tirsdag 3. mars 2015

Excerpt from "American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World"

I'm happy to announce that the official book launch at the Literature House in Oslo last week went well. The room was actually packed (don't people have better things to do on a Friday evening?) and we (I) had a lot of fun. The research director at the Nobel Institute, Asle Toje, commented on my book and former Washington correspondent for the Norwegian Broadcasting Corporation (NRK), Joar Hoel Larsen, had funny things to say about Rudy Guiliani. A good night, all in all.


Since my book is in the "ridiculous academic" price range, the least I can do is publish a tiny excerpt from my Introduction. So, here it is:



How to Be an American
 
It’s been our fate as a nation, not to have
            ideologies but to be one.
Richard Hofstadter[1]
 
Prelude
In 2007, Barack H. Obama announced that he was running for president. His announcement set off a rather unusual series of events in the history of U.S. presidential elections. At first, Obama was accused of not being born in the United States.[2] Next, Obama was accused, in various and often not too subtle ways, of being anti-American. During television appearances on Fox News and NBC in June 2008, political commentator Dick Morris argued that “[T]he question that plagues Obama is ... Is he pro-American?” and stated that “[T]his whole debate about what kind of president [Sen. Barack] Obama would make has swirled around almost an existential level. Is he sort of a Manchurian candidate? A sleeper agent? Or is he the great hope of the future?”[3]
 
Democratic pollster Mark Penn advised Hillary Clinton to target Obama’s “lack of American roots” in the primary by “explicitly own[ing] ‘American’” in her campaign.[4] After Obama’s election to the White House, a third and subtler way of arguing that the president was not truly American emerged. Specifically, President Obama was accused of not believing in “American exceptionalism”. In an influential cover story for the National Review Online, Richard Lowry and Ramesh Ponnuru wrote:
 
It is madness to consider President Obama a foreigner. But it is blindness to ignore that American exceptionalism has homegrown enemies — people who misunderstand the sources of American greatness or think them outdated. If they succeed, we will be less free, less innovative, less rich, less self-governing, and less secure. We will be less.[5]
 
President Obama’s answer to a question of whether he believed in American exceptionalism at a G20 press conference in Strasbourg in 2009 seemed to give credence to this suspicion. Obama responded by saying that he did believe in American exceptionalism, but then added another sentence that seemed to qualify its very nature: “just as I suspect that the Brits believe in British exceptionalism and the Greeks believe in Greek exception­alism.”[6] His reported answer set off a hectic debate in the American media,[7] most of which ignored the rest of Obama’s answer. Obama, in the tradition of all U.S. presidents, of course went on to say that he was enormously proud of his country “and its role and history in the world.” In fact, he said:
If you think about the site of this summit [Strasbourg] and what it means, I don’t think America should be embarrassed to see evidence of the sacrifices of our troops, the enormous amount of resources that were put into Europe postwar, and our leadership in crafting an alliance that ultimately led to the unification of Europe. We should take great pride in that. … And I think that we have a core set of values that are enshrined in our Constitution, in our body of law, in our democratic practices, in our belief in free speech and equality that, though imperfect, are exceptional.[8]
But the suspicion that the United States would be “less” under a president whom ostensibly did not believe in American exceptionalism had taken root. Further evidence of this, Obama’s critics thought, was to be found in the president’s handling of the Arab Spring from December 2010 onward. Aiming to lighten the U.S. military footprint in the Middle East after the Bush administration’s controversial “war on terror,” the Obama administration’s initial approach to the Arab awakening was perceived as somewhat hesitant. From the administration’s perspective, being involved in two wars in the Middle East while also being widely distrusted throughout the region necessitated a cautious strategy. This “wait-and-see” approach in the spring of 2011 amounted to the “unpatriotic acceptance of fading national glory,” critics thought.[9] In the specific case of a possible, and controversial, intervention in Libya, the strategy was labeled “leading from behind” by a White House official.[10] Republican presidential hopeful at the time, Mitt Romney, latched onto the phrase, declaring: “God did not create this country to be a nation of followers. America must lead the world, or someone else will.”[11]
************************************************************************
The Argument
This book is about the connection between American exceptionalism and U.S. foreign policy, but one that aims to challenge the conventional manner in which the two have been coupled.
Most writers on U.S. foreign policy agree that domestic ideas about what kind of country the United States is affect its foreign policy.[12] Whether in the study of U.S. commitment to multilateralism,[13] post-Cold War policy,[14] or of the historic U.S. foreign policy traditions,[15] scholars write extensively about the importance of an American identity for its foreign policy.
In this book, I argue first, that American exceptionalism is a meaningful and helpful way of defining the elusive category American identity. This means, as we shall see, treating it not as objective truth, but as subjective self-understanding.
 
Second, I argue that the belief in exceptionalism has had a deep and lasting effect on how the United States relates to the world. Specifically, American exceptionalism has contributed to a more constant foreign policy tradition than commonly argued. I call this tradition unilateral internationalism, meaning that the United States has always been internationalist (engaging with the world politically, economically, and militarily) but has preferred to conduct its foreign policy in a unilateral, rather than multilateral, manner. As we saw from the reactions to President Obama’s multilateral strategy in Libya in 2011, engaging in substantive multilateralism is in fact seen as being “un-American.” The United States does not play by any other rules than its own, and will certainly not be seen as being led by others.
 
My argument differs from conventional literature, which argues either that the United States historically has vacillated between cycles of intervention and isolation, or that the early period of U.S. foreign policy was isolationist or at least non-interventionist, but that the United States became – with the harrowing experience of World War II – a committed multilateral internationalist. I will refute both the cyclical and the periodic theses of U.S. foreign policy.
 
In short, I will argue first, that the belief in the idea of American exceptionalism is a useful definition of American identity, and second that it has contributed to a more constant unilateral internationalist foreign policy than most other scholars recognize.
***********************************************************



[1] Quoted in Hans Kohn, American Nationalism: An Interpretive Essay (New York: The Macmillan Company, 1957), p. 13.
[2] The “birther” critique was one heard quite often in the 2008 election, which accused Barack Obama of being born in Kenya, not Hawaii. Not being born in the United States makes one ineligible to run for president. See, for example, Ben Smith and Byron Tau, “Birtherism: Where it all began,” Politico (April 22, 2011). URL: http://www.politico.com/news/stories/0411/53563.html.
[3] Brian Levy, “Today hosts Dick Morris, who says people are debating whether Obama will be seen as ‘sleeper agent,’” Media Matters for America (June 24, 2008). URL: http://mediamatters.org/print/research/2008/06/24/today-hosts-dick-morris-who-says-people-are-deb/143842
[4] Uri Friedman. “’American Exceptionalism,’ A Short History,” Foreign Policy (July/August 2012). URL: http://www.foreignpolicy.com/articles/2012/06/18/american_exceptionalism
[5] Richard Lowry & Ramesh Ponnuru, “An Exceptional Debate: The Obama administration’s assault on American identity,” National Review Online (March 8, 2010). URL:  http://nrd.nationalreview.com/article/?q=M2FhMTg4Njk0NTQwMmFlMmYzZDg2YzgyYjdmYjhhMzU=;
[6] Michael Scherer, “Obama Too Is an American Exceptionalist,” Time.com (April 4, 2009). URL: http://swampland.time.com/2009/04/04/obama-too-is-an-american-exceptionalist/.
[7] Monica Crowley, “American Exceptionalism…” in The Washington Times (July 1, 2009).
[8] Quoted in Robert Schlesinger, “Obama has mentioned ‘American exceptionalism’ more than Bush,” U.S. News and World Report (January 31, 2011). URL: http://www.usnews.com/opinion/blogs/robert-schlesinger/2011/01/31/obama-has-mentioned-american-exceptionalism-more-than-bush My italics.
[9] David Remnick, “Behind the Curtain,” The New Yorker (September 5, 2011). URL: http://www.newyorker.com/talk/comment/2011/09/05/110905taco_talk_remnick
[10] The phrase was attributed to a White House “adviser” quoted in Ryan Lizza, “The Consequentialist,” The New Yorker (May 2, 2011). URL: http://www.newyorker.com/reporting/2011/05/02/110502fa_fact_lizza For a critique of “leading from behind” see Kori Schake, “Leading from Behind,” Foreignpolicy.com (April 27, 2011). URL: http://shadow.foreignpolicy.com/posts/2011/04/27/leading_from_behind
[11] Roger Cohen, “Leading from Behind,” The New York Times (October 31, 2011). URL: http://www.nytimes.com/2011/11/01/opinion/01iht-edcohen01.html?_r=0; For a short summary of the use of the term in the 2012 election by the various presidential candidates, see Frank Rich, “What makes us exceptional,” New York Magazine (July 22, 2012). URL: http://nymag.com/news/frank-rich/american-exceptionalism-2012-7/
[12] Indeed, this has been simultaneously the traditional lament on the part of realist historians and political scientists as well as the proof that those very same realist theories do a poor job of explaining U.S. foreign policy. Realists have consistently criticized the adherence to “idealism” or ideology that is demonstrably present in major foreign policy decisions such as Woodrow Wilson’s League of Nations and the second Iraq war, for example. See for example Hans J. Morgenthau, In Defense of the National Interest: A critical examination of American foreign policy (Washington, D.C.: University Press of America, 1982); Robert Osgood, Ideals and Self-Interest in American Foreign Policy (Chicago: University of Chicago Press, 1953); Henry Kissinger, Diplomacy (New York: Simon & Schuster, 1994). For a critical overview of classical realism, see Michael J. Smith, Realism from Weber to Kissinger (Baton Rouge: Louisiana State University Press, 1986).
[13] See for example G. John Ikenberry, After Victory (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2001); Henry R. Nau, At Home Abroad: Identity and Power in American Foreign Policy (Ithaca: Cornell University Press, 2002); Jeffrey W. Legro, Rethinking the World (Ithaca, NY: Cornell University Press, 2005); Ikenberry, Liberal Order and Imperial Ambition (Malden, MA: Polity, 2006); Stewart Patrick, The Best Laid Plans: The Origins of American Multilateralism and the Dawn of the Cold War (Lanham. MD: Rowman and Littlefield, 2009).
[14] See for example Melvyn P. Leffler, “9/11 and American Foreign Policy,” Diplomatic History, 29(3), 2005, pp. 395-413; G. John Ikenberry, Anne-Marie Slaughter, and Thomas J. Knock, The Crisis in American Foreign Policy: Wilsonianism in the Twenty-first Century (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2009).
[15] See for example, John G. Ruggie, “The Past as Prologue? Interests, Identity, and American Foreign Policy,” International Security, 21(4), 1997, pp. 89-125; Michael Desch, “America’s Liberal Illiberalism: The Ideological Origins of Overreaction in U.S. Foreign Policy,” International Security, 32(3), 2007/08, pp. 7-43.

mandag 16. februar 2015

Edward Snowden

Jeg skriver i vinter tre artikler for Store norske leksikons nettutgave. Disse omhandler Edward Snowden, Wikileaks og Julian Assange. Den første om Snowden er nå ferdig og kan leses her. Den starter slik:

"Edward Joseph Snowden (f. 1983) er en amerikansk IT-tekniker, og selverklært ’varsler’. I 2013 delte han gradert informasjon om det amerikanske etterretningsprogrammet PRISM, som drives av etterretningsorganet National Security Agency (NSA) i USA. Dokumentene han lekket avslørte et hemmelig samarbeid mellom NSA og amerikanske internettselskaper som muliggjør overvåkning av internasjonal tele- og datatrafikk. Dette er verdens hittil største lekkasje fra amerikansk etterretning."

torsdag 29. januar 2015

American Exceptonalism, eller: Jeg har skrevet bok!

Endelig. Etter en fem år lang doktorgrad, og fire års av-og-på arbeid med å gjøre om doktorgraden til noe som andre kanskje kunne ha lyst til å lese, er resultatet her:
American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World
I boken spør jeg: Hvordan påvirker amerikansk eksepsjonalisme amerikansk utenrikspolitikk? Hva er egentlig amerikansk eksepsjonalisme?
Det har lenge vært bred enighet om at amerikansk eksepsjonalisme er en svart/hvitt-identitet der USA fremstår i to meget ulike versjoner. Enten anser amerikanere USA som det lovede land langt der borte, isolert fra resten av den gamle, korrupte verden, eller som et land med en misjonerende hensikt – nemlig å aktivt skulle redde resten av verden fra seg selv. Disse to sidene av den eksepsjonalistiske mynten sies å ha to tilsvarende utenrikspolitiske tilnærminger – isolasjonisme eller internasjonalisme.


I denne boken utfordrer jeg dette svart/hvitt-bilde av amerikansk identitet og utenrikspolitikk. Jeg argumenterer for at amerikansk historie avdekker en mer eller mindre konstant utenrikspolitisk tradisjon som jeg kaller unilateral internasjonalisme, heller enn en at amerikansk utenrikspolitikk kan sees på som en pendel som svinger mellom isolasjonisme og internasjonalisme. Ved hjelp av et dypdykk i historiebøker avdekker jeg at amerikanske historikere ofte har skrevet om amerikansk eksepsjonalisme og utenrikspolitikk på en subjektiv heller enn objektiv måte. Jeg inviterer dermed (forhåpentligvis) til en samtale mellom statsvitenskapen og nyere, mer kritisk historie om det amerikanske selvbildet og de amerikanske utenrikspolitiske tradisjonene.


Boken utgis av Routledge, som en del av deres "Studies in U.S. Foreign Policy" serie.
Det vil etterhvert bli både kronikk og bokbad på Litteraturhuset av dette (antakeligvis fredag 27. februar), så følg med!


 


onsdag 10. desember 2014

Alle presidentens menn

Den 16. september 2001, fem dager etter 11. september, sa visepresident Dick Cheney følgende i et intervju på TV-programmet Meet the Press om hva USA måtte gjøre nå:

We also have to work, though, sort of the dark side, if you will. We’ve got to spend time in the shadows in the intelligence world. A lot of what needs to be done here will have to be done quietly, without any discussion, using sources and methods that are available to our intelligence agencies... That’s the world these folks operate in, and so it’s going to be vital for us to use any means at our disposal, basically, to achieve our objective.


Det deklassifiserte sammendraget av en rapport utarbeidet av Senatets etterretningskomité offentliggjort i går viser resultatet av denne innstillingen. Som jeg skrev i en rapport for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) i 2012 tok George W. Bush administrasjonen mange kontroversielle og – etter mitt syn – ulovlige valg i krigen mot terror fra 2001-2009. Ett av disse var utviklingen av et forhørsprogram i og av CIA som skulle brukes på såkalte “high-value detainees” – altså de USA anså for å være de av dem fanget i krigen mot terror som besatt mest og best informasjon om Al Qaeda.

Sammendraget, og rapporten, er et (nå til dags nesten uvanlig) eksempel på hvor viktig Kongressen kan være i sin rolle som motvekt til utøvende makt. En av Kongressens viktigste roller er “oversight” – altså det å kontrollere hva utøvende makt faktisk gjør og å si i fra dersom det går over stokk og stein. Berømte eksempler på dette i det utenrikspolitiske området er selve opprettelsen av Kongressens etterretningskomiteer i etterkant av Vietnam- og Watergateskandalene på 1970-tallet. Frem til da hadde USAs etterretningsbyråkrati fått vokst seg stort og sterkt (siden 2. verdenskrig) uten så veldig mye innsyn eller kontroll fra andre maktgreiner i den amerikanske staten. Resultatet så man da kontroversielle programmer og operasjoner i regi av CIA ble offentliggjort i forbindelse med Kongressens etterforskning av presidentens maktovertramp i Vietnamkrigen og Watergateskandalen. Eksempler inkluderte forsøk på attentat på andre lands politiske overhoder (som for eksempel Fidel Castro), som for øvrig bidro til at President Gerald Ford forbød politiske attentat. Da Senatets og Husets etterretningskomiteer ble opprettet i 1976 og 1977 skulle disse komiteene altså rette et permanent lys mot ”the dark side” og kontrollere at USAs etterretningsorganisasjoner ikke brøt amerikansk lov.

Siden 1970-tallet har USA også ratifisert en veldig viktig internasjonal traktat, nemlig FNs torturkonvensjon. Traktaten ble underskrevet av Ronald Reagan i 1988 og ratifisert av Senatet i 1994. Denne traktaten gjør det meget klart at tortur alltid er ulovlig, uansett situasjon: om det er en nasjonal krise, krigstilstand, eller lignende så er tortur alltid ulovlig. Selv om internasjonale traktater kan virke uviktige og uten særlig konsekvens for hva land faktisk gjør, er de blant annet viktige for å etablere hva ”verdenssamfunnet” mener om ulike saker. Når det kommer til tortur er det helt klart at ”verdenssamfunnet” mener dette aldri skal være greit.
Dette kan være en del av grunnen til at Bush-administrasjonen jo ikke er enig i at de har torturert noen som helst. Ifølge Bush, Cheney, Rumsfeld og en rekke andre i organisasjoner som CIA, så er ikke USA skyldig i tortur og har derfor ikke brutt noen lover – internasjonale eller nasjonale. Hele poenget med de såkalte ”Enhanced Interrogation Techniques” (EITs) var at USAs Justisdepartement skulle godkjenne en rekke spesifikke EITs som var verre enn det amerikanske soldater kunne delta i (da de må følge Genevekonvensjonene), men som man ikke mente var tortur. Justisdepartementets ytringer (de såkalte ”tortur memos”) skulle blant annet bety at CIA offiserer ikke kunne stilles for retten for å ha deltatt i EITs.

Dette er en av deres partifeller, Senator John McCain (R-AZ), uenig i. Han holdt i går en tale i Senatet der han støttet rapporten, som har fått mye kritikk av andre Republikanere (Senatet er jo frem til januar kontrollert av Det demokratiske parti. Denne rapporten hadde nok ikke blitt publisert hadde dette ikke vært tilfellet.). Ett av poengene han ønsket å få frem, var nettopp at det Bush-administrasjonen gjorde, var tortur: “I have long believed some of these practices amounted to torture, as a reasonable person would define it, especially, but not only the practice of waterboarding, which is a mock execution and an exquisite form of torture.”

McCain er også sterkt uenig i at tortur “virker”:

I know from personal experience that the abuse of prisoners will produce more bad than good intelligence. I know that victims of torture will offer intentionally misleading information if they think their captors will believe it. I know they will say whatever they think their torturers want them to say if they believe it will stop their suffering.

Men om tortur noen gang skulle “virke”, så er jo dette fortsatt ikke poenget. Tortur er moralsk galt. Det skal ikke skje. Debatten skal ikke handle om hva man kan gjøre mot “fienden” fordi de er “fienden” men hvordan man selv ønsker å være som menneske og som nasjon. Å offentliggjøre dette sammendraget handler derfor om å ta tilbake en liten del av den respekt og anseelse som USA mistet under ”krigen mot terror”.


Innlegget er også å finne hos www.amerikanskpolitikk.no.

onsdag 3. desember 2014

UVa, voldtekt og "fraternities"


Siden Rolling Stone publiserte en artikkel om en påstått gruppevoldtekt på mitt universitet - University of Virginia - og det hovedpersonen i artikkelen mente var totalt manglende oppfølging fra universitetets side, har hele UVa-samfunnet eksplodert. Eksplosjonen har vært karakterisert av skuffelse, heller enn sjokk. Dessverre er det ikke mange jeg kjenner fra min tid ved UVa som er særlig skjokkert over dette. Ikke misforstå - det er grunnleggende og sjellsettende sjokkerende å lese artikkelens beskrivelse av hendelsene. Men det som ikke er sjokkerende, er at det skjedde. Det er heller ikke sjokkerende at universitetet har vist seg ikke å være nevneverdig interessert i å følge opp saken eller studenten som overlevde angrepet.


Dette er en tragisk sak (gruppevoldtekt) som er knyttet sammen med en større og veldig komplisert sak (hvordan universiteter i USA takler seksuelle overgrip og vold mot kvinner, noe som henger sammen med finansiering av universiteter/presisje og rykter til universiteter, samt lovverk som pålegger universiteter å takle slike saker). Jeg kan ikke gi en detaljert forklaring av alle aspektene her.


Men la meg si et par ting. UVa er et såkalt "public ivy", noe som betyr at det er et offentlig universitet, men at det tilbyr et akademisk nivå, "stjerneforelesere" samt andre faktorer som skoletradisjoner som er på lik linje med de såkalte Ivy League universitetene, bare til en billigere pris. Berkeley er et annet universitet som havner i denne kategorien. Er det noe UVa har, så er det historie og skoletradisjoner. Universitetet ble grunnlagt av USAs tredje president og forfatter av Uavhengighetserklæringen, Thomas Jeffersen. Monticello, Jeffersons berømte hjem, ligger på en åsside med utsikt over Charlottesville og universitetet. Både Monticello og UVa er på UNESCOs verdensarvliste. Midt på universitetsområde ligger Jeffersons egen "academic village" - rom og hus i gamle mursteinsbygninger med peis i hvert bosted for professorer og studenter tett i tett som en ramme på hver side av "the lawn" - det store gressområdet foran Rotundaen, som Jefferson hadde modelert etter Pantheon i Roma.


Studentene som går på UVa blir veldig raskt engasjerte i historien og tradisjonene - og stolte over å være en del av en gammel, ærverdig institusjon. En av de mer fascinerende tradisjonene er for eksempel de hemmelige foreningene ("secret societies") som det hviskes om rundt de gamle mursteinshjørnene, men som ingen vet noe sikkert om. Min mann fikk for eksempel en gang en pris for undervisning av en av de hemmelige foreningene ved navn "Seven Society". Han fikk beskjed via en anonym person om å møte opp i et av de gamle husene ved "the lawn", hvor han møtte andre prismottagere til en middag der de satt sammen og ble servert middag uten at noen fra Seven Society viste seg (det gjør de aldri). Merkelig, mystisk og underlig tiltrekkende.


Men hva har alt dette å gjøre med artikkelen i Rolling Stone? Artikkelen gir oss et innblikk i hvor galt det kan gå når det å hegne om historie, tradisjoner, prestisje og rykte går foran det å ta vare på elever. Den viser hvor galt det blir når et universitet har slik ståltro på sine egne tradisjoner, normer og måter å gjøre ting på at man får et system for å takle seksuelle overgrep som ser ut til å tjene overgriper mer enn overlevende.


Ikke minst så handler artikkelen om såkalte "fraternities". Dette er en tradisjon som går tilbake til 1776 og ble startet ved College of William and Mary, for øvrig universitetet som Jefferson selv gikk ved. "Frats" er meget omstridte i USA, og blir kritisert for å være ekskluderende riksmannsklubber som sikrer privilegium og nettverk fra generasjon til generasjon i et heller utagerende mikrokosmos i det videre universitetsmiljøet. Min venn Will Umphres, som jeg studerte til doktorgrad i statsvitenskap sammens med ved UVa, skrev følgende på sin Facebook-side da Rolling Stone artikkelen ble publisert (gjengitt her med hans tillatelse):


 
"...eliminating the greek system will not eliminate rape or sexual violence. However ... at UVA and similar elite schools, I believe it will help mitigate it. At UVA, where young white men feel for the first time the full effect of the privileges of race, wealth, and power, fraternities provide a venue that encourages the worst abuses of their privilege. Frats are part of the school, but not responsible to the school, except in the most technical sense. They are largely unsupervised, unless something truly egregious gets made public. They have a deep, institutionalized culture of exceptionalism and superiority (a lot like the US) that prevents any level of critical thinking or reflection. Similarly, their exclusivity and insularity foster a defensive herd mentality that makes them highly resistant to outside critique. Moreover, the service and community functions of frats are a joke. Other organizations provide better service. Residential colleges and the like generate a much more valuabe, inclusive sense of community. Ultimately, you have a bunch of 18 year old kids with money and privilege, in a system that adds nothing to the larger community and which actively resists the development of the kind of critical thinking and growth that is key to an liberal arts education. Frats, in this context and in this day and age, serve principally as a venue for irresponsible men to indulge their baser instincts, sometimes while wearing a costume, sometimes while wearing a tie. Violence against women is a natural and nearly inevitable byproduct of this."
 
Ved UVa har man i realiteten segregerte frats. Der er hvite frats og der er svarte frats. At UVa - som ble grunnlagt av en slaveeier, ble okkupert av Nordstatshæren under borgerkrigen, har umerkede slavegraver rundt omkring på universitetsområdet og har vært en magnet for rike, hvite sørstatsfamiler - skulle ha en utfordring med hensyn til hvitt privilegium er da alldeles ikke overraskende. Og gitt denne gruppens pengemakt (donasjoner) samt involvering i universitetets liv (for eksempel ved fenomenet "legacies" - at man sender sine barn der man selv gikk) så forstår man at det er vanskelig for universiteter av en slik type som UVa å skulle røske opp i makt, penger, tradisjoner og privilegium.
 
Når en studine gjengvoldtas på et fraterity og de rundt henne ser ut til å være mer bekymret over sine egne omdømmer enn noe annet, da forstår man at UVa - og beviselig mange andre universiteter i USA - har et grunnleggende problem som er nært knyttet til historie, tradisjon, normer og kultur. Det er ikke så enkelt som at man kan forby frats og voldtekt forsvinner. Eller at man alltid bare henviser til politiet og lar de ta saken. Dette er et samfunnsproblem med komplekse årsaker (holdninger, maktstrukturer og tradisjoner) og komplekse løsninger (det at man ikke nødvendigvis bare henviser studenter til politiet, for eksempel, henger også sammen med at rettsystemet ikke har vist seg flink nok til å dømme voldtektsmenn og ofte fører til en retraumatisering av overlevende).
 
Som et minisamfunn må UVa og andre universiteter derfor søke helhetlige løsninger som ikke behandler hendelsen som ble beskrevet i Rolling Stone som en engangsforeteelse som noen holdningsendringsplakater kan fikse. Vold mot kvinner er et samfunnsproblem, og må tas like alvorlig som andre grunnleggende samfunnsproblemer, som for eksempel rasisme. UVa tok - etter sin sørstatshistorie - store grep for å bli et godt universitet for svarte amerikanere og har vært et av de universitetene i USA med høyest andel svarte studenter som uteksamineres. Jeg håper inderlig like store grep vil tas for å forhindre og takle seksuelle overgrep og vold mot kvinner.

onsdag 5. november 2014

Republikanerne vant...en brakseier?

Jeg sa i går på Dagsrevyen at selv om det så ut til å bli et bra valg for Republikanerne, trodde jeg ikke det kom til å bli en brakseier (eller et "wave election" som de gjerne sier i USA). Her kan dere lese hvorfor Washingotn Posts "The Fix" er uenig med meg.

Det var forventet at Republikanerne ville gjøre det bra på grunn av den politiske atmosfæren som nå er helt klart anti-Obama (Obamas oppslutning i meningsmålingene ligger på rett over 40%, som kun er bedre enn George W. Bush i sitt 6. år (38 %) og Harry Truman i sitt 6. år (39 %). Eisenhower, Reagan og Clintons var bedre enn Obamas nåværende tall.

Men det er også en rekke strukturelle faktorer som gjør at Republikanerne BURDE ha gjort et meget godt valg, som for eksempel at Senatsvalgene gjerne var i konservative delstater, samt at hele fire Demokratiske senatorer pensjonerte seg i år (og det er som kjent veldig mye lettere å vinne GJENvalg til Kongressen - det skjer hele 90 % av tiden) enn det er å vinne valg til Kongressen.

Statistisk sett vinner opposisjonen gjennomsnittlig 4 seter i Senatet i et mellomvalgsår. Republikanerne har så langt 7, og det blir kanskje 9. Da er det helt klart et veldig bra valg for Republikanerne. I tillegg kan man peke på såkalte Purple states som Virginia, der Demokratisk Senator Mark Warner lett burde ha vunnet gjenvalg, er i et kjempejevnt løp mot Ed Gillespie. Men så skal man huske på at mellomvalgsvelgerne (for eksempel i Virginia) ikke er presidentvelgerne. Disse eldre, hvitere og mer konservative velgerne (enn velgermassen i presidentvalgår) vil selvsagt lene seg mot Det republikanske partiet.

Her kan man for øvrig lese om GOPs valgstrategi og om sladderen som nå går mellom Demokratene i Senatet og Det hvite hus ("hvem har skylda?!").

Så ja, dette var et meget godt valg for Republikanerne. Men det burde det da også ha vært.

tirsdag 4. november 2014

Kongressvalg! Scratch that itch.

Så er dagen kommet, og amerikanerne får klødd "the six-year itch". Årets kløe har dog noe ubestemmelig over seg. På en måte ser det ut til at dette blir Republikanernes år - det er gode sjanser for at de tar Senatet (se Nate Silvers spådom her), og meningsmålingene i Representantenes Hus ser enda bedre ut.

Men. Bildet er litt mer komplisert enn som så. For det første burde Republikanerne vinne Senatet, da de i år har et par store strukturelle fordeler. 1) Av de Senatsvalgene som skjer i år (en tredjedel av Senatet går til valg) er det 21 Demokrater som må forsvare gjenvalg, mot kun 14 Republikanere. 2) I tillegg har hele fire Demokratiske senatorer valgt å pensjonere seg, og når man vet hvor viktig "incumbency" er, så antar jeg at det er mange Demokratiske partioperatører som forbanner Senatorer Tom Harkin, Jay Rockefeller, Tim Johnson, og ambassadør til Kina, ex-Senator Max Baucus.

Det er jo 2008-klassen som må forsvare sine seter i år, et valgår som jo som kjent var meget godt for Demokratene.

I tillegg ser det ut til å bli et helt ok Guvernørvalgår for Demokratene.

Så bildet er ikke entydig, og med mindre det blir noe mer entydig i Republikanernes retning utover natta kan dette ikke kalles et "wave election".

Og apropos et tvetydig bilde, så anbefaler jeg å ta en titt på Princeton Election Consortiums sider, der statsvitere holder meningsmålinger og punditry i sjakk. Som de påpeker er det rom for en god del feil i meningsmålingene, og siden mange av Senatsvalgene er såpass jevne er det grunn til å roe egget og ikke erklære seier for noen av leirene før kvelden er ganske sen.

For øvrig anbefaler jeg alltid å ta en titt på University of Virginia professor Larry Sabato's Crystal Ball.