mandag 19. desember 2016

Det amerikanske presidentvalget: Hvordan det foregår og hvordan det gikk

Jeg har skrevet for NUPIs "Hvor hender det" serie om valget i USA. "Hvor hender det" er ment som en ressurs for lærere, studenter, elever etc. som trenger en innføring i politiske hendelser og institusjoner. Forhåpentligvis bidrar denne artikkelen til noe oppklaring i både et forvirrende valgsystem samt et forvirrende valg...

tirsdag 13. desember 2016

Postmortem



Presidentvalget i 2016 er i ferd med å bli sementert i vår felles hukommelse som et unikt veivalg i amerikansk historie hvor alle ekspertene tok feil og en ny æra starter 20. januar 2017. Men det er ikke slik, som mange ser ut til å tro, at valget i 2016 er et valg der alle tok grundig feil og alt vi trodde vi visste er blitt motbevist. Det meste vi visste før valget har vist seg å stemme, mens et par viktige ting har vist seg ikke å stemme. Jeg ønsker å påpeke to etablerte sannheter om amerikanske presidentvalg som viste seg å stemme, og to antakelser som viste seg å være feil: 1) Den etablerte sannheten om at partitilhørighet er viktigere enn andre identiteter (som for eksempel kjønn) ble til de grader bekreftet i år. Likevel er det ikke slik at Clinton gjorde det dårlig blant kvinnelige velgere - hun vant faktisk flere hvite kvinnelige velgere med høyere utdannelse enn gjorde Barack Obama i 2012, og hun ble den første Demokratiske kandidaten på tyve år som vant stemmene til gifte kvinnelige velgere (med 2 prosentpoeng). 2) Antakelsen om at de demografiske endringene går i Demokratenes favør var også korrekt. Men dette slo ut nasjonalt heller enn i valgmannskollegiet. De nasjonale meningsmålingene var for det meste riktige innenfor feilmarginen – Hillary Clinton ledet (noen ganger mer, noen ganger mindre) nesten hele tiden og vant til slutt flest nasjonale stemmer. I viktige vippestater som Colorado, Virginia og Nevada vant Clinton med god margin på grunn av det man har sagt en god del år nå, nemlig at den demografiske endringen (med en stadig større andel velgere med latinamerikansk og asiatisk bakgrunn) går i Demokratenes favør. Vi så også at Clinton tapte mindre enn forventet i delstater som undergår store demografiske endringer, som Texas og Georgia. Altså er vi i ferd med å se en grunnleggende endring i hvilke stater som er vippestater.
Så til to antakelser som viste seg å være ukorrekt: 3) At det ikke fantes mange nok hvite velgere uten høyere utdannelse til å kansellere ut de andre velgerne i USAs velgermasse. Dette er for så vidt riktig - men det fantes nok hvite velgere uten høyere utdannelse i Michigan, Wisconsin og Pennsylvania til å vinne valget for Trump. Mange meningsmålinger i viktige vippestater var ikke riktige før valget, og dette var antakeligvis fordi de undervurderte viktigheten av hvite velgere uten høyere utdannelse. I det som skulle være Clintons «blå brannvegg» i Rustbeltet, altså Wisconsin, Pennsylvania og Michigan, tapte hun med knapp margin selv om meningsmålingene før valgdagen for det meste viste at hun hadde en mer eller mindre trygg ledelse. Til syvende og sist var det dette som avgjorde valget. Her hadde meningsmålingsinstituttene antakeligvis ikke inkludert nok hvite velgere uten høyere utdanning i sine utvalg, og dermed undervurdert Trumps støtte blant folk. I den omkalfatringen som vi så i årets vippestatskart, er det altså mulig at vi i neste presidentvalg vil se at delstater med et flertall hvite velgere uten høyere utdanning vil bli mer pålitelige Republikanske delstater (for eksempel Iowa og Michigan) mens delstater med høyere andel nyere innvandringsgrupper er i ferd med å bli mer pålitelige Demokratiske stater (for eksempel Colorado og Nevada). Altså er det ikke slik at man plutselig burde ignorere USAs demografiske endringer når man forbereder seg til neste presidentvalg i 2020, og det er altid slik at man må være påpasselig med hvilke meningsmålingsinstitutter man stoler på (selv om det i år var meget respekterte organisasjoner som tok feil). Selv var jeg til tider ganske så sikker på at det ikke fantes nok hvite velgere som ville stemme på Donald Trump. Tatt i betraktning at han hadde snakket særdeles ufordelaktig om latinoer, muslimer, og ikke minst kvinner, så antok jeg at det ikke var nok amerikanske velgere som ville stemme på en slik person. Mine ni år tilbrakt i USA gjorde meg kjent med et folk som ikke liker uhøflig, respektløst språk og som ser etter presidentkandidater de kan identifisere seg med og også respektere. Jeg trodde rett og slett ikke det var nok velgere som gjennom sin stemmegivning ville indirekte godta de mange diskriminerende uttalelsene til Trump. Og jeg hadde rett - nasjonalt sett. Men med hensyn til valgmannsystemet tok jeg grundig feil. Spørsmålet – som jeg ikke har noe klart svar på enda – er om det er slik at de fleste som stemte på Trump faktisk stemte for kandidaten Trump, eller imot kandidaten Clinton/det bestående/eliten/Washington DC.  Her viser i alle fall meningsmålinger gjort på valgdagen samt i etterkant at Trump er meget upopulær samt at mange mener han ikke er kvalifisert til å være president (også velgere som stemte på han sier dette). 4) Antakelsen om at den såkalte Obama-koalisjonen ville møte opp også for Hillary Clinton viste seg å være feil. Hundretusener av Obama-velgere ble hjemme i Rustbeltet den 8.november.
Til syvende og sist blir konklusjonen ikke at Donald Trump vant valget, da Clinton per dags dato har vunnet flere stemmer enn noen amerikansk presidentkandidat i amerikansk historie (i absolutte tall) bortsett fra Barack Obama i 2008. Jeg mener konklusjonen må bli at Hillary Clinton tapte knapt i tre viktige vippestater, og at dette var en kombinasjon av hennes egen feil og Trumps fortjeneste ved å fokusere på hvite arbeiderklassevelgere og deres antipati mot frihandel/globalisering og såkalt politisk korrekthet. På grunn av dette kompliserte bildet er det vanskeligere enn man kanskje skulle tro å trekke konkret lærdom av valget.

tirsdag 1. november 2016

Hvilken podcast om amerikansk politikk er best?

Columbia Journalism Review har en fin oversikt over gode podcaster å høre på for de av dere som trenger daglige lytteropplevelser fra den amerikanske valgkampen. Her er det noen av mine favoritter - som Mike Murphys Radio Free GOP - og noen jeg ikke visste om.


Men de har glemt noen også! For de av oss som er statsvitere men er opptatt av historie, så vil jeg anbefale Past Punditry, som drives av flinke historikere ("the podcast where hindsight becomes foresight") og ikke minst den interessante BackStory with the American History Guys hvor tre flinke historikere ved University of Virginia snakker om hvert sitt århundre (greit å ta for seg amerikansk historie hvor man bare har tre århundre man skal dekke, da..).

mandag 24. oktober 2016

Donald Trump and American exceptionalism

Re-upping a blog post I wrote for the London School of Economics on this election cycle and the meaning and significance of American exceptionalism for presidential politics:


In his calls to “Make America great again” Donald Trump is making both a threat and a promise. What it signifies more fundamentally, however, is that Donald Trump understands how important American exceptionalism is in US electoral politics. Hilde Restad gives an overview of the history and role of the idea of American exceptionalism in US politics. She writes that despite concerns over its end during the 1970s and 2000s, American exceptionalism never really went away, something which was proven by conservatives’ doubts about President Obama’s stated belief in the ideology. 

According to the Republican presidential frontrunner Donald Trump, “we’re not a strong country anymore.” It is a little unclear what Trump means by this, but it seems to be connected to purportedly leaky borders as well as a loss of American stature around the world. The solution to this malaise is electing Trump to the White House, because “we will have so much winning if I get elected, that you may get bored with winning.” In other words, if you want America to be exceptional again, definitely vote Trump.

This is all entirely unfair to Florida Senator Marco Rubio, who was supposed to be the candidate of American exceptionalism in this election cycle. Rubio, apparently not having read the times correctly, started his campaign for president with a traditional, optimistic Ronald Reagan-esque formulation of American exceptionalism. Foreign observers were probably confused, he offered, by the fact that the son of an immigrant bartender could run for president (apparently, Rubio is not familiar with Nicolas Sarkozy, although granted; Sarkozy’s father was a Hungarian aristocrat, not a Cuban bartender). But Rubio was simply trying to repay his debt to the greatest country on earth, he said. Rubio talked about a “new American century” for a while, but in the last weeks of 2015, he changed his tone dramatically. As Trump’s rise in the polls continued, Rubio’s brand of exceptionalism turned negative, warning potential voters of how a weakened America will be attacked by terrorists Obama has released from the prison at Guantanamo Bay, Cuba.

So, what is American exceptionalism?
Well, you should go to the actual blog post I wrote over at LSE to find out!

lørdag 22. oktober 2016

Ken Rudin exposed!

So, I can confirm to all the political junkies out there that Ken Rudin, host of my favorite podcast "The Political Junkie," is just as funny and sweet in real life as he is on his podcast. I had the nerd moment of my life this week when I was invited on his show as a guest, and it was just as much fun as I had hoped. I had to cut short my anniversary dinner with my husband and stay *concentrated* after a few glasses of wine, but all in all, I think I did ok. Well - you be the judge. Here is the link to the show (I am on approximately 20 minutes in)!

onsdag 27. juli 2016

Cracking the Glass Ceiling: Hillary Rodham Clinton and U.S. Presidential Politics

So last fall I conducted a seminar at the Peace Research Institute Oslo (PRIO) about Clinton, running for president, and gender bias. You can actually watch a video of my presentation here. (Yes, I was pretty pregnant when I did this.) First, full disclosure: I am not an expert in gender and politics. But, since I was invited to speak about Hillary Clinton by their gender research group, and I am interested in how female politicians are treated in the media and by fellow politicians, I figured let's do this.


I wrote a long blog post for them in preparation for the seminar, where I focused on the incredibly sexist 2008 election cycle. You can read the whole thing here. What's ironic is that because Donald Trump at that point (August last year) was not being taken all that seriously yet, I was hopeful that the 2016 cycle would be an improvement, gender bias-wise. This was based on the stick-to-the-facts campaign being run by Clinton's main opponent, Bernie Sanders, who refused to comment on her hair, clothes, or body (as opposed to many, many incidents in 2007-2008).


Yeah, so that was a YUGE mistake. YUGE.


mandag 25. juli 2016

Hvordan velges egentlig presidenten, del II

Hva innebærer det føderale systemet?


Dette var et av den amerikanske grunnlovens mange kompromisser, ment som den gylne middelvei mellom det å la Kongressen velge presidenten og det å overlate denne viktige oppgaven til de upålitelige massene. Det var nemlig en del grunnlovsfedre som ikke helt stolte på de upålitelige massene (det sier seg jo selv, de er jo upålitelig) en intuisjon som for øvrig virker meget forutsigende hva gjelder årets valg. Uansett. Dette kompromisset gjør jo at visse delstater er viktigere enn andre i denne prosessen, men kanskje ikke på den måten man skulle trodd. Mens California, som er en meget stor delstat, altså avgir hele 55 valgmenn, avgir lille Iowa kun seks valgmenn. For å vinne presidentvalget må en kandidat få tildelt 270 valgmenn, av totalt 538. Dermed skulle man tro at California er viktigere enn Iowa. Men det er den på en måte ikke.



Partidelstatene endrer ikke parti


Mange delstater er solide partidelstater. California stemmer demokratisk, mens Texas, med sine 38 valgmenn, stemmer republikansk. Dette endrer seg ikke (i hvert fall ikke i år, selv om man skal være forsiktig med å gjengi såkalt «konvensjonell visdom» i et valgår der all konvensjonell visdom om det amerikanske presidentvalget er snudd på hodet). Dermed kommer hverken Trump eller Clinton til å bruke mye tid eller penger i disse delstatene. (Igjen, la meg bare få understreke at dette er et uvanlig år og at jeg så absolutt ikke vet hva Trump planlegger til høsten. Kanskje tilbringer han hele høsten i Texas. Kanskje kommer Texas til å endelig bli en egen nasjon. Hva vet jeg.)


Resten kan du lese på Bjørknes Høyskoles egen blogg!