Hei dere, som jo er ganske åpenbart så er jeg ikke flink til å oppdatere bloggen jevnlig. Det er mye man skal rekke i livet - forskning, undervisning, mann, sønn, og media-henvendelser om USA. (Dette er det jeg bruker dagene på, egentlig. Og litt trening. Og vin...)
Ofte blir det slik at det jeg heller bruker tiden på å skrive en kronikk eller snakke med journalister på telefon enn å skrive på bloggen. Det jeg derimot er mye flinkere til er å drive Dagens DCs Facebookside. Her linker jeg til kule saker, morsomme videoer, interessante podcaster og skriver egne betraktninger.
Så - frem til jeg får bestemt meg for hva jeg vil med bloggen, anbefaler jeg at du følger Facebooksiden!
H.E.R.
Dagens DC
Hilde E. Restad blogger om amerikansk utenriks- og innenrikspolitikk, kultur og historie. / Hilde E. Restad blogs about American politics, society, and culture.
onsdag 30. august 2017
Kampen om USAs sjel
Sinte hvite menn med Ku Klux Klan- og
Nazi-symboler har marsjert med brannlykter i Charlottesville, Virginia,
tilsynelatende for å protestere mot fjerningen av en statue av
Sørstatsgeneralen Robert E. Lee. Dagen før dagen hadde de også en pilegrimsferd
til Thomas Jeffersons statue på Universitetet i Virginia, dets grunnlegger. Dette
er trist, men ikke overraskende. Hvit makt-bevegelsen i USA er nemlig mye mer
enn kun en bevegelse, det er en av ideene USAs grunnleggelse var tuftet på, og
som også Jefferson stod for.
Jeg har tilfeldigvis min master- og doktorgrad i
statsvitenskap fra University of Virginia, og bodde i Charlottesville i 7 år.
Jeg lærte mye av det. Jefferson var slaveeier, og universitetets nydelige
campus – som er på UNESCOs liste over verdensarvsteder - ble bygd av slaver. Jeg bodde i en
studenthybel som hadde en umerket slavegrav ved siden av seg. Jeg gikk ofte
forbi gravlunden for de som hadde kjempet for Konføderasjonen i borgerkrigen,
som ligger på universitetsområdet. Gravlunden opprettholdes av United Daughters
of the Confederacy den dag i dag. En time unna ligger Richmond, Virginias
delstatshovedstad og hovedstaden til Konføderasjonen. Der kjørte jeg i min
Buick LeSabre’97 ned ‘Monument Avenue’ hvor statuer av Konføderasjonshelter som
General Robert E. Lee, Konføderasjonspresident Jefferson Davis og Thomas
‘Stonewall’ Jackson står på rekke og rad.
Gravlunden har med borgerkrigen å gjøre.
Monumentene har det ikke. Med det mener jeg at de ikke ble satt opp i dens
forbindelse. Konføderasjonsminnesmerkene ble faktisk i hovedsak satt opp i to historiske
perioder: på starten av det 20. århundret og på 1950- og 1960-tallet. Dette var
en del av den hvite motstanden mot det at ikke-hvite amerikanere skulle oppnå
samme status og rettigheter som hvite. Konføderasjonsstatuer som den av General
Lee i Charlottesville ble oppført i 1924 som en del av Jim Crow-æraens forsøk
på å kue den svarte lokalbefolkningen. Konføderasjonsflagget som Guvernør Nikki
Haley av Sør Carolina tok ned i 2015 ble reist i 1961.
1961.
På et valgkampmøte i Arizona tirsdag sa Trump, “They’re trying to take away our culture. They’re trying to take away our
history.” Han påstod videre at “These things [monumentene] have been there for
150 years, for a hundred years.” Dette
stemmer altså ikke særlig godt.
Kampen om den hvite (mannlige) amerikanerens
posisjon i det amerikanske samfunnet har vært pågående siden USAs opprinnelse.
Her har både svarte amerikanere og innvandrere vært en trussel. Ku Klux Klan gjenoppstod
i 1915 (etter å ha blitt utradert av President og tidligere Nordstatsgeneral Ulysses
Grant 1870) og var på 1920-tallet meget bekymret over katolske og jødiske
innvandrere. Ikke-hvit innvandring og ikke-hvite amerikanere truet USAs hvite
identitet og makten til den hvite mann. Her var Klanen helt på linje med
amerikansk politikk, i og med at innvandringsloven av 1924 etablerte nasjonale
kvoter som skulle begrense innvandring fra andre steder enn nord-vest Europa,
og som forbød innvandring fra Asia. Motstanden mot et multikulturelt samfunn var
sterk, og kulminerte på 1950- og 1960-tallet i motstanden mot borgerrettighetsbevegelsen,
kalt «massive resistance» av pro-segregeringspolitikeren Harry Byrd i Virginia.
Det er verdt å nevne at alle suksessfulle
tredjepartikandidater i amerikanske presidentvalg mellom 1948 og 1968 handlet
om motstand mot borgerrettigheter for svarte. Dixiecratene i 1948 ledet av
Strom Thurmond, Byrd i 1960 og ikke minst George Wallace (guvernøren av
Alabama) i 1968 var alle sørstatsdemokrater som gjorde motstand mot sitt partis
stadig mer borgerrettighetsvennlige partipolitikk.
Men hvit makt-bevegelsen tapte. De tapte
borgerrettighetskampen og de tapte innvandringskampen. I 1965 vedtok Kongressen
en ny innvandringslov som skulle reversere rasediskrimineringen som lå til
grunn for innvandringsloven av 1924. Siden da har USA opplevd ikke-hvit
innvandring i relativt stor skala, og USA antas nå å ikke lenger ville være et
land med en hvit majoritet innen 2055.
Når det i 2017 igjen dukker opp hvite
amerikanere med brannlykter som roper «You will not replace us!» mens de
fronter Nazistiske og Ku Klux Klan-symboler, så handler ikke dette om borgerkrigen.
Det handler – nå, som før – om høyst dagsaktuell politikk, nemlig at hvite
amerikanere yter voldelig motstand mot det ikke-hvite USA. De sinte hvite
mennene i Charlottesville har rett i at USA er i ferd med å endre seg, og at
den hvite mann ikke lenger har samme posisjon som han hadde frem til
1960-tallet. Dette er noe av bakteppet for Donald Trumps suksess i 2015-2016,
en suksess som ikke kan forstås uten at man tar med tidligere perioder med
«massive resistance» mot et likestilt og likeverdig amerikansk samfunn.
President Trumps svar på tragedien i
Charlottesville var ikke overraskende at det var legitimt å være bekymret over
denne iveren etter å ta ned Konføderasjonsstatuer. På en pressekonferanse etter
Charlottesville utfordret Trump media: Hva med for eksempel Jefferson, er han
nestemann? Trump gikk som vanlig glipp av en mulighet til å føre en opplysende
samtale om USAs komplekse væren, en kompleksitet som på mange måter Jefferson eksemplifiserte.
USA er både Opplysningstidens Jefferson som skrev Uavhengighetserklæringen,
forsvarte religiøs frihet og menneskers iboende rettigheter. USA er også
slaveeieren Jefferson, som fikk seks barn med sin slaverinne Sally Hemings (uten
at Jeffersons hvite familie anerkjente dette før noen få år siden). USA er det
beste og det verste i oss, en drakamp mellom ’the better angels of our nature’
som Abraham Lincoln sa, og våre verste instinkter om rase, hierarki og nasjonalisme.
Det pågår nå igjen en drakamp om USA sjel. Igjen
er borgerrettigheter og innvandring stridens kjerne. Det nye er at USAs
president ser ut til å være mer Jefferson Davis enn Abraham Lincoln.
[Kronikk publisert i VG 24. august.]
onsdag 5. april 2017
Hvilken utenrikspolitisk tradisjon representerer Donald Trump?
Amerikanske
velgere går sjelden til urnene med utenrikspolitikk fremst i tankene, like lite
som amerikanske presidentkandidater stiller til valg fordi de er interesserte i
internasjonal politikk. «It would be the irony
of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs», sa
Woodrow Wilson etter at han hadde blitt valgt som president i 1912 (Brands
2004: 503). Men presidenter får ikke
velge hvilken verden de møter, og Wilson måtte som kjent ikke bare lose USA
gjennom første verdenskrig, men endte også opp som Folkeforbundets store
forkjemper. Wilson, som hadde skrevet sin statsvitenskapelige avhandling om
Kongressen (for øvrig den eneste presidenten noen sinne med doktorgrad), møtte
en ironisk skjebne da hans ettermæle til slutt ble torpedert av Senatet som
nektet å ratifisere Versailles-traktaten i 1919.
Fra
og med januar 2017 er det President Donald J. Trump som skal representere og
forsvare USAs og dets alliertes posisjon i verden. Like lite som man visste hva
som ventet USA bare noen få år etter presidentvalget i 1912, kan vi ikke si med
sikkerhet hva som vil møte en President Trump de neste fire årene. Det ser
likevel ut til å være relativ enighet om at Vesten er inne i en ustabil periode
hvor den gamle, liberale verdensordenen som USA satte opp mellom 1941-1949 vil
bli testet (Jones, Wright et. al. 2014). Det man kanskje ikke helt hadde tenkt
seg var at en av de største stresstestene vil komme fra USA selv.
Jeg
vil i denne artikkelen argumentere for at det er mulig å skjelne to ulike
utenrikspolitiske perspektiver fra Trump og hans nærmeste rådgivere, inkludert visepresident
Mike Pence. Kun ett av disse to innebærer en grunnleggende utfordring av USAs
dominerende utenrikspolitiske tradisjon siden 1945, men til gjengjeld tilhører
dette perspektivet Trump selv. Trump har tatt til orde for det jeg kaller en
proteksjonistisk-nasjonalistisk utenrikspolitikk siden juni 2015 da han stilte
til valg i den Republikanske nominasjonskampen. I kontrast til dette har Pence
og ikke minst Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver, generalløytnant Michael
Flynn, Sr. tatt til orde for en ekstrem utgave av utenrikspolitikken George W.
Bush fremmet i sin første presidentperiode, som utgjør en slags sivilisasjonskrig
mot islam[1]
Det er viktig å påpeke at det vanligvis ikke er av særlig betydning hva en
visepresident mener om hverken innenriks- eller utenrikspolitikk. I noen tilfeller har dette dog vært av
avgjørende betydning, som vi for eksempel så i 2001-2005 med visepresident Dick
Cheneys betydelige påvirkning på Bush sitt syn på USAs «grand strategy» etter
11. september, 2001 (Saunders u.å.). Jeg vil først ta for meg Trumps
utenrikspolitiske perspektiv, deretter det utenrikspolitiske perspektiv som jeg
mener Pence og Flynn representerer.
Les resten hos Internasjonal Politikk (som har åpen tilgang og er gratis!).
Les resten hos Internasjonal Politikk (som har åpen tilgang og er gratis!).
[1] Her er
det viktig å påpeke at Bush-administrasjonen aldri utpekte islam som fiende,
men alltid var påpasselig med å skille islamske terrorister fra islam som
religion. Det er derimot mitt argument at den første Bush-administrasjonens
krig mot terror ble utviklet ut i fra et verdenssyn som sammenfalt med/var
basert på Samuel Huntingtons teori om siviliasjonskræsj. Krigen mot terror ble
betydelig modifisert og moderert i Bush sin andre presidentperiode (se Restad
2012). Prominente sivilisasjonskrigere som Cheney, forsvarsminister Donald
Rumsfeld og assisterende forsvarsminister Paul Wolfowitz ble satt på sidelinjen
(Cheney) eller sparket (Rumsfeld og Wolfowitz) til fordel for mer tradisjonelle
konservative som Condoleezza Rice, som ble utnevnt til utenriksminister i andre
periode, og Stephen Hadley, som fikk Rices tidligere stilling som nasjonal
sikkerhetsrådgiver.
tirsdag 24. januar 2017
Donald Trump tror ikke på amerikansk eksepsjonalisme
Jeg er med i den første utgaven av et nytt digitalt tidsskrift om amerikansk politikk og idehistorie som heter Starting Points journal, hvor jeg skriver om Trump og amerikansk eksepsjonalisme. Det virker nemlig på meg som om Trump ikke helt er på nett med den ideologiske definisjonen av konseptet (som hans parti jo er besatt av), og at han heller er opptatt av USAs relative materielle verdi i verden.
"Since World War II, U.S. foreign policy has been operating under the assumption that the world needs U.S. leadership not just because of American military might, or because of the dollar, but also because of American ideals. This foreign policy tradition and its justification in American exceptionalism is opposed by the new American president.
In February 1941, owner of Life Magazine Henry Luce argued in the pages of his own publication that the United States should replace Great Britain as the world leader and rule the world through American principles. In fact, Luce argued, the world was about to enter the “American century” – if only the United States would accept its international responsibility. Luce was in the short term arguing for U.S. entry into the Second World War, but in the long term arguing for a liberal world order. The United States and its western allies set up that order in the waning years of the war. This order, and the prominent role the United States plays in it, has been a cornerstone of U.S. grand strategy since 1945. Twenty-four years short of the completion of the “American Century,” however, the United States finds itself lead by Donald Trump, who has explicitly rejected support for this world order. What now for the United States in the world?"
Les resten her!
"Since World War II, U.S. foreign policy has been operating under the assumption that the world needs U.S. leadership not just because of American military might, or because of the dollar, but also because of American ideals. This foreign policy tradition and its justification in American exceptionalism is opposed by the new American president.
In February 1941, owner of Life Magazine Henry Luce argued in the pages of his own publication that the United States should replace Great Britain as the world leader and rule the world through American principles. In fact, Luce argued, the world was about to enter the “American century” – if only the United States would accept its international responsibility. Luce was in the short term arguing for U.S. entry into the Second World War, but in the long term arguing for a liberal world order. The United States and its western allies set up that order in the waning years of the war. This order, and the prominent role the United States plays in it, has been a cornerstone of U.S. grand strategy since 1945. Twenty-four years short of the completion of the “American Century,” however, the United States finds itself lead by Donald Trump, who has explicitly rejected support for this world order. What now for the United States in the world?"
Les resten her!
mandag 19. desember 2016
Det amerikanske presidentvalget: Hvordan det foregår og hvordan det gikk
Jeg har skrevet for NUPIs "Hvor hender det" serie om valget i USA. "Hvor hender det" er ment som en ressurs for lærere, studenter, elever etc. som trenger en innføring i politiske hendelser og institusjoner. Forhåpentligvis bidrar denne artikkelen til noe oppklaring i både et forvirrende valgsystem samt et forvirrende valg...
tirsdag 13. desember 2016
Postmortem
Presidentvalget
i 2016 er i ferd med å bli sementert i vår felles hukommelse som et unikt
veivalg i amerikansk historie hvor alle ekspertene tok feil og en ny æra
starter 20. januar 2017. Men det er ikke slik, som mange ser ut til å tro, at
valget i 2016 er et valg der alle tok grundig feil og alt vi trodde vi visste
er blitt motbevist. Det meste vi visste før valget har vist seg å stemme, mens
et par viktige ting har vist seg ikke å
stemme. Jeg ønsker å påpeke to etablerte sannheter om amerikanske presidentvalg
som viste seg å stemme, og to antakelser som viste seg å være feil: 1) Den etablerte sannheten om at
partitilhørighet er viktigere enn andre identiteter (som for eksempel kjønn)
ble til de grader bekreftet i år. Likevel er det ikke slik at Clinton gjorde det dårlig blant kvinnelige velgere - hun vant faktisk flere hvite kvinnelige velgere med høyere utdannelse enn gjorde Barack Obama i 2012, og hun ble den første Demokratiske kandidaten på tyve år som vant stemmene til gifte kvinnelige velgere (med 2 prosentpoeng). 2) Antakelsen om at de demografiske
endringene går i Demokratenes favør var også korrekt. Men dette slo ut nasjonalt heller enn i
valgmannskollegiet. De nasjonale meningsmålingene var for det meste riktige innenfor feilmarginen –
Hillary Clinton ledet (noen ganger mer, noen ganger mindre) nesten hele tiden
og vant til slutt flest nasjonale stemmer. I viktige vippestater som Colorado,
Virginia og Nevada vant Clinton med god margin på grunn av det man har sagt en
god del år nå, nemlig at den demografiske endringen (med en stadig større andel
velgere med latinamerikansk og asiatisk bakgrunn) går i Demokratenes favør. Vi
så også at Clinton tapte mindre enn forventet i delstater som undergår store
demografiske endringer, som Texas og Georgia. Altså er vi i ferd med å se en
grunnleggende endring i hvilke stater som er vippestater.
Så
til to antakelser som viste seg å være ukorrekt: 3) At det ikke fantes mange
nok hvite velgere uten høyere utdannelse til å kansellere ut de andre
velgerne i USAs velgermasse. Dette er for så vidt riktig - men det fantes nok hvite velgere uten høyere utdannelse i Michigan, Wisconsin og Pennsylvania til å vinne valget for Trump. Mange meningsmålinger i viktige vippestater var
ikke riktige før valget, og dette var antakeligvis fordi de undervurderte viktigheten av hvite velgere
uten høyere utdannelse. I det som skulle være Clintons «blå brannvegg» i
Rustbeltet, altså Wisconsin, Pennsylvania og Michigan, tapte hun med knapp margin selv om meningsmålingene før valgdagen for det meste viste at hun hadde
en mer eller mindre trygg ledelse. Til syvende og sist var det dette som avgjorde valget. Her hadde meningsmålingsinstituttene antakeligvis ikke
inkludert nok hvite velgere uten høyere utdanning i sine utvalg, og dermed
undervurdert Trumps støtte blant folk. I den omkalfatringen som vi så i årets
vippestatskart, er det altså mulig at vi i neste presidentvalg vil se at delstater
med et flertall hvite velgere uten høyere utdanning vil bli mer pålitelige
Republikanske delstater (for eksempel Iowa og Michigan) mens delstater med
høyere andel nyere innvandringsgrupper er i ferd med å bli mer pålitelige
Demokratiske stater (for eksempel Colorado og Nevada). Altså er det ikke slik
at man plutselig burde ignorere USAs demografiske endringer når man forbereder
seg til neste presidentvalg i 2020, og det er altid slik at man må være
påpasselig med hvilke meningsmålingsinstitutter man stoler på (selv om det i år
var meget respekterte organisasjoner som tok feil). Selv var jeg til tider
ganske så sikker på at det ikke fantes nok hvite velgere som ville stemme på
Donald Trump. Tatt i betraktning at han hadde snakket særdeles ufordelaktig om
latinoer, muslimer, og ikke minst kvinner, så antok jeg at det ikke
var nok amerikanske velgere som ville stemme på en slik person. Mine ni år
tilbrakt i USA gjorde meg kjent med et folk som ikke liker uhøflig, respektløst
språk og som ser etter presidentkandidater de kan identifisere seg med og også
respektere. Jeg trodde rett og slett ikke det var nok velgere som gjennom sin
stemmegivning ville indirekte godta de mange diskriminerende uttalelsene til
Trump. Og jeg hadde rett - nasjonalt sett. Men med hensyn til valgmannsystemet tok jeg grundig feil. Spørsmålet – som jeg ikke har noe klart svar på enda – er om det er slik
at de fleste som stemte på Trump faktisk stemte for kandidaten Trump, eller imot
kandidaten Clinton/det bestående/eliten/Washington DC. Her viser i alle fall meningsmålinger gjort på valgdagen samt i etterkant at Trump er meget upopulær samt at mange mener han ikke er kvalifisert til å være president (også velgere som stemte på han sier dette). 4) Antakelsen om at
den såkalte Obama-koalisjonen ville møte opp også for Hillary Clinton viste seg
å være feil. Hundretusener av Obama-velgere ble hjemme i Rustbeltet den 8.november.
Til
syvende og sist blir konklusjonen ikke at Donald Trump vant valget, da Clinton
per dags dato har vunnet flere stemmer enn noen amerikansk presidentkandidat i
amerikansk historie (i absolutte tall) bortsett fra Barack Obama i 2008.
Jeg mener konklusjonen må bli at Hillary Clinton tapte knapt i tre viktige
vippestater, og at dette var en kombinasjon av hennes egen feil og Trumps
fortjeneste ved å fokusere på hvite arbeiderklassevelgere og deres antipati mot frihandel/globalisering og såkalt politisk korrekthet. På grunn av dette kompliserte bildet er det vanskeligere enn man kanskje skulle tro å trekke konkret
lærdom av valget.
tirsdag 1. november 2016
Hvilken podcast om amerikansk politikk er best?
Columbia Journalism Review har en fin oversikt over gode podcaster å høre på for de av dere som trenger daglige lytteropplevelser fra den amerikanske valgkampen. Her er det noen av mine favoritter - som Mike Murphys Radio Free GOP - og noen jeg ikke visste om.
Men de har glemt noen også! For de av oss som er statsvitere men er opptatt av historie, så vil jeg anbefale Past Punditry, som drives av flinke historikere ("the podcast where hindsight becomes foresight") og ikke minst den interessante BackStory with the American History Guys hvor tre flinke historikere ved University of Virginia snakker om hvert sitt århundre (greit å ta for seg amerikansk historie hvor man bare har tre århundre man skal dekke, da..).
Men de har glemt noen også! For de av oss som er statsvitere men er opptatt av historie, så vil jeg anbefale Past Punditry, som drives av flinke historikere ("the podcast where hindsight becomes foresight") og ikke minst den interessante BackStory with the American History Guys hvor tre flinke historikere ved University of Virginia snakker om hvert sitt århundre (greit å ta for seg amerikansk historie hvor man bare har tre århundre man skal dekke, da..).
Abonner på:
Innlegg (Atom)