Valget og verden

Mitt Romneys obligatoriske “presidentkandidatbok” heter No Apology: The Case for American Greatness. Her argumenterer Romney blant annet for – og dette er kontroversielt blant amerikanske velgere – at USA er en stor og stolt nasjon. Men han sier noe annet også. Han sier at President Obama har en lei uvane med å reise rundt i verden og unnskylde på vegne av USA.

Utenrikspolitikk spiller veldig sjeldent en rolle i amerikanske presidentvalgkamper. Men da angrepene på de amerikanske diplomatene skjedde i Libya for to uker siden braste Midtøsten inn i valgkampens ”spin zone”.

Romneys reaksjon var en fortsettelse av kritikken mot Obama som han også fokuserte mye på i nominasjonskampen i vinter. Presidenten var mer opptatt av å unnskylde på vegne av amerikanske verdier enn å slå tilbake og vise styrke, sa Romney samme dag som angrepene skjedde. Nå ser det ikke ut til at Romneys reaksjon ble tatt så veldig godt i mot blant amerikanere – kun 26 % av de spurte støttet Romney – men også Obamas målinger i utenrikspolitikk har falt. Obama har  nemlig hatt historisk gode meningsmålinger i utenriks- og sikkerhetspolitikk sammenlignet med tidligere demokratiske presidentkandidater i post-Vietnam æraen. Særlig gjelder dette det vi kan kalle ”krigen mot terror”. Obama-kampanjen er jo da også særlig glade i å minne velgere på at Osama Bin Laden er død.

Men den siste målingen fra Wall Street Journal/NBC News viser at Obamas tall har falt betydelig på dette området: fra 54 % til 49 %, og nå er det første gang siden før Bin Laden ble drept at færre enn halvparten godkjenner Obamas utenrikspolitiske handlinger.

Når Obama taler foran FNs Generalforsamling i dag, forventer han nok ingen komplimenter fra Romney. Men at Romneys kritikk (og kanskje en meningsmåling eller to) har en innvirkning på Obamas tale kan det neste virke som.

Det hvite hus har nemlig annonsert at Obamas tale vil gjøre det klart at USA ikke kommer til å trekke seg tilbake fra verden, at man vil slå tilbake på voldelige angrep på amerikanere og forsvare demokratiske verdier rundt om i verden (”the United States will never retreat from the world, will bring justice to those who harm Americans, and will stand strongly for our democratic values abroad”). Litt selvfølgelige, intetsigende ord, tenker man kanskje. Men det denne debatten egentlig handler om er selve den amerikanske identiteten.

Romneys egentlige kritikk omhandler det han anser som Obamas manglende tro på amerikansk eksepsjonalisme. Dette uttrykket, som for øvrig har hatt en uvanlig høy retorisk rotasjon i dette valget, viser til troen på at USA er et unikt land med en spesiell rolle å spille i verdenshistorien. Amerikansk eksepsjonalisme innebærer en implisitt sammenligning med det gamle, korrupte Europa som man en gang rømte fra (i dag kan vi kanskje dra denne sammenligningen med resten av verden) hvori USA er moralsk overlegen i sitt politiske utgangspunkt og til stadighet beviser dette empirisk ved å være et demokratisk eksempel (i sin utvikling) for resten av verden. Innebygd i dette synet på USA ligger også troen på Den amerikanske drømmen – at USA også er et eksepsjonelt land fordi det tilbyr unike økonomiske muligheter til alle som vil jobbe hardt uavhengig av familiebakgrunn.

Dette er det de aller, aller fleste amerikanere tror. Når vi får servert den komprimerte versjonen av amerikansk eksepsjonalisme i form av ”USA er verdens beste land” i emosjonelle taler på tv (Presidenten), i film (Independence Day) og i politiske taler (hver eneste en – men se denne fra Ronald Reagan for et godt eksempel) er ikke dette ”kun retorikk”. Disse ordene sies og skrives fordi man vet at de treffer. Med andre ord, og for å hoppe over en rekke resonnementer jeg har skrevet mer om her: dette er den amerikanske identiteten. En nasjonalisme som ikke er basert på etnisk tilhørighet, som jo er vanlig i Europa, men det vi kan kalle en nasjonalisme basert på republikanske verdier.  

Det kan diskuteres hvorvidt en slik identitet kan rokkes ved i økonomiske og politiske nedgangstider (se for eksempel denne meningsmålingen fra i fjor vinter), men at identiteten var og er historisk viktig for amerikanere, er ubestridelig. Man er ikke ordentlig amerikaner dersom man ikke tror på USAs eksepsjonalisme.

Når Romney anklager Obama for å unnskylde på vegne av USA, eller – mer direkte – for ikke å tro på amerikansk eksepsjonalisme, er dette Romneys måte å trekke Obamas amerikanskhet i tvil. USA skal ikke delta i verdenspolitikken som en hvilken som helst annen nasjon. USA skal lede. Man kan ikke være ”lederen av den frie verden” (en tittel som amerikanerne fortsatt er glade i, til tross for Den kalde krigens slutt) dersom man ikke stolt forsvarer USAs posisjon som det eksepsjonelle, frieste og beste landet i verden. Dette stiller visse krav til den som ønsker å være den amerikanske presidenten, og Romney tror her han har identifisert en svakhet hos Obama.

Derfor spiller amerikansk eksepsjonalisme en viktig, om en relativt subtil, rolle i valgkampen. Så enkelt - og så komplisert - er det.