tirsdag 4. september 2012

"Kone og mor": Førstedamene i årets valgkamp



Listen over amerikanske førstedamer er krydret med en lang rekke interessante personligheter. Mens Edith Bolling Galt Wilson, Woodrow Wilsons (andre) kone, ble beskyldt for å styre Det hvite hus i all hemmelighet etter at Wilson fikk slag i 1919, ble Nancy Reagan kritisert for sin vel ivrige bruk av astrologi. Betty Ford, Gerald Fords kone og førstedame fra 1974-1977, er på sin side mest kjent for å ha grunnlagt Betty Ford Center for behandling av alkoholisme og narkotikaavhengighet.

Romney'12 og Obama'12 kampanjene bruker førstedamene for det de er verdt, noe som er forståelig. De er ofte mer populære enn sine menn. Ann Romney hadde i forrige uke den viktige oppgaven å overbevise amerikanske velgere om at Mitt faktisk er en likanes kar og akkurat som alle oss andre. Der jeg satt inne i Tampa Bay Times Forum og så Fru Romney bergta kvinnene i det store stadiumet var det lett å bli revet med. Til tross for hennes manns lange offentlige karriere virket hun uerfaren på en positiv, autentisk måte: Hun fniste da hun entret scenen. Hun vinket energisk til kjente. Hun sjarmerte tilhørerne i senk. Det skortet litt på anektoder som kunne illustrere akkurat hvor likanes og normal Mitt er, men talen hennes møtte helt klart Romney'12 folkenes forventninger, og hun fikk mye ros for sin sjarmerende forestilling.

Men det mer grunnleggende budskapet var hennes portrettering av kvinnens rolle, sett fra Det republikanske partiets ståsted. "Vi er mødrene, vi er konene, vi er bestemødrene, vi er storesøstrene, vi er lillesøstrene, vi er døtrene!" Romneys oppgave var nemlig ikke bare å introdusere hennes mann til menneskeslekten.  Det republikanske konventet hadde linet opp en rekke kvinnelige talere som et svar på Det demokratiske partiets langvarige kritikk om at Republikanerne er kvinnefiendtlige. Som Madeline Albright uttalte denne uken: "I don’t understand -- I mean, I'm obviously a card-carrying Democrat -- but I can't understand why any woman would want to vote for Mitt Romney, except maybe Mrs. Romney."

Ann Romney var dermed ment som kvinne-agn. Partiet partiet er smertelig klar over deres "kvinneproblem". Barack Obama foretrekkes av 52 % av kvinnelige velgere,* mens Mitt Romney kun foretrekkes av 36 %. Når man ser nærmere på gruppen "kvinnelige velgere" blir det klarere hva problemet er: Obamas fordel ligger blant yngre, ugifte kvinner, mens gifte kvinner faktisk foretrekker Romney (og generelt foretrekker den republikanske kandidaten). Som en deltaker sa til en annen en i busskøen en kveld på konventet: "Ugifte kvinner stemmer ikke på oss! Hva skal vi gjøre med det?" Da svarte den andre: "Få flere til å gifte seg!"


(Se for øvrig en heller overraskende spørreundersøkelse fra ABC News i går, som viser at Obamas popularitet blant kvinner har sunket under 50 prosent, noe som er uvanlig. Det gjenstår å se om dette er en trend eller om dette kun er én unormal måling.)

Ann Romney tale var helt klart myntet på denne undergruppen av konservative, gifte republikanske kvinner. Hennes fokus var på den tradisjonelle, konservative familiestrukturen hvor kvinnene er mødrene og konene (og hjemmeværende sådan) mens mennene er de som går ut i verden og gjør andre ting. Det var, som Jane Mayer påtekte i The New Yorker, påfallende at kvinnene på det republikanske konventet ble profilert gjennom sine familieroller, mens mannfolkene ble profilert gjennom sin profesjonelle suksess.

Michelle Obama, derimot, hadde en helt annen oppgave tirsdag kveld. Der hun, slik som Ann Romney, for fire år siden hadde som oppgave å menneskeliggjøre sin mann (dog det i Obamas tilfelle handlet om å normalisere sin Jesus-lignende mann, heller enn å overbevise velgerne om at han ikke er fra en annen planet), må hun i år ta et tak i valgkampens viktigste formål: overbevise velgere om at hennes mann fortjener fire nye år. Talen hennes må sies å ha gjort dette på en slagkraftig måte. Michelle Obama var overraskende politisk og gjorde en mesterlig jobb med å kontrastere Obama-familiens beskjedne bakgrunn og familiehistorie med Romney-familiens velstand, og det uten å nevne Romney eller Det republikanske partiet med ett ord. Der hvor Romney fokuserte på sin rolle som mor og kone, la Obama mest vekt på hvor viktig Obamas politikk er for USA og amerikanske familier.

Selv om Obama også tok i bruk sin sedvanlige setning om at hun er "Mom-in-Chief" og at dette er hennes viktigste jobb, var hovedbudskapet at i disse økonomiske nedgangstider er det Obama som forstår hvordan den jevne amerikaner har det, og det er Obama man må stemme på dersom man bryr seg om middelklassen og de som faller utenfor.

I tillegg var Obama også taktisk klok når hun la vekt på at det å støtte opp om de som trenger hjelp ikke betyr at man misunner de rike sin suksess. Ett av hovedtemaene på det republikanske konventet var nemlig at de som skaper suksess og rikdom må få lov til å være stolt av dette og ikke bli raidet av staten. Det var mye fokus på businesseiere og på den amerikanske drømmen. Vel, sa Obama, med klar addresse Mitt Romney - sønn av en rik guvernør - Barack Obama er en kar som faktisk har strevet seg oppover i det amerikanske samfunnet uten hjelp fra familien sin. Hun gjorde et poeng ut av at de begge fikk hjelp i form av stipender og lån da de tok sin utdanning, og at dette var noe de var takknemlige for. Igjen var budskapet at statlig støtte er nødvendig for noen, og ikke noe som skal demoniseres av de konservative.


Ann Romney har vært relativt lite brukt i valgkampen så langt, noe Romney-kampanjen sikkert angrer på nå. Den hittil eneste spørreundersøkelsen Gallup har foretatt hvor de undersøker hennes popularitet blant velgere viser at mens Republikanere liker henne og Demokrater er skeptiske (som jo er som forventet) er hun likt av 37 % av uavhengige velgere mens 25 % ikke liker henne. Siden 10 % aldri hadde hørt om henne var det altså 26 % som ikke hadde noen formening om de likte henne eller ei. Her er det dermed stort forbedrngspotensiale ettersom nesten en fjerdedel av velgere ikke har gjort seg opp noen mening om henne enda. (Vi venter i spenning på de nye tallene etter hennes "lansering" på konventet.) Likevel kan det bli vanskelig å slå Michelle Obama: hun har for øyeblikket over 60 % av den amerikanske befolkningen i ryggen, noe som er bedre tall enn både hennes mann og hennes manns utfordre kan skilte med.

Men Michelle og Ann har nok begge overtaket på sin forgjenger Hillary Clinton, som aldri helt fikk taket på den tradisjonelle førstedamerollen. Hennes famøse uttalelse under valgkampen i 1992 om at hun valgte karriere heller enn "å være hjemme og bake kaker" huskes enda av de konservative kvinnene hvis hjerter hun aldri hadde noen sjanse til å smelte.

For øvrig kan dere se Gallups oversikt over tidligere førstedamers popularitet her.
----------------------------------------//------------------------------------
*Det er jo som kjent ca. bare halvparten av amerikanske velgere som faktisk stemmer i presidentvalg. Av denne grunn er det derfor mer informativt å spørre sannsynlige velgere om deres politiske preferanser, enn en hvilkensomhelst amerikaner over 18 år. Spørreundersøkelsen jeg refererer til gjør nettopp dette.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar