søndag 31. oktober 2010

Rally to Restore Sanity and/or Fear

Det rapporteres at Jon Stewart og Stephen Colberts "Rally to Restore Sanity and/or Fear" i går hadde ca. 215 000 deltakende, ifølge CBS News. Dette er imponerende, da Glenn Becks "Restoring Honor" rally (på samme sted - the "national mall" i Washington, D.C., som er park- og museumsormrådet mellom Kongressen og Lincoln Memorial, med Washington Memorial i midten (dere vet, fallosstatuen)) ifølge samme kilde hadde 87 000 deltakere i august.
Dagen inneholdt komedie og artister som underholdt, men ble avsluttet med en alvorlig tale fra Stewart, noe som er særdeles uvanlig fra den karen.
Hør/se talen hans her.

fredag 29. oktober 2010

Fake News, Real Impact?

Dagens DC har vært så heldig å få en eminent gjeste-blogger fra University of Virginia til å fortelle om hennes syn på Obamas første besøk på Jon Stewarts Daily Show onsdag kveld. Værsågod!
President Obama appeared on the “Daily Show” last night – his first as president – in a last-minute effort to rally Democratic fortunes before the midterm congressional elections.

Obama has made a habit of presidential “firsts” in the television stakes – appearing on a variety of daytime and late-night talk shows since taking office. But his choice of venue this time was intriguing, saying much about the force that “The Daily Show” – ostensibly a fake news comedy show – has become.

Its host, Jon Stewart, and his progeny, Stephen Colbert, have made names for themselves parodying American newscasters – with Stewart the “serious” anchor with a leftist bent, and Colbert the larger-than-life conservative commentator. But in doing so, they have become political players in their own right. When Obama told Stewart, “I don’t want to lump you in with a lot of other pundits” – his legitimacy was clear.

The fake becomes even more real this weekend, when Stewart and Colbert will stage dual political rallies in Washington, D.C. The rallies “to Restore Sanity and/or Fear” are expected to draw big crowds – big crowds of a particular sort, that is. The Daily Show’s young, mostly left-leaning audience is exactly the demographic Democrats are targeting this election – fearful that the young voters who turned out in droves to put Obama over the top in ’08, will instead choose to stay home this time.

So real has the Daily Show become then, that Democratic-aligned groups are trying to hop onto the Comedy Central train by helping to promote the event and busing people in.

So this is the point. Obama’s Daily Show appearance was designed to put the president front and center among those potential voters, to remind them of what 2008 was about, and to implore them to stick with it and support his Democratic colleagues in the Congress. But did he do it?

Obama’s appearance itself was notable for his subdued demeanor, possibly reflecting an effort to appear “presidential” amid the atypical surroundings. Candidates usually appear on these kinds of shows to demonstrate their “realness” – that they are a “regular guy,” that they can have fun, they are “someone you can have a beer with.” But expectations around what is appropriate for a president are different, and Obama seemed uncertain of how to play it.

Nor is the Daily Show necessarily a fluff interview. A key to its success is that, through humor, Stewart gets away with hard-hitting questions – pressing Obama on his achievements and the status of “hope and change,” and noting the number of Democrats running away from any association with him.

For his part, Obama made the case for his accomplishments over the last 18 months, saying that “we’ve done an awful lot of what we talked about during the campaign.” But he appeared frustrated at times. Responding to Stewart’s suggestion that legislatively, Obama’s program “has felt timid at times,” he exhibited the same kind of criticism of the left as in his recent Rolling Stone interview – noting with some exasperation that they focus on the 10% of that wasn’t in the healthcare bill, not the 90% of what they wanted that they got. Obama sometimes seems surprised he even has to make this case – commenting on this legislative session he noted that, from a historical perspective, “it ranks up there with any in history.” The record speaks for itself, he seemed to suggest – why should he have to say more?

Perhaps because, as he also admitted, “we’ve done stuff that some folks don’t even know about.” And that is part of the problem. For a candidate lauded for his oratorical prowess, Obama’s failure to communicate his message in office has been surprising. The simple message he offered as a candidate – “change you can believe in” – has also been challenged by the realities of governing.

“When we promised, during the campaign ‘change you can believe in,’” Obama tried to explain, “it wasn’t change you can believe in in 18 months.” But is that a message he can sell? Is that really what the voters signed up for in 2008? “If we are making progress, step by step, inch by inch, day by day, then we’re being true to the spirit of that campaign,” he said. Not the most thrilling of prospects for the average young person.

The problem with “wave elections,” such as Obama benefited from in 2008, is that expectations are so high – it’s always difficult to meet them. And that’s something that many Republican candidates may well face next time around, if, as widely expected, many of them are swept into office on Tuesday. Obama’s rhetoric, however, fueled those expectations beyond normal measure, and it has come back to haunt him. Obama tried to deny Stewart’s suggestions that “Yes we can” had become “Yes we can…given certain conditions,” but when restating his message, he tripped up – it’s “Yes we can, but…” he trailed off. “It’s not going to happen overnight” he added, “and we’re going to have to work for it.” But that was a big “but”.

So if this was an effort to fire up the young base, he may have missed the mark. Though perhaps Stewart and Colbert can make up for that this weekend. Given what’s at stake, it’s not surprising that Democrats would welcome this support, but for a White House that made a point of criticizing the conservative-leaning Fox News Channel and its apparent promotion of the “tea party” movement, Obama’s promotion of the event is surprising. Somehow, it is acceptable for “fake news” to promote a political cause, where “real” news cannot. Or is it that, in this case, it will be promoting his political cause? Obama ended his appearance with a non-partisan “plug” asking viewers “just to vote” – but he could be pretty sure of who he was encouraging to do so, and ultimately, that’s why he was there.

In an election characterized by a serious “enthusiasm gap,” can comedy close it? On Tuesday, we should find out.

Emily Jane Charnock, October 28, 2010.

Se Obama på Daily Show her

torsdag 28. oktober 2010

NUPI og Dagens DC inviterer til "Dagen derpå" debatt!

Alle USA-interesserte inviteres til debatt dagen etter Kongressvalget (altså onsdag 3. november) i NUPIs lokaler fra 14:30-16:00!

onsdag 27. oktober 2010

Nettmøte kl. 13 i dag

NUPI og Dagens DC inviterer til nettmøte i dag kl. 13 for spørsmål om valget! Se www.nupi.no for mer.

Mens vi forbereder oss her på NUPI kan dere underholde dere med denne videoen fra John Stewarts Daily Show, hvor de nå forbederer seg til lørdagens "Rally to Restore Sanity and/or Fear" (selvsagt i samarbeid med Colbert Report, derav Fear). All spøk og Oprah Show-etterligning til side ( se her), så er Stewart og Colberts uvanlige aktivisme et tegn på det som virkelig preger årets valgomgang: roping og skriking, krakilske beskyldninger og ekstreme uttalelser. Stewart og Colbert har altså bestemt seg for at det er verdt å bryte litt ut av sin sedvalige ironiske og sarkastiske tone for å komme med en politisk statement som taler denne måte å drive valgkamp på midt i mot.

mandag 25. oktober 2010

Bra for Obama dersom demokratene taper?

De som heier på demokratene men innser at neste tirsdag blir et nederlag for dem, argumenterer nå for at et tap i Kongressen kommer til å gi positiv uttelling for Obama i det lange løp. Spesifikt mener de at dersom republikanerne overtar Kongressen gir dette Obama og demokratiske kandidater i valget i 2012 en klar motstander som kan holdes ansvarlig for det de har eller ikke har gjort mellom 2010 og 2012.
Se for eksempel Peter Bakers artikkel i The New York Times lørdag:

Sammenligningen blir ofte gjort med mellomvalget i 1994, da Clinton tapte stort men kom seg på banen igjen i det lange løp fordi han nå hadde sterkere motstand i Kongressen og noen å kjempe i mot. Noen kjemper best i motvind.

Men som vi vet er Clinton og Obama meget forskjellige, særlig på to områder. De er for det første forskjellige som personer. Clinton er flink til å ”feel your pain” - å empatisere med velgerene. Han har (som kjent) sterkt personlig karisma som kommer til uttrykk på et mellommenneskelig plan når man møter ham. For eksempel sies det alltid om Clinton at han "never met a ropeline he didn't like" - altså at han alltid stopper opp og hilser på folk som står bak sikkerhetstauene når han er ute å reiser.
Obama er mere flink til å forklare (sånn teoretisk) at dersom amerikanere føler litt pain er kanskje dette grunnen til at de klamrer seg til våpen og religion, som han sa om konservative amerikanere i et ”lukket” møte i San Francisco under valgkampen i 2008). Clinton er i sitt ess når han får møte velgere en og en, mens Obama er flinkest når han står på et podium og taler til flere tusener.

For det andre er de forskjellige som politikere. Mens 1994 på en måte frigjorde Clinton fra hans partikamerater på venstre fløy og lot ham operere mer i sentrum, der han naturlig hører hjemme, er nok Obama til venstre for Clinton og dermed en mindre sannsynlig kandidat for en ny æra med samarbeid med nylig innvalgte tea party politikere og ultrakonservative republikanere.

Men Obama holder som vanlig kortene tett inntil brystet, og det er ganske så usikkert hvordan han kommer til å reagere på det kommende nederlaget. Kommer han til å prøve seg på en Clinton-populistisk personlighetsforandring, eller snu seg mot sine egne på venstresiden og samtidig snu ryggen mot den nye Kongressen?

fredag 22. oktober 2010

Snobben Obama?

Hvorfor går det så dårlig med President Barack Obama? To år etter tidenes seierrus, hvor ble entusiasmen av?

Vel, som Hillary Clinton nok tenker for seg selv (hun smiler kanskje litt i skjegget) så er det noe ganske annet å styre enn å vinne valgkamp. De av oss som ikke var like betatt av Obama da han drev sin Jesus-lignende valgkamp basert på to år i Senatet, er nok ikke like overrasket over hans store fall i meningsmålingene som Obamafansen er. 
 For det første faller en president alltid i meningsmålingene i løpet av den første tiden i Det hvite hus – dette er bare den naturlige overgangen fra seiersrus til kjedelig politikk. Spørsmålet er ikke om presidentens parti går tilbake i første mellomvalg, men hvor stort tapet blir. Denne gangen snakkes det derimot om et unormalt stort tap for demokratene, noe som skyldes på økonomien (av demokratene) og Obamas dårlige evne til å styre/bånde med den jevne amerikaner/sosialistiske programmer (republikanerne/tea party).

Obamas valgkamp ga amerikanerne det de alltid faller for (og trenger pga folkesjelelige grunner), nemlig bøttevis av optimisme. (Vi skal overkomme raseforskjellene! Vi skal fikse klimaforandringene! Vi skal helbrede verden!)  Etter Bush sine to tragiske kriger og en økonomi i fritt fall var dette selvsagt en vinneroppskrift for å tiltrekke seg velgere.

Hillary, derimot (og grunnen til at hun tapte nominasjonskampen) gav folk kjedelig og nerdete politiske programmer basert på lang erfaring i Washington, D.C. – med andre ord, det man trenger når man skal styre. (Hun bar også med seg ekstremt negative meningsmålinger blant uavhengige og republikanere, så det er slettes ikke sikkert hun hadde vunnet presidentvalget.) 

Men vi vet jo at Obama har evnen til å dra med seg velgere og inspirere til deltakelse og entusiasme. Så hvorfor klarte han ikke og fortsatt spille på dette i Det hvite hus? Konservative kommentatorer mener Obama rett og slett ikke er en gjennomsnittlig amerikaner, men heller en elitistisk snobb som ikke evner å føle det ”average Americans” føler. For eksempel skrev Michael Gerson, George W. Bush sin taleskriver, i Washington Post denne uken at Obama er en snobb som tror alle som ikke er enig med han er emosjonelle, over-religiøse våpenfantaster som det ikke er noe poeng å diskutere med.

Gersons poeng er viktig. Obama ser på seg selv om kongen av rasjonalitet, logikk og rimelighet. Dersom noen ikke ønsker å samarbeide med han må dette være på grunn av irrelevante faktorer som valgstrategi og obstruksjonisme. Dersom han har falt i meningsmålingene er dette fordi Det hvite hus rett og slett ikke har vært flink når med å kommunisere alt det gode de har gjort for det amerikanske folket. Man kan selvsagt diskutere dette, men det som mange på høyresiden sitter igjen med er inntrykket av Obama som arrogant og nedlatende. Nå kan man jo si at dette er bedre enn uvitenhet og internasjonal urokråke (ahem, Bush), men det hjelper ikke demokratene ved valgurnen. 

Det fundamentale problemet i år er selvsagt økonomien. Kommentatorer snakker om at 2010 kommer til å bli et nytt 1994, men her skal vi være forsiktig: Ja, der er likhetstegn, som for eksempel at arbeidsledigheten var høy og økonomien fortsatt slet, og demokratene gikk på en skikkelig mellomvalgssmell. Men i 1994 arbeidsledigheten var på 5.6%, mot dagens 9.6%! Altså er situasjonen mye verre. En av Obamas største seire i sine første to år er at han fikk vedtatt den økonomiske stimuliloven, som ser ut til å ha stanset den økonmiske nedgangen. Men selv om det å forhindre en ny depresjon er en prestasjon i seg selv er ikke dette noe som nødvendigvis gir uttellig i valget. Folk ønsker å ha det bedre - å få tibake jobbene sine - ikke å vite hypotetisk at det kunne vært verre.

Det hjelper særlig ikke på Obamas største problem, nemlig entusiasmegapet. De som stemte på Obama er skuffet fordi de ikke synes Obama har fått til alt han lovet. (Nå skulle man jo tro at ting tar tid, slik Hillary påpekte i valgkampen, men her må Obama stå for at han lovte gull og grønne skoger og det ganske så umiddelbart.) Som en svart kvinne sa på et valgmøte for et par uker siden, så var hun sliten av å forsvare Obama, og sliten av å vente på forandringene som aldri kommer. (Igjen, folkens, det har bare gått to år, men...) Det hvite hus, derimot, hevder de har oppnådd 70% av det de satte seg fore, og at de kommende seks årene (dersom de vinner gjenvalg i 2012) dermed går med til de resterende 30%. Så de som er misfornøyde skjønner rett og slett ikke hvor mye Obama har oppnådd, er beskjeden fra Det hvite hus.

På den andre siden har vi 2010s svar på 2008 ”Yes, we can”: Tea Party bevegelsens ”neineineinei”-kampanje. Her er det entusiasme i massevis (hvis raseri teller som entusiasme). Det er disse som kommer til å springe til valglokalet 2. november for å stoppe ObamaSosialistRevolusjonFacistMuslimtoget.
Så løkkan tel, demokrater.

onsdag 20. oktober 2010

Grunnloven og Tea Party

Med bare tretten dager igjen til Kongressvalget debatteres det i mellom de politiske kandidatene så busta fyker.

Dagens DC har akkurat bevitnet en gøyal debatt mellom Tea Party prinsesse Christine O’Donnell (republikanernes kandidat til Senatet fra delstaten Delaware) og hennes motkandidat, demokratenes Chris Coons. Debatten foregikk i går morgen på et lokalt universitet. Her presterte O’Donnell å sette spørsmålstegn ved den amerikanske doktrinen om å holde religion og stat avskilt. Dette i en lengre ordveksling om skoler skal få lov til å undervise i kreasjonisme/intelligent design (som jo O’Donnell mener), i tillegg til ”teorien” om evolusjon (O’Donnells ord). Coons svar var at religiøse doktriner hører hjemme i kirkene, mens vitenskapelige teorier hører hjemme på skolebenken. O’Donnell repliserte med den heller interessante påstanden formulert som et spørsmål: ”Hvor i Grunnloven står det at kirke og stat skal holdes adskilt?” Som man kan høre, produserer dette et høylydt snøft fra Coons og latter fra publikum:

Nå skal det sies at det i Grunnloven fra 1787 ikke direkte brukes det som nå er standardfrasen i USA (”separation between church and state”), men at det derimot står i første grunnlovstillegg (First Amendment i Bill of Rights) at staten ikke kan støtte en religion over noen annen, og ikke etablere en statskirke. Over tid har dette da blitt til at staten og religion skal holdes strengt adskilt, selv om der er mange unntak (for eksempel står det jo på dollarene, ”In God we Trust”).

Det som er interessant med denne debatten er ikke at O’Donnell har et alarmerende lavt kunnskapsnivå (dette er ikke noe nytt), derimot er det viktig å påpeke at Tea Party bevegelsen har gjort seg til fanebærere for Den amerikanske grunnloven og dets prinsipper. Ett av bevegelsens hovedsaker er nemlig at USA må bli mer som det var da Grunnloven ble vedtatt – at USA må finne tilbake til sine ærverdige røtter (som betyr mindre statsstyring, mer lokalt styre og ”frihet”). Problemet er at mange at Tea Party kandidatene virker relativt usikker på hva som egentlig står i Grunnloven, hva grunnlovsfedrene (”the Founding Fathers”) faktisk sa og gjorde etc.

Som alle studenter av Den amerikanske grunnloven vet, var det meget stor uenighet blant grunnlovsfedrene som det meste. Selve Grunnloven, og dets oppfølgingsdokument, The Bill of Rights (de ti første grunnlovstilleggene) var kompromisser inngått mellom de som var mer skeptiske til statsstyring (James Madison og Thomas Jefferson) og de som var mindre skeptiske (Alexander Hamilton), bare for å nevne ett viktig stridstema. Seinere kom det til såpass mye uenigheter blant grunnlovsfedrene at Madison og Jefferson etablerte Det demokratisk-republikanske partiet (dagens demokratiske parti) som en motvekt til Føderalistene (USAs første president, George Washingon, og Alexander Hamiltons parti – for øvrig eksisterer ikke dette partiet lenger).

Som Ron Chernow skriver i The New York Times er det problematisk når politiske bevegelser tar Grunnloven og dets forfattere til inntekt for dagsaktuelle tema, som jo skjer med jevne mellomrom i amerikansk politikk. Grunnlovsfedrene er gjenstand for mye idol-dyrking i USA, og den som klarer å være på deres side, har vunnet. Men poenget er jo nettopp at det ikke er bare en side, siden grunnlovsfedrene selv ikke var enige seg i mellom.

Les hans innsiktsfulle artikkel her:

mandag 18. oktober 2010

Money money money

I morgen er det to uker til mellomvalget i den amerikanske Kongressen, og det er mye man skal holde styr på (de uregjerlige Tea Party kandidatene, Obamas popularitet i meningsmålingene og økonomiske indikatorer, bare for å nevne noe).

En veldig viktig – ofte den viktigste – faktoren er dog noe som man gjerne ikke snakker så mye om, nemlig penger. Hvem har mest (republikanerne, vanligvis), hvem bruker mest (Meg Whitman – den republikanske kandidaten i guvernørvalget i California og tidligere sjef i eBay – har brukt 140 millioner dollar av egne penger!) men viktigst av alt: hvilke grupper (såkalte Political Action Committees – PACs) bruker hvem sine penger hvor?

”Campaign finance” – altså den finansielle siden av de amerikanske politiske kampanjene – er et forvirrende og tilsynelatende kjedelig tema. Dagens DC har smertefulle minner fra da hun måtte undervise i dette temaet ved University of Virginia, men i god Winston Churchill-stil skal vi her raske vekk seieren fra nederlagets gap og bruke denne smertefulle erfaringen til noe nyttig: nemlig å forklare leserne hvorfor man bør holde et øye med pengene.

Follow the money!

Politiske penger har vært gjenstand for kontrovers og utallige lovforslag og reguleringsforsøk i flere tiår. Dette var noe som startet etter Watergate-skandalen tidlig på 1970-tallet, da det jo kom fram at President Nixon hadde forsøkt å påvirke sitt gjenvalg i 1972 med ulovlige midler. For eksempel brukte John McCain (versjon 1.0, ikke den mer sinnsyke versjonen vi har sett i hans rabiate forsøk på gjenvalg som Arizonas senator i år) mye av sin tid i Senatet på 1990-tallet til å jobbe med dette temaet, noe som kulminerte i 2002 med The Bipartisan Campaign Reform Act (også kjent som the McCain-Feingold Act, etter lovens to sponsorer i Senatet). Hvorfor? Jo, fordi innsyn og klare regler formodentlig bidrar til rettferdige politiske valg.

Det loven i hovedsak dreide seg om, var regulering av såkalt ”soft money.” Mens ”hard money” er penger som doneres direkte til politiske kandidater og er sterkt regulert, er ”soft money” bensinen til valgenes bål. ”Hard money” består av individuelle donasjoner til en politisk kandidat og kan ikke overstige 2000 dollar, mens PACs kan bidra med 5000 dollar. Dette er jo ikke mye penger i det hele tatt i amerikanske valg, og her kommer ”soft money” inn i bildet. ”Soft money” er penger som gis til et politisk parti generelt sett. Historisk sett skulle dette være penger som ble brukt til partiaktiviteter og organisasjonsstyrking, og var derfor ikke regulert av Kongressen (siden de ikke ble brukt til å promotere politiske kandidater). Men disse pengene ble jo selvsagt brukt til så mangt, inkludert såkalte ”issue ads” – reklamer for eller i mot en sak som jo gjerne gjenspeilet valget mellom to kandidater (hvis man for eksempel lagde en reklame mot abort var det jo ikke vanskelig å tenke at dette var en reklame mot den demokratiske kandidaten). I tillegg er pengebidrag til PACs også ”soft money”, og har blitt brukt til absolutt alt av politiske aktiviteter, unntatt direkte bidrag til en politisk kandidat (for ikke å rammes av loven). Dermed har det vært store pengebeløp inne i politiske valg som ikke har vært regulert i det hele tatt, noe som McCain-Feingold ønsker å få bukt med.

MEN, i januar i år skjedde det noe meget kontroversielt. Den konservative Høyesteretten, ledet av John Roberts (på grunn av utnevnelser gjort under George W. Bush sin administrasjon består Høyesterett nå av flere konservative enn liberale dommere) bestemte i Citizens United v. Federal Election Commission at utenforstående grupper ikke lenger kan hindres i å bruke så mye penger de vil på politisk reklame for eller i mot en kandidat, altså reverserte de en del av McCain-Feingold-loven. Dette ble sett på som så uhørt av demokratene (som jo historisk sett har mottatt mindre penger enn republikanerne fra donorer) at President Obama faktisk nevnte denne avgjørelsen i sin State of the Union tale i Kongressen i januar. 

For velgerne derimot, er konsekvensene heller ubehagelige: flere og flere aggressive tv-reklamer dag ut og dag inn. Om det har noen effekt er heller ikke sikkert – hvor mange ganger kan man se de samme reklamene før man slutter å bry seg?

fredag 15. oktober 2010

The Solid Democratic South?

 Dagens DC har fått spørsmål om onsdagens blogg: hva mener jeg med at sørstatene brukte å være innbarka demokrater? Dette stemmer jo ikke overens med dagens politiske landskap i USA, hvor den gjengse demokratiske velgeren gjerne befinner seg i kyststrøkene eller i storbyene?

Vel, dette er et meget godt spørsmål, siden det berører det politiske jordskjelvet som omkalfatret hele det amerikanske politiske landskapet fra og med midten av det 20. århundret. Med andre ord: dette må man kunne, skal man skjønne seg på hva som ligger bak dagens politiske skillelinjer over dammen!
Først en (kort, jeg lover!) bakgrunnshistorie:
Det demokratiske partiet er det eldste eksisterende politiske partiet i USA, og stammer fra Thomas Jeffersons dager (selv om selvsagt ikke har forblitt uendret) sent på 1700-tallet. Det republikanske partiet, derimot, ble grunnlagt i 1854 for å protestere mot de andre politiske partienes pro-slaveri holdning. Partiets base lå derfor hovedsakelig i nordstatene, hvor man ikke drev med slaveri lengre, samt statene vestover. Slagordet var ”free labor, free land, free men.” Det nye partiet fikk uhørt tidlig suksess når deres kandidat Abraham Lincoln vant presidentvalget i 1860, akkurat i tide til at borgerkrigen mellom nordstatene og sørstatene brøt ut våren 1861 da South Carolina bestemte seg for å bryte ut av unionen. Som kjent var ikke dette populært i Det hvite hus eller blant nordstatene, så en fire år lang borgerkrig fulgte. (Eller som sørstatene kaller det: ”The war of northern aggression.” … ) For øvrig var den amerikanske borgerkrigen en av verdens tidligste industrielle kriger, og antall tapte menneskeliv var meget stort – hele 620 000 døde. I det hele tatt var det en traumatisk opplevelse for begge sider, men siden sørstatene tapte og ble ”okkupert” av nordstatsmyndighetene fra 1865 til 1877 (den såkalte ”Reconstruction” perioden) satt dette politiske, sosiale og økonomiske spor i sørstatsminnet. Som kjent hadde jo Lincoln erklært slaveri for opphevet under krigen, så sørstatene tapte både den militære kampen og den økonomisk-politiske ”krigen”. Den bitterheten dette medførte gjorde altså generasjoner av sørstatsfamilier til ihuga demokratiske velgere ved urnen – sørstatene var ”solid” for Det demokratiske partiet rett og slett helt til borgerrettighetsperioden. 
 Nå blir dette selvsagt en grov skisse av historien hvor mange nyanser uteblir (for eksempel Dixiecrat-valget i 1948), men det som er helt klart er at det først var når borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60 tallet fikk støtte i Det demokratiske partiet – og da særlig av John F. Kennedy (som var president fra 1961-1963) at det var duket for en grunnleggende endring i partitilhørighet og partiidentitet. Demokrater sier gjerne at det var rasisme som fikk republikanerne til å vinne over sørstatene fra og med denne perioden, som en klar protest mot borgerrettighetsbevegelsen, mens republikanerne sier det var økonomiske og kulturelle årsaker. Det som er helt klart er at det tok mange tiår før forvandlingen var komplett. Først begynte velgere i sørstatene å stemme på republikanske presidentkandidater (for eksempel Richard Nixon i 1968, som jo vant). 
 Men de identifiserte seg slettes ikke som republikanere. Litt etter litt, med hvert valg, ble det flere og flere som stemte og identifiserte seg som republikanere. Ronald Reagan på 1980-tallet fikk fortgang i prosessen, men ikke før mellomvalget i 1994 – faktisk! – så man det endelige resultatet av den geografiske ombyttingen av partitilhørighet i USA: En stor gruppe unge, mannlige representanter og senatorer seilte inn i Kongressen som republikanere fra sørstatene. Newt Gingrich (som igjen er på banen nå som mulig presidentkandidat i 2012) ble lederen for republikanerne i Representantenes Hus og utfordret Bill Clinton nådeløst og endeløst (jf. påfølgende etterforskning om Whitewater og Lewinsky).
Samtidig som sørstatene altså ble mer republikansk i siste halvdel av det 20. århundret, har også denne regionen vokst kraftig i antall innbyggere og verdiskapning – med andre ord, den er blitt mer og mer viktig politisk sett og mer og mer innflytelsesrik. Følg med på mellomvalget i november for å se hvordan delstatene stemmer...!

onsdag 13. oktober 2010

Hvorfor er venstresiden så nedlatende?

…spurte konservativ statsviter Gerard Alexander i en Washington Post kronikk i januar i år. Han fulgte opp med enda en kronikk i september der han gikk i strupen på demokratenes tendens til å male alle republikanere med rasismepenselen. Alexanders argumenter er verdt å høre på, da han er en meget smart professor som tilhører den truede rasen ”konservativ i det liberale amerikanske akademia.” Siden vi i Norge jo naturlig hører til på ytre venstrefløy (i følge USAs noe høyrevridde politiske landskap), er det viktig å ikke bare høre på dem man er mer tilbøyelig til å være enig med, men også de man i utgangspunktet ikke tror man kan lære noe av. For det kan vi selvsagt. USAs politiske høyreside er sterk, de kommer til å vinne Kongressvalget i november, og det er viktig å forstå hva som rører seg på høyresiden dersom man ønsker å skjønne seg på amerikansk politikk.

Så la oss se på Alexanders argumenter. Han sier at det finnes fire versjoner av denne nedlatende holdningen hos de ”liberale” (som de heter i USA, for som vanlig har amerikanske politiske begreper og symboler lite å gjøre med Europas – det rekker å nevne at Det republikanske partiets farge er rød mens demokratenes er blå).  Disse fire nedlatende holdningene hindrer, heller enn hjelper, den politiske debatten, sier Alexander:

(1) ”The vast right-wing conspiracy” – gjort kjent av Hillary Clinton, som snakket om dette da hun var førstedame på 90-tallet. Anklagen består i at republikanerne ikke vinner valg fordi de har bedre politisk program eller argumenter, men fordi de trikser og jukser i politiske kampanjer og lurer folk til å stemme på dem med falske ”fakta.” Clinton uttalte dette først i 1998, som en reaksjon på kampanjen fra høyresiden mot President Bill Clinton og hans – eh - intime skandaler.
(2) De som stemmer på republikanerne er enten blitt lurt, eller er dumme. Alexander mener at Thomas Franks populære bok What’s the Matter with Kansas? er et godt eksempel på dette. I denne boken skriver forfatteren at folk i Midtvesten stemmer mot sin egne økonomiske interesser fordi Det republikanske partiet blender dem med kulturkrig om abort og immigranter.
(3) ”Race baiting” – altså at liberal anklager konservative for å bruke rasistiske koder for å tiltrekke seg velgere. Dette startet særlig på midten av 1900-tallet, hvor debatten om borgerrettigheter fikk republikanerne til å snakke om ”states’ rights” – kodeord for at hver delstat måtte få bestemme over saker som segregering mellom rasene selv (også kjent som republikanernes ”southern strategy” siden dette var en del av strategien for å få de demokratiske sørstatene til å stemme republikansk).  
(4) Følelser over logikk – liberale hevder at de som stemmer på republikanerne ikke gjør det av logiske egen interesserte grunner, men heller på grunn av emosjonelle politiske triks og annet irrasjonelt fanteri.

Les Alexanders to høyst anbefalte kronikker her:
”Why are liberals so condescending?”

“Conservatism does not equal racism.”

Dette er helt korrekt. USAs venstreside sier dette hele tiden. Men det Alexander ikke skriver så mye om, er den tilsvarende kampanjen fra høyresiden, hvor liberale fremstilles upatriotiske, ateistiske kommunister. Han tar ikke Glenn Beck på alvor (en ”media gadfly” skriver Alexander om Beck!), ei heller nevner han den evige anklagen om kommunisme og anti-amerikanisme som ofte høres fra høyresiden.

Det man helt klart kan si, er at det finnes overdreven retorikk på begge siden av det politiske landskapet, noe som konservative representant fra Virginia Eric Cantor og John Stewart faktisk klare å bli enige om på gårsdagens Daily Show! Cantor, som er mulig framtidig Speaker of the House (Nanci Pelosis nåværende posisjon), er en viktig mann i Det republikanske partiet og noen man burde følge med på.
For en interessant debatt mellom en meget konservativ og en meget liberal amerikaner, sjekk definitivt ut intervjuet på Daily Show:

mandag 11. oktober 2010


En av grunnene til at det er sabla artig å studere amerikansk politikk, er alle klovnene som deltar. Selv om den økonomiske amerikanske drømmen er ganske så steindød (faktisk havner USA blant de laveste på skalaen over sosial mobilitet målt blant OECD-landene), så er den politiske amerikanske drømmen ennå til stede. Det er altså veldig liten sjanse for at hardt arbeid fører noen vei dersom du er født fattig, men enhver og hans oldemor kan stille til valg. Et uttrykk for demokrati, sier du. En kilde til underholdning, sier jeg.

Ta for eksempel Sharron Angle i Nevada. Angle er en av Tea Party-kandidatene det virkelig er schwung over. (Se tidligere blogg om hva Tea Party egentlig er for noe, dersom du lurer på det.) Hun utfordrer demokratenes leder i Senatet, Harry Reid, på følgende plattform: ned med Social Security (pensjon til eldre), bort med erstatningsfondet fra BP-ulykken i Gulfen, og følg meg for mitt kandidatur er velsignet av Gud. Men dette er ikke det verste. Angles berømmelse stammer fra hennes uttalelser om utlendinger, og da spesifikt meksikanere i USA som er ute etter å ta jobbene til lovlydige og gudfryktige amerikanere. Akkurat nå har hun en pågående tv kampanje mot Reid hvor hun bruker et bilde av skumle meksikanere som viser seg å befinne seg i …. Mexico.
Se Stephen Colbert harselere med bruken av bilder av skumle utlendinger her:

Som hennes motstander Reid sier, så handler hans TV reklamer mest om å la Angle snakke i vei uten så mye innblanding fra hans kampanje, siden folk ikke tror sine egne ører når hun åpner munnen. (Sånn for å være alvorlig et øyeblikk er det for øvrig i over gjennomsnittet viktig hvem som vinner dette valget, siden Reids nederlag ville bety at en Tea Party kandidat har feid til side demokratenes leder i Senatet, og det attpåtil en personlig venn av Obama.)
I Angle vs. Reid er meningsmålingene jevne, og det er umulig å si hvem som vinner på dette tidspunktet.

En annen kilde til underholdning finner vi i South Carolina, hvor en komplett ukjent og tilnærmet stum kar som bor hos sin far klarte å komme seg på nominasjonslista over demokratiske kandidater til Senatet. Da Alvin Greene vant nominasjonen – tilsynelatende fordi de som stemte ikke visste hvem som var hvem og Alvin Greenes navn var øverst på lista – var det bare for South Carolinas demokratiske parti å støtte hans kandidatur. Ikke at de gjorde det. Ikke hadde det noe å si heller, siden Greenes opponent er nåværende senator Jim DeMint, som er så godt som uovervinnelig og kommer til å gjenvelges. Heldigvis for Det demokratiske partiet (og her bruker vi ordet ”heldigvis” noe løst) så er Greene nå blitt siktet for å ha vist pornografi til en student ved et college i South Carolina og kan muligens havne i fengsel. Partiets oppfordring til Greene om å trekke sitt kandidatur har så langt falt for døve ører. Greene står ved sitt tidligere forslag om å hjelpe USA ut av den økonomiske krisen ved å selge actionfigurer av ham selv.
Green vs. DeMint: DeMint vinner.

Ingen liste over – eh – interessante politiske kandidater er fullkommen uten referanse til Christine O’Donnell. O’Donnell – nå Delawares republikanske kandidat til Senatet – har i sin tidligere ungdom på 90-tallet opptrådt mang en gang på komiker Bill Mahers show og snakket om sin erfaring med heksekunst. I tillegg er hun en svoren motstander av masturbasjon. Etter all furoren som hennes fortid på TV har skapt, lanserte hun en TV reklame hvor hun starter med å si ”I am not a witch.”

Saturday Night Live kunne selvsagt ikke dy seg, og har laget følgende parodi:

O’Donnell vs. Chris Coons: Coons leder i meningsmålingene, noe som ikke ville vært tilfelle dersom republikanernes egen kandidat hadde vunnet over O’Donnell i nominasjonskampen.

God mandag!

fredag 8. oktober 2010

USA og Israel

I dag får vi sannsynligvis vite om fredsforhandlingene fortsetter mellom Israel, Palestina og den tredje parten i dette langtidsdramaet – USA.

Forholdet mellom USA og Israel har vært et meget hett tema innen amerikanske politiske og akademiske sirkler siden statsviterne Stephen Walt og John J. Mearsheimer publiserte sin artikkel ”The Israel Lobby” i London Review of Books i mars 2006. (Les artikkelen her: http://www.lrb.co.uk/v28/n06/john-mearsheimer/the-israel-lobby)

I denne artikkelen – som de ikke fikk publisert i USA i det hele tatt etter at Atlantic Monthly avviste artikkelen de i utgangspunktet selv hadde bestilt – argumenterte Walt og Mearsheimer for to ting:
(1) At USAs ukritiske støtte til Israel faktisk ikke tjener USAs utenrikspolitiske interesser;
(2) At årsaken til denne ukritiske støtten er rollen den pro-israelske lobbyen spiller i amerikansk innenrikspolitikk. Spesielt pekte de på en stor og mektig lobby ved navn The American Israeli Public Action Committee (AIPAC) som samler inn penger til politikere som støtter deres agenda, og jobber aktivt i mot politikere som defineres som ”anti-israelsk.” Medlemmene av denne generelle ”lobbyen” er både evangelisk kristne og amerikanske jøder, og det er viktig å understreke forfatternes poeng at dette er grupperinger som støtter høyresiden i Israel, og dermed er en politisk - heller enn en etnisk eller nasjonal - lobby.

Walt og Mearsheimer vandret rett inn i et av USAs politiske tabuområder. Reaksjonen i USA var interessant. ”Mainstream media” – de store avisene og tv-kanalene – overså først helt artikkelen. Les historikeren Tony Judts tanker om debatten og dens mottakelse i USA her:

Antakelsen var vel at siden de kritiserte USAs pro-israelske politikk var Walt og Mearsheimer enten radikale kommunister eller anti-semitter. Men Walt – professor i internasjonal politikk ved Harvard University – og Mearsheimer – professor i internasjonal politikk ved University of Chicago – var og er høyst respekterte akademikere. I tillegg er de tilhenger av såkalt realisme-teori innen studiet av internasjonal politikk, som fokuserer på staters maktkamp mot hverandre på den internasjonale arena, heller enn innenrikspolitiske faktorer som lobbyer og lignende. Dermed vakte det oppsikt i det akademiske miljøet at disse respekterte professorene til en viss grad gikk i mot sine egne teoretiske inklinasjoner for å skrive om noe de syntes var kanskje den viktigste faktoren i amerikansk utenrikspolitikk. De fikk også mye usaklig kritikk rettet mot seg, særlig frampå var antisemittisme anklagene.

Det som til slutt førte til at debatten i USA om dets forhold til Israel tok et kvantesprang forover var at Walt og Mearsheimer ikke gav seg. De blei rett og slett ganske så fornærmet over at de – stjerner på den akademiske himmelen – ble møtt med skittkasting og usaklige argumenter. Så de gav ut en bok. The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy kom ut i 2007 – denne gang også i USA - og skapte nok en gang debatt og furore. Sakte men sikkert tok debatten en saklig vending. Walt og Mearsheimer fokuserte på sak, heller enn debatten om hvorvidt de var anti-semitter eller ikke. Artikler, seminarer, mot-artikler, blogg innlegg og hva det så skulle være debatterte argumentere deres. Selv om ikke alle poengene deres var like overbevisende (for eksempel er det usikkert om Israel hadde noe med Irak-krigen i 2003 å gjøre som de hevder, og i tillegg kan de kritiseres for en generell og løs definisjon av ”Israel lobby”) bestod Walt og Mearsheimers bidrag til den interne debatten i USA av to viktige ting: Fordi de ikke gav seg da det stormet som verst med anti-semittiske anklagelser fikk de klargjort forskjellen mellom det å være kritisk til Israel og det å være antisemitt. I tillegg fikk de belyst USAs støtte til Israel og de mulige følgene dette har for både USAs interesser i Midtøsten og internasjonal politikk generelt.

Spørsmålet er om det til syvende og sist kommer til å ha noe å si. Tida renner ut for israelere og palestinere mens det snakkes, bygges bosettinger, og snakkes litt til. Obama ønsker sikkert å fortjene fredsprisen han fikk i fjor, men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig så sent i spillet.  

mandag 4. oktober 2010

"RAHMBO" har forlatt Det hvite hus

Fredag var en æra over i Obamas administrasjon. Rahm Emanuel, Obamas stabssjef (Chief of Staff) forlater nå D.C. for å stille til valg som borgermester i Chicago. Hans ettermæle som stabssjef vil delvis bestemmes av mellomvalget i november. Dersom det går bedre enn forventet (som vil si bare ganske store tap) vil hans pragmatiske rett frem-stil hylles. Dersom det derimot går rett vest (republikanerne tar ikke bare Representantenes Hus, men også Senatet) vil hans pragmatiske stil beskyldes for å ha ført til for mange kompromisser og dermed tap av den demokratiske ”basens” engasjement og oppslutning på valgdagen.

Emanuel – også kjent som ”Rahmbo” på grunn av hans krigerske innstilling til politikk (og da spesielt til politikere som ikke samarbeider med ham) og særdeles salte språkbruk, er en av D.C.s mest fargerike personligheter. Det sies at hans oppførsel som politiske rådgiver til Bill Clinton i hans administrasjon på 90-tallet var inspirasjonen til ”Josh Lyman” – karakteren i serien Presidenten. Hans hevngjerrighet er viden kjent – en gang tidlig i karrieren skal han ha sendt en død fisk til en motstander.

Hans krigerske holdning til politikk har også ført til en del spenninger innad i Obama administrasjonen, siden ”no drama Obama” ikke spesielt liker kaos i rekkene. (Her er for øvrig Clinton-administrasjonen og Obama-administrasjonen – selv om de består av mange av de samme folkene - veldig ulike. Clinton var notorisk dårlig til å holde orden i rekkene og stanse lekkasjer til media.)

Peter Rouse, hans etterfølger, beskrives som Emanuels absolutte motsetning. En mann (besatt av kattene sine – jeg bare nevner det) som alltid ordner opp i det stille med kallenavnet ”the fixer” er mer i Obamas stil. Han utnevnes nå som midlertidig stabssjef, men de fleste i media spekulerer allerede i om ikke Rouse kommer til å bli en god stund.

Saturday Night Live tok lørdagskveld på seg oppgaven med å oppsummere forskjellen mellom Emanuel og Rouse. Emanuels ”opplæring” av Rouse avsluttes med følgende spørsmål: ”Are you ready to kill a man, Pete?”

Les Washington Posts politiske blog ”The Fix” sin avskjed til Rahm her: