fredag 24. oktober 2014

Midterm madness!

Vel…egentlig ikke. Dette er, som alle – inkludert tidligere ambassadør til Norge Barry White sa i går - et valg om ingenting. Det stopper dog ikke pengeflyten, da dette ser ut til å bli tidenes dyreste amerikanske Kongressvalg. Hele 4 milliarder vil bli brukt, sa ambassadøren, og dette er delvis på grunn av Høyesterettsdommen Citizens United (2010) der restriksjonene for valgbidrag fra businesser og fagforeninger ble myket opp drastisk. Se her for en oversikt fra Washington Post over effektene av Citizens United på årets valg.
I går kveld arrangerte Democrats Abroad et møte som inkluderte skype-samtaler med Tove Bjørgaas (NRKs korrespondent i Washington, DC) og som nevnt USAs tidligere ambassadør til Norge, Barry White. Det første spørsmålet han fikk var selvsagt, ”hvorfor dro du? Vi har jo ingen ambassadør for tiden!” White svarte at hadde han visst det ikke ville komme noen ny ambassadør ville han ikke forlatt landet…
Jeg var ordstyrer, som viste seg å ikke være noen stor jobb i det hele tatt da Republicans Abroad, som skulle være med og presentere de sakene de mente var viktigst i valget, avlyste i siste liten. Mer vin og pølser på oss, da. Vi startet med en samtale med Tove Bjørgaas, som akkurat hadde kommet tilbake fra Kentucky. Der er republikanernes leder i Senatet, Mitch McConnell, for tiden opptatt med en uventet vanskelig valgkamp mot Alison Lundergan Grimes. Grimes, en mye yngre kandidat og et relativt uskrevet blad, særlig i forhold til McConnell. Etter et ganske tight race bestemte det nasjonale demokratiske partiet seg for å ikke bruke mer penger på hennes kampanje i forrige uke. Men meningsmålingene hennes falt ikke, og denne uken ombestemte demokratene i Washington seg. Det ville jo være et bemerkelsesverdig valgår skulle Senatet tas av republikanerne uten at McConnell blir med (da som en rar fortsettelse på at Eric Cantor mistet sitt sete i nominasjonskampen hans tidligere i år). Les mer om Grimes i Washington Post. For øvrig tipset Tove oss om at det kommer en valgspesial på Urix på NRK i neste uke, enten onsdag eller torsdag. 
Det er altså slik at de aller fleste spår at republikanerne tar Senatet, og dermed kontrollerer hele Kongressen (dog noen faktisk spår at det er større sjanse for at demokratene beholder flertallet i Senatet – se for eksempel Sam Wang ved Princeton Election Consortium). Dette er en typisk veddeløp-lignende lek som jeg, som ikke er valgpolitisk ekspert, ikke ser noen grunn til å delta i. For øvrig får vi svaret på hvem som vinner om ikke så lenge, så slike veddemål er jo av begrenset nytte og interesse. Men som min tidligere professor Larry Sabato påpeker på sin blogg Crystal Ball, så er det jo bare slik at i år har republikanerne mange flere sjanser til å vinne flertallet i Senatet – på grunn av hvilke delstater gjenvalgene tas i og på grunn av uvanlig mange åpne seter etter at fem demokratiske senatorer pensjonerte seg – slik det også var mange flere veier til Det hvite hus for Obama i 2012 enn det var for Romney. Så det logiske ville være å spå et nytt republikansk flertall i Senatet, og fortsatt flertall for dem i Representantenes Hus.
Samtidig er det slik at flere seter som man trodde var helt sikre i den republikanske kolonnen, nå ser usikre ut, som for eksempel McConnell i Kentucky eller andre tradisjonelt konservative stater som Georgia, Louisiana, Colorado og Kansas. Så kanskje blir det spennende likevel…?
Samtalen med White var underholdende – han er nok mer en valgnerd enn han er en diplomatisk type. Han var kritisk mot republikanerne og mente de ikke hadde noe valgprogram i år. Det er mer ”anti-Obama” enn ”Contract with America” (Newt Gingrichs berømte valgprogram i 1994). Det mest interessante var dog hans observasjoner om presidentvalget i 2016. Han mente at Hillary Clinton faktisk har mange grunner til ikke å ville søke nominasjonen (det innebærer jo en to år lang valgkamp hvor man konstant tigger om penger, og White mente hun kanskje er litt trøtt og lei av hele sirkuset), men at hun nok likevel kommer til å gjøre det blant annet fordi hun mener en kvinnelig president ville være et viktig steg fremover for USA.

Av republikanske utfordrere ser White kun på Jeb Bush eller Mitt Romney som verdig motstandere til Hillary Clinton. Og det er jo ikke sikkert noen av disse to stiller. Men samtidig skal man huske på at det er to år til valget, og at vi derfor kanskje ikke en gang kjenner navnet på personen som blir nominert av republikanerne – eller for den saks skyld, demokratene. For hva hvis Hillary ikke stiller? Er demokratene forberedt på noe annet scenario enn Clinton-scenariet?

Det får vi sikkert svar på snart…sånn, tre dager etter Kongressvalget. For da starter presidentvalgkampen.

onsdag 22. oktober 2014

THE MIDTERM ELECTIONS 2014:

Torsdag kommer jeg til å tilbringe sammens med Democrats og Republicans Abroad. Sjekk ut programmet, og blir med!

"WHAT’S AT STAKE – AND A PEEK AT 2016!"
Thursday, October 23, 2014 (1800-2030) – Fredenborgsveien 24D, Oslo

1800-1815 Registration

1815-1820 Welcome – Lisa Cooper (DAN)

1820-1830 Introduction – Moderator Hilde Restad, PhD in
International Relations and American Foreign Policy

1830-1850 The Midterms from an American Perspective
– Tove Bjørgaas, NRK (Skype from Washington, DC)

1850-1900 Q&A

1900-1910 The Midterms: What’s at Stake -The Republican’s View
– Eric Manderville (RAN)

1910-1920 The Midterms: What’s at Stake - The Democrat’s View
– Lisa Cooper (DAN)

1920-1930 Q&A

BREAK 1930-1940

1940-1955 INTRO: An Early Look at 2016 – Hilde Restad

1955-2025 An analysis of the future political scene – Ambassador Barry White,
Former US Ambassador to Norway and Former Obama campaign manager
for Massachusetts (Skype from Massachusetts)

2025-2030 Summary

Join us for the raffle – and conversations with friends and new acquaintances!
Refreshments: Wine, Beer, Hot Dogs, Pizza, Baked Goods and more – for purchase.
Coffee and tea - free.

fredag 19. september 2014

Hillary Clinton - som person og politiker

Cappelen Damm gir i disse dager ut Clintons nye selvbiografi på norsk, og i den forbindelse har de bedt meg skrive noen ord om boka, hennes sjanser i presidentvalget 2016 og hennes lange politiske liv.

Jeg er - som jeg skriver litt om i innlegget - fascinert av Clinton og gjorde dette med glede. Hennes motsetningsfylte personlighet som kommer så godt ut ansikt-til-ansikt og så dårlig ut på TV-skjermen er interessant og relevant for de neste to årenes mediesirkus.

Jeg inviterer derfor alle lesere av Dagens DC til å klikke seg over til bloggen "Forlagsliv" og si hva dere synes!

PS! Jeg valgte ikke tittelen på dette blogginnlegget (generelt sant: det er som regel desken og ikke de som skriver innholdet i artikkelen som velger overskrift), men jeg kan vel egentlig ikke klage siden jeg jo sier ordrett i innlegget at Clinton er den som er best kvalifisert til å bli president av de som kanskje stiller i 2016. Men dette er ikke hovedpoenget i innlegget, får jeg vel føye til.

tirsdag 1. juli 2014

Nei, amerikansk politikk er ikke polarisert. For @#$%^&.


For de av dere som er interesserte i amerikansk politikk så vet dere antakelig to ting: 1) i november er det såkalt ”mellomvalg” til Kongressen – altså valget midt i en presidentperiode, og 2) amerikansk politikk er kjempepolarisert – dvs. velgere og politikere har beveget bort fra det politiske sentrum mot de politiske ytterkantene på hver side. Punkt nummer 1 er korrekt. (Og det blir spennende, så følg med på Dagens DC i høst!) Punkt nummer 2 er ikke korrekt. Dette til tross for at polariseringstesen nå er blitt en etablert sannhet blant politiske journalister i USA (og her hjemme…).

For å kunne diskutere om amerikansk politikk er blitt mer polarisert eller ei, må vi (jippi!) gå tilbake og se på amerikansk politiske historie. Polariseringstesen berører det politiske jordskjelvet som omkalfatret hele det amerikanske politiske landskapet fra og med midten av det 20. århundret. Med andre ord: dette må man kunne, skal man skjønne seg på hva som ligger bak dagens politiske skillelinjer i USA.

Det demokratiske partiet er det eldste eksisterende politiske partiet i USA, og stammer fra Thomas Jeffersons dager (selv om det selvsagt ikke har forblitt uendret) sent på 1700-tallet. Det republikanske partiet, derimot, ble grunnlagt i 1854 for å protestere mot de andre politiske partienes pro-slaveri holdning. Det republikanske partiets base lå derfor hovedsakelig i nordstatene, hvor man ikke drev med slaveri lengre, samt statene vestover. Slagordet var ”free labor, free land, free men”. Det nye partiet fikk uhørt tidlig suksess når deres kandidat Abraham Lincoln vant presidentvalget i 1860, akkurat i tide til at borgerkrigen mellom nordstatene og sørstatene brøt ut våren 1861 da South Carolina bestemte seg for å bryte ut av unionen. Som kjent var ikke dette populært i Det hvite hus eller blant nordstatene, så en fire år lang borgerkrig fulgte. (Eller som sørstatene kaller det: ”The war of northern aggression”.) For øvrig var den amerikanske borgerkrigen en av verdens tidligste industrielle kriger, og antall tapte menneskeliv var meget stort – hele 620 000 døde.

I det hele tatt var det en traumatisk opplevelse for begge sider, men siden sørstatene tapte og ble ”okkupert” av nordstatsmyndighetene fra 1865 til 1877 (den såkalte ”Reconstruction” perioden) satt dette politiske, sosiale og økonomiske spor i sørstatsminnet. Som kjent hadde jo Lincoln erklært slaveri for opphevet under krigen, så sørstatene tapte både den militære kampen og den økonomisk-politiske ”krigen”. Den bitterheten dette medførte gjorde altså generasjoner av sørstatsfamilier til ihuga demokratiske velgere ved urnen – sørstatene var ”solid” for Det demokratiske partiet rett og slett helt til borgerrettighetsperioden. Derav frasen “the solid Democratic South” som var for en religiøs tese å regne i mange år i amerikansk valgpolitikk. Faktisk var det slik at Det demokratiske partiet ikke tillot svarte offisielle representanter på deres partikonvensjoner frem til 1924.

Nå blir dette selvsagt en grov skisse av historien hvor mange nyanser uteblir (for eksempel Dixiecrat-valget i 1948), men det som er helt klart er at det først var når borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60 tallet fikk støtte i Det demokratiske partiet – og da særlig av John F. Kennedy (som var president fra 1961-1963) at det var duket for en grunnleggende endring i partitilhørighet og partiidentitet. Demokrater sier gjerne at det var rasisme som fikk republikanerne til å vinne over sørstatene fra og med denne perioden, som en klar protest mot borgerrettighetsbevegelsen, mens republikanerne sier det var økonomiske og kulturelle årsaker. Det som er helt klart er at det tok mange tiår før forvandlingen var komplett.

Det er gjerne Richard Nixons “southern strategy” i presidentvalget i 1968 som anses som startskuddet for republikanernes dypdykk i sørstatsvelgere (selv om Barry Goldwater i valget i 1964 fortjener mye av “æren”). Denne sørstatsstrategien er notorisk for å ha spilt på raseskepsis (der man rettet kampanjen mot hvite sørstatsvelgere som følte at svarte amerikanere var i ferd med å få for mange rettigheter). Men å endre partitilhørighet tar tid. Først begynte velgere i sørstatene å stemme på andre presidentkandidater enn fra Det demokratiske partiet (George Wallace, tidligere demokrati, nå uavhengig på grunn av nettopp borgerrettigheter, klarte å vinne fem gamle Confederacy-sørstater i 1968, de samme som Goldwater hadde vunnet for republikanerne for første gang i historien i 1964).

Ronald Reagan, republikansk presidentkandidat i 1980, så at dette virket og fortsatte sørstatsstrategien. Han startet sin kampanje i en liten by ved navn Philadelphia, Mississippi, kjent for drapet på tre borgerrettighetsaktivister på 1960-tallet. Reagan stod ved siden av en kjent “segregationist” (altså en som var for raseskillet kjent fra tiden mellom borgerkrigen på 1860-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet) og proklamerte at han var for delstaters rettigheter (“states’ rights”), et kodeord for raseskillet, Jim Crow-lover og sørstatenes tradisjonelle tilværelse.

Men hvite velgere i sørstatene identifiserte seg slettes ikke som republikanere enda. Litt etter litt, med hvert valg, ble det flere og flere som stemte og identifiserte seg som republikanere. Først på presidentvalgsnivå (Nixon og Reagan), og litt etter litt på mer lokalt nivå. Ikke før mellomvalget i 1994 – faktisk! – så man det endelige resultatet av den geografiske ombyttingen av partitilhørighet i USA: En stor gruppe unge, hvite og (selvsagt…) mannlige representanter og senatorer seilte inn i Kongressen som republikanere fra sørstatene. Newt Gingrich ble lederen for republikanerne i Representantenes Hus og utfordret liberale president Bill Clinton nådeløst og endeløst (jf. påfølgende etterforskning om Whitewater og Monica Lewinsky).

Dette kalles gjerne for den store “sorteringen”. Og her holder vi tunga rett i munnen: en partipolitisk omsortering er ikke det samme som polarisering. Omsorteringen av amerikanske velgere på slutten av det 20. århundret viser altså til at de som tidligere hadde stemt på demokratene i sørstatene – altså hvite (menn) – nå byttet parti og ble republikanere. Samtidig – etter at Det demokratiske partiet støttet borgerrettighetsbevegelsen – begynte svarte amerikanere (overalt i USA) og stemme på demokratene heller enn på Lincolns parti. Denne omsorteringen hadde både en geografisk (sørstatene) og en rasemessig komponent.

Det er altså ikke slik at amerikanske velgere plutselig ble mer polariserte – altså slik at demokratene ble mer venstrevridde og republikanerne mer høyrevridde. (Når det kommer til demokratene kan vi vel heller si det motsatte, dersom man sammenligner de siste presidentkandidatene deres mot de meget progressive kandidatene på 1970- og 1980-tallet). Derimot er det altså nå slik at de to politiske partiene er mer internt ideologisk homogene, noe som gjør at det er færre i det andre partiet man kan tenke seg å samarbeide med. Dermed ser vi mye mindre samarbeid ”across the aisle [of Congress]” nå enn før. Der hvor liberale republikanere fra Nordøst før kunne samarbeide med liberale demokrater fra Vest befinner disse seg nå i samme parti. Deres samarbeid blir derfor ikke karakterisert som partisamarbeid, ”bipartisanship” etc. De gamle Sørstatsdemokratene er nå republikanere, og har igjen flertallet i Representantenes Hus.

Samtidig som sørstatene ble mer republikansk i siste halvdel av det 20. århundret, har også denne regionen vokst kraftig i antall innbyggere og verdiskapning – med andre ord, den er blitt mer og mer viktig politisk sett og mer og mer innflytelsesrik. Sørstatene er altså meget viktig for å forstå den moderne amerikanske politiske utviklingen. Som altså da ikke kjennetegnes av polarisering.


For de av dere som vil lese mer om dette, anbefales statsviteren Morris Fiorina, kanskje den største eksperten på omsorteringstesen. Se for eksempel innlegget hans på statsviterbloggen ”The Monkey Cage” som nå publiseres på nettet hos Washington Post.

Innlegget publiseres også på Bjørknes Høyskole: http://fredsogkonfliktstudier.blogspot.no/
o g Amerikanskpolitikk.no: http://www.amerikanskpolitikk.no/2014/07/01/nei-amerikansk-politikk-er-ikke-polarisert/ 

tirsdag 10. juni 2014

Karl Rove: "It's good to be home".

Så var Karl Rove her, veldig tidlig en morra. Og med her mener jeg Cafe Christiania, hvor CIVITA har sine etterhvert famøse frokostseminarer. (En anonym etterretningsoffiser fra nystartede Agenda satt ved siden av meg, for å undersøke fenomenet.)

Rove, som visstnok var i Norge på "privat besøk" ettersom han har norske aner, besatt en uventet fløyelstunge. Jeg forventer ikke at nerdete bakromsstrateger skal ha noe særlig publikumstekke, men Rove hadde det (helt klart allerede vennlige innstilte) publikum i sin hule hånd fra første setning, som selvsagt var: "It's good to be home." Med spøkefulle henvisninger både til den (enda ikke bekreftede) nye amerikanske ambassadøren til Norge og til mellomvalg som en rektalundersøkelse uten bedøvelse, var han helt klart i sjarmmodus. Bortsett fra da han fikk spørsmål fra de to representantene fra Democrats Abroad. Da avbrøt han begges spørsmål før de var ferdige.

Rove snakket kun i et kvarter (som vel var grunnen til at Kristin Clemet kom opp til bordet mitt - og sikkert andre sitt også altså - og understreket viktigheten av spørsmål fra publikum før seansen startet). I det kvarteret var han innom det meste, og det som ikke ble dekket av ham selv ble dekket av de mange spørsmålene fra publikum:

- Valget til Senatet i høst: mellomvalgets store happening, sa Rove, siden Republikanerne denne gang har nominert gode kandidater (i motsetning til de siste omgangene, visstnok). Herunder snakket han varmt om deres kandidat i Montana, som var fra en så flott familie at de kom til Montana for hele fem generasjoner siden, "when no *civilized* people would". Jeg lar den stå ukommentert.

- 2016: "I have no damn idea" hvem som blir Republikanernes presidentkandidat, sa Rove. Men etter å ha blitt spurt sånn femten ganger, nevnte han til slutt Jeb Bush (fra den ukjente Bush-familien, som Rove har liten personlig tilknytning til). Bush er, i følge Rove "the smartest guy in our side". (Jeg antar han mener av mulige kandidater, ikke av alle Republikanere, jf. tidligere Bush'er i Det hvite hus).

- Angående Hillary Clintons kandidatur, sa han følgende: Hun kan bli kandidaten dersom hun vil, men vil hun egentlig? Hun er gammel (ahem, Ronald Reagan), hun vet hvor tøff en kampanje er - vil hun bruke tida si på dette? "I've got Bill, who's an interesting character to be around," sa Rove smilende som en imitasjon av Clinton. I tillegg mente Rove at hennes politisk budskap hittil har vært lite overbevisende, fordi det inntrykket man får er at hun mener dette er noe som USA skylder henne: "You owe it to me, I'm entitled, and things were good when Bill was president". Nå er vel ikke dette noe hun har sagt eller hintet om, bortsett fra det tredje og siste poenget, men jeg ser her konturene av den republikanske motkampanjen fra og med nå: USA er ikke en plass hvor statsoverhoder arver titler. (Men mindre man heter Bush, da.)

- Obama: Jeg fikk spurt Rove om Obamas utenrikspolitikk. Jeg refererte til den kritikken Obama har fått fra Det republikanske partiet med hensyn til Syria og Ukraina, men spurte så hva alternativene egentlig er. Hva ville George W. Bush ha gjort annerledes? Her klarte Rove å understreke kritikken mot Obamas Syria-politikk uten å svare på spørsmålet, mens han henviste til Bush sin reaksjon på Putins aggresjon mot Georgia som et svar på Ukraina. Bush sin reaksjon var visst i hovedsak å pusse Condoleezza Rice på Sergei Lavrov ("she scared the bejesus out of Lavrov") samt sende georgiske militære i Irak tilbake til Georgia med amerikansk militær transport.

- For øvrig mente Rove at det å gjennomføre det såkalte "surge" av militære i Afghanistan var Obamas beste utenrikspolitiske avgjørelse, og at han absolutt ikke skjønte hva "your nutty committee" (også kjent som Nobelkomiteen) tenkte på da de gav Obama prisen. Rove mener Obama burde takket høflig nei, men var likevel nogenlunde fornøyd med Obamas Nobel-tale, som jo som kjent snakket om nødvendigheten av bruk av militær makt av og til.

Jeg avslutter med en liten interaksjon mellom en Rove-tilbeder og Rove selv:
Tilbeder: "You may be seen as a genius of campaigning…"
Rove" "No, I'm not, I am seen as the Devil incarnate".

God natt, folkens.

fredag 18. april 2014

Det er farlig å starte blogg...

…for da merkes det så $%^&* godt når man tar en pause i blogginga. Og en pause har jeg tatt - eller, det vil si, å skrive bok er ikke noe jeg ville klassifisert som "pause" akkurat. Men det driver jeg altså med, og det tar noe @#$%^&* med tid. Faktisk sitter jeg akkurat nå og redigerer et kapittel midt i påskeferien, eller (som de fleste akademikere vel ville kalt alle røde dager i kalenderen) i skrivehøytiden.

Hvorfor ikke da ta en pause fra bokskrivinga for å gjenopplive bloggen? Og hvilket tema er vel bedre enn hva jeg skriver bok om? (Dette blir et veldig innadvendt blogginnlegg, merker jeg. Det er sikkert Jesus sin feil, siden det er påske og alt. Jeg synes å huske at lærdommen fra påske er noe om det å være egoistisk og ikke ofre seg for andre. Eller så har jeg glemt noen detaljer.)

Bokmanuskriptet mitt er basert på doktorgradsavhandlingen min. I amerikansk akademia (og kanskje norsk også) er det gjerne slik at statsvitere skal publisere avhandlingen sin som sin første (Gud hjelpe meg) bok. Avhandlingen og dermed boken handler om favorittemaet mitt: Amerikansk eksepsjonalisme. Mer spesifikt, sammenhengen mellom det at amerikanerene ser på seg selv som eksepsjonell i verdenshistorien, og de lange linjene i amerikansk utenrikspolitikk. Jeg argumenterer for at denne identiteten som eksepskjonell har ført til en relativ konstant misjonerende utenrikspolitikk, både på 1800- og 1900-tallet.

Det er mange komponenter som skal på plass når man tar på seg et slikt mammutprosjekt, inkludert en dekonstruksjon av "amerikansk eksepsjonalisme" som i seg selv er et mye brukt og misbrukt begrep  i tillegg til en analyse av hvordan tidligere historikere og statsvitere har koplet eksepsjonalisme med utenrikspolitikk. Det har vært veldig vanlig blant historikere (og er fortsatt vanlig blant statsvitere) å argumentere for at amerikansk identitet er to-delt: amerikansk eksepsjonalisme finnes enten i en eksemplarisk variant eller i en misjonerende variant. Dette har da blitt koplet til en utenrikspolitisk dikotomi: Den eksemplariske eksepsjonalismen skal ha inspirert en isolasjonistisk utenrikspolitikk (som grunnlovsfedrene ønsket, sier man), mens den misjonerende eksepsjonalismen skal ha inspirert en internasjonalistisk utenrikspolitikk (eksemplifisert gjennom Woodrow Wilson's misjon for å demokratisere verden, visstnok).

Jeg argumenterer for at hele forrige avsnitt er tull. Amerikansk eksepsjonalisme består egentlig kun av en misjonerende variant, og med grundig backup fra nyere amerikanske historikere viser jeg hvordan amerikansk utenrikspolitikk aldri har vært isolasjonistisk. Dette selvbildet av det historiske USA som et tilbaketrukket, isolasjonistisk land som kun ønsket å være til passiv inspirasjon for andre er tiltalende, men historisk ukorrekt. Det overser glatt USAs overtakelse av et enormt område vest for de originale tretten koloniene på 1800-tallet samt en rekke andre ting (hey, det må da være noen incentiver igjen til å lese boka skulle den en dag faktisk gis ut).

Sånn, da var det tilbake til den andre skrivinga, men jeg erklærer i alle fall 2014 for åpnet på bloggen. Snart er det jo midterms og greier, så jeg lover å skriver mer fremover.

fredag 22. november 2013

Det var den dagen John F. Kennedy døde...

Det er altså 50 år siden i dag.

Jeg husker selvsagt ikke at det er 50 år siden, jeg har jo ikke vært i live så lenge. Men for de av oss som er lidenskapelig interessert i amerikansk politikk, har vi nok sett både dokumentarer, filmer, TV-serier og spekulative debatter om akkurat hva som skjedde 22-23. november 1963 i Dallas, Texas. Vi har vel også alle hørt mange av JFKs udødelige taler, så vi kjenner stemmen og vi kjenner talemåten som han jo ble så berømt for.

Så det er nesten som om vi føler at i dag er det 50 år siden.

Bor man i USA vil man i dag kunne se TV-program etter TV-program om dette (se bare her). For de som er i Norge må man ta til internettet. Og da kan jo jeg komme med noen tips, siden det er så mye lettere å linke til andres artikler enn å faktisk skrive en selv. (Jeg hakke tid! F***.)

Først og fremst anbefaler jeg Dallas Morning News sin egen nettside dedikert til 50-årsjubileet, da denne avisen jo har et eget forhold til attentatet.

Og når man først er nede på det lokale plan, så synes jeg det er på sin plass å henvise til den nye boken Dallas 1963. Den er blodfersk, kom ut i oktober (det var da heldig timing...) og har fått enormt mye oppmerksomhet og ros. Det skrives nok bøker om JFK, så det å skille seg ut i mengden er godt gjort. Det forfatterne Bill Minutaglio og Steven L. Davis gjør er å skildre den politiske konteksten i Texas og Dallas tidlig på 1960-tallet. Boken får frem den hatefulle og truende konteksten JFK vandret rett inn i, og legger den generelle skylden for attentatet på dette hatske miljøet (selv om Lee Harvey Oswald får skylden spesifikt). Dallas ble i etterkant av attentatet kjent som "the city of hate".

For øvrig er det vel ikke til å unngå at konspirasjonsteorier er et tema når man nevner JFK. Uten at jeg har noen som helst formening om det var noen som "hjalp" Oswald utføre attentatet på JFK, så ønsker jeg da som en inngangsport til dette med amerikansk politikk og konspirasjonsteorier å anbefale den klassiske teksten "The Paranoid Style in American Politics" av den kjente historikeren Richard Hofstadter. Dette essayet ble for øvrig publisert ett år etter JFKs død.

Videre kan det kanskje være nyttig å lese Case Closed - en bok som tar for seg alle konspirasjonsteoriene rundt JFKs død og - eh - legger alle ballene døde.

Så er det kanskje på sin plass med en kritisk anbefaling. Det er nemlig en slags akademisk krig mellom amerikanske historikere hva angår JFK. Der hvor presidenten er populær blant USAs befolkning har det til tider vært dramatiske debatter når historikere skal rangere han. Særlig har mer konservative historikere vært skeptiske til myten om JFK som ble aktivt promotert av hans rådgivere og støttespillere, særlig Ted Sorenson (for øvrig han som egentlig skrev JFKs Pulitzer Prize-vinnende bok Profiles in Courage) etter JFKs død. Historiker Sheldon M. Stern, som tidligere har jobbet ved Kennedy-biblioteket, har skrevet følgende kritikk av PBS sin nye dokumentar, "JFK". Her berører han en del av de kontroversielle temaene historikere har debattert en god stund.

Til slutt må jeg selvsagt anbefale en helt ny bok skrevet av min tidligere professor, Larry Sabato, som driver University of Virginias Center for Politics. Sabato reklamerer for at hans bok, The Kennedy Half Century, skal bygge på hittil ubrukte kildemateriale etc. - de som kjøper boken får se. Der Sabato, nå har jeg reklamert for boka di! Burde ikke jeg få en gratis i posten da?