torsdag 14. januar 2016

Ikke lenge igjen til Iowa nå...

Den 1. februar får vi svar på to spørsmål som mange USA-interesserte (både i og utenfor USA!) begynner å bli relativt desperate etter svar på.

For det første: Vil alle de som møter opp på Donald Trumps store 'rallies' faktisk møte opp i på valgmøtene rundt om i Iowa? Han har jo godt oppmøte og gode meningsmålingstall, men det er ikke nødvendigvis nok til å vinne et nominasjonsvalg. Med andre ord, er det slik at Trumps tilhengere er faktiske velgere, eller er de bare nysgjerrige forbipasserende?

For det andre: Hvor alvorlig er Bernie Sanders' utfordring til Hillary Clinton? Hans meningsmålingstall har bare økt og økt i Iowa i det siste, en delstat  'alle' var sikre på at Clinton skulle vinne med god margin. Dersom Clinton bare vinner knepent, og Sanders deretter vinner New Hampshire den 9. februar (som man forventer), blir jo nyheten plutselig ikke at Clinton vant det første nominasjonsvalget, men heller at Sanders gjør det bedre enn forventet. Det handler jo gjerne like så mye om forventninger og 'momentum' som om hvem som teknisk sett vinner ettersom nominasjonsvåren utspiller seg, så her må Clinton passe seg.

I et valgår hvor ekspertene gang på gang tar feil, blir det faktisk skikkelig spennende å se hva som er fakta og hva som er fiksjon når februar endelig kommer. Da kan det være at en rekke kandidater - og valganalytikere - får seg en skikkelig nesestyver i et år fullt av nesestyvere.

Dette blir spennende.

mandag 28. desember 2015

Realisme vs. konstruktivisme i amerikansk utenrikspolitikk

INTERNASJONAL POLITIKK
Årgang 73 | Nr. 3 | 2015 | 456–460 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ts/ip
ANMELDELSER

American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World
Hilde Eliassen Restad
London & New York: Routledge 2015

Anmeldt av Svein Melby
Cand.polit., seniorforsker, Institutt for forsvarsstudier svein.melby@ifs.mil.no


"Innenfor fagmiljøet har det lenge vært et dominerende syn at USAs utenrikspolitiske orientering har gjennomløpt ulike historiske faser. Således er det vanlig å hevde at USA fra starten som uavhengig stat og frem til slutten av 1800-tallet førte en tilnærmet isolasjonistisk utenrikspolitikk, etterfulgt av en kort imperialistisk periode og deltakelse i første verdenskrig, for deretter på ny å vende tilbake til den isolasjonistiske tradisjon. Ifølge denne dominerende skoleretning fant det store linjeskiftet vekk fra isolasjonismen først sted under, og ikke minst, i etterdønningene av annen verdenskrig. Det var nå USA for fullt tok steget ut i verdenspolitikken og ble den dominerende internasjonale aktør. Ofte betegnes denne nye utenrikspolitiske kursen som allianseorientering eller den multilaterale fase, en orientering som siden i hovedsak har preget USAs internasjonale atferd og som har plassert landet som hovedansvarlig for det man definerer som den liberale institusjonelle verdensorden.
I sin ytterst tankeprovoserende bok går Hilde Eliassen Restad til angrep på denne faglige konvensjonelle visdom. I stedet hevder hun at USA helt fra starten og frem til i dag, med små nyanser, har anlagt den samme utenrikspolitiske orientering, nemlig det hun betegner som en unilateral internasjonalistkurs. Restad bygger sin analyse på den forutsetning at nasjonal identitet og særpreg har en helt avgjørende innvirkning, både på forståelsen av egen rolle og på hvordan man betrakter internasjonale utfordringer. Den nasjonale identiteten og rolleforståelse blir derfor også avgjørende for formuleringen av landets utenrikspolitiske hovedkurs. Ifølge Restad har amerikansk eksepsjonalisme alltid vært bestemmende for USAs nasjonale identitet. Og denne alltid eksisterende eksepsjonalisme blir dermed også helt styrende for USAs utenrikspolitiske kursvalg. Dette har vært tilfellet i hele USAs eksistens, og ifølge Restad er det ingenting som tyder på at dette forhold vil endre seg i tiden fremover.
page2image392
Og det er således i den amerikanske eksepsjonalismen man finner hovedforklaringen til at USAs utenrikspolitikk alltid har vært preget av en unilateral internasjonalistkurs.
Restad starter sin bok med en utførlig gjennomgang av hva som ligger i begrepet amerikansk eksepsjonalisme, som hun hevder består av tre hovedkomponenter. For det første at USA er en helt spesiell idébasert stat som er distinkt forskjellig, særlig i forhold til de tradisjonelle europeiske stormaktene; videre at USA har en forpliktelse til å spille en unik rolle i verden; og for det tredje at USA er unntatt fra de historiske maktpolitiske svingninger. Alt dette inngår således i den amerikanske nasjonale identitet og gjør at USA ikke bare er forpliktet til aktiv involvering i verdenspolitikken, men at dette også må skje på USAs egne premisser. Med andre ord en nasjonal identitet som nærmest forutsetter det Restad betegner som en unilateral internasjonalistkurs.
Allerede i sin forståelse av eksepsjonalismens utenrikspolitiske implikasjoner, anlegger Restad en vurdering som skiller seg prinsipielt fra klassisk tenkning. I de fleste studier har det vært vanlig å si at eksepsjonalismen har gitt opphav til en innebygd ambivalens i amerikansk utenrikspolitikk der landet historisk har slitt mellom et ønske om en aktiv, nesten misjonerende vilje til engasjement og et tilsvarende innebygd ønske om å holde seg på avstand fra verdenspolitikkens korrumperende virkelighet – begge deler som to hovedretninger i synet på hvordan USAs republikanske verdigrunnlag best skal kunne ivaretas. Restad hevder på sin side at denne todelingen, og den påfølgende utenrikspolitiske ambivalens, ikke er i samsvar med den politikk USA faktisk har ført, og at den dessuten virker analytisk tilslørende. Eksepsjonalismen er ifølge forfatteren en enhetlig størrelse, og det er som sådan den også må håndteres analytisk.
Hoveddelen i Restads bok består så i en kritisk gjennomgang av USAs utenrikspolitiske historie, en gjennomgang som arter seg som en grundig og veldokumentert argumentasjon for hennes utgangshypotese om forekomsten av en unilateral internasjonalistorientering. Dette gjelder spesielt hennes overbevisende tilbakevisning av den gjengse påstand om isolasjonisme. Dette bygger ifølge Restad på en myte, og en lettvint omgang av hva som bør legges i en definisjon av isolasjonisme. Her har hun også få problemer med å vise at USA i hele sin tid som stat har hatt et aktivt forhold til omverdenen – helt fra tidlig allianse med Frankrike via Monroe- doktrinen, territoriell ekspansjon og omfattende økonomisk samkvem med ulike deler av verden. Og alt dette skjer gjennom en politikk som sikter på å gi USA maksimal handlefrihet og dermed helt i tråd med eksepsjonalismens føringer. Ikke minst viser Restad at den mye omtalte debatt om USAs medlemskap i Folkeforbundet ikke var preget av noen generell negativ innstilling til å involvere seg i verdenspolitikken, men at medlem- skap ble hindret ved at et tilstrekkelig stort mindretall i Senatet anså at visse av Folkeforbundets paragrafer ville være i strid med behovet for amerikansk unilateral opptreden.

Restad nøyer seg imidlertid ikke med å si at en unilateral internasjonalistkurs dominerte amerikansk utenrikspolitikk fra 1776 og frem til andre verdenskrig. Hun hevder også at det påståtte veiskille i USAs verdensrolle som fant sted på 1940-tallet også er overdrevet, og at det i beste fall var snakk om en viss nyansering av den gamle unilaterale hovedkurs. Restad avviser selvsagt ikke det forhold at USA gjennom 1940-årene aktivt bidrar til å bygge opp et omfattende internasjonalt institusjonsnettverk der landet selv inntar en lederrolle, og at USA etablerer et militært fredstidsnær- vær både i Europa og i Asia.
Likevel hevder hun at dette ikke innebar noen amerikansk tilslutning til noen genuin multilateralisme. Det hele artet seg mer som et institusjonelt opplegg rundt amerikansk utenrikspolitisk hegemoni."

...Og resten får dere lese i Internasjonal Politikk! (Det er nå den kritiske biten av anmeldelsen kommer, ha ha. Men jeg er egentlig enig i det Svein skriver, selv når han er uenig med meg. Slik er det inni en akademikers hode - vi er uenige også med oss selv.) For de som leser resten, vil dere se at Svein - som er en "realist" når det kommer til internasjonal politisk teori, har innvendinger mot min konstruktivistiske teoretiske tilnærming. Dette er en veldig viktig debatt, og det er bra at vi er uenige. Kjedelig hvis de få som forsker på USA i Norge er enig i alt, tenker jeg.

Tusen takk til Svein Melby som tok seg tid til å skrive denne anmeldelsen. Det å lese andres bøker og så å skrive en gjennomtenkt anmeldelse er tidkrevende, og kommer på toppen av den høye bunken med andre skrivejobber man har som forsker. Man gjør det gjerne på en søndags ettermiddag, og man får definitivt ikke betalt for det. Takk, Svein!

onsdag 16. desember 2015

Sinte hvite menns mann

Donald Trump er et resultat av den mørke siden av Det republikanske partiets valgstrategi. De har skapt ham, og må derfor ta ansvar for å fjerne ham.

Da Donald Trump 16. juni i år annonserte at han stilte som Det republikanske partiets presidentkandidat, var det veldig få – om noen – politiske journalister eller valganalytikere som hadde noen som helst tro på at dette kom til å vare. Ei heller var eliten i partiet så veldig bekymret. Donald Trump var en ny Herman Cain eller Michele Bachmann – altså en som ville sjarmere ytre høyre i partiet en stund, før deretter å forsvinne fra nominasjonskampen lenge før alvoret satte inn. Men Trump – til tross for en rekke verbale blundere som ellers ville skakkjørt enhver politisk kampanje – varer og rekker. Det republikanske etablissementet er tvunget til å se på at en oransje elefant i glasshus ødelegger alt det de hadde planlagt for 2016.

Hvordan kunne dette skje? Det ubehagelige svaret er at det ikke er noe uvanlig med Donald Trump. Eller, hans væremåte, utseende og personlighet er jo selvsagt en historie for seg selv. Men det politiske fenomenet Trump representerer finner vi igjen og igjen i amerikansk politisk historie. Populisme handler om å forsvare folket fra eliten. Der de korrupte politikerne i Washington, D.C. fyller egne lommer og for lengst har glemt mannen i gata, skal Folkets Forsvarer – altså denne gang Donald Trump – redde stumpene av Den Sunne Fornuften til fordel for Den Jevne Amerikaner.

Bakgrunnsvariabelen for det vi ser i amerikansk politikk i dag er at Det republikanske partiet ikke holder tritt med den demografiske endringen i USA. Der USA blir mer mangfoldig, blir Det republikanske partiet hvitere og hvitere. Samtidig er partiet blitt fanebæreren for det reaksjonære. Partiet har slått mynt på den fryktbaserte reaksjonen hvite velgere har til USAs demografiske endringer. Dette kommer i tillegg til de økonomiske endringene i kjølevannet av finanskrisen som har rammet hvite arbeiderklassemenn hardt. Det er i dag en betydelig og betydningsfull velgergruppe i partiet som er redde for at ”meksikanerne tar jobbene” fra dem og at” muslimene skal ta over USA med Sharia-lover”. Det som karakteriserer Trump-velgere, viser meningsmålinger, er nemlig innvandringsmotstand.

Slikt sett befinner Trump seg i en god, gammel amerikansk populistisk politisk tradisjon. Denne høyrepopulismen i Det republikanske partiet kan sies å ha startet i 1963, da Det demokratiske partiet bestemte seg for å bli partiet for borgerrettigheter og president John F. Kennedy holdt en tv-sendt tale om likestilling mellom hvite og svarte. Der denne populismen i det 20. århundret i all hovedsak handlet om motstand mot desegregering og rettigheter for svarte amerikanere har det i det 21. århundre utviklet seg til en frykt for et stadig mer mangfoldig USA (eller som Ann Coulter kaller det, ”the browning of America”). Den røde tråden er at ”det hvite Amerika” – og da særlig hvite, protestantiske menn – stadig føler seg truet på en eller annen måte.

Trump ser ut til å ha blitt maskoten til en høyrepopulistisk bevegelse i USA som hovedsakelig består av hvite, gjerne menn, gjerne arbeiderklasse-velgere. Disse velgerne føler seg truet, og de er sinte. Vi så dette raseriet i Tea Party-bevegelsen i 2010, en bevegelse som kombinerte den liberale skepsisen mot staten (motstanden mot helsereformen) med en frykt for den første svarte presidenten. Siden 11. september, 2001 har muslimer overtatt den rollen svarte amerikanere tradisjonelt har hatt som ”de andre” i det hvite amerikanske selvbildet. Siden terroranslaget har hatkriminalitet mot muslimer (eller folk som angripere tror er muslimer) økt drastisk. Den hysterisk glade reaksjonen Trumps tilhengere viste da han kunngjorde at USA må stenge grensen for muslimer, tyder på at det er mange velgere som er ekstatiske over at det nå – tydeligvis – er greit å være rasistisk igjen, sånn helt åpent og ærlig. Eller som en Trump-velger sa til CNN, ”Han sier det jeg tenker!”

Det at det er usannsynlig at Trump blir den republikanske presidentkandidaten, og enda mer usannsynlig at han skulle vinne om han ble det er nesten uviktig nå. Vi er forbi den perioden der Trump var et utskudd som ble ledd ut av den politiske eliten. Trumps støtte i meningsmålingene har økt jevnlig siden i sommer, og de faller ikke en gang midlertidig når Trump sier noe rasistisk eller sexistisk.


Trump er et resultat av en velgerstrategi som Det republikanske partiet har brukt siden 1972, da Richard Nixon tok i bruk den såkalte ”southern strategy” for å lokke hvite sørstatsvelgere som var i mot borgerrettighetsbevegelsen inn i folden. Siden da har ”country club” eliten og rurale, reaksjonære sørstatshvite vært på samme lag. Men det var aldri meningen at røkla skulle skvise ut eliten. Partiets rasistiske hundefløyte-strategi har nå manifestert seg som en oransje trompet som sier høyt det man bare skulle hinte om. Dersom eliten i partiet ikke er komfortabel med det, er det opp til dem å ta et oppgjør med Trump så raskt som mulig.

Publisert i Dagens Næringsliv 16. desember, 2015.

onsdag 11. november 2015

Hvorfor republikanerne ikke appellerer til kvinnelige velgere

Det kan man skrive langt og mye om. Se f.eks. her. Men i nattens debatt gav Mike Huckabee oss en liten smakebit på hvorfor:

Fra Washington Post:
"[Huckabee's] memorable moment was a joke that sounded like it belonged in another era. When asked about Federal Reserve Chair Janet Yellen, Huckabee responded: “Well, my wife’s name’s Janet. When you say Janet yellin’, I’m very familiar with what you mean.” And Republicans wonder why they lose women by double digits… "

Blurgh.

onsdag 14. oktober 2015

Den første demokratiske debatten

Det å ha en nyfødt i huset betyr at man plutselig ikke trenger vekkerklokka for å se en debatt midt på natta, fordi man *allerede er oppe*. Sukk. Vel, poden holdt seg lydig stille gjennom hele den første demokratiske debatten, så dette lover jo godt for resten av valgkampen.

Debatten var, for det første, forfriskende normal. Relativt kredible kandidater (nei, jeg inkluderer ikke Lincoln Chafee i den kategorien...) svarte på relativt gode, substantive spørsmål med svar som ikke inkluderte personangrep på hverandre. Det var nesten...forfriskende. Debattens høydepunkt var vel når Bernie Sanders (igjen) nektet å angripe Hillary Clinton på epost-skandalen, men heller nærmest ropte ut at han er drittlei av å høre om disse epostene (video). Det er jo ikke nødvendigvis en vinnende strategi, dersom han ønsker å faktisk vinne nominasjonen (Obama måtte jo angripe Clintons person i 2008 for å vinne tilhengere).

CNNs Anderson Cooper var flink, i den forstand at han spurte gode spørsmål som var ment å få frem policy-orienterte svar, ikke lage bikkjeslagsmål på scenen. Det er jo ironisk at den forrige CNN-debatten (til republikanerne) var ledet av Jake Tapper, som i kraft av å være programleder for CNNs søndagsshow "State of the Union" (som da konkurrerer med de andre etablerte politiske søndagsshowene som NBCs "Meet the Press", ABCs "This Week" og CBSs "Face the Nation") vel er CNNs fremste journalist når det kommer til amerikansk politikk, som var en dårligere debatt enn Coopers.

Men hvem vant debatten? Det kommer an på øyet som ser. Huffington Post utnevner - ikke overraskende - Sanders til vinner, mens Chris Cillizza mener Clinton gjorde det best. Clinton viste seg definitivt fra sin bedre side i kveld. Hun var generelt avslappet men også selvsikker, en vinnende kombinasjon for henne. Heller enn den defensiv og kalkulerende kandidaten var det den tidligere utenriksministeren som er sikker på seg selv og sin erfaring som møtte opp.

Som en sa på Twitter: den rådgiveren som har argumentert for at Clinton burde begrense antall debatter hun er med i står nå i fare for å miste jobben.

onsdag 26. august 2015

Cracking the Glass Ceiling: Om Hillary Clinton, kjønnsdynamikk og amerikanske presidentvalg

Forrige fredag holdt jeg et seminar på PRIO her i Oslo om Hillary Clinton, "gender" og amerikanske presidentvalg. Det var skikkelig moro, med stort oppmøte og veldig mange engasjerte spørsmål fra salen. PRIO ba meg deretter oppsummerer presentasjonen min i et blogginnlegg, og det har jeg gjort her.


Første del lyder således:


In a now legendary 2008 Saturday Night Live skit, comedians Amy Poehler and Tina Fey opened the show by imitating Republican vice presidential candidate Sarah Palin and unsuccessful Democratic contender for the nomination Hillary Clinton, respectively. The skit could have been a harmless imitation game, with Fey and Poehler simply doing their brilliant impressions of each candidate’s personalities. Instead, it was an extended comment by two female comedians on what they saw as the unacceptable sexism in the 2008 campaign. As Fey wrote in her memoirs Bossypants:


This sketch easily could have been a dumb catfight between two female candidates. What Seth [Meyers] and Amy [Poehler] wrote, however, was two women speaking out together against sexism in the campaign.... you all watched a sketch about feminism and you didn’t even realize it because of all the jokes. [...] Suckers! (2012: 216-17)



That the 2008 presidential cycle was “rife with overt [gender] bias,” as political scientist Jennifer Lawless has written should not be a controversial claim. (2009: 71) If you think it is, then I invite you to have a look at this rather shocking compilation of TV clips that the Women’s Media Center made in 2008. The compilation shows established TV news anchors focusing on Hillary Clinton’s clothes, hair and style rather than on her position on the issues.


[1] Which is incorrect, as there have been several women that have run for the presidency. Clinton’s candidacy was seen as historic, however, because of its perceived viability relative to her predecessors’.  (Blakemore, 2015)

fredag 31. juli 2015

Debatt (om debatt)

Neste torsdag er 2016s første presidentdebatt. Bare at det er 2015, og ingen av deltakerne er valgt som presidentkandidat. Det er altså en nominasjonsdebatt som skal gå av stabelen, eller, for å være mer spesifikk: to nominasjonsdebatter. FOX News skal arrangere en debatt mellom de 10 republikanske kandidatene som rangerer høyest (les: minst lavt) i de nasjonale meningsmålingene som målt frem til tirsdag kl. 17. Denne debatten skal avholdes i primetime (kl. 21 på østkysten).

Før dette, tidligere på dagen og ikke i primetime (kl. 17), skal FOX News avholde debatten for B-laget, altså de resterende kandidatene som ikke når opp i meningsmålingene. Klikk på linken over for å se den nåværende fordelingen mellom disse to debattene. Eller se her for Real Clear Politics sin oversikt over alle meningsmålinger (nasjonale og delstater). Her er for øvrig oversikten over de 9 debattene den republikanske nasjonalkomitéen har godkjent.

Det er mye debatt om debatten. Det kanskje mest kontroversielle er spørsmålet om hvorfor FOX News bestemte seg for å bruke nasjonale meningsmålinger? Det er mange (særlig politiske rådgivere affiliert med B-laget) som mener dette bare er tull. De Håpefulle bedriver jo for det meste valgkamp i de delstatene som har de første nominasjonsvalgene - altså Iowa (1. februar - som faktisk er skikkelig sent sammenlignet med hva det har vært de siste presidentvalgene), New Hampshire (9. februar), Sør-Carolina (20. februar) og Nevada (23. februar). Disse meningsmålingene er nok mer informative enn generelle, nasjonale meningsmålinger som på dette tidspunktet antakelig måler mest "name-ID" (det om man har hørt om en person i det hele tatt) enn hvor mye man faktisk liker en kandidat og er enig i hans/hennes politikk.

Uansett kan man vel være enig i at det allerede med 10 deltakere i en debatt kommer til å bli mer utestemme og avbrytelser, enn substansiell policy-debatt. Sånn sett kan kanskje den tidligere debatten med færre deltakere bli mer informativ.

For en annerledes og mer lavmælt diskusjon er det bare å slå på radioen i morgen, lørdag, kl. 11. Da skal jeg være med i Urix på lørdag der jeg og tidligere USA-korrespondent Jørn Hoel Larsen snakker om presidentdebatter igjennom historien.

For øvrig anbefaler jeg som vanlig min tidligere professor Larry Sabatos "Crystal Ball" nettside, som har mye god valganalyse. Her er en fersk artikkel om nominasjonsdebatter siden 1948.