torsdag 8. november 2012

Obama burde egentlig ikke vunnet


Det er mange "lover" som vanligvis gjelder i amerikanske presidentvalg som ble brutt på tirsdag. For det første heter det seg at for å gjenvelges må en president ha over 50 prosent "approval rating" – altså at over halvparten av befolkningen mener han gjør en god jobb. Hvis vi ser bort i fra vinteren og våren 2009 - da Obama akkurat var blitt innsatt i Det hvite hus og velgerne, som de gjerne gjør med en ny president, la godviljen til – så har Obamas tall vært lave hele veien, og ikke siden juli 2011 har presidenten vært over den magiske grensen på 50 prosent. Mandag denne uken nådde Obama endelig 49.9 prosent i Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av målinger, antakeligvis fordi 68 prosent av befolkningen (ifølge en meningsmåling utført av NBC/Wall Street Journal) synes han gjorde en meget god jobb med å ordne opp etter Orkanen Sandy. Det syntes jo for øvrig også den Republikanske guvernøren av New Jersey, Chris Christie, til Mitt Romneys store irritasjon.

For det andre heter det seg også at man ikke blir gjenvalgt dersom flertallet i befolkningen mener landet går i feil retning – det berømmelige "right direction/wrong track" spørsmålet i amerikanske meningsmålinger. Unntatt juni 2009 har et flertall av amerikanerne gjennom hele Obamas første periode ment at landet beveger seg i feil retning. Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av disse målingene viste mandag i denne uken at 54.7 prosent mener USA går i feil retning.


Den amerikanske drømmen
Faktisk er det slik at det i dag ruver noe usikkert over selve Den amerikanske drømmen i USA. Dette måles egentlig ikke i faktiske forhold, da sosial mobilitet (evnen til å klatre i klassestigen fra generasjon til generasjon) har vært nedadgående en god stund. I de siste tretti årene har for eksempel velstanden til USAs rikeste 1 prosent av befolkningen doblet seg, for de rikeste 0,1 prosent har velstanden tredoblet. Samtidig har median-inntekten til amerikanske arbeidere stagnert. Utdanning, som alltid har blitt ansett som den gylne muligheten til å avansere i det amerikanske samfunnet, er nå heller en medvirkende årsak til den frosne klasseinndelingen: USAs eliteuniversiteter får kun 8 prosent av sine elever fra familier med inntekter under halvparten av det nasjonale gjennomsnittet, skriver Business Insider.

 
Den amerikanske drømmen er heller truet i det amerikanske psyket. Lenge overså amerikanerne tallenes tale ved hjelp av sin karakteristiske optimisme (tidlig i 2009 mente fortsatt 71 prosent av amerikanere at hardt arbeid og personlig evne var suksessens viktigste ingredienser, i følge The Economist). Ikke minst var President Barack Obama et lysende eksempel på evnen til å løfte seg selv opp ved hjelp av talent, intelligens og hardt arbeid. Men med Den store resesjonen bredte erkjennelsen om seg blant den dominerende middelklassen at man ikke lenger er herre over egen økonomisk skjebne. Derav følgende synkende følelse i befolkningen: andelen amerikanere som tror deres barn vil oppnå en høyere levestandard enn dem selv falt drastisk fra 62 prosent i 2009 til 47 prosent i 2011, i følge "Pew Economic Mobility Project".

 
Historisk seier
Derfor mener jeg at Obama klarte noe historisk på tirsdag. Ja, det var historisk at han vant i 2008, i og med at det var den første halvt svarte presidenten USA har valgt inn i Det hvite hus. Men når arbeidsledigheten er sta og den økonomiske veksten meget slak fire år etter Den store resesjonen var et faktum, da skal egentlig kandidaten som stiller til gjenvalg kastes ut av Det hvite hus. Som Ronald Reagan sa da han fikk overtalt velgerne til å sparke Jimmy Carter i 1980: "Har dere det bedre nå enn for fire år siden?" Et stort flertall av velgerne svarte et rungende "nei" på det spørsmålet, og Carter måtte gå.

Amerikanere flest mener nok også i denne runden at de ikke har det så mye bedre enn for fire år siden.

Så, hvordan vant Obama?
Når den økonomiske statistikken så til de grader favoriserer en utfordrer til den sittende presidenten, så kan man lure på hvordan Obama likevel klarte å vinne valget?

Som jeg skrev mye i vinter under det Republikanske nominasjonsvalget, så var ikke Romney den sterkeste motkandidaten Det republikanske partiet kunne lansert. Han vant på walk-over fordi han var den sterkeste av et uvanlig svakt utvalg kandidater. Hadde en av de som antakeligvis blir Republikanske stjerner i 2016 – Marco Rubio (senator fra Florida), Nikki Haley (guvernør i Sør-Carolina) eller den berømmelige Christie fra New Jersey – stilt opp ville ikke Romney hatt en sjanse. Men fordi de nye, fremadstormende GOP prinsene og prinsessene var litt for våte bak ørene i denne runden gikk trøstepremien til han som ikke vant nominasjonen i forrige runde og han som dermed har jobbet lengst for denne premien – Willard Mitt Romney.

Hans manglende evne til og "å føle velgernes smerte" – som jo Bill Clinton var så flink til- hans enorme rikdom og hans uheldige utsagn som nesten karakteriserte 47 prosent av den amerikanske befolkningen som snyltere gjorde han til en lett upassende kandidat i denne alvorlige økonomiske situasjonen.
 
Kanskje kunne en sterkere motkandidat feiet Obama av banen. Men det blir, til syvende og sist, spekulasjon.

Det vi derimot kan konstatere, er at trendlinjene – både når det gjelder økonomisk vekst og arbeidsledighet – tross alt går i riktig retning. Den økonomiske veksten er treg og arbeidsledighetstallene er høye, men USA har nå hatt økonomisk vekst siden slutten av 2009. Det går sakte, men det går.

I tillegg er det andre tall som går i Demokratenes retning. USAs demografiske utvikling er nemlig foreløpig til fordel for Demokratene. Dette ser vi særlig ved at den raskt økende andelen amerikanere med latinamerikansk bakgrunn («latinos», nå den største minoriteten i USA) har forvandlet tidligere Republikanske delstater som Nevada og Colorado til ekte vippestater. Selv om disse velgerne gjerne er mer konservative i verdispørsmål enn mange Demokrater, støter Det republikanske partiets ofte ekstreme innvandringspolitikk og -retorikk denne gruppen fra seg.

Obamas koalisjon av minoriteter (latinos og afro-amerikanere), ugifte kvinner og yngre velgere trumfet dermed denne gang Romneys mer tradisjonelle koalisjon gjort opp blant annet av hvite menn uten høyere utdanning og hvite gifte kvinner.

Det at USA innen 2050 ikke lenger kommer til å være gjort opp at et hvitt befolkningsflertall er for øvrig en utvikling som tilsier at Det republikanske partiet må endre hvilke grupper de appellerer til dersom de ønsker å beholde sin politiske posisjon. Hvilke kandidater som melder seg til nominasjonsvalget i 2016 vil være et tegn på hvilken retning Republikanerne ønsker å gå i nær framtid.

Uavhengig av framtiden til Det republikanske partiet, kan vi i denne valgrunden altså konkludere med at den økonomiske og den demografiske utviklingen førte til at et nødvendig antall velgere (i de viktigste vippestatene) på tirsdag bestemte seg for at Obama på nåde får en sjanse til.

Dette innlegget er også publisert i dagens Aftenposten.

onsdag 7. november 2012

Obama burde egenltig ikke vunnet dette valget

...Les mer om hvorfor i morgendagens Aftenposten. Nå skal jeg sove, etter 24 timers valgaktivitet!

Zzz.

søndag 4. november 2012

Konvensjonell visdom, meningsmålinger og prediksjoner



Selv om de nasjonale meningsmålingene er ekstremt, neglebitende, innenfor-feilmarginen jevne (som jeg skrev i forrige blogginnlegg) har det likevel utviklet seg en liten, men utbredt, ”conventional wisdom” som sier at Obama vinner valget på tirsdag.

Den konvensjonelle visdommen har utviklet seg siden slutten av oktober, da Romneys stigning i meningsmålingene stabiliserte seg og Obama igjen fikk litt vind i seilene. Nå virker det også som om orkanen Sandy gav Obama mulighet til å vise seg fra sin kompetente president-side heller enn fra den litt bitre kandidat-siden og dette burde ha en (liten) positiv effekt. Det satte definitivt en stopper for Romneys momentum i noen viktige dager tett opp mot valgdagen, som Karl Rove korrekt påpeker.

Begrunnelsen for at man tror Obama vinner, selv om det er så jevnt i meningsmålingene, er at han har hatt en liten, men konsekvent ledelse i de vippestatene han trenger for å vinne valget. (Nate Silver i New York Times har for øvrig sagt hele veien at hans modell tilsier at Obama vinner. Akkurat nå  gir han Obama en 85% vinnersjanse.) Valgmennoversikten viser (og har vist en stund nå) at Obama har 201 ”sikre” valgmenn, mens Romney har 191 ”sikre” valgmenn (det betyr delstater som man enten vet helt sikkert hvordan stemmer, eller man med stor sannsynlighet kan si hvilken retning de svinger). Dette betyr altså da at kampen står om 146 valgmenn fordelt på de elleve siste vippestatene.

Man tenker seg altså at Obama komme til å stikke av med seieren av følgende (delstats)grunner (de listes opp ettersom hvor mye Obama leder på meningsmålingene):
Pennsylvania (20 valgmenn) – I denne tradisjonelt Demokratiske delstaten har det vært en del siste-liten aktivitet fra Romneys valgkampmaskineri. De hevder delstaten nå er klar til å vippe over til Republikanerne, og for noen dager siden kom det en meningsmåling som viste at det var uavgjort mellom Romney og Obama! Oppsiktsvekkende. Obamas leir sier derimot at den siste tidens Republikanske aktivitet i delstaten kun er ”spin” designet for å gi inntrykk av at Romneys leir har momentum og utvider vippestatkartet. Og siden alle de andre målingene gir en solid ledelse til Obama, må jeg akkurat nå si meg enig med Obama & Co. Real Clear Politics (RCP) sitt gjennomsnitt av alle de siste målingene siden17. oktober gir Obama en gjennomsnittsledelse på hele 4.8 prosentpoeng, godt utenfor feilmargin.
Wisconsin (10) - I Paul Ryans hjemstat leder Obama i gjennomsnitt med hele 4.2 prosentpoeng i følge RCP, og kun én måling har vist uavgjort de siste ti dagene.
Michigan (16) – Obama leder i alle meningsmålinger unntatt én (den var uavgjort), og her viser RCP-gjennomsnittet av alle målingene at Obama faktisk leder med 4.0 prosentpoeng.
Ohio (18) – Også kjent som rosinen i valgpølsa. Her har Obama ledet i alle meningsmålinger de siste ti dagene unntatt én (den var uavgjort) og RCP sitt gjennomsnitt av alle målingene gir Obama en ledelse på 2.8 prosentpoeng.
Nevada (6) – Obama leder i alle meningsmålingene gjort her den siste uka, og gjennomsnittsfordelen til Obama er på +2.8.
Iowa (6) – Obama har ledet i målingene (bortsett fra to) utført siden 18. oktober. RCP sitt gjennomsnitt: Obama +2.5.

Vinner Obama disse delstatene, har han vunnet Det hvite hus med syv valgmenn til gode (277).

Romney har på sin side (fra høyeste til laveste ledelse):
North Carolina (15) – Det var vel ingen som trodde at konservative North Carolina skulle gjenta det utenkelige fra 2008 og stemme på Obama igjen. Her har Romney ledet i et flertall av meningsmålinger og hans gjennomsnittsledelse anslås av RCP til å være på 3.8 prosentpoeng.
Florida  - Delstaten som vi jo husker var så viktig i 2000 er jevnere, men her anslår de fleste at Romney stikker av med seieren. Her har det blitt utført elleve meningsmålinger siden 22. oktober, hvorav tre har vist Obama i ledelse og én har vist uavgjort. RCP sitt gjennomsnitt av alle målingene gir Romney en knapp ledelse på +1.4.
Virginia (13) - ”Min” delstat,  som overraskende nok stemte på Obama i 2008, kan godt vippe tilbake til sin mer tradisjonelle rolle som solid Republikansk delstat i år.  (Det kommer an på hvem som stemmer – minoritetene og de mer liberale oppe i nord i forstedene rundt Washington, D.C., eller de hvite, konservative velgerne på landsbygda). Her heller målingene nemlig aldri så lite mot Romney (selv om det er veldig, veldig jevnt): Romney + 0.3.

Med disse har Romney altså ikke nok til å vinne.

Så er det Colorado (8 valgmenn) – som egentlig burde gå til Romney (basert på delstatens politiske historie), men hvor Obama leder bittelitt – samt lille New Hampshire, som nyter sin rolle som vippestat. Når valget er så jevnt som det er, blir NH sine 4 valgmenn plutselig interessante. Men bare dersom Romney vinner flere vippestater enn de tre listet overfor. Og det er jo da det blir interessant.

Fordi. Konvensjonell visdom skriver seier til Obama (media: bare husk å ikke skrive det kvelden før, slik Chicago Tribune gjorde i 1948: ”Dewey Defeats Truman” viste seg jo å være veldig, veldig feil). 
Men konvensjonell visdom baserer seg jo på visse antakelser. En slik antakelse er at alle disse ”likely voters” som de baserer meningsmålingene sine på faktisk gidder å stemme på valgdagen. (”Likely voters” er de meningsmålingsinstituttene tror faktisk kommer til å stemme på valgdagen. USAs relativt lage valgdeltakelse betyr jo at det er bedre å spørre sannsynlige velgere heller enn de som kun er registrerte velgere, siden de kanskje ikke møter opp 6. november.)

Som Jan Arild Snoen i Minerva skriver, så er det jo Republikanerne som har entusiasmen på sin side (omvendt fra 2008), og dermed er det mulig at en del av de ”sannsynlige velgerne” som sier de skal stemme på Obama 6. november ikke møter opp i valglokalet (diagnose: akutt håpløshet, etter tre år med nedadgående håp-kurve). Republikanerne er mer entusiastiske (altså mer ivrige etter å få kastet Obama ut av Det hvite hus enn Demokratene er etter å beholde Obama i samme hus). I tillegg leder Romney blant disse ettertraktede uavhengige velgerne (som Obama vant i 2008).

Hvis flere Republikanere og Romney-vennlige uavhengige velgere stemmer på valgdagen enn minoritetene, yngre velgere og de ugifte kvinnene – som i år er Obamas koalisjon – så er det nok Romney som innsettes 21. januar 2013.