onsdag 5. april 2017

Hvilken utenrikspolitisk tradisjon representerer Donald Trump?

Amerikanske velgere går sjelden til urnene med utenrikspolitikk fremst i tankene, like lite som amerikanske presidentkandidater stiller til valg fordi de er interesserte i internasjonal politikk. «It would be the irony of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs», sa Woodrow Wilson etter at han hadde blitt valgt som president i 1912 (Brands 2004: 503). Men presidenter får ikke velge hvilken verden de møter, og Wilson måtte som kjent ikke bare lose USA gjennom første verdenskrig, men endte også opp som Folkeforbundets store forkjemper. Wilson, som hadde skrevet sin statsvitenskapelige avhandling om Kongressen (for øvrig den eneste presidenten noen sinne med doktorgrad), møtte en ironisk skjebne da hans ettermæle til slutt ble torpedert av Senatet som nektet å ratifisere Versailles-traktaten i 1919.
Fra og med januar 2017 er det President Donald J. Trump som skal representere og forsvare USAs og dets alliertes posisjon i verden. Like lite som man visste hva som ventet USA bare noen få år etter presidentvalget i 1912, kan vi ikke si med sikkerhet hva som vil møte en President Trump de neste fire årene. Det ser likevel ut til å være relativ enighet om at Vesten er inne i en ustabil periode hvor den gamle, liberale verdensordenen som USA satte opp mellom 1941-1949 vil bli testet (Jones, Wright et. al. 2014). Det man kanskje ikke helt hadde tenkt seg var at en av de største stresstestene vil komme fra USA selv.
Jeg vil i denne artikkelen argumentere for at det er mulig å skjelne to ulike utenrikspolitiske perspektiver fra Trump og hans nærmeste rådgivere, inkludert visepresident Mike Pence. Kun ett av disse to innebærer en grunnleggende utfordring av USAs dominerende utenrikspolitiske tradisjon siden 1945, men til gjengjeld tilhører dette perspektivet Trump selv. Trump har tatt til orde for det jeg kaller en proteksjonistisk-nasjonalistisk utenrikspolitikk siden juni 2015 da han stilte til valg i den Republikanske nominasjonskampen. I kontrast til dette har Pence og ikke minst Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver, generalløytnant Michael Flynn, Sr. tatt til orde for en ekstrem utgave av utenrikspolitikken George W. Bush fremmet i sin første presidentperiode, som utgjør en slags sivilisasjonskrig mot islam[1] Det er viktig å påpeke at det vanligvis ikke er av særlig betydning hva en visepresident mener om hverken innenriks- eller utenrikspolitikk. I noen tilfeller har dette dog vært av avgjørende betydning, som vi for eksempel så i 2001-2005 med visepresident Dick Cheneys betydelige påvirkning på Bush sitt syn på USAs «grand strategy» etter 11. september, 2001 (Saunders u.å.). Jeg vil først ta for meg Trumps utenrikspolitiske perspektiv, deretter det utenrikspolitiske perspektiv som jeg mener Pence og Flynn representerer.


Les resten hos Internasjonal Politikk (som har åpen tilgang og er gratis!).




[1] Her er det viktig å påpeke at Bush-administrasjonen aldri utpekte islam som fiende, men alltid var påpasselig med å skille islamske terrorister fra islam som religion. Det er derimot mitt argument at den første Bush-administrasjonens krig mot terror ble utviklet ut i fra et verdenssyn som sammenfalt med/var basert på Samuel Huntingtons teori om siviliasjonskræsj. Krigen mot terror ble betydelig modifisert og moderert i Bush sin andre presidentperiode (se Restad 2012). Prominente sivilisasjonskrigere som Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og assisterende forsvarsminister Paul Wolfowitz ble satt på sidelinjen (Cheney) eller sparket (Rumsfeld og Wolfowitz) til fordel for mer tradisjonelle konservative som Condoleezza Rice, som ble utnevnt til utenriksminister i andre periode, og Stephen Hadley, som fikk Rices tidligere stilling som nasjonal sikkerhetsrådgiver.

tirsdag 24. januar 2017

Donald Trump tror ikke på amerikansk eksepsjonalisme

Jeg er med i den første utgaven av et nytt digitalt tidsskrift om amerikansk politikk og idehistorie som heter Starting Points journal, hvor jeg skriver om Trump og amerikansk eksepsjonalisme. Det virker nemlig på meg som om Trump ikke helt er på nett med den ideologiske definisjonen av konseptet (som hans parti jo er besatt av), og at han heller er opptatt av USAs relative materielle verdi i verden.


"Since World War II, U.S. foreign policy has been operating under the assumption that the world needs U.S. leadership not just because of American military might, or because of the dollar, but also because of American ideals. This foreign policy tradition and its justification in American exceptionalism is opposed by the new American president.


In February 1941, owner of Life Magazine Henry Luce argued in the pages of his own publication that the United States should replace Great Britain as the world leader and rule the world through American principles. In fact, Luce argued, the world was about to enter the “American century” – if only the United States would accept its international responsibility. Luce was in the short term arguing for U.S. entry into the Second World War, but in the long term arguing for a liberal world order. The United States and its western allies set up that order in the waning years of the war. This order, and the prominent role the United States plays in it, has been a cornerstone of U.S. grand strategy since 1945. Twenty-four years short of the completion of the “American Century,” however, the United States finds itself lead by Donald Trump, who has explicitly rejected support for this world order. What now for the United States in the world?"


Les resten her!