onsdag 27. juli 2016

Cracking the Glass Ceiling: Hillary Rodham Clinton and U.S. Presidential Politics

So last fall I conducted a seminar at the Peace Research Institute Oslo (PRIO) about Clinton, running for president, and gender bias. You can actually watch a video of my presentation here. (Yes, I was pretty pregnant when I did this.) First, full disclosure: I am not an expert in gender and politics. But, since I was invited to speak about Hillary Clinton by their gender research group, and I am interested in how female politicians are treated in the media and by fellow politicians, I figured let's do this.


I wrote a long blog post for them in preparation for the seminar, where I focused on the incredibly sexist 2008 election cycle. You can read the whole thing here. What's ironic is that because Donald Trump at that point (August last year) was not being taken all that seriously yet, I was hopeful that the 2016 cycle would be an improvement, gender bias-wise. This was based on the stick-to-the-facts campaign being run by Clinton's main opponent, Bernie Sanders, who refused to comment on her hair, clothes, or body (as opposed to many, many incidents in 2007-2008).


Yeah, so that was a YUGE mistake. YUGE.


mandag 25. juli 2016

Hvordan velges egentlig presidenten, del II

Hva innebærer det føderale systemet?


Dette var et av den amerikanske grunnlovens mange kompromisser, ment som den gylne middelvei mellom det å la Kongressen velge presidenten og det å overlate denne viktige oppgaven til de upålitelige massene. Det var nemlig en del grunnlovsfedre som ikke helt stolte på de upålitelige massene (det sier seg jo selv, de er jo upålitelig) en intuisjon som for øvrig virker meget forutsigende hva gjelder årets valg. Uansett. Dette kompromisset gjør jo at visse delstater er viktigere enn andre i denne prosessen, men kanskje ikke på den måten man skulle trodd. Mens California, som er en meget stor delstat, altså avgir hele 55 valgmenn, avgir lille Iowa kun seks valgmenn. For å vinne presidentvalget må en kandidat få tildelt 270 valgmenn, av totalt 538. Dermed skulle man tro at California er viktigere enn Iowa. Men det er den på en måte ikke.



Partidelstatene endrer ikke parti


Mange delstater er solide partidelstater. California stemmer demokratisk, mens Texas, med sine 38 valgmenn, stemmer republikansk. Dette endrer seg ikke (i hvert fall ikke i år, selv om man skal være forsiktig med å gjengi såkalt «konvensjonell visdom» i et valgår der all konvensjonell visdom om det amerikanske presidentvalget er snudd på hodet). Dermed kommer hverken Trump eller Clinton til å bruke mye tid eller penger i disse delstatene. (Igjen, la meg bare få understreke at dette er et uvanlig år og at jeg så absolutt ikke vet hva Trump planlegger til høsten. Kanskje tilbringer han hele høsten i Texas. Kanskje kommer Texas til å endelig bli en egen nasjon. Hva vet jeg.)


Resten kan du lese på Bjørknes Høyskoles egen blogg!

onsdag 20. juli 2016

Hvordan velges presidenten i USA?

...sånn egentlig?  Del I:

Valgkamp

Donald Trump sier mange rare ting («jeg kan ord, jeg kan de beste ordene») og Hillary Clinton er visstnok en lystløgner, morder og verst av alt; ei gammel dame . Vi har sikkert alle venner på Facebook som har vært ihuga BernieBros, eller en onkel fra distriktet som er skikkelig overbevist om at Trump kommer til å #MakeAmericaGreatAgain. Selv er jeg definitivt skyldig i å dele en haug med artikler på Facebook (sorry, «venner») og tvitrer jevnlig om valget. Min unnskyldning er at jeg jo faktisk forsker på amerikansk politikk og det å holde meg jevnlig oppdatert er en del av jobben min. Heldigvis også er det en hobby jeg har, så her overlapper fritid og jobb heftig.

Hvordan forstå hva som skjer?

Men nok om meg. Hvordan skal de som er interessert men kanskje ikke kan så mye om amerikansk politikk egentlig forstå hva som skjer? Hvordan se forbi mediestøyen og gjøre seg opp en mening om hva som er viktig og hva som er irrelevant?For eksempel er det alltid mye fokus på de nasjonale meningsmålingene og det såkalte «horserace» – om Trump eller Clinton leder veddeløpet. Hver gang Trump for eksempel leder over Clinton i en meningsmåling slås det stort opp (også gjerne her hjemme i norsk media) og alle får panikk (med mindre du er han onkelen i distriktet med #MakeAmericaGreatAgain caps på hodet).

Resten kan leses på Bjørknes Høyskoles egen blogg her!

søndag 17. juli 2016

Republikanernes landsmøte: Trumps hvitmannsklubb?

Jeg har skrevet en liten artikkel for NRK Ytring om republikanernes landsmøte som starter i morgen. Torsdag kveld kommer Donald Trump og Mike Pence til å akseptere Det republikanske partiets nominasjon som president- og visepresidentkandidat. Disse to karene er vel det eksakt motsatte av det republikanerne så for seg da de skrev "obduksjonsrapporten" etter Mitt Romneys tap i 2012. Les mer her: 

onsdag 27. april 2016

Amerikansk eksepsjonalisme og Donald Trump


Tidligere i vinter skrev jeg et laaaangt blogginnlegg om hvilken rolle amerikansk eksepsjonalisme spiller i amerikanske valg, med fokus på å forklare akkurat hva amerikansk eksepsjonalisme er og hvilken historisk rolle begrepet har spilt i amerikansk politikk. Innlegget ble publisert på en blogg London School of Economics driver om amerikansk politikk, før det deretter ble plukket opp av Newsweek. Denne uken fikk jeg et epost fra en high school lærer i New Jersey som skrev at hans elever hadde lest innlegget mitt i Newsweek og hadde diskutert amerikansk eksepsjonalisme. Han la ved elevenes papers, hvor de skal være enig eller uenig med min analyse. Dette er jo bare skikkelig moro (og ja - jeg skal lese alle artiklene til elevene og gi tilbakemelding). Siden innlegget har generert en del interesse er det nå oversatt til norsk. Værsågod.

"Donald Trumps slagord om å “gjøre Amerika storslått igjen” viser at ideen om den amerikanske eksepsjonalismen fortsatt er sterk.


Donald Trumps oppfordring til å “gjøre Amerika storslått igjen” er både en trussel og et løfte. Slagordet viser at Donald Trump har forstått hvor grunnleggende den amerikanske eksepsjonalismen er i amerikanske valgkamper. Hilde Restad gir her en oversikt over den historiske utvikling og rolle ideen om den amerikanske eksepsjonalismen har hatt i amerikansk politikk. Hun skriver at til tross for at mange antok at troen på amerikansk eksepsjonalisme døde ut både på 1970- og på 2000-tallet, så har denne ideen faktisk aldri gått helt bort – noe som er blitt bevist av hvordan konservative krefter har betvilt president Obamas uttalte tro på ideologien.


Ifølge den ledende republikanske presidentkandidaten, Donald Trump, så "er vi ikke et sterkt land lenger". Det er litt uklart hva Trump legger i dette utsagnet, men det kan virke som om han refererer til de angivelig dårlig sikrede landegrensene (mot Mexico, ikke Canada…) samt et angivelig tap av USAs status i verden. Løsningen på denne elendigheten er å stemme på Trump i presidentvalget, fordi "om jeg blir valgt som president kommer vi til å vinne så mye at dere vil bli lei av å vinne så mye". Med andre ord, om du vil at Amerika skal bli eksepsjonelt igjen, så må du definitivt stemme på Trump.

Dette er – eller var - jo urettferdig ovenfor Florida senator Marco Rubio, som var ment å skulle være presidentkandidaten som argumenterte for den amerikansk eksepsjonalismen i dette presidentvalget. Rubio, som åpenbart ikke har et klart grep om tidsånden, startet sin kampanje for presidentembetet med en tradisjonelt optimistisk, Ronald Reagan-aktig formulering av amerikansk eksepsjonalisme. Utenlandske observatører, mente Rubio, blir nok litt forvirret av det faktum at en sønn av en cubansk bartender kan stille som presidentkandidat. (Rubio kjenner åpenbart ikke til Nicolas Sarkozys familiebakgrunn, selv om Sarkozys far riktignok var en ungarsk aristokrat og ikke en bartender fra Cuba). Ifølge Rubio selv, ønsket han bare å betale tilbake sin gjeld til det han anser for å være det beste landet i verden. Rubio begynte sin kampanje med å snakke om ”Et nytt amerikansk århundre” (et spill på Lifes berømte artikkel om «the American Century» fra 1941), men i de siste ukene av 2015 endret han tonen radikalt. I takt med at Trumps ledelse på meningsmålingene fortsatte å stige, tok Rubios kampanje en negativ vending. Han advarte blant annet potensielle velgere om at et svekket Amerika vil bli angrepet av terroristene Obama hadde løslatt fra Guantánamo-fengselet på Cuba. Det var frykt, ikke håp, som skulle komme til å karakterisere valgkampen, og Rubio trakk seg som kandidat etter at han tapte sin egen hjemstat, Florida, den 15. mars."

Resten av dette innlegget kan du lese på Bjørknes Høyskoles egen blogg!

lørdag 5. mars 2016

American exceptionalism and the U.S. election

I've written a piece for the London School of Economics' blog on U.S. politics, here is the intro:

"According to the Republican presidential frontrunner Donald Trump, “we’re not a strong country anymore.” It is a little unclear what Trump means by this, but it seems to be connected to purportedly leaky borders as well as a loss of American stature around the world. The solution to this malaise is electing Trump to the White House, because “we will have so much winning if I get elected, that you may get bored with winning.” In other words, if you want America to be exceptional again, definitely vote Trump.

This is all entirely unfair to Florida Senator Marco Rubio, who was supposed to be the candidate of American exceptionalism in this election cycle. Rubio, apparently not having read the times correctly, started his campaign for president with a traditional, optimistic Ronald Reagan-esque formulation of American exceptionalism. Foreign observers were probably confused, he offered, by the fact that the son of an immigrant bartender could run for president (apparently, Rubio is not familiar with Nicolas Sarkozy, although granted; Sarkozy’s father was a Hungarian aristocrat, not a Cuban bartender). But Rubio was simply trying to repay his debt to the greatest country on earth, he said. Rubio talked about a “new American century” for a while, but in the last weeks of 2015, he changed his tone dramatically. As Trump’s rise in the polls continued, Rubio’s brand of exceptionalism turned negative, warning potential voters of how a weakened America will be attacked by terrorists Obama has released from the prison at Guantanamo Bay, Cuba."

Read the rest here!

torsdag 11. februar 2016

Dagens DC på Facebook og random thoughts

Må innrømme at jeg er mye flinkere til å oppdatere Dagens DC på Facebook, enn jeg er her på bloggen. Så lik Facebook-siden!

Ellers er det jo bare å bøye seg i støvet for Donald Trump, som vant New Hampshire med et brak. Bøyer meg i støvet for Bernie Sanders også, men mindre ironisk. New York Daily News sa det egentlig best (og det er ikke ofte):


Neste er Nevada og South Carolina. Virker litt som om media nesten godter seg over muligheten for at vi kommer til å se 2000-tilstander i South Carolina igjen, men det er vel med den forventing at Trump stiller i rollen som John McCain og en eller annen (Bush?) stiller som, eh, Bush.

Uansett, som Colbert sa det så treffende denne uka, i en fantastisk tale om New Hampshire, ingen så dette komme. Ingen. "Shut up!"