…for da merkes det så $%^&* godt når man tar en pause i blogginga. Og en pause har jeg tatt - eller, det vil si, å skrive bok er ikke noe jeg ville klassifisert som "pause" akkurat. Men det driver jeg altså med, og det tar noe @#$%^&* med tid. Faktisk sitter jeg akkurat nå og redigerer et kapittel midt i påskeferien, eller (som de fleste akademikere vel ville kalt alle røde dager i kalenderen) i skrivehøytiden.
Hvorfor ikke da ta en pause fra bokskrivinga for å gjenopplive bloggen? Og hvilket tema er vel bedre enn hva jeg skriver bok om? (Dette blir et veldig innadvendt blogginnlegg, merker jeg. Det er sikkert Jesus sin feil, siden det er påske og alt. Jeg synes å huske at lærdommen fra påske er noe om det å være egoistisk og ikke ofre seg for andre. Eller så har jeg glemt noen detaljer.)
Bokmanuskriptet mitt er basert på doktorgradsavhandlingen min. I amerikansk akademia (og kanskje norsk også) er det gjerne slik at statsvitere skal publisere avhandlingen sin som sin første (Gud hjelpe meg) bok. Avhandlingen og dermed boken handler om favorittemaet mitt: Amerikansk eksepsjonalisme. Mer spesifikt, sammenhengen mellom det at amerikanerene ser på seg selv som eksepsjonell i verdenshistorien, og de lange linjene i amerikansk utenrikspolitikk. Jeg argumenterer for at denne identiteten som eksepskjonell har ført til en relativ konstant misjonerende utenrikspolitikk, både på 1800- og 1900-tallet.
Det er mange komponenter som skal på plass når man tar på seg et slikt mammutprosjekt, inkludert en dekonstruksjon av "amerikansk eksepsjonalisme" som i seg selv er et mye brukt og misbrukt begrep i tillegg til en analyse av hvordan tidligere historikere og statsvitere har koplet eksepsjonalisme med utenrikspolitikk. Det har vært veldig vanlig blant historikere (og er fortsatt vanlig blant statsvitere) å argumentere for at amerikansk identitet er to-delt: amerikansk eksepsjonalisme finnes enten i en eksemplarisk variant eller i en misjonerende variant. Dette har da blitt koplet til en utenrikspolitisk dikotomi: Den eksemplariske eksepsjonalismen skal ha inspirert en isolasjonistisk utenrikspolitikk (som grunnlovsfedrene ønsket, sier man), mens den misjonerende eksepsjonalismen skal ha inspirert en internasjonalistisk utenrikspolitikk (eksemplifisert gjennom Woodrow Wilson's misjon for å demokratisere verden, visstnok).
Jeg argumenterer for at hele forrige avsnitt er tull. Amerikansk eksepsjonalisme består egentlig kun av en misjonerende variant, og med grundig backup fra nyere amerikanske historikere viser jeg hvordan amerikansk utenrikspolitikk aldri har vært isolasjonistisk. Dette selvbildet av det historiske USA som et tilbaketrukket, isolasjonistisk land som kun ønsket å være til passiv inspirasjon for andre er tiltalende, men historisk ukorrekt. Det overser glatt USAs overtakelse av et enormt område vest for de originale tretten koloniene på 1800-tallet samt en rekke andre ting (hey, det må da være noen incentiver igjen til å lese boka skulle den en dag faktisk gis ut).
Sånn, da var det tilbake til den andre skrivinga, men jeg erklærer i alle fall 2014 for åpnet på bloggen. Snart er det jo midterms og greier, så jeg lover å skriver mer fremover.
