tirsdag 1. juli 2014

Nei, amerikansk politikk er ikke polarisert. For @#$%^&.


For de av dere som er interesserte i amerikansk politikk så vet dere antakelig to ting: 1) i november er det såkalt ”mellomvalg” til Kongressen – altså valget midt i en presidentperiode, og 2) amerikansk politikk er kjempepolarisert – dvs. velgere og politikere har beveget bort fra det politiske sentrum mot de politiske ytterkantene på hver side. Punkt nummer 1 er korrekt. (Og det blir spennende, så følg med på Dagens DC i høst!) Punkt nummer 2 er ikke korrekt. Dette til tross for at polariseringstesen nå er blitt en etablert sannhet blant politiske journalister i USA (og her hjemme…).

For å kunne diskutere om amerikansk politikk er blitt mer polarisert eller ei, må vi (jippi!) gå tilbake og se på amerikansk politiske historie. Polariseringstesen berører det politiske jordskjelvet som omkalfatret hele det amerikanske politiske landskapet fra og med midten av det 20. århundret. Med andre ord: dette må man kunne, skal man skjønne seg på hva som ligger bak dagens politiske skillelinjer i USA.

Det demokratiske partiet er det eldste eksisterende politiske partiet i USA, og stammer fra Thomas Jeffersons dager (selv om det selvsagt ikke har forblitt uendret) sent på 1700-tallet. Det republikanske partiet, derimot, ble grunnlagt i 1854 for å protestere mot de andre politiske partienes pro-slaveri holdning. Det republikanske partiets base lå derfor hovedsakelig i nordstatene, hvor man ikke drev med slaveri lengre, samt statene vestover. Slagordet var ”free labor, free land, free men”. Det nye partiet fikk uhørt tidlig suksess når deres kandidat Abraham Lincoln vant presidentvalget i 1860, akkurat i tide til at borgerkrigen mellom nordstatene og sørstatene brøt ut våren 1861 da South Carolina bestemte seg for å bryte ut av unionen. Som kjent var ikke dette populært i Det hvite hus eller blant nordstatene, så en fire år lang borgerkrig fulgte. (Eller som sørstatene kaller det: ”The war of northern aggression”.) For øvrig var den amerikanske borgerkrigen en av verdens tidligste industrielle kriger, og antall tapte menneskeliv var meget stort – hele 620 000 døde.

I det hele tatt var det en traumatisk opplevelse for begge sider, men siden sørstatene tapte og ble ”okkupert” av nordstatsmyndighetene fra 1865 til 1877 (den såkalte ”Reconstruction” perioden) satt dette politiske, sosiale og økonomiske spor i sørstatsminnet. Som kjent hadde jo Lincoln erklært slaveri for opphevet under krigen, så sørstatene tapte både den militære kampen og den økonomisk-politiske ”krigen”. Den bitterheten dette medførte gjorde altså generasjoner av sørstatsfamilier til ihuga demokratiske velgere ved urnen – sørstatene var ”solid” for Det demokratiske partiet rett og slett helt til borgerrettighetsperioden. Derav frasen “the solid Democratic South” som var for en religiøs tese å regne i mange år i amerikansk valgpolitikk. Faktisk var det slik at Det demokratiske partiet ikke tillot svarte offisielle representanter på deres partikonvensjoner frem til 1924.

Nå blir dette selvsagt en grov skisse av historien hvor mange nyanser uteblir (for eksempel Dixiecrat-valget i 1948), men det som er helt klart er at det først var når borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60 tallet fikk støtte i Det demokratiske partiet – og da særlig av John F. Kennedy (som var president fra 1961-1963) at det var duket for en grunnleggende endring i partitilhørighet og partiidentitet. Demokrater sier gjerne at det var rasisme som fikk republikanerne til å vinne over sørstatene fra og med denne perioden, som en klar protest mot borgerrettighetsbevegelsen, mens republikanerne sier det var økonomiske og kulturelle årsaker. Det som er helt klart er at det tok mange tiår før forvandlingen var komplett.

Det er gjerne Richard Nixons “southern strategy” i presidentvalget i 1968 som anses som startskuddet for republikanernes dypdykk i sørstatsvelgere (selv om Barry Goldwater i valget i 1964 fortjener mye av “æren”). Denne sørstatsstrategien er notorisk for å ha spilt på raseskepsis (der man rettet kampanjen mot hvite sørstatsvelgere som følte at svarte amerikanere var i ferd med å få for mange rettigheter). Men å endre partitilhørighet tar tid. Først begynte velgere i sørstatene å stemme på andre presidentkandidater enn fra Det demokratiske partiet (George Wallace, tidligere demokrati, nå uavhengig på grunn av nettopp borgerrettigheter, klarte å vinne fem gamle Confederacy-sørstater i 1968, de samme som Goldwater hadde vunnet for republikanerne for første gang i historien i 1964).

Ronald Reagan, republikansk presidentkandidat i 1980, så at dette virket og fortsatte sørstatsstrategien. Han startet sin kampanje i en liten by ved navn Philadelphia, Mississippi, kjent for drapet på tre borgerrettighetsaktivister på 1960-tallet. Reagan stod ved siden av en kjent “segregationist” (altså en som var for raseskillet kjent fra tiden mellom borgerkrigen på 1860-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet) og proklamerte at han var for delstaters rettigheter (“states’ rights”), et kodeord for raseskillet, Jim Crow-lover og sørstatenes tradisjonelle tilværelse.

Men hvite velgere i sørstatene identifiserte seg slettes ikke som republikanere enda. Litt etter litt, med hvert valg, ble det flere og flere som stemte og identifiserte seg som republikanere. Først på presidentvalgsnivå (Nixon og Reagan), og litt etter litt på mer lokalt nivå. Ikke før mellomvalget i 1994 – faktisk! – så man det endelige resultatet av den geografiske ombyttingen av partitilhørighet i USA: En stor gruppe unge, hvite og (selvsagt…) mannlige representanter og senatorer seilte inn i Kongressen som republikanere fra sørstatene. Newt Gingrich ble lederen for republikanerne i Representantenes Hus og utfordret liberale president Bill Clinton nådeløst og endeløst (jf. påfølgende etterforskning om Whitewater og Monica Lewinsky).

Dette kalles gjerne for den store “sorteringen”. Og her holder vi tunga rett i munnen: en partipolitisk omsortering er ikke det samme som polarisering. Omsorteringen av amerikanske velgere på slutten av det 20. århundret viser altså til at de som tidligere hadde stemt på demokratene i sørstatene – altså hvite (menn) – nå byttet parti og ble republikanere. Samtidig – etter at Det demokratiske partiet støttet borgerrettighetsbevegelsen – begynte svarte amerikanere (overalt i USA) og stemme på demokratene heller enn på Lincolns parti. Denne omsorteringen hadde både en geografisk (sørstatene) og en rasemessig komponent.

Det er altså ikke slik at amerikanske velgere plutselig ble mer polariserte – altså slik at demokratene ble mer venstrevridde og republikanerne mer høyrevridde. (Når det kommer til demokratene kan vi vel heller si det motsatte, dersom man sammenligner de siste presidentkandidatene deres mot de meget progressive kandidatene på 1970- og 1980-tallet). Derimot er det altså nå slik at de to politiske partiene er mer internt ideologisk homogene, noe som gjør at det er færre i det andre partiet man kan tenke seg å samarbeide med. Dermed ser vi mye mindre samarbeid ”across the aisle [of Congress]” nå enn før. Der hvor liberale republikanere fra Nordøst før kunne samarbeide med liberale demokrater fra Vest befinner disse seg nå i samme parti. Deres samarbeid blir derfor ikke karakterisert som partisamarbeid, ”bipartisanship” etc. De gamle Sørstatsdemokratene er nå republikanere, og har igjen flertallet i Representantenes Hus.

Samtidig som sørstatene ble mer republikansk i siste halvdel av det 20. århundret, har også denne regionen vokst kraftig i antall innbyggere og verdiskapning – med andre ord, den er blitt mer og mer viktig politisk sett og mer og mer innflytelsesrik. Sørstatene er altså meget viktig for å forstå den moderne amerikanske politiske utviklingen. Som altså da ikke kjennetegnes av polarisering.


For de av dere som vil lese mer om dette, anbefales statsviteren Morris Fiorina, kanskje den største eksperten på omsorteringstesen. Se for eksempel innlegget hans på statsviterbloggen ”The Monkey Cage” som nå publiseres på nettet hos Washington Post.

Innlegget publiseres også på Bjørknes Høyskole: http://fredsogkonfliktstudier.blogspot.no/
o g Amerikanskpolitikk.no: http://www.amerikanskpolitikk.no/2014/07/01/nei-amerikansk-politikk-er-ikke-polarisert/ 

tirsdag 10. juni 2014

Karl Rove: "It's good to be home".

Så var Karl Rove her, veldig tidlig en morra. Og med her mener jeg Cafe Christiania, hvor CIVITA har sine etterhvert famøse frokostseminarer. (En anonym etterretningsoffiser fra nystartede Agenda satt ved siden av meg, for å undersøke fenomenet.)

Rove, som visstnok var i Norge på "privat besøk" ettersom han har norske aner, besatt en uventet fløyelstunge. Jeg forventer ikke at nerdete bakromsstrateger skal ha noe særlig publikumstekke, men Rove hadde det (helt klart allerede vennlige innstilte) publikum i sin hule hånd fra første setning, som selvsagt var: "It's good to be home." Med spøkefulle henvisninger både til den (enda ikke bekreftede) nye amerikanske ambassadøren til Norge og til mellomvalg som en rektalundersøkelse uten bedøvelse, var han helt klart i sjarmmodus. Bortsett fra da han fikk spørsmål fra de to representantene fra Democrats Abroad. Da avbrøt han begges spørsmål før de var ferdige.

Rove snakket kun i et kvarter (som vel var grunnen til at Kristin Clemet kom opp til bordet mitt - og sikkert andre sitt også altså - og understreket viktigheten av spørsmål fra publikum før seansen startet). I det kvarteret var han innom det meste, og det som ikke ble dekket av ham selv ble dekket av de mange spørsmålene fra publikum:

- Valget til Senatet i høst: mellomvalgets store happening, sa Rove, siden Republikanerne denne gang har nominert gode kandidater (i motsetning til de siste omgangene, visstnok). Herunder snakket han varmt om deres kandidat i Montana, som var fra en så flott familie at de kom til Montana for hele fem generasjoner siden, "when no *civilized* people would". Jeg lar den stå ukommentert.

- 2016: "I have no damn idea" hvem som blir Republikanernes presidentkandidat, sa Rove. Men etter å ha blitt spurt sånn femten ganger, nevnte han til slutt Jeb Bush (fra den ukjente Bush-familien, som Rove har liten personlig tilknytning til). Bush er, i følge Rove "the smartest guy in our side". (Jeg antar han mener av mulige kandidater, ikke av alle Republikanere, jf. tidligere Bush'er i Det hvite hus).

- Angående Hillary Clintons kandidatur, sa han følgende: Hun kan bli kandidaten dersom hun vil, men vil hun egentlig? Hun er gammel (ahem, Ronald Reagan), hun vet hvor tøff en kampanje er - vil hun bruke tida si på dette? "I've got Bill, who's an interesting character to be around," sa Rove smilende som en imitasjon av Clinton. I tillegg mente Rove at hennes politisk budskap hittil har vært lite overbevisende, fordi det inntrykket man får er at hun mener dette er noe som USA skylder henne: "You owe it to me, I'm entitled, and things were good when Bill was president". Nå er vel ikke dette noe hun har sagt eller hintet om, bortsett fra det tredje og siste poenget, men jeg ser her konturene av den republikanske motkampanjen fra og med nå: USA er ikke en plass hvor statsoverhoder arver titler. (Men mindre man heter Bush, da.)

- Obama: Jeg fikk spurt Rove om Obamas utenrikspolitikk. Jeg refererte til den kritikken Obama har fått fra Det republikanske partiet med hensyn til Syria og Ukraina, men spurte så hva alternativene egentlig er. Hva ville George W. Bush ha gjort annerledes? Her klarte Rove å understreke kritikken mot Obamas Syria-politikk uten å svare på spørsmålet, mens han henviste til Bush sin reaksjon på Putins aggresjon mot Georgia som et svar på Ukraina. Bush sin reaksjon var visst i hovedsak å pusse Condoleezza Rice på Sergei Lavrov ("she scared the bejesus out of Lavrov") samt sende georgiske militære i Irak tilbake til Georgia med amerikansk militær transport.

- For øvrig mente Rove at det å gjennomføre det såkalte "surge" av militære i Afghanistan var Obamas beste utenrikspolitiske avgjørelse, og at han absolutt ikke skjønte hva "your nutty committee" (også kjent som Nobelkomiteen) tenkte på da de gav Obama prisen. Rove mener Obama burde takket høflig nei, men var likevel nogenlunde fornøyd med Obamas Nobel-tale, som jo som kjent snakket om nødvendigheten av bruk av militær makt av og til.

Jeg avslutter med en liten interaksjon mellom en Rove-tilbeder og Rove selv:
Tilbeder: "You may be seen as a genius of campaigning…"
Rove" "No, I'm not, I am seen as the Devil incarnate".

God natt, folkens.

fredag 18. april 2014

Det er farlig å starte blogg...

…for da merkes det så $%^&* godt når man tar en pause i blogginga. Og en pause har jeg tatt - eller, det vil si, å skrive bok er ikke noe jeg ville klassifisert som "pause" akkurat. Men det driver jeg altså med, og det tar noe @#$%^&* med tid. Faktisk sitter jeg akkurat nå og redigerer et kapittel midt i påskeferien, eller (som de fleste akademikere vel ville kalt alle røde dager i kalenderen) i skrivehøytiden.

Hvorfor ikke da ta en pause fra bokskrivinga for å gjenopplive bloggen? Og hvilket tema er vel bedre enn hva jeg skriver bok om? (Dette blir et veldig innadvendt blogginnlegg, merker jeg. Det er sikkert Jesus sin feil, siden det er påske og alt. Jeg synes å huske at lærdommen fra påske er noe om det å være egoistisk og ikke ofre seg for andre. Eller så har jeg glemt noen detaljer.)

Bokmanuskriptet mitt er basert på doktorgradsavhandlingen min. I amerikansk akademia (og kanskje norsk også) er det gjerne slik at statsvitere skal publisere avhandlingen sin som sin første (Gud hjelpe meg) bok. Avhandlingen og dermed boken handler om favorittemaet mitt: Amerikansk eksepsjonalisme. Mer spesifikt, sammenhengen mellom det at amerikanerene ser på seg selv som eksepsjonell i verdenshistorien, og de lange linjene i amerikansk utenrikspolitikk. Jeg argumenterer for at denne identiteten som eksepskjonell har ført til en relativ konstant misjonerende utenrikspolitikk, både på 1800- og 1900-tallet.

Det er mange komponenter som skal på plass når man tar på seg et slikt mammutprosjekt, inkludert en dekonstruksjon av "amerikansk eksepsjonalisme" som i seg selv er et mye brukt og misbrukt begrep  i tillegg til en analyse av hvordan tidligere historikere og statsvitere har koplet eksepsjonalisme med utenrikspolitikk. Det har vært veldig vanlig blant historikere (og er fortsatt vanlig blant statsvitere) å argumentere for at amerikansk identitet er to-delt: amerikansk eksepsjonalisme finnes enten i en eksemplarisk variant eller i en misjonerende variant. Dette har da blitt koplet til en utenrikspolitisk dikotomi: Den eksemplariske eksepsjonalismen skal ha inspirert en isolasjonistisk utenrikspolitikk (som grunnlovsfedrene ønsket, sier man), mens den misjonerende eksepsjonalismen skal ha inspirert en internasjonalistisk utenrikspolitikk (eksemplifisert gjennom Woodrow Wilson's misjon for å demokratisere verden, visstnok).

Jeg argumenterer for at hele forrige avsnitt er tull. Amerikansk eksepsjonalisme består egentlig kun av en misjonerende variant, og med grundig backup fra nyere amerikanske historikere viser jeg hvordan amerikansk utenrikspolitikk aldri har vært isolasjonistisk. Dette selvbildet av det historiske USA som et tilbaketrukket, isolasjonistisk land som kun ønsket å være til passiv inspirasjon for andre er tiltalende, men historisk ukorrekt. Det overser glatt USAs overtakelse av et enormt område vest for de originale tretten koloniene på 1800-tallet samt en rekke andre ting (hey, det må da være noen incentiver igjen til å lese boka skulle den en dag faktisk gis ut).

Sånn, da var det tilbake til den andre skrivinga, men jeg erklærer i alle fall 2014 for åpnet på bloggen. Snart er det jo midterms og greier, så jeg lover å skriver mer fremover.

fredag 22. november 2013

Det var den dagen John F. Kennedy døde...

Det er altså 50 år siden i dag.

Jeg husker selvsagt ikke at det er 50 år siden, jeg har jo ikke vært i live så lenge. Men for de av oss som er lidenskapelig interessert i amerikansk politikk, har vi nok sett både dokumentarer, filmer, TV-serier og spekulative debatter om akkurat hva som skjedde 22-23. november 1963 i Dallas, Texas. Vi har vel også alle hørt mange av JFKs udødelige taler, så vi kjenner stemmen og vi kjenner talemåten som han jo ble så berømt for.

Så det er nesten som om vi føler at i dag er det 50 år siden.

Bor man i USA vil man i dag kunne se TV-program etter TV-program om dette (se bare her). For de som er i Norge må man ta til internettet. Og da kan jo jeg komme med noen tips, siden det er så mye lettere å linke til andres artikler enn å faktisk skrive en selv. (Jeg hakke tid! F***.)

Først og fremst anbefaler jeg Dallas Morning News sin egen nettside dedikert til 50-årsjubileet, da denne avisen jo har et eget forhold til attentatet.

Og når man først er nede på det lokale plan, så synes jeg det er på sin plass å henvise til den nye boken Dallas 1963. Den er blodfersk, kom ut i oktober (det var da heldig timing...) og har fått enormt mye oppmerksomhet og ros. Det skrives nok bøker om JFK, så det å skille seg ut i mengden er godt gjort. Det forfatterne Bill Minutaglio og Steven L. Davis gjør er å skildre den politiske konteksten i Texas og Dallas tidlig på 1960-tallet. Boken får frem den hatefulle og truende konteksten JFK vandret rett inn i, og legger den generelle skylden for attentatet på dette hatske miljøet (selv om Lee Harvey Oswald får skylden spesifikt). Dallas ble i etterkant av attentatet kjent som "the city of hate".

For øvrig er det vel ikke til å unngå at konspirasjonsteorier er et tema når man nevner JFK. Uten at jeg har noen som helst formening om det var noen som "hjalp" Oswald utføre attentatet på JFK, så ønsker jeg da som en inngangsport til dette med amerikansk politikk og konspirasjonsteorier å anbefale den klassiske teksten "The Paranoid Style in American Politics" av den kjente historikeren Richard Hofstadter. Dette essayet ble for øvrig publisert ett år etter JFKs død.

Videre kan det kanskje være nyttig å lese Case Closed - en bok som tar for seg alle konspirasjonsteoriene rundt JFKs død og - eh - legger alle ballene døde.

Så er det kanskje på sin plass med en kritisk anbefaling. Det er nemlig en slags akademisk krig mellom amerikanske historikere hva angår JFK. Der hvor presidenten er populær blant USAs befolkning har det til tider vært dramatiske debatter når historikere skal rangere han. Særlig har mer konservative historikere vært skeptiske til myten om JFK som ble aktivt promotert av hans rådgivere og støttespillere, særlig Ted Sorenson (for øvrig han som egentlig skrev JFKs Pulitzer Prize-vinnende bok Profiles in Courage) etter JFKs død. Historiker Sheldon M. Stern, som tidligere har jobbet ved Kennedy-biblioteket, har skrevet følgende kritikk av PBS sin nye dokumentar, "JFK". Her berører han en del av de kontroversielle temaene historikere har debattert en god stund.

Til slutt må jeg selvsagt anbefale en helt ny bok skrevet av min tidligere professor, Larry Sabato, som driver University of Virginias Center for Politics. Sabato reklamerer for at hans bok, The Kennedy Half Century, skal bygge på hittil ubrukte kildemateriale etc. - de som kjøper boken får se. Der Sabato, nå har jeg reklamert for boka di! Burde ikke jeg få en gratis i posten da?

tirsdag 8. oktober 2013

Om denne polariseringen


Det er gjerne gjengs oppfatning - både i amerikansk og norsk media - at amerikansk politikk er historisk polarisert og splittet.

Ok. Vel. Da er det viktig å ha den historiske konteksten friskt i minne. Amerikansk politikk er på en historisk politisk polarisert høydare hvis man ser bort i fra borgerkrigen, første verdenskrig ("Red Scare", anyone?), McCarthy-perioden, borgerrettighetsbevegelsen, Vietnam-protestene, Watergate, Kongressen på 90-tallet, valget i 2000 og Irak-krigen. Til tross for skriverier som hinter mot en ny og verre æra i amerikansk politikk har man altså ikke noen gyllen fortid å se tilbake på. Amerikansk politikk og samfunn har alltid hatt alvorlige problemer å ta seg av, og har alltid hatt interne diskusjoner (eller regelrett kriger) om hvordan best å løse disse problemene.

For de som følger med på amerikanske nyhetsprogrammer og politikernes uttalelser, virker amerikansk politikk meget polarisert. Her er det ideologisk rigid retorikk og lite kompromissvillighet som dominerer. Forhandlingene om budsjettet (som jo ikke skjedde og derfor førte til en "shutdown") samt de kommende gjeldsforhandlingene (over det såkalte "debt ceiling") virker i så måte som et perfekt eksempel på polarisering: USA står overfor en alvorlig økonomisk situasjon, noe må åpenbart gjøres, men i stedet for å inngå løsningsorienterte kompromisser virker politikerne mere interessert i å forsvare hver sin ideologiske høyborg med tanke på neste valg. Dette så vi også i forhandlingene om gjeldstaket i 2011, for øvrig.*

Amerikansk media hjelper gjerne til og framstiller ofte det amerikanske kartet som bestående av "røde" (republikanske) og "blå" (demokratiske) delstater, og man får inntrykk av at østkysten og vestkysten er blå mens Midtvesten og sørstatene er røde. Både kultur og politikk skiller disse områdene og USA er et delt land. Abort, homofili, statens rolle og så videre osv skaper dype skillelinjer i USAs personlighet.

Men er det egentlig slik? Når man spør om for eksempel abort i spørreundersøkelser, får man svart/hvite svar fra velgerne? Nei. Man gjør ikke det. Man får gjerne nyanserte svar som "abort er galt, men må være lovlig likevel". Det handler, som oftest, om hvordan spørsmålene stilles. I tillegg er den blå-røde inndelingen av delstater og regioner i USA misvisende, da den konservative/liberale skillelinja gjerne går mellom urbane og rurale strøk innad i hver delstat, heller enn mellom delstater.

Hva, derimot, hvis man spør politikerne i Kongressen? Da kommer de unyanserte, polariserte svarene på rekke og rad. Det finnes noen gode grunner til at man kan kalle Kongressen mer polarisert i dag enn det forrige tiåret. Det er dessverre slik at man har kommet til enighet om tre ting ad. polarisering (desverre fordi dette gjør det politiske håndverket i USA vanskeligere):
        1. Kongressen er mer ideologisk polarisert i dag enn genrelt på 1900-tallet. Den ideologiske overlappingen som fant sted i sentrum mellom de to partiene har sakte forsvunnet siden 1960- og 70-tallet, noe som selvfølgelig gjør kompromisser vanskeligere. Det er flere grunner til dette (se mer nedenfor).
        2. Den ideologiske avstanden mellom partiaktivister har økt, noe som betyr at de som bryr seg mest om politikk (og stemmer på valgdagen) har blitt mer ekstreme. Se her for en forklaring av hvordan de gamle sørstatsdemokratene ble republikanere og hvorfor dette har ført til ideologisk "renere" partier.
        3. Dereguleringen av media har ført til en økning i antall media som er partipolitisk heller enn "nøytral" og derfor en bevegelse vekk fra konsensus og nøytral nyhetsgrunn som basis for diskusjoner.

Det man derimot ikke er enig i, er i hvilken grad denne polariseringen av eliten reflekterer velgerne. Som sagt viser spørreundersøkelser at man gjerne kan få relativt sentrumsorienterte svar på såkalte "wedge issues" (kontroversielle saker). Problemet er jo at polariseringen blant eliten kan føre til polarisering av velgerne, all den tid mange velgere bruker eliter de stoler på som markører for hva de selv skal mene om politiske saker. Se for eksempel denne undersøkelsen fra Pew. Forholdet mellom elite- og massepolarisering kan jo være en slags runddans. To av de viktigste strukturelle årsakene til Kongressens polarisering er nok 1) endringen i nominasjonsvalgssystemet på 1970- og 80-tallet, som gjorde at partiaktivister fikk mye mer makt over hvem som i det hele tatt blir nominert til å stille til valg enn den "vanlige" velger. I tillegg så er det et faktum at 2) hvert parti endrer grensene på valgdistriktene når de har anledning, noe som da betyr mer overvekt av "sine" velgere innenfor hvert valgdistrikt -> lettere for ett parti å vinne valg = ingen incentiver for denne Kongressrepresentanten å inngå kompromisser i Kongressen da hans/hennes velgere er enten lengere til høyre eller til venstre (avhengig av om det er et demokratisk eller republikansk distrikt) enn det nasjonale gjennomsnitt.

Altså kan det være at en av de viktigste grunnene til at det virker som om amerikanere generelt er mer polariserte nå enn før er at partiaktivister har fått mer makt i den politiske prosessen på grunn av strukturelle endringer.

Det som er viktig å huske på er at av de store amerikanske politikerne har det som som oftest vært noen som har vært villig til å være statsmenn og statskvinner og inngå kompromisser når det er nødvendig. Om noen av disse i dag befinner seg i Kongressen, gjenstår ennå å se.

*Faktisk er dette en oppdatert blogg fra 2011. Er det ikke skjønt at nesten alt som skjedde sommeren 2011 skjer i reprise nå...Herregud, Boehner.

tirsdag 10. september 2013

Presidentens makt


 Jeg har skrevet en kronikk for NRK Ytring om hvorfor Obama har spurt Kongressen om råd angående Syria. Her er den originale, lengre versjonen.

Hvorfor har President Obama bedt Kongressen stemme over en amerikansk intervensjon i Syria? Spurt på en annen måte: Hvorfor gir Obama de 535 relativt fiendtlige og kompromissløse medlemmene borte i gata på Capitol Hill vetomakt over en avgjørelse som alle amerikanske presidenter siden 1945 har insistert på er deres – og bare deres – avgjørelse? Midt i diskusjonen om å intervenere eller ikke intervenere i Syria er det viktig å se på hvordan slike avgjørelser faktisk blir tatt.

Hvem i det amerikanske politiske systemet som egentlig skal autorisere bruk av militærmakt har vært et omstridt tema siden Den amerikanske grunnloven ble vedtatt i 1787. På den ene siden var grunnlovsfedrene ganske klar i hvordan de satte opp bestemmelseshierarkiet: Kongressen ble gitt makten til å erklære krig fordi den lovgivende makten var folkets røst. Presidenten var Commander in chief over USAs militære styrker – altså var det hans ansvar å lede styrkene når en krig først hadde blitt erklært av Kongressen. Men på den andre siden måtte man jo ha noen til å ta raske avgjørelser for eksempel ved et overraskelsesangrep – kanskje Kongressmedlemmene ikke rakk frem til hovedstaden i tide i sine hester og kjerrer? James Madison, grunnlovsfar og USAs fjerde president, presiserte dermed at selv om det var Kongressens ansvar å erklære kriger så var det iboende i presidentens autoritet at han kunne lede de militære styrkene som svar på et plutselig fiendtlig angrep, for eksempel.

Denne presiseringen tok amerikanske presidenter til sitt hjerte etter andre verdenskrig. Mens Kongressen erklærte krig hele elleve ganger mellom 1789 og 1942 (første gang i 1812 mot Storbritannia, siste gang mot Romania) så har de mellom 1945 og 2013 erklært krig hele null ganger. Det er jo merkelig, siden USA har vært involvert i fem kriger (Korea, Vietnam, Irak I, Afghanistan og Irak II) siden 1945. USA har også utført en rekke militære intervensjoner (Libanon, Grenada, Panama, Bosnia og Kosovo) og ikke minst brukt militærmakt mot/gitt militær assistanse til en rekke aktører involvert i konflikter som anses som viktig for amerikansk nasjonal sikkerhet (listen er for lang). Hvorfor har det blitt slik?

Den kalde krigen, utviklingen av atomvåpen og annen krigsteknologi som kutter ned potensiell avgjørelsestid for reaksjon/ikke-reaksjon og en generell konsentrasjon av sikkerhetspolitisk autoritet i Det hvite hus har ført til at alle amerikanske presidenter siden 1945 har hevdet sin rett til å bruke militærmakt når de mener det har vært nødvendig uten å spørre Kongressen, og at dette er i tråd med Grunnloven fordi den utnevner presidenten til Commander in Chief. Dette var for så vidt Kongressen ganske fornøyd med en stund på 1950-tallet og 1960-tallet (ingen avgjørelse = ikke noe ansvar hvis det går galt). Men i 1973 kom Kongressen sterkere tilbake, da den vedtok War Powers Resolution som skulle fravriste presidenten sitt enevelde over avgjørelser om bruk av militærmakt.

Denne helomvendingen var en direkte reaksjon på Vietnamkrigen, en krig som President Lyndon B. Johnson hadde fått Kongressen implisert i ved å be dem autorisere bruk av militærmakt (ikke erklære krig) fordi USA måtte kunne forsvare seg selv mot nord-vietnamesisk aggresjon. Den beryktede ”Gulf of Tonkin” resolusjonen av 1964 sa derfor at ”the Congress approves and supports the determination of the President, as
Commander-in-Chief, to take all necessary measures to repel any armed attack against the forces of the United States and to prevent further aggression.” Implikasjonen var at fordi Kongressen ble fortalt – og trodde på – at USA hadde blitt angrepet av Nord-vietnamesiske marinefartøy i Tonkingulfen i august 1964 så autoriserte de bruk av defensiv militærmakt i Sør-øst Asia. Det tragiske utfallet i Vietnam, samt følelsen av å ha blitt lurt (man stilte senere spørsmålstegn ved etterretningen som ble gitt Kongressen om hva som egentlig hadde skjedd i Tonkingulfen) førte til at Kongressen ønsket å begrense presidentens muligheter til å involvere amerikanske militærstyrker i utenlandske eventyr.

Ingen amerikansk president har anerkjent War Powers Resolution (som ble vedtatt over President Nixons veto) men mange har implisitt fulgt deler av loven ved å skaffe seg autorisasjon fra Kongressen for forskjellige militære aksjoner. Dessverre har det at presidenten ber Kongressen om autorisasjon ikke nødvendigvis ført til det ønskede resultatet: nemlig at dette minsker sannsynligheten for lite gjennomtenkte utenlandske eventyr som koster amerikanske soldater liv og statskassa penger. I 2002 hadde USAs 107. kongress lært eksakt ingenting fra deres kollegaer i den 88. kongressen av 1964, da de autoriserte bruk av militærmakt mot Irak basert på politisert etterretningsformidling fra Det hvite hus. 

President Obama mener i likhet med sine forgjengere at War Powers Resolution er grunnlovsstridig. Så hvorfor har han tatt det alvorlige skrittet å be Kongressen om lov til det som jo visstnok kun innebærer å skyte noen få Tomahawk cruise missiler mot Syria fra jagere i det østlige Middelhavet?

Det at Obama spurte Kongressen om en autorisasjon, samt at dette gjøres tilsynelatende uten å drive et skittent spill med etterretning som skal presse medlemmene til å si ja, mener jeg betyr bare en ting: Han ønsker egentlig ikke å gjøre dette. Han ønsker egentlig ikke at Kongressen skal stemme for.

Obama har ingen appetitt for eventyr, han er en pragmatisk og realisme-orientert president. Hans overordnede strategi for Midtøsten har hele tiden vært avkopling. Å få USA ut av store, kostbare, langdryge, upopulære kriger. Å lette det militære fotavtrykket slik at USAs kompliserte politiske forhold til de ulike arabiske og muslimske landene kan komme inn på et bedre spor. Som han sa på en nyhetskonferanse i Russland, “I've spent the last four-and-a-half years doing everything I can to reduce our reliance on military power as a means of meeting our international obligations and protecting the American people.”

Å intervenere i Syria betyr at USA igjen faller tilbake i sin gamle rolle som imperialistisk, dobbeltmoralsk militærbølle (sett fra Midtøstens perspektiv). Om USA ikke ser seg selv som imperialistisk eller en bølle, så er det vanskelig å benekte dobbeltmoralen: Ikke brydde man seg om Saddam Husseins bruk av kjemiske våpen på 1980-tallet, da man var alliert med han, og ikke bryr man seg om Israels stadige brudd på folkeretten. Å intervenere ved hjelp av noen få Tomahawk cruise missiler nå vil ikke tilfredsstille noen parter i regionen, og Obama vet dette.

Derfor vil han gjerne ha med seg 535 kongressmedlemmer på laget, slik at skylden blir jevnt fordelt, uansett hva utfallet blir.

Obama anklages for å ha svekket presidentens ”historiske” (les: siden andre verdenskrig) makt ved å be Kongressen stemme for eller i mot en resolusjon. Dette understreker hvor langt konsentrasjonen av sikkerhetspolitisk makt i Det hvite hus har kommet. Og – selvfølgelig, har Obama og hans rådgivere hintet - skulle han få et nei kan presidenten likevel bestemme seg for å gå til aksjon. Dette fordi – som Obama og alle tidligere presidenter siden Nixon har sagt – de trenger ikke spørre Kongressen om lov til noe som helst som involverer bruk av militærmakt (annet enn en krigserklæring, selvsagt).

Og kanskje blir det slik. Meningsmålinger viser nemlig at en intervensjon i Syria ikke er populært blant USAs befolkning. Hva slags incentiver har Kongressen da til å trosse sine velgere? Er de smarte, stemmer de nei (=gjenvalg) og håper Obama slår til likevel (=ta den, Bashar al-Assad), selv om dette jo igjen vil sidestille Kongressen helt i spørsmål om bruk av militærmakt.

Men nå har jo Obama en gang spurt om Kongressens råd, og det ville være meget merkelig dersom han ignorerte dette rådet. Formodentlig ville en eventuell grunn være at det å prate så mye om å gjøre noe uten å gjøre det ville anses som skadelig for amerikansk internasjonal kredibilitet. Dermed har Obama malt seg inn i et hjørne som kun løses ved at Kongressen stemmer ja.

Men Kongressen består jo ikke bare av 535 egenrådige medlemmer, den består også av to ulike kamre. Dermed er det mulig at et verre scenario enn et enstemmig ”nei” står på trappene for Obama: Hva hvis kun Senatet – som demokratene kontrollerer – stemmer ja mens Representantenes Hus – som kontrolleres av republikanerne – stemmer i mot? Det ser ut til at Senatet kommer til å stemme for nå førstkommende onsdag. Derimot råder det fullt kaos i Huset (hvem er for? Hvem er i mot?), og man vet en dog ikke når de skal stemme. Men det ser ikke lyst ut for Obama i Representantenes Hus, og stemmer de nei etter Senatets ”ja” har vi et partisk svar som gjør Syria til Det demokratiske partiets eventyr, et resultat Obama ikke har noen grunn til å være fornøyd med.

Det at det er sannsynlig at Kongressen ikke vil tale med én stemme viser jo også hvor komplisert det er å skulle la 535 Kongressmedlemmer – hvis lojalitet er til ett bestemt distrikt eller en bestemt delstat heller enn til USAs internasjonale renommé - bestemme over når USA skal bruke militærmakt eller ikke.

Dette visste også grunnlovsfedrene. De hadde bare ikke en spesielt god løsning på problemet.

onsdag 17. juli 2013

Rase(nde) i USA


Da jeg begynte på University of Virginia høsten 2003 averterte de stolt at institusjonen hadde gått fra å være grunnlagt av grunnlovsfar og slaveeier Thomas Jefferson, til å være det offentlige universitetet med høyest andel uteksaminerte svarte studenter. Jeffersons staselige plantasje troner på en høyde over universitetet, hans hus nå et museum og slavekvarterene hans et skrekkens eksempel på en arv man ikke ønsker å være stolt av eller videreføre på noen som helst måte. UVa – som det kalles – hadde lagt bak seg sitt mørke kapittel og var nå en institusjon som fremmet likhet og muligheter for alle, uavhengig av hudfarge.

På tross av PR-kampanjen ble jeg umiddelbart slått av hvor segregert studentlivet var. Ettersom jeg gikk langs bodene som informerte om ulike studentorganisasjoner ble det klart for meg at kor, politiske grupper og søster- og brorskap var inndelt i en uuttalt – men åpenbar – dikotomi: de for svarte studenter og de for hvite. I den lille sørstatsbyen som gjester universitetet var det også åpenbart hvilke nabolag som var for hvite og hvilke som var bosatt av nettopp etterkommere av slaver fra Jeffersons tid. Slaver var med å bygge universitetet – man finner graver med navnløse slaver i på universitetets område – men like fullt er dette fortsatt sett på som Thomas Jeffersons livsverk. De som bygde det er glemt.

Rasespørsmålet er fortsatt dyptgripende, kontroversielt og sårt i USA. Men hvorfor? Slaveriet er for lengst over, borgerrettighetsbevegelsen vant fram og i dag har vi altså da en (halvt) svart president i Det hvite hus. Er det ikke like greit å la fortid være fortid, slik at USA som flerkulturell og regnbuefarget nasjon kan ta et steg videre?

Saker som drapet på Trayvon Martin og særlig hans drapsmanns frikjennelse viser hvor vanskelig det er å ta dette steget. Saken skraper av den tynne skorpen på det dype kjøttsåret i det amerikanske samfunnet som tilsynelatende aldri gror helt igjen. Stemmer fra USAs kanskje mørkeste kapittel kommer igjen til overflaten og roper ut sin frustrasjon over ikke å bli trodd: Rasisme lever i beste velgående, men dere hvite tror ikke på oss!

Som journalist i Washington Post, Eugene Robinson, skrev dagen etter at Martin ble skutt i februar i fjor: George Zimmermann ringte 911 og sa han mente at tenåringen Martin gikk nedover gata på en mistenkelig måte. Hva er da en måte å gå nedover gata på med en iste og en pose Skittles som ikke vekker mistanke? For svarte menn er dette et lure-spørsmål, skrev Robinson med trist penn. Underforstått: svarte menn blir daglig konfrontert med rasisme på en måte som er umulig å forsvare seg i mot.

Det var kanskje også dette President Obama mente da han sa at hadde han hatt en sønn ville han sett ut som Trayvon. Underforstått: Du kan være så lovlydig og pliktoppfyllende som du vil, du kan til og med være presidentens tenåringssønn, men på gata blir du kun sett på som en mistenkelig person som antakelig er «up to no good», som Zimmermann sa i sin telefonsamtale med 911. Obamas uttalelse var en av de meget få som berører det å være en svart amerikaner. Ironisk nok har USAs første ikke-hvite president vært særdeles forsiktig med å mene noe som helst om rase og rasisme i USA. Hans uttalelse kom først en måned etter drapet, og var antakelig en respons på sterkt press fra borgerrettighetsorganisasjoner om å si noe – hva som helst – om denne kontroversielle saken som berørte hans egen samfunnsgruppe så sterkt. Fra høyresiden ble Obama derimot kritisert for å politisere en vanskelig sak ved i det hele tatt å nevne rasespørsmålet.

Og frifinnelsen har nå gitt kritikerne rett. Dette handlet ikke om rase, men om selvforsvar. En lovlydig borger forsvarte seg mot en aggressiv tenåring og ble frikjent i retten. Altså kan man, som mange media-personligheter på høyresiden vil argumentere for, legge til side rasesamtalen. Man kan ta steget videre. Dersom Justisdepartementet ikke tar ut tiltale mot Zimmermann for å ha begått hatkriminalitet (en meget vanskelig sak å bevise), vil den rettslige delen av saken være over, og dette argumentet vil da ha vunnet. Bortsett fra at det grunnleggende spørsmålet ennå ikke vil være besvart: Hvorfor var en svart tenåring så truende, der han gikk langs gata?

Å tro at USA kun arvet Jeffersons kjærlighet til frihet og demokrati, men ikke hans syn på den hvite rasens overlegenhet, er naivt, skriver The Atlantics Ta-Nehisi Coates med klar adresse til de på høyresiden som er lei av den evige samtalen om rasisme. Dette handler ikke om én person, én sak, ett tilfelle. Dette handler om ”a long train of abuses” som Jefferson ironisk nok skrev i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776.

Uavhengighetserklæringen var som kjent ikke ment for svarte slaver. Etterkommerne av denne minoriteten synes de nok en gang har fått bevist at det amerikanske samfunnet aldri helt har godtatt dem. De er til syvende og sist mistenkelige gjester i et fremmed samfunn og må – enda en gang - motbevise at de er «up to no good». Å være naiv og uinformert om viktigheten av rasespørsmålet i USA er noe hvite, utenlandske studenter som meg selv gjerne kan være. Er man svart amerikaner, derimot, er dette en luksus en ikke er forunt.  

Dette innlegget publiseres også hos NRK Ytring i dag.