske søndagsshowene som NBCs "Meet the Press", ABCs "This Week" og CBSs "Face the Nation") vel er CNNs fremste journalist når det kommer til amerikansk politikk, som var en dårligere debatt enn Coopers.

Men hvem vant debatten? Det kommer an på øyet som ser. Huffington Post utnevner - ikke overraskende - Sanders til vinner, mens Chris Cillizza mener Clinton gjorde det best. Clinton viste seg definitivt fra sin bedre side i kveld. Hun var generelt avslappet men også selvsikker, en vinnende kombinasjon for henne. Heller enn den defensiv og kalkulerende kandidaten var det den tidligere utenriksministeren som er sikker på seg selv og sin erfaring som møtte opp.

Som en sa på Twitter: den rådgiveren som har argumentert for at Clinton burde begrense antall debatter hun er med i står nå i fare for å miste jobben.

onsdag 26. august 2015

Cracking the Glass Ceiling: Om Hillary Clinton, kjønnsdynamikk og amerikanske presidentvalg

Forrige fredag holdt jeg et seminar på PRIO her i Oslo om Hillary Clinton, "gender" og amerikanske presidentvalg. Det var skikkelig moro, med stort oppmøte og veldig mange engasjerte spørsmål fra salen. PRIO ba meg deretter oppsummerer presentasjonen min i et blogginnlegg, og det har jeg gjort her.


Første del lyder således:


In a now legendary 2008 Saturday Night Live skit, comedians Amy Poehler and Tina Fey opened the show by imitating Republican vice presidential candidate Sarah Palin and unsuccessful Democratic contender for the nomination Hillary Clinton, respectively. The skit could have been a harmless imitation game, with Fey and Poehler simply doing their brilliant impressions of each candidate’s personalities. Instead, it was an extended comment by two female comedians on what they saw as the unacceptable sexism in the 2008 campaign. As Fey wrote in her memoirs Bossypants:


This sketch easily could have been a dumb catfight between two female candidates. What Seth [Meyers] and Amy [Poehler] wrote, however, was two women speaking out together against sexism in the campaign.... you all watched a sketch about feminism and you didn’t even realize it because of all the jokes. [...] Suckers! (2012: 216-17)



That the 2008 presidential cycle was “rife with overt [gender] bias,” as political scientist Jennifer Lawless has written should not be a controversial claim. (2009: 71) If you think it is, then I invite you to have a look at this rather shocking compilation of TV clips that the Women’s Media Center made in 2008. The compilation shows established TV news anchors focusing on Hillary Clinton’s clothes, hair and style rather than on her position on the issues.


[1] Which is incorrect, as there have been several women that have run for the presidency. Clinton’s candidacy was seen as historic, however, because of its perceived viability relative to her predecessors’.  (Blakemore, 2015)

fredag 31. juli 2015

Debatt (om debatt)

Neste torsdag er 2016s første presidentdebatt. Bare at det er 2015, og ingen av deltakerne er valgt som presidentkandidat. Det er altså en nominasjonsdebatt som skal gå av stabelen, eller, for å være mer spesifikk: to nominasjonsdebatter. FOX News skal arrangere en debatt mellom de 10 republikanske kandidatene som rangerer høyest (les: minst lavt) i de nasjonale meningsmålingene som målt frem til tirsdag kl. 17. Denne debatten skal avholdes i primetime (kl. 21 på østkysten).

Før dette, tidligere på dagen og ikke i primetime (kl. 17), skal FOX News avholde debatten for B-laget, altså de resterende kandidatene som ikke når opp i meningsmålingene. Klikk på linken over for å se den nåværende fordelingen mellom disse to debattene. Eller se her for Real Clear Politics sin oversikt over alle meningsmålinger (nasjonale og delstater). Her er for øvrig oversikten over de 9 debattene den republikanske nasjonalkomitéen har godkjent.

Det er mye debatt om debatten. Det kanskje mest kontroversielle er spørsmålet om hvorfor FOX News bestemte seg for å bruke nasjonale meningsmålinger? Det er mange (særlig politiske rådgivere affiliert med B-laget) som mener dette bare er tull. De Håpefulle bedriver jo for det meste valgkamp i de delstatene som har de første nominasjonsvalgene - altså Iowa (1. februar - som faktisk er skikkelig sent sammenlignet med hva det har vært de siste presidentvalgene), New Hampshire (9. februar), Sør-Carolina (20. februar) og Nevada (23. februar). Disse meningsmålingene er nok mer informative enn generelle, nasjonale meningsmålinger som på dette tidspunktet antakelig måler mest "name-ID" (det om man har hørt om en person i det hele tatt) enn hvor mye man faktisk liker en kandidat og er enig i hans/hennes politikk.

Uansett kan man vel være enig i at det allerede med 10 deltakere i en debatt kommer til å bli mer utestemme og avbrytelser, enn substansiell policy-debatt. Sånn sett kan kanskje den tidligere debatten med færre deltakere bli mer informativ.

For en annerledes og mer lavmælt diskusjon er det bare å slå på radioen i morgen, lørdag, kl. 11. Da skal jeg være med i Urix på lørdag der jeg og tidligere USA-korrespondent Jørn Hoel Larsen snakker om presidentdebatter igjennom historien.

For øvrig anbefaler jeg som vanlig min tidligere professor Larry Sabatos "Crystal Ball" nettside, som har mye god valganalyse. Her er en fersk artikkel om nominasjonsdebatter siden 1948.

onsdag 22. juli 2015

And now this

I forrige uke var det frist for presidentkandidatene å offentliggjøre pengeinnsamlingsallene sine. Ikke uventet var det Jeb Bush sin Super PAC "Right to Rise" som vant overlegent (se her for oversikten). Hans Super PAC har alene klart å samle inn over 100 millioner dollar, mer enn noen annen kandidat tilsammen.

Hillary Clinton har til gjengjeld samlet inn ca. 70 millioner dollar. Mesteparten av dette var faktisk direkte donasjoner til hennes kampanje (som er regulert av valgkampfinansieringslover og ikke kan overskride 2700 dollar per donor), mens kun ca. 20 millioner dollar var samlet inn av ulike Super PACs. Dette ligner på det Obama klarte i 2007 og er i direkte motsetning til Bush.

Men, det var jo ingen overraskelse at Bush og Clinton ville samle inn masse penger. Så la oss heller ta en titt på denne fantastiske videoen som er lagt ut på YouTube. Den kontrasterer Bernie Sanders og hans kamp mot økonomisk ulikhet med Hillary Clintons vaklende politiske standpunkter opp igjennom årene. Måten videoen er laget på reflekterer Bernies "straight talk" stil og appellerer helt sikkert til de yngre velgerne til venstre i Det demokratiske partiet som (igjen) ikke lar seg begeistre av Clinton. Takk til Thor Steinhovden i Agenda som tipset meg om denne videoen!

søndag 5. juli 2015

Å studere i USA

Den amerikanske ambassaden har tatt en prat med meg om hvordan mine studieår i USA var, selvsagt med det ønske at flere nordmenn skal søke seg dit. Det målet støtter jeg fullt ut, da høyere utdanning i USA er i verdensklasse og ikke minst bidrar til mer kulturell forståelse mellom to meget ulike kulturer. Jo, faktisk, uansett hva dere tror etter å ha sett på amerikanske TV-serier: vi forstår oss ikke på USA. Man må faktisk dra dit, og da gjerne ikke til NYC, men til helt andre plasser. Og bli der. Til det ikke lenger er behagelig.

Intervjuet kan leses her.

I tillegg anbefaler jeg igjen Eirik Torsvolls gjesteinnlegg her på bloggen om hvordan søke seg til universiteter i USA. Eirik klarte det med glans, og er nå ferdig med mastergraden sin ved Tufts University. Ett av de viktigste tipsene er å starte tidlig. Dersom du ønsker å dra til USA høsten 2017 er det faktisk NÅ du må starte. Les og lær!

lørdag 20. juni 2015

International Affairs har anmeldt boken min, og det er moro!

Volume 91, Issue 3
May 2015
Book reviews

"American exceptionalism: an idea that made a nation and remade the world. By Hilde Eliassen Restad"



"American exceptionalism: an idea that made a nation and remade the world. By Hilde Eliassen Restad. London: Routledge. 2014. 180pp. £85.00. isbn 978 0 41581 751 6. Available as e-book.

In American exceptionalism, Hilde Restad provides a tightly argued and provocative overview of America's sense of self. The topic is of interest to the world beyond because America's self-perception of its benign distinctiveness has played a tremendous role in shaping and justifying US foreign policy. Given the inherent complexities of the topic, readers will appreciate the author's clear, tightly structured and playful prose.

It is a truth universally acknowledged that as soon as the United States suffers an economic setback, another debate on American exceptionalism is about to commence. To non-Americans the debate is outlandish, bordering on puerile, since to the non-American mind the US is quite clearly not exceptional, or at least no more so than powerful nations of the past, say the Greeks or the British. The end of American exceptionalism has long been anticipated. In the opening volley of the mid-1970s exceptionalism debate, for instance, Daniel Bell (The winding passage, Transaction Publishers, 1991) argued that ‘today the dream of American exceptionalism has vanished with the dream of empire’. Those were fighting words. American exceptionalism is inextricably tied to the notion of primacy—of being not only different, but also better than the rest. One man's nationalism is another man's patriotism. Hilde Restad is, if anything, bold to seek an ideational study of exceptionalism amid the mine-strewn landscape of the ongoing American culture wars. The exceptionalism debate has been going for so many years that it has become an identity marker, where one's inclination is assumed to indicate other tenets of the proponent's or opponent's worldview. Sidestepping identity politics, Restad arrives at a simple yet persuasive conclusion, namely that American exceptionalism ‘refers to America's constant goal of changing the world without changing itself’ (p. 228).

In Restad's view, American exceptionalism is drawn from three interconnected notions: ‘One, the New World being superior to the Old World; two, the New World pursuing a mission from God that shall save the Old World and; Three, of this country rising to power yet never declining’ (p. 234). This ambition to make a model of oneself makes American exceptionalism more attractive than exceptionalisms bound by place or race, such as that of Wilhelmine Germany or contemporary Russia. To base power on ideas is, of course, only the point of departure, because what aspects of the American experience are to be exported or preserved—and by what means are they to be exported? Restad's book has several merits. One is that it catalogues past exceptionalism studies from de Tocqueville first mentioning America as ‘exceptional’ via the America that ‘does not go abroad looking for monsters to destroy’ of John Quincy Adams to John F. Kennedy's biblical ‘city upon a hill’. A second merit is the overall argument that continuity prevails over change in American foreign policy and that exceptionalism predisposes the US towards unilateral internationalism (p. 229). These are significant insights the build on the research of Bear F. Braumoeller. Restad only arrives at this conclusion after some 200 pages of analysis, where she dispenses with the false dichotomy of ‘isolationism’ versus ‘internationalism’ in American foreign policy—which she persuasively argues is better understood as a constant tension between unilateral internationalism and multilateral internationalism. The two arguments were embodied in the clearest terms by Henry Cabot Lodge and Woodrow Wilson in the debate over US membership of the League of Nations. Restad tells us that Cabot Lodge's arguments prevailed. This is, of course, not new. Authors from Seymour M. Lipset to Charles Murray and Deborah Madsen have taken the isolationist/internationalist dichotomy to task. But Restad takes this one step further, by arguing that ‘the thesis of an American foreign policy turn-around, in the early twentieth century, overplays both the historic separateness and isolationism prior to the 1940s and the multilateral commitment made in those years. If nothing else this helps explain why America's borders expanded in periods that American scholars tells us were marked by isolationism’ (p. 100).

Having read Restad's book, this reviewer is left with the question as to how distinctive American exceptionalism really is. Of course, it has a unique ideological pedigree—as the author lays out in vivid detail—but is not ‘primacy by God's will’ the storyline of all aspiring hegemons? Restad's three points: the American sense of superiority; being called to play the role of saviour and being made of sterner stuff than hegemons past, chime with Putinian exceptionalism, for one. This is not to try and construct some false moral parity—only to say that powers tend to rise by the grace of God, while decline always seems to be the work of darker powers."

tirsdag 26. mai 2015

Finansavisen har anmeldt boken min

Og det ser blant annet slik ut:


"Vår mening 
+ Gjør en god jobb i å forklare hvordan ideen om amerikansk eksepsjonalisme har påvirket verden.

-Detaljnivået, språket og fordypningen gjør at boken henvender seg mer til forskere enn til en bred, opplyst offentlighet." 

Journalist Anders Horntvedt skriver:


"Har du Hørt historien om radio- kommunikasjonen mellom canadierne og det amerikanske marinefartøyet?
Amerikanerne kommanderer cana- dierne til å endre kurs for å unngå kolli- sjon. Canadierne mener det er det ame- rikanske krigsskipet som bør bøye av.
Dette gjentar seg et par ganger før den amerikanske kapteinen har fått nok.
– Dette er USS Lincoln, det nest største skipet i USAs atlanterhavsflåte. Vi er eskortert av tre fregatter, tre krys- sere og flere støttefartøyer. Vi forlanger at du endrer kurs før vi blir tvunget til å gjøre noe drastisk.
– Du får bestemme selv. Dette er et fyr.
at amerikanerne er noe for seg selv er noe alle vet, og at de har vært den eneste supermakten i 25 år har ikke akkurat gjort dem mindre særegne.
To ferske bøker tar opp landets selv- bilde og stilling i den internasjonale orden.
Én av dem står Hilde Restad fra Bjørknes Høyskole for.
Galleriet av norske akademikere som er utgitt på anerkjente britiske og amerikanske forlag er eksklusivt, og hun er én av dem.
Restad har doktorgrad i amerikansk utenrikspolitikk, og boken hennes er basert på doktoravhandlingen. Der utfordrer hun det allment aksepterte innholdet i begrepet amerikansk ek- sepsjonalisme.
Som høyskolen uttrykker det: Enten anser amerikanere USA som det lovede land langt der borte, isolert fra resten av den gamle, korrupte verden, eller som et land med en misjonerende hensikt – nemlig å aktivt skulle redde resten av verden fra seg selv.
Restad argumenterer derimot for at amerikansk historie inneholder en nær sagt konstant utenrikspolitisk tradisjon hun kaller unilateral inter- nasjonalisme.
Hun påpeker blant annet den mot- sigelsen som ligger i at USA liksom skulle være isolasjonistisk fra starten av. Til tross for at tilstøtende terri- torium enten har tilhørt Frankrike, Storbritannia, Spania og Mexico eller indianere, klarte Washington å oppnå «the manifest destiny», kontroll fra kyst til kyst.
Til tross for et beskjedent sideantall, er det ingen lettlest, liten sak Restad har kommet med. Temaet kan kanskje interessere mange, men detaljnivået, språket og fordypningen gjør at boken henvender seg mer til forskere enn til en bred, opplyst offentlighet."

Takker Horntvedt for at han bekrefter at jeg har skrevet en bok myntet på et akademisk publikum, får jeg vel si!

søndag 3. mai 2015

Nobel Institute lecture: "American exceptionalism, George W. Bush, and Barack Obama."


How did the idea of American exceptionalism affect the presidency of George W. Bush, and is it affecting the current president? This is the topic Research Director at the Nobel Institute, Asle Toje, asked me to present on this past week here in Oslo. (Ok, he wrote "American exceptionalism and the presidencies of George W. Bush and Barack Obama. I changed it a bit.)

This task was made more/less daunting (choose your favorite) by the fact that the Nobel Institute is trying a new thing, whereby their old, smaller research seminars have been replaced with public lectures in their large (and very gold-adorned) hall. This spring, their lecture series is called "Liberal Internationalism" (see the list of speakers here - it includes some really cool people like my former UVa professor Bill Quandt, who will probably (?) be speaking about the failures of liberal internationalism in the Middle East).

So, rather than prepare remarks aimed at scholars (who will be vicious in that deathly scholarly way in their feedback) I prepared more policy-oriented remarks for a general audience. But then, I got to have my cake and eat it too, because Geir Lundestad was in the audience and gave me a real scholarly tango at the end of the Q & A session that made me nostalgic for when my dissertation advisor, professor in history Melvyn Leffler at UVa, would tear me (and all political scientists) down with a vengeance.

Mmmm memories.

Anyway, I kept it to a brisk 40 minutes with lots of examples and quotes so if you decide to watch, I promise you will be moderately entertained and definitely not fall asleep. Or, most probably won't fall asleep. My husband, who was in the audience, says it gets a lot better after the first 5 minutes, so you can always fast forward. Thanks husband, for your always honest comments. (That last part was said in an icy kind of voice.)

Enjoy.


tirsdag 21. april 2015

Lunsjseminar på fredag 24. april!

Førstkommende fredag blir det lunsj og bokprat hos Atlanterhavskomiteen. Jeg får lov til å presentere boka mi, mens min gamle professor i Nord-Amerikastudier, Ole O. Moen, kommenterer. Tidligere Washington-korrespondent for TV2, Elin Sørsdahl, er med i panelet. Gleder meg, les mer om arrangementet her.

fredag 17. april 2015

Presidentvalg, utenrikspolitikk og amerikansk eksepsjonalisme

Har publisert en kronikk i Morgenbladet i dag, som ser på amerikansk eksepsjonalismes rolle i utenrikspolitikk og presidentvalg:




"Den amerikanske presidentvalgkampen har selvsagt startet, selv om vi skriver 2015 og ikke 2016. Utenrikspolitikk er sjelden hovedgrunnen til at kandidater stiller til valg, men siden 2001 har det vært veldig viktig for presidentkandidater å bevise akkurat hvor patriotiske de er. Mitt Romney trodde han hadde funnet vinnerformularen da han i 2012 gikk hardt ut mot President Barack Obama og anklaget ham for å ikke tro på ”amerikansk eksepsjonalisme”.


Hillary Clinton ser nå ut til å bli demokratenes kandidat ved presidentvalget i 2016. Sannsynligvis vil de nye republikanske kandidatene fortsette der Romney slapp: Akkurat hvor sterkt tror egentlig Clinton på amerikansk eksepsjonalisme?


Å ikke tro på amerikansk eksepsjonalisme er noe av det verste man kan si om en amerikansk politiker. Hvorfor det? Hva er amerikansk eksepsjonalisme? Begrepet har på mange måter betydd ”annerledes enn Europa”, siden USA jo ble grunnlagt som et selvbevisst republikansk alternativ til de europeiske monarkiene. Problemet med amerikansk eksepsjonalisme er at definisjonen ”annerledes enn Europa” ikke holder. Amerikansk eksepsjonalisme handler ikke om objektive, deskriptive faktorer, men om en nasjonal identitet som bygger på en ide om at USA er normativt overlegen andre land."


 Resten kan dere lese her!

 




 

torsdag 16. april 2015

Utdrag fra boken!

Nettet er en fin ting, der kan man nemlig plutselig finne et utdrag av sin egen bok. Klikk på linken og se forord, dedikasjon og mesteparten av introduksjonen.

mandag 30. mars 2015

Borgerkrigen i USA: 150 år

På lørdag skal jeg være gjest i Urix på lørdag i NRK P2, der temaet er den amerikanske borgerkrigen. Nærmere bestemt hvordan borgerkrigen, som ble avsluttet 9. april 1865 - altså for 150 år siden om noen uker - har påvirket dagens USA.

Det var ved landsbyen Appomatox i Virginia at sørstatsgeneral Robert E. Lee overgav seg til nordstatsgeneral Ulysses S. Grant, og delstaten er dekket av historiske minnemerker over krigen samt åstedet for mang en såkalt "reenactment" av viktige borgerkrigsslag iscenesatt av ihuga borgerkrigsentusiaster. Mitt 7 års lange opphold i det landlige Virginia gjorde meg veldig oppmerksom på hvor viktig borgerkrigen og de umiddelbare konsekvensene av borgerkrigen (den såkalte "rekonstruksjonen" av sørstatene fra 1865-1877) er for amerikansk samfunn, kultur og politikk i det 20. århundret.

"Heritage, not hate" er mottoet til de sørstatsbeboere som ønsker å være stolte av sin sørstatsopprinnelse, og da gjerne også et familietre som inneholder krigsveteraner på sørstatssiden av krigen. Bruken av det kontroversielle flagget til sørstatskonføderasjonen, "the stars and bars" er vanlig i dagens USA og nører stadig opp under krangler om det representerer historie eller hat, kultur eller intoleranse. Her kan dere høre et interessant perspektiv på dette fenomenet fra en bekjent av meg som jobber for National Public Radio.

University of Virginia, der jeg studerte, er ikke bare ble grunnlagt av en slaveeier og har slavegraver rundt om på campus, men har også en egen Konføderasjonskirkegård. Der er det et stort monument med følgende inskripsjon: Fate Denied Them Victory, but Crowned Them with Glorious Immortality. Det *er* rart å gå rundt på campus og se slike ting. Det *er* rart å vite at bygninger man i dag studerer i er oppkalt etter slaveeiende professorer. Det *er* rart å reise rundt på landsbygda i Virginia og se hvor levende minnene er. Ta for eksempel den veldig koselige landsbyen Lexington midt i Appalachian-fjellkjeden, hvis universitet Washington & Lee er delvis oppkalt etter Robert E. Lee. Ta ikke minst dets kjente krigsskole, Virginia Military Institute (VMI) hvis kadetter under borgerkrigen tok del i krigen på sørstatenes side. En av VMIs mer kjente instruktører var "Stonewall" Jackson. Borgerkrigshistorien lever altså i beste velgående langs Virginias grønne åser og gamle slagmarker. 

De politiske konsekvensene av borgerkrigen og den påfølgende rekonstruksjonen av sørstatene er dog den viktigste delen av historien, da disse både gav politiske rettigheter til svarte amerikanere samtidig som det etterhvert førte til et massivt tilbakeslag igjennom de såkalte "Jim Crow"-lovene, Ku Klux Klan-terrorisme og segregering. Denne todelte, pågående historien - en kamp om rettigheter som vinner frem men samtidig møter mange tilbakeslag på sin vei - er en stor del av USAs moderne politiske utvikling. Den kjente historikeren Eric Foner skriver i The New York Times om hvorfor det er viktig å forstå rekonstruksjonen for å forstå dagens USA, og dette er så definitivt anbefalt lesning.


God påske!

tirsdag 3. mars 2015

Excerpt from "American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World"

I'm happy to announce that the official book launch at the Literature House in Oslo last week went well. The room was actually packed (don't people have better things to do on a Friday evening?) and we (I) had a lot of fun. The research director at the Nobel Institute, Asle Toje, commented on my book and former Washington correspondent for the Norwegian Broadcasting Corporation (NRK), Joar Hoel Larsen, had funny things to say about Rudy Guiliani. A good night, all in all.


Since my book is in the "ridiculous academic" price range, the least I can do is publish a tiny excerpt from my Introduction. So, here it is:



How to Be an American
 
It’s been our fate as a nation, not to have
            ideologies but to be one.
Richard Hofstadter[1]
 
Prelude
In 2007, Barack H. Obama announced that he was running for president. His announcement set off a rather unusual series of events in the history of U.S. presidential elections. At first, Obama was accused of not being born in the United States.[2] Next, Obama was accused, in various and often not too subtle ways, of being anti-American. During television appearances on Fox News and NBC in June 2008, political commentator Dick Morris argued that “[T]he question that plagues Obama is ... Is he pro-American?” and stated that “[T]his whole debate about what kind of president [Sen. Barack] Obama would make has swirled around almost an existential level. Is he sort of a Manchurian candidate? A sleeper agent? Or is he the great hope of the future?”[3]
 
Democratic pollster Mark Penn advised Hillary Clinton to target Obama’s “lack of American roots” in the primary by “explicitly own[ing] ‘American’” in her campaign.[4] After Obama’s election to the White House, a third and subtler way of arguing that the president was not truly American emerged. Specifically, President Obama was accused of not believing in “American exceptionalism”. In an influential cover story for the National Review Online, Richard Lowry and Ramesh Ponnuru wrote:
 
It is madness to consider President Obama a foreigner. But it is blindness to ignore that American exceptionalism has homegrown enemies — people who misunderstand the sources of American greatness or think them outdated. If they succeed, we will be less free, less innovative, less rich, less self-governing, and less secure. We will be less.[5]
 
President Obama’s answer to a question of whether he believed in American exceptionalism at a G20 press conference in Strasbourg in 2009 seemed to give credence to this suspicion. Obama responded by saying that he did believe in American exceptionalism, but then added another sentence that seemed to qualify its very nature: “just as I suspect that the Brits believe in British exceptionalism and the Greeks believe in Greek exception­alism.”[6] His reported answer set off a hectic debate in the American media,[7] most of which ignored the rest of Obama’s answer. Obama, in the tradition of all U.S. presidents, of course went on to say that he was enormously proud of his country “and its role and history in the world.” In fact, he said:
If you think about the site of this summit [Strasbourg] and what it means, I don’t think America should be embarrassed to see evidence of the sacrifices of our troops, the enormous amount of resources that were put into Europe postwar, and our leadership in crafting an alliance that ultimately led to the unification of Europe. We should take great pride in that. … And I think that we have a core set of values that are enshrined in our Constitution, in our body of law, in our democratic practices, in our belief in free speech and equality that, though imperfect, are exceptional.[8]
But the suspicion that the United States would be “less” under a president whom ostensibly did not believe in American exceptionalism had taken root. Further evidence of this, Obama’s critics thought, was to be found in the president’s handling of the Arab Spring from December 2010 onward. Aiming to lighten the U.S. military footprint in the Middle East after the Bush administration’s controversial “war on terror,” the Obama administration’s initial approach to the Arab awakening was perceived as somewhat hesitant. From the administration’s perspective, being involved in two wars in the Middle East while also being widely distrusted throughout the region necessitated a cautious strategy. This “wait-and-see” approach in the spring of 2011 amounted to the “unpatriotic acceptance of fading national glory,” critics thought.[9] In the specific case of a possible, and controversial, intervention in Libya, the strategy was labeled “leading from behind” by a White House official.[10] Republican presidential hopeful at the time, Mitt Romney, latched onto the phrase, declaring: “God did not create this country to be a nation of followers. America must lead the world, or someone else will.”[11]
************************************************************************
The Argument
This book is about the connection between American exceptionalism and U.S. foreign policy, but one that aims to challenge the conventional manner in which the two have been coupled.
Most writers on U.S. foreign policy agree that domestic ideas about what kind of country the United States is affect its foreign policy.[12] Whether in the study of U.S. commitment to multilateralism,[13] post-Cold War policy,[14] or of the historic U.S. foreign policy traditions,[15] scholars write extensively about the importance of an American identity for its foreign policy.
In this book, I argue first, that American exceptionalism is a meaningful and helpful way of defining the elusive category American identity. This means, as we shall see, treating it not as objective truth, but as subjective self-understanding.
 
Second, I argue that the belief in exceptionalism has had a deep and lasting effect on how the United States relates to the world. Specifically, American exceptionalism has contributed to a more constant foreign policy tradition than commonly argued. I call this tradition unilateral internationalism, meaning that the United States has always been internationalist (engaging with the world politically, economically, and militarily) but has preferred to conduct its foreign policy in a unilateral, rather than multilateral, manner. As we saw from the reactions to President Obama’s multilateral strategy in Libya in 2011, engaging in substantive multilateralism is in fact seen as being “un-American.” The United States does not play by any other rules than its own, and will certainly not be seen as being led by others.
 
My argument differs from conventional literature, which argues either that the United States historically has vacillated between cycles of intervention and isolation, or that the early period of U.S. foreign policy was isolationist or at least non-interventionist, but that the United States became – with the harrowing experience of World War II – a committed multilateral internationalist. I will refute both the cyclical and the periodic theses of U.S. foreign policy.
 
In short, I will argue first, that the belief in the idea of American exceptionalism is a useful definition of American identity, and second that it has contributed to a more constant unilateral internationalist foreign policy than most other scholars recognize.
***********************************************************



[1] Quoted in Hans Kohn, American Nationalism: An Interpretive Essay (New York: The Macmillan Company, 1957), p. 13.
[2] The “birther” critique was one heard quite often in the 2008 election, which accused Barack Obama of being born in Kenya, not Hawaii. Not being born in the United States makes one ineligible to run for president. See, for example, Ben Smith and Byron Tau, “Birtherism: Where it all began,” Politico (April 22, 2011). URL: http://www.politico.com/news/stories/0411/53563.html.
[3] Brian Levy, “Today hosts Dick Morris, who says people are debating whether Obama will be seen as ‘sleeper agent,’” Media Matters for America (June 24, 2008). URL: http://mediamatters.org/print/research/2008/06/24/today-hosts-dick-morris-who-says-people-are-deb/143842
[4] Uri Friedman. “’American Exceptionalism,’ A Short History,” Foreign Policy (July/August 2012). URL: http://www.foreignpolicy.com/articles/2012/06/18/american_exceptionalism
[5] Richard Lowry & Ramesh Ponnuru, “An Exceptional Debate: The Obama administration’s assault on American identity,” National Review Online (March 8, 2010). URL:  http://nrd.nationalreview.com/article/?q=M2FhMTg4Njk0NTQwMmFlMmYzZDg2YzgyYjdmYjhhMzU=;
[6] Michael Scherer, “Obama Too Is an American Exceptionalist,” Time.com (April 4, 2009). URL: http://swampland.time.com/2009/04/04/obama-too-is-an-american-exceptionalist/.
[7] Monica Crowley, “American Exceptionalism…” in The Washington Times (July 1, 2009).
[8] Quoted in Robert Schlesinger, “Obama has mentioned ‘American exceptionalism’ more than Bush,” U.S. News and World Report (January 31, 2011). URL: http://www.usnews.com/opinion/blogs/robert-schlesinger/2011/01/31/obama-has-mentioned-american-exceptionalism-more-than-bush My italics.
[9] David Remnick, “Behind the Curtain,” The New Yorker (September 5, 2011). URL: http://www.newyorker.com/talk/comment/2011/09/05/110905taco_talk_remnick
[10] The phrase was attributed to a White House “adviser” quoted in Ryan Lizza, “The Consequentialist,” The New Yorker (May 2, 2011). URL: http://www.newyorker.com/reporting/2011/05/02/110502fa_fact_lizza For a critique of “leading from behind” see Kori Schake, “Leading from Behind,” Foreignpolicy.com (April 27, 2011). URL: http://shadow.foreignpolicy.com/posts/2011/04/27/leading_from_behind
[11] Roger Cohen, “Leading from Behind,” The New York Times (October 31, 2011). URL: http://www.nytimes.com/2011/11/01/opinion/01iht-edcohen01.html?_r=0; For a short summary of the use of the term in the 2012 election by the various presidential candidates, see Frank Rich, “What makes us exceptional,” New York Magazine (July 22, 2012). URL: http://nymag.com/news/frank-rich/american-exceptionalism-2012-7/
[12] Indeed, this has been simultaneously the traditional lament on the part of realist historians and political scientists as well as the proof that those very same realist theories do a poor job of explaining U.S. foreign policy. Realists have consistently criticized the adherence to “idealism” or ideology that is demonstrably present in major foreign policy decisions such as Woodrow Wilson’s League of Nations and the second Iraq war, for example. See for example Hans J. Morgenthau, In Defense of the National Interest: A critical examination of American foreign policy (Washington, D.C.: University Press of America, 1982); Robert Osgood, Ideals and Self-Interest in American Foreign Policy (Chicago: University of Chicago Press, 1953); Henry Kissinger, Diplomacy (New York: Simon & Schuster, 1994). For a critical overview of classical realism, see Michael J. Smith, Realism from Weber to Kissinger (Baton Rouge: Louisiana State University Press, 1986).
[13] See for example G. John Ikenberry, After Victory (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2001); Henry R. Nau, At Home Abroad: Identity and Power in American Foreign Policy (Ithaca: Cornell University Press, 2002); Jeffrey W. Legro, Rethinking the World (Ithaca, NY: Cornell University Press, 2005); Ikenberry, Liberal Order and Imperial Ambition (Malden, MA: Polity, 2006); Stewart Patrick, The Best Laid Plans: The Origins of American Multilateralism and the Dawn of the Cold War (Lanham. MD: Rowman and Littlefield, 2009).
[14] See for example Melvyn P. Leffler, “9/11 and American Foreign Policy,” Diplomatic History, 29(3), 2005, pp. 395-413; G. John Ikenberry, Anne-Marie Slaughter, and Thomas J. Knock, The Crisis in American Foreign Policy: Wilsonianism in the Twenty-first Century (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2009).
[15] See for example, John G. Ruggie, “The Past as Prologue? Interests, Identity, and American Foreign Policy,” International Security, 21(4), 1997, pp. 89-125; Michael Desch, “America’s Liberal Illiberalism: The Ideological Origins of Overreaction in U.S. Foreign Policy,” International Security, 32(3), 2007/08, pp. 7-43.