Kjør debatt!

Det er ikke bare, bare å debattere.

På onsdag møter President Obama og Mitt Romney hverandre for første gang i debatt. Som en som er lidenskapelig opptatt av amerikansk politikk frister denne anledningen til å mimre litt.

Det er så mange øyeblikk å ta fra. Men vi kan jo begynne med det første i TV-alderen. Da visepresident Richard M. Nixon og senator John F. Kennedy stilte mot hverandre i valget i 1960 var dette første gang en presidentdebatt skulle vises på TV. Uheldigvis for Nixon ble debatten filmet når han akkurat hadde hatt influensa, noe som gjorde at han så blek og svett ut. Kennedy derimot, var akkurat ferdig med en valgkamp-tur til California og var brun og blid. Mens mye av det de sa var likt (de la begge vekt på sikkerhetspolitikk og nødvendigheten av å møte den kommunistiske trusselen) var måten de sa det på som natt og dag. Kennedy så rett inn i kameraet, mens Nixon så på de forskjellige reporterne som stilte spørsmålene, noe som gjorde at han virket unnvikende på tv-seerne der hjemme. Konklusjonen ble da også at de som hørte debatten på radio syntes Nixon vant, mens TV-seieren gikk uavkortet til Kennedy. Så også presidentembetet. (Uten at kausalitet hevdes, for øvrig).

I 1976 var det Gerald Fords tur til å svette foran kamera. I den første presidentdebatten i valgkampen mot den da relativt ukjente guvernøren av Georgia, en viss Jimmy Carter, ble sittende president Ford spurt om Sovjetunionens rolle i Øst-Europa. Ford, i det jeg antar var et forsøk på å virke som et modig og sterk statsmann som ikke ville komme med noen innrømmelser overfor Sovjetunionen, uttalte at ”der er ingen sovjetisk dominans over Øst-Europa, og det vil det aldri være i en Ford-administrasjon.” Ordstyreren ble såpass overrasket at hans lett uelegante reaksjon var, ”I'm sorry, what? ...” Dette var en av disse uttalelsene som av og til inntreffer i en valgkamp og faktisk bidrar til å definere kandidaten. Det er vel for sterke ord å si at Ford tapte valget på grunn av denne ene uttalelsen i en debatt, men at den spøkte i bakgrunnen hele høsten, det er det liten tvil om.

Så var det en av disse replikkene som kanskje er den mest berømte fra en amerikansk valgdebatt. I 1988 debatterte senator Dan Quayle, George H. W. Bushs visepresidentkandidat, mot senator Lloyd Bentsen, Michael Dukakis’ visepresidentkandidat. Quayle var relativt ung og uerfaren (han var 41 år i 1988), noe som selvsagt ble brukt mot ham av Demokratene i valgkampen. I visepresidentdebatten mot Bentsen (en meget eldre herremann) prøvde Quayle seg med å si at han da hadde like mye erfaring som en viss John Kennedy da han stilte til valg i 1960. Bentsen slo tilbake med følgende svar, til jublende applaus: ”Senator, I served with Jack Kennedy. I knew Jack Kennedy. Jack Kennedy was a friend of mine. Senator, you’re no Jack Kennedy.” (For øvrig svarte Quayle: ”That was really uncalled for, Senator.”)

Men, selv om dette altså er den mest kjente replikken fra en amerikansk debatt, så vant jo som kjent Bush-Quayle, og ikke Dukakis-Bentsen. Så effekten av disse debattene er noe variable, for å si det mildt.

Foran en debatt er det alltid mye ”spin” fra hver valgkamp. Fra Obamas leir hører vi for eksempel at han jo ikke har debattert på en stund, og derfor er litt ute av trening. I tillegg har han liten tid til å forberede seg, siden han jo har en sånn viktig jobb… Romney, derimot, har jo debattert seg igjennom vinteren i nominasjonsvalget, så han gjør det sikkert veldig bra. Jo takk, Obama, vi gjenkjenner en subtil senkning av forventningene når vi hører det.

Hva som skjer i Obama og Romneys debatt er det vanskelig å si noe om. Kanskje får vi ett av disse spontane øyeblikkene som er med på å endre velgernes perspektiv på en kandidat. Eller kanskje får vi en kjedelig remse ”talking points” hvor hver kandidat er så redd for å si noe uplanlagt at de virker mer som valgroboter. Her kommer jo rollen til ordstyreren inn. Nå er ikke amerikanske journalister så veldig flinke til å utfordre sine politikere. Denne debatten skal styres av Jim Lehrer fra Public Broadcasting Service (PBS), en kompetent og kunnskapsrik journalist. Men om han kommer til å utfordre kandidatene på deres selvvalgte og velvalgte fakta, er et annet spørsmål. Det har utviklet seg en kultur i amerikansk media hvor det å la hver side snakke like lenge, passerer som god journalistikk. Dette i motsetning til å faktisk utfordre hver side med sine uttalelser og statistikker. Dette er for øvrig en helt annen kronikk, men poenget er i alle fall at presidentdebattene blir mindre og mindre interessante ettersom journalistene som fungerer som ordstyrere ikke gjør jobben sin.

Da er det bare å benke seg foran YouTube for å se høydepunktene morgenen etter, eh, jeg mener selvsagt, hele debatten natten igjennom.