fredag 25. mai 2012

De kristenkonservatives innflytelse i amerikansk politikk


Rick Santorums usannsynlige reise til stjernene er for lengst over, og alles øyne er nå fokusert på Mitt Romney og Barack Obama. Men selv om kampen mellom Det republikanske partiets kristenkonservative og de mer moderate er over for denne gang, forstsetter de som tapte å sette premissene for de som vant. For to uker siden gikk Romney kanossagang til Liberty University i Virginia – det meget konservative og religiøse universitetet predikanten Jerry Falwell opprettet og som alle republikanske kandidater besøker dersom de vet hva som er best for dem. Romney fikk ros for en tale som passet på å ikke nevne at han er mormoner, men heller insistere på deres felles konservative verdier og til og med nevnte Santorum i beundrende ordelag.
Denne uken arrangerte jeg et seminar på NUPI med tittelen ”The Religious Right in U.S. Politics”, hvor Hilde Løvdal ved Universitetet i Oslo presenterte deler av sin doktorgrad, Family Matters: James Dobson and Focus on the Family’s Message to American Evangelicals, 1970-2010. Les mer om Hildes forskning her. Vi var også så heldige å ha historiker Randall Stephens med oss, som presenterte deler av sin bok om kristenevangelisk ekspertkultur, The Anointed.  Han er Fulbright Roving Scholar i Norge i år, og har reist land og strand rundt for å spre det glade budskap.
Vi diskuterte hvorvidt den mektige kristenkonservative grupperingen i Det republikanske partiet er i ferd med å bli mer, eller mindre, innflytelsesrik over politikken og politikkens premisser. Hildes forskning viser at den en gang så mektige organisasjonen Focus on the Family i dag frykter for sin framtid, siden spørreundersøkelser viser at unge (også de evangelisk kristne) er mer liberale i verdispørsmål enn deres foreldregenerasjon, og oppslutningen rundt Focus har da også sviktet på 2000-tallet. Samtidig viser undersøkelser at antall velgere i den republikanske nominasjonskampen som er kristenkonservative har økt fra 2008 (44%) til 2012 (50.53%). I dag er Det republikanske partiet i en utvikling hvor deres velgere blir hvitere, eldre og mer religiøse.
Dette står i relativ sterk kontrast til den amerikanske befolkningens demografiske utvikling som helhet. U.S. Census anslår for eksempel at hvite amerikanere vil være i mindretall innen 2050. Likeså med syn på verdispørsmål: den langsiktige trenden i spørsmål om homofilt ekteskap, for eksempel, går i en stadig mer liberal retning (det var vel derfor Obama tok sjansen på å støtte saken, vel, det og det faktum at han trengte en sak som kunne få venstresiden til å engasjere seg i valget). (Interessant parentes: abort er det eneste verdispørsmålet hvor det virker som amerikanerne ikke blir mer liberale, men se denne artikkelen for en problematisering av den konklusjonen.)
Det kan altså virke som om republikanerne på sikt er på kollisjonskurs med den jevne amerikanske velgeren. Dette har vært argumentet til statsviterne Ruy Teixeira og John Judis for eksempel. Om dette skulle stemme – og det er det jo ikke sikkert at det gjør (latinos'ene er jo for eksempel en voksende velgergruppe i USA som også er relativt konservative i verdispørsmål) ville det likevel ikke manifestere seg før om noen valgsykluser. Det vi ser i amerikanske nominasjonsvalg er jo at det er de mest politisk engasjerte som stemmer, og i Det republikanske partiet er disse eldre, hvite og evangelisk kristne. Disse øker altså sin andel innad i partiet, og kan dermed utgjøre en enda større velgerbase i 2016 enn i denne omgang. 
Altså vil denne grupperingen fortsette å sette premissene for hva deres presidentkandidat skal mene, hva han skal love og hvilke saker som er viktigst en god stund fremover.