Kampen om den republikanske sjelen

I morgen vinner sannsynligvis tidligere guvernør i Massachusetts, Mitt Romney, primærvalget i New Hampshire. Deretter er det mulig at han vinner primærvalget i South Carolina 21. januar (godt hjulpet av sin offisielle støttespiller, guvernøren i delstaten og tea party-yngling Nikki Haley) samt primærvalget i den veldig viktige delstaten Florida 31. januar.

Romney har penger og han har et godt organisert valgkampapparat, bygd opp siden hans forrige forsøk i 2008 (da han ble slått av John McCain). Det er derfor meget sannsynlig at han tar storeslem på "Super Tuesday" den 6. mars og deretter jogger seiersrunden helt frem til det republikanske årsmøtet 27-30 august hvor det hele blir klappet igjennom.

Men Romney har et stort problem: Høyrefløyen i det republikanske partiet utstår ham ikke. De mistenker ham for å være en feig politiker som egentlig er mer liberal enn han sier nå, noe de baserer på hans tid som guvernør av Massachusetts, hvor han blant annet innførte en helsereform som han nå forsøker å ta avstand fra. Han er, mener de, "Republican in Name Only" = RINO.

Så er det de sosialkonservative, eller de evangelisk kristne, som utgjør en liten, men aktiv og derfor viktig, del av Det republikanske partiet. For det første anser de ikke Romneys religion - han er mormoner - for å være en del av kristendommen, men heller som en mistenkelig sekt. For det andre stoler de ikke på at han er tilstrekkelig konservativ (som for eksempel Rick Santorum) når det kommer til deres ynglingssaker som abort og homofili.

Romney vant i Iowa i forrige uke, men han vant med samme prosentandel som i 2008, da han tapte for sosialkonservative Mike Huckabee. Deretter tapte han for John McCain i New Hampshire i 2008. McCain vant til slutt nominasjonen, men McCain var også uglesett av høyresiden i partiet og var sett på som alt for moderat av de sosialkonservative. Han gjorde det heller ikke så bra blant velgerne på den religiøse høyresiden som George W. Bush gjorde det før ham. Og han tapte som kjent for Obama i november'08.

Spørsmålet er da om Romney er en ny McCain (McCain prøvde seg jo først i 2000 men tapte nominasjonen til George W. Bush, slik Romney tapte den til McCain i 2008) og om resultatet i november blir like dårlig for Det republikanske partiet dersom de nominerer enda en kandidat som ikke skaper den nødvendige entusiasmen på høyresiden i partiet. Eller vil flesteparten av de republikanske velgerne, som jo ikke ønsker Romney som sin kandidat, klare å stable på beina et alternativ?

Den konservative bloggen Red State skriver for eksempel at siden det ikke er ønskelig å støtte Romney, men at det heller ikke ser ut som om noen av de andre, mer konservative, kandidatene vinner, er det ønskelig med en såkalt "brokered covention". Dette er et lite sannsynlig, men likevel mulig, alternativ hvor ingen av kandidatene får nok delegater til å vinne nominasjonen på årsmøtet i august, noe som resulterer i en "brokered convention" hvor man forkaster delegatene fra nominasjonsvalgene og får en ny avstemming hvor helt nye kandidater kan melde sin interesse (Red State nevner guvernør i Louisiana, Bobby Jindal, som en mulighet).

Det rører seg altså i motstandsbevegelsen. Samtidig skriver innflytelsesrike Fred Barnes i konservative Weekly Standard ganske så oppsiktsvekkende at Romney er mer konservativ enn mange tror, og at han vil styre som en god, republikansk president skulle han bli valgt. Det er nærliggende å tro at innlegget kommer av innsikten til mange som støtter Romney: kun han kan slå Obama i november, og det er tross alt det som er viktigst.

Da gjenstår det å se om kampen om den republikanske sjela blir kort og brutal, eller lang og dramatisk.