Å blogge eller ikke blogge - bli med på Facebook!

Hei dere, som jo er ganske åpenbart så er jeg ikke flink til å oppdatere bloggen jevnlig. Det er mye man skal rekke i livet - forskning, undervisning, mann, sønn, og media-henvendelser om USA. (Dette er det jeg bruker dagene på, egentlig. Og litt trening. Og vin...)

Ofte blir det slik at det jeg heller bruker tiden på å skrive en kronikk eller snakke med journalister på telefon enn å skrive på bloggen. Det jeg derimot er mye flinkere til er å drive Dagens DCs Facebookside. Her linker jeg til kule saker, morsomme videoer, interessante podcaster og skriver egne betraktninger.

Så - frem til jeg får bestemt meg for hva jeg vil med bloggen, anbefaler jeg at du følger Facebooksiden!

H.E.R.

Kampen om USAs sjel

Sinte hvite menn med Ku Klux Klan- og Nazi-symboler har marsjert med brannlykter i Charlottesville, Virginia, tilsynelatende for å protestere mot fjerningen av en statue av Sørstatsgeneralen Robert E. Lee. Dagen før dagen hadde de også en pilegrimsferd til Thomas Jeffersons statue på Universitetet i Virginia, dets grunnlegger. Dette er trist, men ikke overraskende. Hvit makt-bevegelsen i USA er nemlig mye mer enn kun en bevegelse, det er en av ideene USAs grunnleggelse var tuftet på, og som også Jefferson stod for.

Jeg har tilfeldigvis min master- og doktorgrad i statsvitenskap fra University of Virginia, og bodde i Charlottesville i 7 år. Jeg lærte mye av det. Jefferson var slaveeier, og universitetets nydelige campus – som er på UNESCOs liste over verdensarvsteder -  ble bygd av slaver. Jeg bodde i en studenthybel som hadde en umerket slavegrav ved siden av seg. Jeg gikk ofte forbi gravlunden for de som hadde kjempet for Konføderasjonen i borgerkrigen, som ligger på universitetsområdet. Gravlunden opprettholdes av United Daughters of the Confederacy den dag i dag. En time unna ligger Richmond, Virginias delstatshovedstad og hovedstaden til Konføderasjonen. Der kjørte jeg i min Buick LeSabre’97 ned ‘Monument Avenue’ hvor statuer av Konføderasjonshelter som General Robert E. Lee, Konføderasjonspresident Jefferson Davis og Thomas ‘Stonewall’ Jackson står på rekke og rad.

Gravlunden har med borgerkrigen å gjøre. Monumentene har det ikke. Med det mener jeg at de ikke ble satt opp i dens forbindelse. Konføderasjonsminnesmerkene ble faktisk i hovedsak satt opp i to historiske perioder: på starten av det 20. århundret og på 1950- og 1960-tallet. Dette var en del av den hvite motstanden mot det at ikke-hvite amerikanere skulle oppnå samme status og rettigheter som hvite. Konføderasjonsstatuer som den av General Lee i Charlottesville ble oppført i 1924 som en del av Jim Crow-æraens forsøk på å kue den svarte lokalbefolkningen. Konføderasjonsflagget som Guvernør Nikki Haley av Sør Carolina tok ned i 2015 ble reist i 1961.

1961.

På et valgkampmøte i Arizona tirsdag sa Trump, “They’re trying to take away our culture. They’re trying to take away our history.” Han påstod videre at “These things [monumentene] have been there for 150 years, for a hundred years.” Dette stemmer altså ikke særlig godt.

Kampen om den hvite (mannlige) amerikanerens posisjon i det amerikanske samfunnet har vært pågående siden USAs opprinnelse. Her har både svarte amerikanere og innvandrere vært en trussel. Ku Klux Klan gjenoppstod i 1915 (etter å ha blitt utradert av President og tidligere Nordstatsgeneral Ulysses Grant 1870) og var på 1920-tallet meget bekymret over katolske og jødiske innvandrere. Ikke-hvit innvandring og ikke-hvite amerikanere truet USAs hvite identitet og makten til den hvite mann. Her var Klanen helt på linje med amerikansk politikk, i og med at innvandringsloven av 1924 etablerte nasjonale kvoter som skulle begrense innvandring fra andre steder enn nord-vest Europa, og som forbød innvandring fra Asia. Motstanden mot et multikulturelt samfunn var sterk, og kulminerte på 1950- og 1960-tallet i motstanden mot borgerrettighetsbevegelsen, kalt «massive resistance» av pro-segregeringspolitikeren Harry Byrd i Virginia.

Det er verdt å nevne at alle suksessfulle tredjepartikandidater i amerikanske presidentvalg mellom 1948 og 1968 handlet om motstand mot borgerrettigheter for svarte. Dixiecratene i 1948 ledet av Strom Thurmond, Byrd i 1960 og ikke minst George Wallace (guvernøren av Alabama) i 1968 var alle sørstatsdemokrater som gjorde motstand mot sitt partis stadig mer borgerrettighetsvennlige partipolitikk.  

Men hvit makt-bevegelsen tapte. De tapte borgerrettighetskampen og de tapte innvandringskampen. I 1965 vedtok Kongressen en ny innvandringslov som skulle reversere rasediskrimineringen som lå til grunn for innvandringsloven av 1924. Siden da har USA opplevd ikke-hvit innvandring i relativt stor skala, og USA antas nå å ikke lenger ville være et land med en hvit majoritet innen 2055.

Når det i 2017 igjen dukker opp hvite amerikanere med brannlykter som roper «You will not replace us!» mens de fronter Nazistiske og Ku Klux Klan-symboler, så handler ikke dette om borgerkrigen. Det handler – nå, som før – om høyst dagsaktuell politikk, nemlig at hvite amerikanere yter voldelig motstand mot det ikke-hvite USA. De sinte hvite mennene i Charlottesville har rett i at USA er i ferd med å endre seg, og at den hvite mann ikke lenger har samme posisjon som han hadde frem til 1960-tallet. Dette er noe av bakteppet for Donald Trumps suksess i 2015-2016, en suksess som ikke kan forstås uten at man tar med tidligere perioder med «massive resistance» mot et likestilt og likeverdig amerikansk samfunn.

President Trumps svar på tragedien i Charlottesville var ikke overraskende at det var legitimt å være bekymret over denne iveren etter å ta ned Konføderasjonsstatuer. På en pressekonferanse etter Charlottesville utfordret Trump media: Hva med for eksempel Jefferson, er han nestemann? Trump gikk som vanlig glipp av en mulighet til å føre en opplysende samtale om USAs komplekse væren, en kompleksitet som på mange måter Jefferson eksemplifiserte. USA er både Opplysningstidens Jefferson som skrev Uavhengighetserklæringen, forsvarte religiøs frihet og menneskers iboende rettigheter. USA er også slaveeieren Jefferson, som fikk seks barn med sin slaverinne Sally Hemings (uten at Jeffersons hvite familie anerkjente dette før noen få år siden). USA er det beste og det verste i oss, en drakamp mellom ’the better angels of our nature’ som Abraham Lincoln sa, og våre verste instinkter om rase, hierarki og nasjonalisme.

Det pågår nå igjen en drakamp om USA sjel. Igjen er borgerrettigheter og innvandring stridens kjerne. Det nye er at USAs president ser ut til å være mer Jefferson Davis enn Abraham Lincoln.

[Kronikk publisert i VG 24. august.]

Hvilken utenrikspolitisk tradisjon representerer Donald Trump?

Amerikanske velgere går sjelden til urnene med utenrikspolitikk fremst i tankene, like lite som amerikanske presidentkandidater stiller til valg fordi de er interesserte i internasjonal politikk. «It would be the irony of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs», sa Woodrow Wilson etter at han hadde blitt valgt som president i 1912 (Brands 2004: 503). Men presidenter får ikke velge hvilken verden de møter, og Wilson måtte som kjent ikke bare lose USA gjennom første verdenskrig, men endte også opp som Folkeforbundets store forkjemper. Wilson, som hadde skrevet sin statsvitenskapelige avhandling om Kongressen (for øvrig den eneste presidenten noen sinne med doktorgrad), møtte en ironisk skjebne da hans ettermæle til slutt ble torpedert av Senatet som nektet å ratifisere Versailles-traktaten i 1919.

Fra og med januar 2017 er det President Donald J. Trump som skal representere og forsvare USAs og dets alliertes posisjon i verden. Like lite som man visste hva som ventet USA bare noen få år etter presidentvalget i 1912, kan vi ikke si med sikkerhet hva som vil møte en President Trump de neste fire årene. Det ser likevel ut til å være relativ enighet om at Vesten er inne i en ustabil periode hvor den gamle, liberale verdensordenen som USA satte opp mellom 1941-1949 vil bli testet (Jones, Wright et. al. 2014). Det man kanskje ikke helt hadde tenkt seg var at en av de største stresstestene vil komme fra USA selv.

Jeg vil i denne artikkelen argumentere for at det er mulig å skjelne to ulike utenrikspolitiske perspektiver fra Trump og hans nærmeste rådgivere, inkludert visepresident Mike Pence. Kun ett av disse to innebærer en grunnleggende utfordring av USAs dominerende utenrikspolitiske tradisjon siden 1945, men til gjengjeld tilhører dette perspektivet Trump selv. Trump har tatt til orde for det jeg kaller en proteksjonistisk-nasjonalistisk utenrikspolitikk siden juni 2015 da han stilte til valg i den Republikanske nominasjonskampen. I kontrast til dette har Pence og ikke minst Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver, generalløytnant Michael Flynn, Sr. tatt til orde for en ekstrem utgave av utenrikspolitikken George W. Bush fremmet i sin første presidentperiode, som utgjør en slags sivilisasjonskrig mot islam[1] Det er viktig å påpeke at det vanligvis ikke er av særlig betydning hva en visepresident mener om hverken innenriks- eller utenrikspolitikk. I noen tilfeller har dette dog vært av avgjørende betydning, som vi for eksempel så i 2001-2005 med visepresident Dick Cheneys betydelige påvirkning på Bush sitt syn på USAs «grand strategy» etter 11. september, 2001 (Saunders u.å.). Jeg vil først ta for meg Trumps utenrikspolitiske perspektiv, deretter det utenrikspolitiske perspektiv som jeg mener Pence og Flynn representerer.


Les resten hos Internasjonal Politikk (som har åpen tilgang og er gratis!).

---

[1] Her er det viktig å påpeke at Bush-administrasjonen aldri utpekte islam som fiende, men alltid var påpasselig med å skille islamske terrorister fra islam som religion. Det er derimot mitt argument at den første Bush-administrasjonens krig mot terror ble utviklet ut i fra et verdenssyn som sammenfalt med/var basert på Samuel Huntingtons teori om siviliasjonskræsj. Krigen mot terror ble betydelig modifisert og moderert i Bush sin andre presidentperiode (se Restad 2012). Prominente sivilisasjonskrigere som Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og assisterende forsvarsminister Paul Wolfowitz ble satt på sidelinjen (Cheney) eller sparket (Rumsfeld og Wolfowitz) til fordel for mer tradisjonelle konservative som Condoleezza Rice, som ble utnevnt til utenriksminister i andre periode, og Stephen Hadley, som fikk Rices tidligere stilling som nasjonal sikkerhetsrådgiver.

Donald Trump tror ikke på amerikansk eksepsjonalisme

Jeg er med i den første utgaven av et nytt digitalt tidsskrift om amerikansk politikk og idehistorie som heter Starting Points journal, hvor jeg skriver om Trump og amerikansk eksepsjonalisme. Det virker nemlig på meg som om Trump ikke helt er på nett med den ideologiske definisjonen av konseptet (som hans parti jo er besatt av), og at han heller er opptatt av USAs relative materielle verdi i verden.


"Since World War II, U.S. foreign policy has been operating under the assumption that the world needs U.S. leadership not just because of American military might, or because of the dollar, but also because of American ideals. This foreign policy tradition and its justification in American exceptionalism is opposed by the new American president.


In February 1941, owner of Life Magazine Henry Luce argued in the pages of his own publication that the United States should replace Great Britain as the world leader and rule the world through American principles. In fact, Luce argued, the world was about to enter the “American century” – if only the United States would accept its international responsibility. Luce was in the short term arguing for U.S. entry into the Second World War, but in the long term arguing for a liberal world order. The United States and its western allies set up that order in the waning years of the war. This order, and the prominent role the United States plays in it, has been a cornerstone of U.S. grand strategy since 1945. Twenty-four years short of the completion of the “American Century,” however, the United States finds itself lead by Donald Trump, who has explicitly rejected support for this world order. What now for the United States in the world?"


Les resten her!

Det amerikanske presidentvalget: Hvordan det foregår og hvordan det gikk

Jeg har skrevet for NUPIs "Hvor hender det" serie om valget i USA. "Hvor hender det" er ment som en ressurs for lærere, studenter, elever etc. som trenger en innføring i politiske hendelser og institusjoner. Forhåpentligvis bidrar denne artikkelen til noe oppklaring i både et forvirrende valgsystem samt et forvirrende valg...

Postmortem

Presidentvalget i 2016 er i ferd med å bli sementert i vår felles hukommelse som et unikt veivalg i amerikansk historie hvor alle ekspertene tok feil og en ny æra starter 20. januar 2017. Men det er ikke slik, som mange ser ut til å tro, at valget i 2016 er et valg der alle tok grundig feil og alt vi trodde vi visste er blitt motbevist. Det meste vi visste før valget har vist seg å stemme, mens et par viktige ting har vist seg ikke å stemme. Jeg ønsker å påpeke to etablerte sannheter om amerikanske presidentvalg som viste seg å stemme, og to antakelser som viste seg å være feil: 1) Den etablerte sannheten om at partitilhørighet er viktigere enn andre identiteter (som for eksempel kjønn) ble til de grader bekreftet i år. Likevel er det ikke slik at Clinton gjorde det dårlig blant kvinnelige velgere - hun vant faktisk flere hvite kvinnelige velgere med høyere utdannelse enn gjorde Barack Obama i 2012, og hun ble den første Demokratiske kandidaten på tyve år som vant stemmene til gifte kvinnelige velgere (med 2 prosentpoeng). 2) Antakelsen om at de demografiske endringene går i Demokratenes favør var også korrekt. Men dette slo ut nasjonalt heller enn i valgmannskollegiet. De nasjonale meningsmålingene var for det meste riktige innenfor feilmarginen – Hillary Clinton ledet (noen ganger mer, noen ganger mindre) nesten hele tiden og vant til slutt flest nasjonale stemmer. I viktige vippestater som Colorado, Virginia og Nevada vant Clinton med god margin på grunn av det man har sagt en god del år nå, nemlig at den demografiske endringen (med en stadig større andel velgere med latinamerikansk og asiatisk bakgrunn) går i Demokratenes favør. Vi så også at Clinton tapte mindre enn forventet i delstater som undergår store demografiske endringer, som Texas og Georgia. Altså er vi i ferd med å se en grunnleggende endring i hvilke stater som er vippestater.

Så til to antakelser som viste seg å være ukorrekt: 3) At det ikke fantes mange nok hvite velgere uten høyere utdannelse til å kansellere ut de andre velgerne i USAs velgermasse. Dette er for så vidt riktig - men det fantes nok hvite velgere uten høyere utdannelse i Michigan, Wisconsin og Pennsylvania til å vinne valget for Trump. Mange meningsmålinger i viktige vippestater var ikke riktige før valget, og dette var antakeligvis fordi de undervurderte viktigheten av hvite velgere uten høyere utdannelse. I det som skulle være Clintons «blå brannvegg» i Rustbeltet, altså Wisconsin, Pennsylvania og Michigan, tapte hun med knapp margin selv om meningsmålingene før valgdagen for det meste viste at hun hadde en mer eller mindre trygg ledelse. Til syvende og sist var det dette som avgjorde valget. Her hadde meningsmålingsinstituttene antakeligvis ikke inkludert nok hvite velgere uten høyere utdanning i sine utvalg, og dermed undervurdert Trumps støtte blant folk. I den omkalfatringen som vi så i årets vippestatskart, er det altså mulig at vi i neste presidentvalg vil se at delstater med et flertall hvite velgere uten høyere utdanning vil bli mer pålitelige Republikanske delstater (for eksempel Iowa og Michigan) mens delstater med høyere andel nyere innvandringsgrupper er i ferd med å bli mer pålitelige Demokratiske stater (for eksempel Colorado og Nevada). Altså er det ikke slik at man plutselig burde ignorere USAs demografiske endringer når man forbereder seg til neste presidentvalg i 2020, og det er altid slik at man må være påpasselig med hvilke meningsmålingsinstitutter man stoler på (selv om det i år var meget respekterte organisasjoner som tok feil). Selv var jeg til tider ganske så sikker på at det ikke fantes nok hvite velgere som ville stemme på Donald Trump. Tatt i betraktning at han hadde snakket særdeles ufordelaktig om latinoer, muslimer, og ikke minst kvinner, så antok jeg at det ikke var nok amerikanske velgere som ville stemme på en slik person. Mine ni år tilbrakt i USA gjorde meg kjent med et folk som ikke liker uhøflig, respektløst språk og som ser etter presidentkandidater de kan identifisere seg med og også respektere. Jeg trodde rett og slett ikke det var nok velgere som gjennom sin stemmegivning ville indirekte godta de mange diskriminerende uttalelsene til Trump. Og jeg hadde rett - nasjonalt sett. Men med hensyn til valgmannsystemet tok jeg grundig feil. Spørsmålet – som jeg ikke har noe klart svar på enda – er om det er slik at de fleste som stemte på Trump faktisk stemte for kandidaten Trump, eller imot kandidaten Clinton/det bestående/eliten/Washington DC.  Her viser i alle fall meningsmålinger gjort på valgdagen samt i etterkant at Trump er meget upopulær samt at mange mener han ikke er kvalifisert til å være president (også velgere som stemte på han sier dette). 4) Antakelsen om at den såkalte Obama-koalisjonen ville møte opp også for Hillary Clinton viste seg å være feil. Hundretusener av Obama-velgere ble hjemme i Rustbeltet den 8.november.

Til syvende og sist blir konklusjonen ikke at Donald Trump vant valget, da Clinton per dags dato har vunnet flere stemmer enn noen amerikansk presidentkandidat i amerikansk historie (i absolutte tall) bortsett fra Barack Obama i 2008. Jeg mener konklusjonen må bli at Hillary Clinton tapte knapt i tre viktige vippestater, og at dette var en kombinasjon av hennes egen feil og Trumps fortjeneste ved å fokusere på hvite arbeiderklassevelgere og deres antipati mot frihandel/globalisering og såkalt politisk korrekthet. På grunn av dette kompliserte bildet er det vanskeligere enn man kanskje skulle tro å trekke konkret lærdom av valget.

Hvilken podcast om amerikansk politikk er best?

Columbia Journalism Review har en fin oversikt over gode podcaster å høre på for de av dere som trenger daglige lytteropplevelser fra den amerikanske valgkampen. Her er det noen av mine favoritter - som Mike Murphys Radio Free GOP - og noen jeg ikke visste om.

Men de har glemt noen også! For de av oss som er statsvitere men er opptatt av historie, så vil jeg anbefale Past Punditry, som drives av flinke historikere ("the podcast where hindsight becomes foresight") og ikke minst den interessante BackStory with the American History Guys hvor tre flinke historikere ved University of Virginia snakker om hvert sitt århundre (greit å ta for seg amerikansk historie hvor man bare har tre århundre man skal dekke, da..).