Kronikken i sin helhet:
Debatten rundt flyforbudssonen over Libya har vært ganske ulik i Norge og i USA. I Norge har det handlet om FN-resolusjonen og hvorvidt norske jagerfly kommer til å drepe sivile, mens i USA har det handlet om hvorvidt Libya bare er et Irak med et godkjent-stempel fra Det demokratiske partiet. Dette høres antakelig ganske merkverdig ut for et norsk publikum. Er ikke dette ganske latterlig, tenker kanskje vi, når det jo er åpenbart at Det demokratiske og Det republikanske partiet er vidt forskjellige når det kommer til utenrikspolitikk? Obama er jo ikke Bush?
Nei, Obama er helt klart ikke Bush. Men debatten rundt utenrikspolitikk er i Washington, D.C. relativt begrenset. Dette fordi de to politiske partiene jevnt over er enige i viktige, fundamentale antakelser. De er enige i at USA er et eksepsjonelt land som må og skal spille en ledende rolle i internasjonal politikk; de er enige i at USA skal være en pådriver for demokrati og menneskerettigheter (jo faktisk); at USA er en uerstattelig (”indispensable”) nasjon i internasjonalt samarbeid; og at USA ikke nødvendigvis må følge de reglene alle andre må følge på grunn av førstnevnte eksepsjonelle natur og status. Av dette får vi en tilnærming til verdensarenaen som er grunnleggende lik: de republikanske nykonservative og de demokratiske liberale i D.C. er enige i at USA er ”lederen av den frie verden” (selv om Den kalde krigen er over…) og at USAs misjon er å fremme demokrati og kapitalisme, med våpen om nødvendig.
Det er altså ikke slik at George W. Bushs nykonservative og Clintons og Obamas liberale administrasjoner har et grunnleggende forskjellig syn på verden og at republikanerne er hauker mens demokratene er fredsduer. Det er ikke slik at republikanerne går til krig og demokratene slutter fred. Som kjent er jo Libya ”State’s war” (UDs krig) heller enn noe Pentagon, under ledelse av republikaneren Robert Gates, har ivret for.
At demokratene og republikanerne skal ha så mye til felles i utenrikspolitikk høres kanskje litt rart ut, så la oss ta noen kjappe eksempler:
Det var demokratene John Kennedy og Lyndon Johnson som involverte USA i Vietnam.
Det var demokraten Bill Clintons USA som ble beskyldt av Frankrike for å være en ”hypermakt”.
Det var et overveldende flertall i Kongressens to kamre (som hadde meget jevn fordeling mellom de to partiene) som stemte for Irak-resolusjonen i 2002. Hillary Clinton (da senator fra New York) og Joseph Biden (da senator fra Delaware) stemte begge for.
Sist men ikke minst, det var demokraten Barack Obama som eskalerte krigen i Afghanistan.
I denne sammenhengen kan det være nyttig å huske på hvor de nykonservative kom fra: De var filosofiske flyktninger fra Det demokratene partiet etter dets ”venstre om” i etterdønningene av Vietnam-krigen. Det som utløste skismaet i utenrikspolitikk ser ut til å ha vært Jimmy Carters (i deres øyne) altfor milde syn på Sovjetunionen. Dermed fikk vi flyktningstrømmen over til Ronald Reagan i 1980. Paul Wolfowitz, som hittil hadde vært demokrat og rådgiver for den legendariske demokratiske senatoren Henry ”Scoop” M. Jackson (også han en nykonservativ, men en som aldri skiftet parti), ble i 1981 med i Reagans utenriksdepartement. Wolfowitz sa selv at det var ikke ham som skiftet politisk retning, det var heller Det demokratiske partiet som hadde gått seg vill, da det hadde beveget seg bort fra den hardtslående anti-kommunismen til Harry Truman, John Kennedy og ikke minst Scoop Jackson.
Selv om likhetene dermed er flere enn forskjellene, betyr ikke dette at forskjellene er uviktige. Det de liberale og nykonservative ofte er uenige i, er metodene for å oppnå visse mål på den internasjonale arenaen. Dette er en viktig og betydningsfull uenighet. Det demokratiske partiet gir ofte mer retorisk støtte til internasjonale institusjoner som FN (dog dette kan ofte være mer retorisk enn virkelig) mens republikanere er kjent for å bruke motsand mot FN som velgerfrier. Selv om den praktiske politikken som kommer ut av dette ofte ikke er så forskjellig fra det ene partiet til det andre, så kan slik ulik tilnærming til metode noen ganger ha alt å si. Det er klart at George W. Bush tok den nykonservative ideologien helt til sin ytterste konsekvens i Irak, på en måte som man ikke hadde sett siden Vietnam-krigen. Man tenker gjerne at det er mindre sannsynlig at en administrasjon ledet av Al Gore – liberal demokrat og retorisk FN-fan - ville invadert Irak på samme illegitime måte (eventuelt i det hele tatt). Det er også klart at Obama-administrasjonen har vært mønsterelever i multilateralisme i Libya-saken, med en FN-resolusjon på bok og stor involvering fra andre land. Men derav må man ikke konkludere at demokratene er trofaste multilateralister mens republikanerne er unilateralister. Alle amerikanske presidenter forventes å støtte unilateral sikkerhetspolitisk handling dersom dette anses som ”nødvendig”. Dette har også Obama gitt sin støtte til (sist i talen sin om Libya).
Det er selvsagt umulig å si om den multilaterale metoden brukt i Libya-situasjonen er toneangivende eller unntaket i Obamas resterende to eller seks år. Men er historien noen guide bør man være forsiktig med å tro at Obama er en multilateralistisk fredsdue fordi han er demokrat. Særlig skal man være skeptisk til at dette gjelder det øvrige demokratiske utenrikspolitiske etablissementet.
Problemet ligger dermed ikke hos amerikanerne, men hos oss. De på sentrums-venstre aksen av norsk politikk tenker gjerne at Det demokratiske partiet i USA tenker ”som oss”. Man bortforklarer unilateralisme hos demokratene og svartmaler samme oppførsel hos republikanerne. Jo før man tar innover seg at demokratene er mer like republikanerne enn de er lik europeerne når det kommer til maktbruk og unilateral handlingsrom, jo bedre for vår egen virkelighetsforståelse.
Postscript: Jeg møtte for øvrig Paul Wolfowitz i anledning en konferanse om slutten på Den kalde krigen (han var "Undersecretary of Defense for Policy" og rapporterte til forsvarsminister Dick Cheney fra 1989-1993 med Lewis "Scooter" Libby som sin assistent) for et par år siden. Selv om konferansen var lukket for publikum og bare inkluderte akademikere, nektet han konsekvent å svare på spørsmål om den andre Irak-krigen. Han insisterte også på, visstnok, at hans gode venn og fengelsfugl Scooter Libby (som ble fengslet i forbindelse med Valerie Plame-skandalen, hvor Bush administrasjonen ser ut til å ha vært delaktig i å lekke hennes hemmelige identitet som CIA-agent til pressen, angivelig på grunn av hennes og hennes mann, ambassadør Joe Wilsons, kritikk av Bush-administrasjonens argumenter for Irak-krigen. Det hele er svært komplisert, og det må nevnes at Libby ble funnet skyldig i å begå mened, ikke i å lekke identiteten til Plame) bli invitert til konferansen, og slik hadde det seg at Scooter Libby satt i salen under hele konferansen og stilte spørsmål om slutten på Den kalde krigen. Det var ganske så klart at Wolfowitz ønsket å fokusere på at han hadde vært en del av Bush I administrasjonen da Den kalde krigen tok slutt, heller enn at han hadde vært pådriver for Irak II. For øvrig har Wolfowitz vært mye i media i USA og snakket varmt om fordelene ved en Libya-intervensjon.
