Presidentvalg, utenrikspolitikk og amerikansk eksepsjonalisme

Har publisert en kronikk i Morgenbladet i dag, som ser på amerikansk eksepsjonalismes rolle i utenrikspolitikk og presidentvalg:

"Den amerikanske presidentvalgkampen har selvsagt startet, selv om vi skriver 2015 og ikke 2016. Utenrikspolitikk er sjelden hovedgrunnen til at kandidater stiller til valg, men siden 2001 har det vært veldig viktig for presidentkandidater å bevise akkurat hvor patriotiske de er. Mitt Romney trodde han hadde funnet vinnerformularen da han i 2012 gikk hardt ut mot President Barack Obama og anklaget ham for å ikke tro på ”amerikansk eksepsjonalisme”.

Hillary Clinton ser nå ut til å bli demokratenes kandidat ved presidentvalget i 2016. Sannsynligvis vil de nye republikanske kandidatene fortsette der Romney slapp: Akkurat hvor sterkt tror egentlig Clinton på amerikansk eksepsjonalisme?

Å ikke tro på amerikansk eksepsjonalisme er noe av det verste man kan si om en amerikansk politiker. Hvorfor det? Hva er amerikansk eksepsjonalisme? Begrepet har på mange måter betydd ”annerledes enn Europa”, siden USA jo ble grunnlagt som et selvbevisst republikansk alternativ til de europeiske monarkiene. Problemet med amerikansk eksepsjonalisme er at definisjonen ”annerledes enn Europa” ikke holder. Amerikansk eksepsjonalisme handler ikke om objektive, deskriptive faktorer, men om en nasjonal identitet som bygger på en ide om at USA er normativt overlegen andre land."

 Resten kan dere lese her!

 

 

Amerikansk eksepsjonalisme og Donald Trump

Tidligere i vinter skrev jeg et laaaangt blogginnlegg om hvilken rolle amerikansk eksepsjonalisme spiller i amerikanske valg, med fokus på å forklare akkurat hva amerikansk eksepsjonalisme er og hvilken historisk rolle begrepet har spilt i amerikansk politikk. Innlegget ble publisert på en blogg London School of Economics driver om amerikansk politikk, før det deretter ble plukket opp av Newsweek. Denne uken fikk jeg et epost fra en high school lærer i New Jersey som skrev at hans elever hadde lest innlegget mitt i Newsweek og hadde diskutert amerikansk eksepsjonalisme. Han la ved elevenes papers, hvor de skal være enig eller uenig med min analyse. Dette er jo bare skikkelig moro (og ja - jeg skal lese alle artiklene til elevene og gi tilbakemelding). Siden innlegget har generert en del interesse er det nå oversatt til norsk. Værsågod.

"Donald Trumps slagord om å “gjøre Amerika storslått igjen” viser at ideen om den amerikanske eksepsjonalismen fortsatt er sterk.

Donald Trumps oppfordring til å “gjøre Amerika storslått igjen” er både en trussel og et løfte. Slagordet viser at Donald Trump har forstått hvor grunnleggende den amerikanske eksepsjonalismen er i amerikanske valgkamper. Hilde Restad gir her en oversikt over den historiske utvikling og rolle ideen om den amerikanske eksepsjonalismen har hatt i amerikansk politikk. Hun skriver at til tross for at mange antok at troen på amerikansk eksepsjonalisme døde ut både på 1970- og på 2000-tallet, så har denne ideen faktisk aldri gått helt bort – noe som er blitt bevist av hvordan konservative krefter har betvilt president Obamas uttalte tro på ideologien.


Ifølge den ledende republikanske presidentkandidaten, Donald Trump, så "er vi ikke et sterkt land lenger". Det er litt uklart hva Trump legger i dette utsagnet, men det kan virke som om han refererer til de angivelig dårlig sikrede landegrensene (mot Mexico, ikke Canada…) samt et angivelig tap av USAs status i verden. Løsningen på denne elendigheten er å stemme på Trump i presidentvalget, fordi "om jeg blir valgt som president kommer vi til å vinne så mye at dere vil bli lei av å vinne så mye". Med andre ord, om du vil at Amerika skal bli eksepsjonelt igjen, så må du definitivt stemme på Trump.

Dette er – eller var - jo urettferdig ovenfor Florida senator Marco Rubio, som var ment å skulle være presidentkandidaten som argumenterte for den amerikansk eksepsjonalismen i dette presidentvalget. Rubio, som åpenbart ikke har et klart grep om tidsånden, startet sin kampanje for presidentembetet med en tradisjonelt optimistisk, Ronald Reagan-aktig formulering av amerikansk eksepsjonalisme. Utenlandske observatører, mente Rubio, blir nok litt forvirret av det faktum at en sønn av en cubansk bartender kan stille som presidentkandidat. (Rubio kjenner åpenbart ikke til Nicolas Sarkozys familiebakgrunn, selv om Sarkozys far riktignok var en ungarsk aristokrat og ikke en bartender fra Cuba). Ifølge Rubio selv, ønsket han bare å betale tilbake sin gjeld til det han anser for å være det beste landet i verden. Rubio begynte sin kampanje med å snakke om ”Et nytt amerikansk århundre” (et spill på Lifes berømte artikkel om «the American Century» fra 1941), men i de siste ukene av 2015 endret han tonen radikalt. I takt med at Trumps ledelse på meningsmålingene fortsatte å stige, tok Rubios kampanje en negativ vending. Han advarte blant annet potensielle velgere om at et svekket Amerika vil bli angrepet av terroristene Obama hadde løslatt fra Guantánamo-fengselet på Cuba. Det var frykt, ikke håp, som skulle komme til å karakterisere valgkampen, og Rubio trakk seg som kandidat etter at han tapte sin egen hjemstat, Florida, den 15. mars."

Resten av dette innlegget kan du lese på Bjørknes Høyskoles egen blogg!

Valget og verden

Mitt Romneys obligatoriske “presidentkandidatbok” heter No Apology: The Case for American Greatness. Her argumenterer Romney blant annet for – og dette er kontroversielt blant amerikanske velgere – at USA er en stor og stolt nasjon. Men han sier noe annet også. Han sier at President Obama har en lei uvane med å reise rundt i verden og unnskylde på vegne av USA.

Utenrikspolitikk spiller veldig sjeldent en rolle i amerikanske presidentvalgkamper. Men da angrepene på de amerikanske diplomatene skjedde i Libya for to uker siden braste Midtøsten inn i valgkampens ”spin zone”.

Romneys reaksjon var en fortsettelse av kritikken mot Obama som han også fokuserte mye på i nominasjonskampen i vinter. Presidenten var mer opptatt av å unnskylde på vegne av amerikanske verdier enn å slå tilbake og vise styrke, sa Romney samme dag som angrepene skjedde. Nå ser det ikke ut til at Romneys reaksjon ble tatt så veldig godt i mot blant amerikanere – kun 26 % av de spurte støttet Romney – men også Obamas målinger i utenrikspolitikk har falt. Obama har  nemlig hatt historisk gode meningsmålinger i utenriks- og sikkerhetspolitikk sammenlignet med tidligere demokratiske presidentkandidater i post-Vietnam æraen. Særlig gjelder dette det vi kan kalle ”krigen mot terror”. Obama-kampanjen er jo da også særlig glade i å minne velgere på at Osama Bin Laden er død.

Men den siste målingen fra Wall Street Journal/NBC News viser at Obamas tall har falt betydelig på dette området: fra 54 % til 49 %, og nå er det første gang siden før Bin Laden ble drept at færre enn halvparten godkjenner Obamas utenrikspolitiske handlinger.

Når Obama taler foran FNs Generalforsamling i dag, forventer han nok ingen komplimenter fra Romney. Men at Romneys kritikk (og kanskje en meningsmåling eller to) har en innvirkning på Obamas tale kan det neste virke som.

Det hvite hus har nemlig annonsert at Obamas tale vil gjøre det klart at USA ikke kommer til å trekke seg tilbake fra verden, at man vil slå tilbake på voldelige angrep på amerikanere og forsvare demokratiske verdier rundt om i verden (”the United States will never retreat from the world, will bring justice to those who harm Americans, and will stand strongly for our democratic values abroad”). Litt selvfølgelige, intetsigende ord, tenker man kanskje. Men det denne debatten egentlig handler om er selve den amerikanske identiteten.

Romneys egentlige kritikk omhandler det han anser som Obamas manglende tro på amerikansk eksepsjonalisme. Dette uttrykket, som for øvrig har hatt en uvanlig høy retorisk rotasjon i dette valget, viser til troen på at USA er et unikt land med en spesiell rolle å spille i verdenshistorien. Amerikansk eksepsjonalisme innebærer en implisitt sammenligning med det gamle, korrupte Europa som man en gang rømte fra (i dag kan vi kanskje dra denne sammenligningen med resten av verden) hvori USA er moralsk overlegen i sitt politiske utgangspunkt og til stadighet beviser dette empirisk ved å være et demokratisk eksempel (i sin utvikling) for resten av verden. Innebygd i dette synet på USA ligger også troen på Den amerikanske drømmen – at USA også er et eksepsjonelt land fordi det tilbyr unike økonomiske muligheter til alle som vil jobbe hardt uavhengig av familiebakgrunn.

Dette er det de aller, aller fleste amerikanere tror. Når vi får servert den komprimerte versjonen av amerikansk eksepsjonalisme i form av ”USA er verdens beste land” i emosjonelle taler på tv (Presidenten), i film (Independence Day) og i politiske taler (hver eneste en – men se denne fra Ronald Reagan for et godt eksempel) er ikke dette ”kun retorikk”. Disse ordene sies og skrives fordi man vet at de treffer. Med andre ord, og for å hoppe over en rekke resonnementer jeg har skrevet mer om her: dette er den amerikanske identiteten. En nasjonalisme som ikke er basert på etnisk tilhørighet, som jo er vanlig i Europa, men det vi kan kalle en nasjonalisme basert på republikanske verdier.  

Det kan diskuteres hvorvidt en slik identitet kan rokkes ved i økonomiske og politiske nedgangstider (se for eksempel denne meningsmålingen fra i fjor vinter), men at identiteten var og er historisk viktig for amerikanere, er ubestridelig. Man er ikke ordentlig amerikaner dersom man ikke tror på USAs eksepsjonalisme.

Når Romney anklager Obama for å unnskylde på vegne av USA, eller – mer direkte – for ikke å tro på amerikansk eksepsjonalisme, er dette Romneys måte å trekke Obamas amerikanskhet i tvil. USA skal ikke delta i verdenspolitikken som en hvilken som helst annen nasjon. USA skal lede. Man kan ikke være ”lederen av den frie verden” (en tittel som amerikanerne fortsatt er glade i, til tross for Den kalde krigens slutt) dersom man ikke stolt forsvarer USAs posisjon som det eksepsjonelle, frieste og beste landet i verden. Dette stiller visse krav til den som ønsker å være den amerikanske presidenten, og Romney tror her han har identifisert en svakhet hos Obama.

Derfor spiller amerikansk eksepsjonalisme en viktig, om en relativt subtil, rolle i valgkampen. Så enkelt - og så komplisert - er det.

Det er farlig å starte blogg...

…for da merkes det så $%^&* godt når man tar en pause i blogginga. Og en pause har jeg tatt - eller, det vil si, å skrive bok er ikke noe jeg ville klassifisert som "pause" akkurat. Men det driver jeg altså med, og det tar noe @#$%^&* med tid. Faktisk sitter jeg akkurat nå og redigerer et kapittel midt i påskeferien, eller (som de fleste akademikere vel ville kalt alle røde dager i kalenderen) i skrivehøytiden.

Hvorfor ikke da ta en pause fra bokskrivinga for å gjenopplive bloggen? Og hvilket tema er vel bedre enn hva jeg skriver bok om? (Dette blir et veldig innadvendt blogginnlegg, merker jeg. Det er sikkert Jesus sin feil, siden det er påske og alt. Jeg synes å huske at lærdommen fra påske er noe om det å være egoistisk og ikke ofre seg for andre. Eller så har jeg glemt noen detaljer.)

Bokmanuskriptet mitt er basert på doktorgradsavhandlingen min. I amerikansk akademia (og kanskje norsk også) er det gjerne slik at statsvitere skal publisere avhandlingen sin som sin første (Gud hjelpe meg) bok. Avhandlingen og dermed boken handler om favorittemaet mitt: Amerikansk eksepsjonalisme. Mer spesifikt, sammenhengen mellom det at amerikanerene ser på seg selv som eksepsjonell i verdenshistorien, og de lange linjene i amerikansk utenrikspolitikk. Jeg argumenterer for at denne identiteten som eksepskjonell har ført til en relativ konstant misjonerende utenrikspolitikk, både på 1800- og 1900-tallet.

Det er mange komponenter som skal på plass når man tar på seg et slikt mammutprosjekt, inkludert en dekonstruksjon av "amerikansk eksepsjonalisme" som i seg selv er et mye brukt og misbrukt begrep  i tillegg til en analyse av hvordan tidligere historikere og statsvitere har koplet eksepsjonalisme med utenrikspolitikk. Det har vært veldig vanlig blant historikere (og er fortsatt vanlig blant statsvitere) å argumentere for at amerikansk identitet er to-delt: amerikansk eksepsjonalisme finnes enten i en eksemplarisk variant eller i en misjonerende variant. Dette har da blitt koplet til en utenrikspolitisk dikotomi: Den eksemplariske eksepsjonalismen skal ha inspirert en isolasjonistisk utenrikspolitikk (som grunnlovsfedrene ønsket, sier man), mens den misjonerende eksepsjonalismen skal ha inspirert en internasjonalistisk utenrikspolitikk (eksemplifisert gjennom Woodrow Wilson's misjon for å demokratisere verden, visstnok).

Jeg argumenterer for at hele forrige avsnitt er tull. Amerikansk eksepsjonalisme består egentlig kun av en misjonerende variant, og med grundig backup fra nyere amerikanske historikere viser jeg hvordan amerikansk utenrikspolitikk aldri har vært isolasjonistisk. Dette selvbildet av det historiske USA som et tilbaketrukket, isolasjonistisk land som kun ønsket å være til passiv inspirasjon for andre er tiltalende, men historisk ukorrekt. Det overser glatt USAs overtakelse av et enormt område vest for de originale tretten koloniene på 1800-tallet samt en rekke andre ting (hey, det må da være noen incentiver igjen til å lese boka skulle den en dag faktisk gis ut).

Sånn, da var det tilbake til den andre skrivinga, men jeg erklærer i alle fall 2014 for åpnet på bloggen. Snart er det jo midterms og greier, så jeg lover å skriver mer fremover.

Romney: Verden tørster etter USAs lederskap

Utenrikspolitikk avgjør sjelden amerikanske valg. Dessverre, må man helt klart si, siden amerikansk utenrikspolitikk er så viktig for resten av verden, ikke minst for Norge. Vår sikkerhetspolitiske skjebne er nært tilknyttet USAs militærmakt, et valg vi tok etter andre verdenskrig. Dermed betyr det mye for oss hvilken president som sitter i Det hvite hus. Hadde Al Gore vært president 11. september 2001 er det for eksempel mulig å tenke seg andre scenarioer for USA – og Norges – involvering i Afghanistan og Irak.

Selv om amerikanske velgere sjelden foretrekker en mann over en annen (hittil har valgene kun bestått av menn) på grunn av hans utenrikspolitikk, er det likevel en viktig del av ens presidentkampanje å fremstille seg som en ”sterk leder” og en som kan representere USA internasjonalt på en overbevisende måte. Ikke minst må han overbevise kommentariatet om at han har en klar utenrikspolitikk plan som han vil sette i live dersom han overtar Det hvite hus etter Obama. Han må, med andre ord, overbevise velgere og valganalytikere om hans utenrikspolitiske kredibilitet.

Derav Mitt Romneys mye omtalte utenrikspolitiske tale i går, avholdt ved Virginias historiske Virginia Military Institute (VMI).  Som i en scene fra borgerkrigsfilmen til Anthony Minghella, Cold Mountain, ruver VMI over åsene i naturskjønne Blue Ridge Mountains, rett ved grensa til West Virginia. Hans valg av sted var perfekt fra et Republikansk ståsted: et historisk og tradisjonsrikt militærakademi som blant annet har produsert General George C. Marshall (kjent for Marshall-hjelpen etter andre verdenskrig, noe han fikk Nobels Fredspris for). Der hvor forstedene til Washington, D.C. og universitetsbyen Charlottesville er dominert av Demokratene, er Lexington, VA en del av Republikansk territorium og forsvarer av eldre skikker. Før VMI var kjent for George Marshall, var de jo kjent for Thomas ”Stonewall” Jackson, en av Konføderathærens mest kjente generaler. VMI er, med andre ord, en stolt konservativ bastion.

Og hva var så Romneys budskap til VMIs kadetter (og, selvsagt, amerikanske velgere)? Interessant nok hørte vi ganske lite om Iran, ellers et tema Romney og Republikanerne ynder å presse Obama på. Derimot var Midtøsten som helhet temaet. Regionen er inne i en historisk revolusjon, hevdet Romney, og USA har ikke fulgt med i timen. Amerikansk lederskap er fraværende i denne kampen mellom Det gode og Det onde, og under Obamas svake lederskap har USA ikke vært seg sitt ansvar bevisst.

Slike heller generelle og vage utsagn bruker Romney ofte, noe som antakeligvis er fordi han og Obama ikke nødvendigvis er så veldig uenige i mange utenrikspolitiske saker (med et par unntak, som for eksempel størrelsen på forsvarsbudsjettet). 

When in doubt - mention American exceptionalism

USAs eksepsjonalisme ligger ikke bare i dets karakter, men i dets uovertrufne resultater på verdensscenen, sa Romney. Men andre ord: Obama fornekter amerikansk eksepsjonalisme når han unnlater å forme historiens løp i Midtøsten slik USA gjorde i Europa under og etter andre verdenskrig. Ikke bare det, men vi svikter våre venner, sa Romney, når vi ikke griper inn. Obama har forsøkt men har ikke lykkes i Midtøsten. Håp er ingen strategi – våre venner trenger praktisk hjelp, ikke store ord. Obama bryr seg ikke om deres kamp for frihet, sa han i en hardtslående setning som nok treffer mange konservative. (Som vi vet, en amerikansk president som ikke bryr seg om andres frihetskamp fornekter amerikanske verdier og da spesielt amerikansk eksepsjonalisme.)

Romneys budskap var en variasjon av Ronald Reagans ”peace through strength”: for å forsvare frihet og amerikanske verdier rundt om i verden må USA bygge opp amerikansk militærmakt (spesifikt, marinen og rakettskjold, lovte han).

Med andre ord: Obama er en svak leder som forråder amerikanske verdier i internasjonal politikk. Han tror ikke på amerikansk eksepsjonalisme og kan derfor ikke lede USA på den historiske og vitale måten USA – og verden – tørster etter.

Dette er Romney helt sikker på: verden ønsker at USA skal lede og ta ansvar.

Ett av talens formål var som tidligere nevnt å overbevise meningsbærerne i media om at Romney har utenrikspolitisk kredibilitet.

Basert på de første ”anmeldelsene” av talen ser han ut til å ha lykkes. 

American Exceptonalism, eller: Jeg har skrevet bok!

Endelig. Etter en fem år lang doktorgrad, og fire års av-og-på arbeid med å gjøre om doktorgraden til noe som andre kanskje kunne ha lyst til å lese, er resultatet her:

American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World

I boken spør jeg: Hvordan påvirker amerikansk eksepsjonalisme amerikansk utenrikspolitikk? Hva er egentlig amerikansk eksepsjonalisme?

Det har lenge vært bred enighet om at amerikansk eksepsjonalisme er en svart/hvitt-identitet der USA fremstår i to meget ulike versjoner. Enten anser amerikanere USA som det lovede land langt der borte, isolert fra resten av den gamle, korrupte verden, eller som et land med en misjonerende hensikt – nemlig å aktivt skulle redde resten av verden fra seg selv. Disse to sidene av den eksepsjonalistiske mynten sies å ha to tilsvarende utenrikspolitiske tilnærminger – isolasjonisme eller internasjonalisme.

I denne boken utfordrer jeg dette svart/hvitt-bilde av amerikansk identitet og utenrikspolitikk. Jeg argumenterer for at amerikansk historie avdekker en mer eller mindre konstant utenrikspolitisk tradisjon som jeg kaller unilateral internasjonalisme, heller enn en at amerikansk utenrikspolitikk kan sees på som en pendel som svinger mellom isolasjonisme og internasjonalisme. Ved hjelp av et dypdykk i historiebøker avdekker jeg at amerikanske historikere ofte har skrevet om amerikansk eksepsjonalisme og utenrikspolitikk på en subjektiv heller enn objektiv måte. Jeg inviterer dermed (forhåpentligvis) til en samtale mellom statsvitenskapen og nyere, mer kritisk historie om det amerikanske selvbildet og de amerikanske utenrikspolitiske tradisjonene.


Boken utgis av Routledge, som en del av deres "Studies in U.S. Foreign Policy" serie.
Det vil etterhvert bli både kronikk og bokbad på Litteraturhuset av dette (antakeligvis fredag 27. februar), så følg med!

 

Realisme vs. konstruktivisme i amerikansk utenrikspolitikk

INTERNASJONAL POLITIKK

Årgang 73 | Nr. 3 | 2015 | 456–460 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ts/ip
ANMELDELSER

American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World
Hilde Eliassen Restad
London & New York: Routledge 2015

Anmeldt av Svein Melby
Cand.polit., seniorforsker, Institutt for forsvarsstudier svein.melby@ifs.mil.no

"Innenfor fagmiljøet har det lenge vært et dominerende syn at USAs utenrikspolitiske orientering har gjennomløpt ulike historiske faser. Således er det vanlig å hevde at USA fra starten som uavhengig stat og frem til slutten av 1800-tallet førte en tilnærmet isolasjonistisk utenrikspolitikk, etterfulgt av en kort imperialistisk periode og deltakelse i første verdenskrig, for deretter på ny å vende tilbake til den isolasjonistiske tradisjon. Ifølge denne dominerende skoleretning fant det store linjeskiftet vekk fra isolasjonismen først sted under, og ikke minst, i etterdønningene av annen verdenskrig. Det var nå USA for fullt tok steget ut i verdenspolitikken og ble den dominerende internasjonale aktør. Ofte betegnes denne nye utenrikspolitiske kursen som allianseorientering eller den multilaterale fase, en orientering som siden i hovedsak har preget USAs internasjonale atferd og som har plassert landet som hovedansvarlig for det man definerer som den liberale institusjonelle verdensorden.
I sin ytterst tankeprovoserende bok går Hilde Eliassen Restad til angrep på denne faglige konvensjonelle visdom. I stedet hevder hun at USA helt fra starten og frem til i dag, med små nyanser, har anlagt den samme utenrikspolitiske orientering, nemlig det hun betegner som en unilateral internasjonalistkurs. Restad bygger sin analyse på den forutsetning at nasjonal identitet og særpreg har en helt avgjørende innvirkning, både på forståelsen av egen rolle og på hvordan man betrakter internasjonale utfordringer. Den nasjonale identiteten og rolleforståelse blir derfor også avgjørende for formuleringen av landets utenrikspolitiske hovedkurs. Ifølge Restad har amerikansk eksepsjonalisme alltid vært bestemmende for USAs nasjonale identitet. Og denne alltid eksisterende eksepsjonalisme blir dermed også helt styrende for USAs utenrikspolitiske kursvalg. Dette har vært tilfellet i hele USAs eksistens, og ifølge Restad er det ingenting som tyder på at dette forhold vil endre seg i tiden fremover.

Og det er således i den amerikanske eksepsjonalismen man finner hovedforklaringen til at USAs utenrikspolitikk alltid har vært preget av en unilateral internasjonalistkurs.
Restad starter sin bok med en utførlig gjennomgang av hva som ligger i begrepet amerikansk eksepsjonalisme, som hun hevder består av tre hovedkomponenter. For det første at USA er en helt spesiell idébasert stat som er distinkt forskjellig, særlig i forhold til de tradisjonelle europeiske stormaktene; videre at USA har en forpliktelse til å spille en unik rolle i verden; og for det tredje at USA er unntatt fra de historiske maktpolitiske svingninger. Alt dette inngår således i den amerikanske nasjonale identitet og gjør at USA ikke bare er forpliktet til aktiv involvering i verdenspolitikken, men at dette også må skje på USAs egne premisser. Med andre ord en nasjonal identitet som nærmest forutsetter det Restad betegner som en unilateral internasjonalistkurs.
Allerede i sin forståelse av eksepsjonalismens utenrikspolitiske implikasjoner, anlegger Restad en vurdering som skiller seg prinsipielt fra klassisk tenkning. I de fleste studier har det vært vanlig å si at eksepsjonalismen har gitt opphav til en innebygd ambivalens i amerikansk utenrikspolitikk der landet historisk har slitt mellom et ønske om en aktiv, nesten misjonerende vilje til engasjement og et tilsvarende innebygd ønske om å holde seg på avstand fra verdenspolitikkens korrumperende virkelighet – begge deler som to hovedretninger i synet på hvordan USAs republikanske verdigrunnlag best skal kunne ivaretas. Restad hevder på sin side at denne todelingen, og den påfølgende utenrikspolitiske ambivalens, ikke er i samsvar med den politikk USA faktisk har ført, og at den dessuten virker analytisk tilslørende. Eksepsjonalismen er ifølge forfatteren en enhetlig størrelse, og det er som sådan den også må håndteres analytisk.
Hoveddelen i Restads bok består så i en kritisk gjennomgang av USAs utenrikspolitiske historie, en gjennomgang som arter seg som en grundig og veldokumentert argumentasjon for hennes utgangshypotese om forekomsten av en unilateral internasjonalistorientering. Dette gjelder spesielt hennes overbevisende tilbakevisning av den gjengse påstand om isolasjonisme. Dette bygger ifølge Restad på en myte, og en lettvint omgang av hva som bør legges i en definisjon av isolasjonisme. Her har hun også få problemer med å vise at USA i hele sin tid som stat har hatt et aktivt forhold til omverdenen – helt fra tidlig allianse med Frankrike via Monroe- doktrinen, territoriell ekspansjon og omfattende økonomisk samkvem med ulike deler av verden. Og alt dette skjer gjennom en politikk som sikter på å gi USA maksimal handlefrihet og dermed helt i tråd med eksepsjonalismens føringer. Ikke minst viser Restad at den mye omtalte debatt om USAs medlemskap i Folkeforbundet ikke var preget av noen generell negativ innstilling til å involvere seg i verdenspolitikken, men at medlem- skap ble hindret ved at et tilstrekkelig stort mindretall i Senatet anså at visse av Folkeforbundets paragrafer ville være i strid med behovet for amerikansk unilateral opptreden.

Restad nøyer seg imidlertid ikke med å si at en unilateral internasjonalistkurs dominerte amerikansk utenrikspolitikk fra 1776 og frem til andre verdenskrig. Hun hevder også at det påståtte veiskille i USAs verdensrolle som fant sted på 1940-tallet også er overdrevet, og at det i beste fall var snakk om en viss nyansering av den gamle unilaterale hovedkurs. Restad avviser selvsagt ikke det forhold at USA gjennom 1940-årene aktivt bidrar til å bygge opp et omfattende internasjonalt institusjonsnettverk der landet selv inntar en lederrolle, og at USA etablerer et militært fredstidsnær- vær både i Europa og i Asia.
Likevel hevder hun at dette ikke innebar noen amerikansk tilslutning til noen genuin multilateralisme. Det hele artet seg mer som et institusjonelt opplegg rundt amerikansk utenrikspolitisk hegemoni."

...Og resten får dere lese i Internasjonal Politikk! (Det er nå den kritiske biten av anmeldelsen kommer, ha ha. Men jeg er egentlig enig i det Svein skriver, selv når han er uenig med meg. Slik er det inni en akademikers hode - vi er uenige også med oss selv.) For de som leser resten, vil dere se at Svein - som er en "realist" når det kommer til internasjonal politisk teori, har innvendinger mot min konstruktivistiske teoretiske tilnærming. Dette er en veldig viktig debatt, og det er bra at vi er uenige. Kjedelig hvis de få som forsker på USA i Norge er enig i alt, tenker jeg.

Tusen takk til Svein Melby som tok seg tid til å skrive denne anmeldelsen. Det å lese andres bøker og så å skrive en gjennomtenkt anmeldelse er tidkrevende, og kommer på toppen av den høye bunken med andre skrivejobber man har som forsker. Man gjør det gjerne på en søndags ettermiddag, og man får definitivt ikke betalt for det. Takk, Svein!

Amerikansk eksepsjonalisme

Dagens DC har desverre ikke tid til å skrive noe særlig i dag, noe som er veldig synd siden Washington Post i går hadde to veldig interessante artikler som handler om "American exceptionalism" - det verdensbilde amerikanere opererer med hvor USA har en spesiell plass i verdenshistorien (verdens første moderne demokrati skal skal vise veien for resten av verden) og USA blir sett på som unikt (ja, alle land er unike, kan kanskje amerikanere være enig i, men USA er unikt unik. Don't get me started...).
For å klarifisere, så er Amerikansk eksepsjonalisme ikke en objektiv målestokk, selv om mange forskere har forsøkt å måle hvorvidt USA er mer eksepsjonell enn andre land (klassedeling, fravær av sosialistisk parti, etc etc), men burde ansees som en identitet amerikanere har og føler stolthet ved.
Så les den første  artikkelen som handler om Barack Obamas uheldige vakling på en pressekonferanse i fjor da han fikk spørsmålet om hvorvidt han tror USA er eksepsjonell, og deretter artikkelen som hevder debatten kun er enda et forsøk fra høyresida om å delegitimere Obamas amerikanskhet (siden han jo visstnok ikke var muslim likevel...). Og her har Washington Post et godt poeng. For tror man ikke på amerikansk eksepsjonalisme, så er man per definisjon ikke amerikaner.

Donald Trump tror ikke på amerikansk eksepsjonalisme

Jeg er med i den første utgaven av et nytt digitalt tidsskrift om amerikansk politikk og idehistorie som heter Starting Points journal, hvor jeg skriver om Trump og amerikansk eksepsjonalisme. Det virker nemlig på meg som om Trump ikke helt er på nett med den ideologiske definisjonen av konseptet (som hans parti jo er besatt av), og at han heller er opptatt av USAs relative materielle verdi i verden.


"Since World War II, U.S. foreign policy has been operating under the assumption that the world needs U.S. leadership not just because of American military might, or because of the dollar, but also because of American ideals. This foreign policy tradition and its justification in American exceptionalism is opposed by the new American president.


In February 1941, owner of Life Magazine Henry Luce argued in the pages of his own publication that the United States should replace Great Britain as the world leader and rule the world through American principles. In fact, Luce argued, the world was about to enter the “American century” – if only the United States would accept its international responsibility. Luce was in the short term arguing for U.S. entry into the Second World War, but in the long term arguing for a liberal world order. The United States and its western allies set up that order in the waning years of the war. This order, and the prominent role the United States plays in it, has been a cornerstone of U.S. grand strategy since 1945. Twenty-four years short of the completion of the “American Century,” however, the United States finds itself lead by Donald Trump, who has explicitly rejected support for this world order. What now for the United States in the world?"


Les resten her!

Dick Cheney og meg: Del 1.

Jeg har akkurat kommet hjem fra en liten tur til USA, hvis hovedformål var å delta på Heritage Foundations årlige medlemskonferanse. Heritage er en meget konservativ tenkesmie i Washington, D.C. som jobber aktivt for å trekke amerikansk politikk mot høyre. Dette var en samling for dets medlemmer (med andre ord: donorer) og ikke åpen for offentligheten. Jeg var så heldig å få være med som gjest av norske Monticello Society og fikk derfor en mulighet til å delta i et heller interessant sosialantropologisk eksperiment. Feltarbeidet bestod i å delta på så mange seminarer som mulig og foreta min egen uvitenskapelige spørreundersøkelse blandt tilfeldige deltakere om deres syn på amerikansk politikk generelt, og de republikanske presidentkandidatene spesielt. 

Det var liten tvil om at hovedformålet til deltakerne var å samle krefter og mot til 2012s store kamp mot sosialisten Obama, og at alle var enig i at dersom man ikke vinner dette valget går det rett vest med USA. Som den kjente konservative spaltisten Charles Krauthammer meddelte til forsamlingen under lunsjen, så er 2012 et potensielt vannskille i amerikansk historie. Krauthammers analyse av Obama som president var at han er en sosialist av den sosialdemokratiske varianten, og at Obama derfor ønsker å reformere USA langs vesteuropeiske linjer. Dette er noe det verste man kan si om en amerikansk president, da dette betyr at Obama ikke godtar (eller forstår) amerikansk eksepsjonalisme og at han synes den vesteuropeiske modellen er den amerikanske overlegen. Obamas tre første år har avslørt at han ikke er en sentrist som lener mot venstre, som mange kanskje trodde under valgkampen i 2008, men heller at han er en venstrevridd som lener mot sentrum. Dermed er valget klart i 2012: det står mellom en venstrevridd sosialdemokrat, eller en som støtter amerikansk eksepsjonalisme og amerikansk storhet.

Derav det store spørsmålet: hvilken kandidat støtter den konservative grasrota? Nå skal det sies at det ikke var mye grasrot-følelse over deltakerne, som i all hovedsak bestod av eldre, rike hvite herrer akkompagnert av sine blonde koner. (Dette var de klar over selv, og en eldre dame fra Florida ønsket å vite hva jeg gjør for å spre det konservative budskap til ungdommen i Norge. Dette var en av mange samtaler hvor jeg endret emne raskt.) Men penger har de, og penger er makt i amerikanske valg. Derav min (av og til påfallende) interesse for hvem av de republikanske kandidatene de støtter. Det ble raskt klart at Rick Perry var den forhenværende favoritten, men som nå anses som en fiasko. Det var derfor en søkende masse som kom til Washington, D.C. og jeg fant en merkbar utilfredsstillelse med det republikanske kandidatfeltet. Alle jeg spurte sa at de for øyeblikket liker Herman Cain - som jo også gjenspeiles i meningsmålingene for tiden. Perry har falt dramatisk, og Cain har økt tilsvarende.

Det som jo er påfallende er at Mitt Romneys meningsmålinger ligger stabilt som alltid - rett under 25 % - og aldri ser ut til å vinne på eller tape på at andre kandidater kommer til eller faller fra. Dette er jo fordi det er to uoffisielle under-konkurranser i den republikanske nominasjonskampen: Den ene er konkurransen om den moderate kandidaten som kan vinne uavhengige stemmer (det var denne konkurransen New Jersey guvernør Chris Christie ville entret, og dermed vært en farlig utfordrer til Mitt Romney). Det er denne konkurransen som anses for å frembringe den kandidaten som faktisk kan vinne mot Obama i 2012. Men her ligger ikke hjertet til den konservative bevegelsen. Den andre konkurransen er nemlig Tea Party-konkurransen, hvor først Bachmann, så Perry og nå Cain kjemper om førsteplassen. Det er i denne konkurransen man finner høyresidens pasjon. 

Det som var interessant var at Krauthammer så ut til å ville meddele en subliminal beskjed til publikum: Dere må stemme på Romney. Dere må stemme på Romney. Han sa det ikke rett ut, men som svar på spørsmål om hvilken kandidat han likte og hvem man burde satse på, sa Krauthammer at dersom man anså det som viktigst å vinne i 2012 (og det gjorde man jo, etter hans tale om vannskillet i 2012) så var nok Romney det mest fornuftige valget. På spørsmålet om Perry er ferdig som kandidat (etter en rekke dårlige debattdeltakelser) svarte Krauthammer, "Perry is not up to speed on the national stage, and I don't know that he can recover. If he doesn't improve, Obama would eat his lunch in presidential debates." Og det har Krauthammer helt rett i.

Publikum var ikke så veldig glad for denne beskjeden, og Krauthammer la til at partiet helt klart ikke er komfortabel med Romney. (Dette ble jo klart da et sørstatsmedlem reiste seg og sa - under et annet seminar - at alle vet at man ikke kan stemme på Romney fordi han er mormoner. Dette utløste heldigvis buing fra resten av publikum.) Dermed skal man ikke se bort i fra at en av tea party kandidatene vinner, så det blir jo spennende å følge med på hvem som vinner det aller første nominasjonsvalget i Iowa i januar. "Maybe Bachmann, maybe Cain" som Krauthammer sa.

Romneys problem er - som flere av innlederne påpekte - at han er den stødige og trygge kjæresten som foreldre ønsker at deres datter skal gifte seg med. I mellomtiden dater dattera alle andre mulige kandidater - de spennende (Perry), de utradisjonalle (Bachmann) og de helt usannsynlige (Cain). Spørsmålet er hvem som åpenbarer seg foran alteret på bryllupsdagen.

Følg med for del 2 av rapporten - den inneholder blandt annet middag med Dick Cheney.

Syv år og et pussig vennskap

Som en del av 40-årsjubileet til Den norske Fulbright-alumni foreningen har vi laget en bok fylt av bidrag fra tidligere Fulbrightere, blant annet Henrik Syse, Hanne Skartveit, Bernt Hagtvedt og Jan Egeland. Nedenfor er mitt bidrag.

Som en som har doktorgrad i amerikansk politikk, og har bodd til sammen ni år i USA er det både til frustrasjon og glede at det i Norge bor 4, 940, 400 USA-eksperter. Egentlig mest glede, for er man interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA. Her følger et møte med menneskene som sjelden ender opp som helter i amerikanske filmer og TV-serier – de konservative.

Nordmenn har sterke meninger om landet på andre siden av Atlanteren. Noen basert på egne erfaringer eller studier, andre basert på mindre trygt empirisk grunnlag. På den ene siden har man dem som er skråsikre på at de forstår den amerikanske folkesjela etter å ha sett ”The Wire” og studert et semester på utveksling. På den andre siden er det slettes ikke alle som ser nytten av å studere dette landet, enten fordi man tror man allerede kjenner det eller man tenker at det ikke er viktig. Som professoren i tysk ved Universitetet i Tromsø en gang sa til meg da jeg fortalte at jeg skulle studere amerikansk politikk: ”Hvorfor det? Er det ikke bedre å studere noe mer interessant?”

Min konklusjon har vært det motsatte av professoren sitert overfor. For de som er interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA. For oss nordmenn, som har levd med en konstant inspirasjons- og irritasjonskilde på den andre siden av Atlanteren siden 1776, burde det å lære USA og kjenne, være obligato­risk. Det at antall norske studenter i USA har sunket kraftig siden 1990-tallet, er bekymringsfullt. Om dette er et tegn på svekket ideologisk tiltrekningskraft (såkalt myk makt) kan jeg ikke si sikkert, men det er helt klart at det i Norge er mer populært å studere og forske på land like små og originale som oss selv, heller enn stormaktene i verden.

Det er også synd at de som faktisk studerer i USA, reiser til storbyer som reflekterer en helt annen kultur enn mesteparten av USA. Særlig gjelder dette for ”Europa-light” områder som New York, Boston og San Francisco. Jeg er selv glad i disse fantastiske byene, og ingen kan klandres for å ville gå på ett av deres mange anerkjente universiteter. Men USA defineres jo blant annet av sitt mangfold. Og der finnes så definitivt et annet USA. Ønsker man å komme den amerikanske folkesjela nærmere nytter det rett og slett ikke å oppholde seg på økologiske kaffebarer i storbyene på øst- og vestkysten.

Madeline og meg
Jeg var så heldig å få tilbringe syv år ved Thomas Jeffersons universitet og stolthet, University of Virginia. Universitetet ligger ute på landet, to og en halv timers kjøretur fra Washington DC, i byen Charlottesville. Jefferson ønsket at det på hans gravstøtte skulle stå tre ting: At han var forfatter av Uavhengighetserklæringen, samt Virginias statutt for religiøs frihet, og at han var faren til universitetet i Virginia. Det var derimot ikke plass til at han var USAs tredje president. Jeffersons stolthet er ikke så veldig kjent i Norge, men er – etter UC Berkeley – USAs beste offentlige universitet.
Jeg dro dit med et Fulbright-stipend for å ta en mastergrad. Men ting har en tendens til å balle på seg (i statsvitenskapen kjent som “path dependency”  – det var nerdehumor). Da jeg fikk tilbud av fakultetet om å fortsette med en doktorgrad, ba jeg om betenkningstid. Fakultetets avdelingsleder overtalte meg med følgende karismatiske tale: ”Well, you don’t have anything better to do, right?” Og det hadde jeg heller ikke.

En av de mest uventede hendelsene i løpet av de syv årene skulle bli mitt vennskap med en meget evangelisk kristenkonservativ familie. Før jeg flyttet til Virginia fikk jeg nemlig et brev fra det jeg trodde var universitetets egen organisasjon for internasjonale studenter, med et tilbud om å stifte bekjentskap med en ”vertsfamilie” – ikke en å bo hos, men en å feire Thanksgiving med, gå på sportsarrangementer med, etc. I det hele tatt å hjelpe meg med min kulturelle integrering. Jeg takket ja til tilbudet, og ble på Dulles Airport i Washington møtt av en høy dame med enda høyere hår og en rød rose i hånda. Madeline Trotmans intensjon – som en del av den private, kristne organisasjonen hun var medlem i, og som ikke var tilknyttet universitetet – var å omvende meg/forsikre seg om at jeg var en god kristen som har ”Jesus in my heart”.

Det ble starten på syv år med diskusjoner om Gud, tro og politikk. Madeline er stor-fan av konservative talk radio verter, og oppmuntret meg flere ganger til å høre på Rush Limbaughs radioprogram, fordi ”he is changing so many hearts out there”. Det føltes fullstendig surrealistisk å bli fortalt av en omsorgsfull, kjærlig, uegennyttig bestemor at jeg måtte passe på å få med meg radioprogrammet til en hatefull, diskriminerende, propaganderende eks-pillemisbruker fordi han spredte Det gode budskap. Men slik var det altså.

Å lære Madeline og hennes familie å kjenne (bestående, i god evangelisk tradisjon, av fire barn og tjue barnebarn, da prevensjon ikke er så veldig populært) var å lære den amerikanske sosialkonservatismen å kjenne. Sarah Palin er den store heltinnen, og Fox News er gud. Hun stemte på John McCain i 2008, men holdt seg for nesa mens hun gjorde det (han var ikke sosialt konservativ nok). Jeg klarte aldri helt å forstå hvordan et så fantastisk sjenerøst og åpent menneske klarte å høre på de aggressive og hatske radio og tv-vertene som Limbaugh og Bill O’Reilly, og vi måtte ha flere runder hvor jeg forsøkte etter beste evne å forklare at Barack Obama sannsynligvis ikke var muslim. En ting ble dog etter hvert klinkende klart: De som tror på Gud er in, og de som ikke tror er ut. Og det handler ikke bare om å tro på Gud – det skal være en offentlig, misjonerende, insisterende gudstro. Personlig kristen er for pyser.
Og her kommer vi til noe av det som nordmenn (og mange europeere) finner vanskeligst å forstå ved konservatismen i USA. Kristendommen står i høysete for alle aktiviteter, sosiale som politiske. Religion skal gjennomsyre samfunnet. Grunnlovsfedrenes insistering på separasjon mellom stat og kirke utgjør kanskje den eneste gangen de gjorde en feil, ifølge Madeleine & co.

Min kjære Madeline – som selv var blitt skilt fra sin mann – var bekymret for det meste i mitt liv: At foreld­rene mine var skilt, at jeg ikke trodde på Gud, at jeg ikke gikk til gudstjeneste (men jeg reddet meg ofte med at jeg jo var konfirmert). En gang – i et svakt øyeblikk av dårlig samvittighet etter at jeg hadde takket nei for n’te gang til å bli med i kirka på en søndag – sa jeg ja til å bli med på misjonærsamling i Roanoke. Madeline har nemlig reist verden rundt som misjonær. Hun har bodd i Sveits, Kina, Sør-Korea, og fikk tvillingdøtrene sine da hun var misjonær i Mexico.
Hun snakker spansk og er informert om andre kulturer. Roanoke ligger i tjukkeste Virginia, og minner om skumle scener i filmer som involverer pickup trucker og trailer-parker. Her fikk jeg være med på misjonskonferanse i en av Roanokes megakirker, hvis hovedpresentasjon var en power point-fremstilling av Europa. Presentasjonen forklarte i dramatiske ordelag hvorfor Europa var ”mørkets kontinent”: Ikke bare var ateismen løs blant lokalbefolkningen, men den raskest voksende religionen var islam! Dette var heldigvis før Obama ble president, ellers vet jeg ikke hvordan det skulle gått med livsviljen til publikum i salen.

Madelines egen erfaring med Islam var ikke en suksesshistorie. Hun stiftet i en periode et vennskap med en muslimsk student fra Kuwait. Denne unge jenta måtte etter hvert gi Madeline klar beskjed om at de ikke kunne treffes lenger, da Madelines iherdige forsøk på misjonering ikke falt i god muslimsk jord. I motsetning til de to er Madeline og jeg fortsatt venner, og har god kontakt.

Selv om vi aldri ble  – eller blir – enige om Gud, ekte­skap, politikk eller homofili, så var det en flott opp­levelse å knytte bånd til en pratsom, nysgjerrig og snill bestemor. Jeg tenker stadig tilbake på alle lunsjene våre, og håper og tror jeg aldri ”jattet med”, men heller fortalte min side av saken så diplomatisk som mulig. Vi var jo sjelden enige, og fikk aldri konkludert med noe som helst. Vårt vennskap ble en pågående enighet om å være uenig. Selv om jeg aldri ble komfortabel med Madelines syn på sosiale spørsmål, så gav hun meg en sosialantropologisk gave: Et vindu inn i et USA som få nordmenn får sjansen til å utforske.

Republikansk akademia
Det å bo i Virginia hadde også andre bestemte fordeler. Det var en nyttig eksersis å få studere under prominente konservative professorer ved universitetet, og ikke minst diskutere sammen med konservative studenter. Jeg tok flere kurs med Professor James Ceaser, en kjent konservativ som ofte skriver i The Weekly Standard – nærmest de neokonservatives medlemsblad. Dersom man skulle ha hatt noen forestillinger om at politiske synspunkter ikke har noe å si for det vitenskapelige studiet av statsvitenskap, så ble de i alle fall grundig knust.

Det var helt åpenbart at vi kom fra motsatte ideologiske planeter, og at dette hadde farget våre statsvitenskapelige interesser og perspektiver. Som europeer og nordmann ble jeg tidlig utpekt som kullets sosialist, og måtte forsvare helt gjennomsnittlige norske politiske synspunkter fra Stalin-stempelet. Jeg måtte også bære Ceasers byste av den franske aristokraten og USA-fareren Alexis de Tocqueville til forelesningsrommet, uvisst om dette var straff for lefling med sosialismen eller vanlig kutyme.

Et av temaene Ceaser var mest opptatt av, var det de i USA kaller ”the Founding”, altså grunnleggelsen av USA. Hans sterke tilknytning til grunnlovsfedrene – the Founding Fathers – er en populær konservativ aktivitet som vi for eksempel ser gjenspeilet i dagens Tea Party bevegelse. Denne ideen om at USA ville vært et bedre land dersom man bare kunne finne tilbake til det USA som eksisterte når grunnlovsfedrene levde er utbredt blant amerikanske konservative. ”The cult of the Founding” – grunnleggelseskulten – er en viktig del av den konservative bevegelsen i USA og forklarer for eksempel hvorfor mange Tea Party aktivister går rundt med Grunnloven i jakkelomma.
Det å møte en briljant konservativ professor var for meg meget nyttig. Jeg hadde vel aldri – når sant skal sies – møtt noen før. En konservativ professor, altså. Mine konservative medstudiner påpekte at dette jo var fordi akademia ofte er en liberal bastion hvor konservative gjerne møter fordommer og føler seg fremmedgjort. En vanlig påstand i USA, men antakeligvis like sant i Norge.

Det genuine ideologiske mangfoldet ved University of Virginia var forfriskende og stimulerte til en type debatt man ikke kan ha dersom man er grunnleggende ideologisk enig. For meg, som kom fra Norges venstreside, var læringskurven bratt, men særdeles interessant. Opplevelsen har gjort at når fenomener som Tea Party bevegelsen dukker opp, så kan jeg forstå hva de sier. Jeg liker det ikke, men språket de snakker er gjenkjennelig. Vel, noe av det, i alle fall.

Elsk/hat
At nordmenn elsker å hate USA er en klisjé, men dette er selvsagt bare halve historien. Vi elsker jo også å elske dette landet. USAs ideologiske makt har vært betydelig for Norge siden før det moderne Norge ble grunnlagt, all den tid Norges egen grunnlov var inspirert av den amerikanske (og selvsagt den franske) grunnloven. Dette på tross av seminarlederen i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som kunne informere meg som cand. mag. student at den franske revolusjonen kom før den amerikanske, siden den franske jo var viktigst.

Siden 1814 har nordmenns politiske perspektiv på og forhold til USA vært en følelsesmessig berg-og-dalbane. Forakten for konservative republikanere er stor – som man så med Ronald Reagan og George W. Bush, jr. – like stor som mangelen på forståelsen av dem. Nordmenn har samtidig stor sympati for demokrater; Woodrow Wilson og Franklin Roosevelt nøt dyp respekt (med god grunn, selvsagt), og alle forelsket seg i John F. Kennedy, Bill Clinton, og Barack Obama.
Det at President Obama fikk fredsprisen 10 måneder inn i sin første presidentperiode, etter å ha oppnådd å prate pent med mer fremmedord enn sin forgjenger, sier sitt om hvor entusiastiske vi var som nordmenn da denne nesten-europeeren inntok Det hvite hus. Som Tove Bjørgaas skriver i sin bok Frykt og Forandring: Dette var helt klart en Thorbjørnetjeneste. Obama selv skulle gjerne betakket seg.

Kulturelt sett har nordmenn den samme lett schizofrene holdningen vi har til politikken: Man er fasci­nert av ”all things American” (det er jo for eksempel en utbredt besettelse blant Oslos urbane elite så vel som Norges generelle befolkning å ”leie et flak og kjøre på tvers av USA”), samtidig som man er meget skeptisk til amerikanisering av ens egen kultur  – selv om man vel i Norge ser en mykere versjon av denne skepsisen enn i mange andre europeiske land. På mange måter er USA Norges kule storebror – lillebror halser alltid etter, livende redd for å gå glipp av noe kult som storebror driver med innenfor musikk eller populærkultur.

Samtidig som man er skeptisk til den allestedsnærværende kulturen, bruker man den også som en vei inn i samfunnsforståelsen. Det er vel ikke få nordmenn som føler de har et nært og personlig forhold til Baltimore på grunn av serien The Wire, New York på grunn av utallige dramaserier, amerikansk-jødisk kultur på grunn av Seinfeld og så videre. Nordmenns overveldende forståelse for og innlevelse i ”gangsta rap” og det harde livet til mafiaen i New Jersey (ja, det var en Sopranos referanse) er både søtt og interessant.

Men nordmenn får en meget spesifikk versjon av den amerikanske kulturen og samfunnet gjennom Holly­wood og Billboard-lista. Det er jo ikke for ingenting at Hollywood kritiseres av konservative amerikanere for å være en liberal bastion. Dette så vi for eksempel i serien West Wing (Presidenten), hvor perspektivet var fra demokratenes side og republikanerne var fienden. Det lages få konservative karakterer som publikum er ment å sympatisere med – kanskje er karakteren «Kitty» i Brothers & Sisters unntaket.

Likeså med rasespørsmålet. Vi får afro-amerikanske actionhelter, Cosby-kos og motor-mouth komikere, uten at dette på noen måte forbereder en på virkeligheten. University of Virginia var i så måte en sjokk­artet opplevelse. Universitetet er et universitet for sørstatenes overklasse. Her var den store majoriteten hvit, rik og relativt konservativ. ”Uniformen” til mine studenter var Ralph Lauren-piqué og luksus-SUVer. Universitetet oser av historie og tradisjon – sørstatstradisjon. Det ble som nevnt grunnlagt av Jefferson, som jo i tillegg til å være tidligere president også var slaveeier. Når man besøker hans berømte eiendom Monticello, kan man også besøke slavekvarterene på baksiden av herskapshuset. Lenge var skolen kun for hvite southern gentlemen  – kvinner fikk ikke offisielt adgang før i 1972. Rasespørsmålet er like betent på skoleområdet som det er i amerikanske samfunn generelt. Samtidig har universitetet også en stor andel afro-amerikanske studenter. Denne merkbare minoriteten holder seg gjerne adskilt fra den hvite majoriteten, med egne ”sororities” og ”fraternities” for svarte og egne studenthjem. En slik ”selv-segregering” er vanlig i USA, særlig i sørstatene. Her er verken slaveri, segregering, eller diskriminering glemt, men heller den store elefanten i rommet  – et av de vanskeligste temaene som amerikanerne stadig må forholde seg til.

Dette var en viktig grunn til at Barack Obama ble sett på som en Amerikas frelser i 2008. Det å velge en (delvis) svart president ble sett på som en meget symboltung handling. På en måte ble det sett på som en øvelse i å be om tilgivelse. Dersom USA kunne velge en svart president kunne kanskje den vondeste skampletten på landets rulleblad legges til side. Dette ønsket var forståelig, om enn malplassert. Obama var ikke en afro-amerikaner i begrepets spesielle betydning. Han var ikke en etterkommer av afrikanske slaver, brakt til USA i lenker på båter, og undertrykt gjennom hundrevis av år. Skampletten berører ikke ham. Derimot berører den hans kone, Michelle Obama. Slik fikk USA sin første afro-amerikanske president som ikke er afroamerikaner, med unik appell både til svarte og hvite amerikanere.

Homecoming
Å komme tilbake til Norge etter syv år i USA og bli titulert ”USA ekspert” er en nervepirrende opplevelse. Alle mener noe om USA. Alle mener de kan noe om USA. Å skulle måle seg opp mot den ypperste europeiske USA-eksperten, den franske aristokraten Alexis de Tocqueville, er skjellsettende. Og heldigvis ikke nødvendig. Som amerikanere vet – liberale som konservative – når det gjelder Tocqueville er det ingen over, ingen ved siden.

En av mine første opplevelser tilbake i Norge var som innleder ved Militærmaktseminaret, arrangert av Forsvarets Stabsskole og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Der snakket jeg om temaet for avhandlingen min, som er amerikansk eksepsjonalisme. Amerikansk eksepsjonalisme er den klokkeklare troen amerikanerne har på at deres land har en spesiell rolle å spille i verdenshistorien. ”Amerika” var spesielt når det ble grunnlagt, i og med at det var det eneste republikanske demokratiet i moderne tid. Så usannsynlig var det at dette lille landet skulle slå Det britiske imperiet i Uavhengighetskrigen at Gud måtte være på amerikanernes side.

Helt siden da har amerikanerne vært nærmest religiøst overbevist om at USA skal vise vei til historiens ideologiske konklusjon: Kapitalistisk, republikansk demokrati. Når besteforeldrene våre hørte John F. Kennedy snakke om USAs misjon i Den kalde krigen, eller våre foreldre hørte Ronald Reagan snakke om USA som ”the shining city on a hill” og min gene­rasjon hørte George W. Bush, jr. snakke om USA som forkjemperen for Det gode, var ikke dette tom retorikk. De tror på dette budskapet. Å forstå dette selvbildet – hvor det kommer fra (Puritanerne på 1600-tallet, samt Grunnlovsfedrene på 1700-tallet), hvordan det har utviklet seg (”Manifest Destiny” på 1800-tallet var for eksempel en oppdatert versjon) og hvordan dette påvirket amerikanernes syn på resten av verden – er en viktig del av det å knekke den amerikanske koden.

Jeg ble deretter intervjuet av ABC Nyheter om dette med amerikansk eksepsjonalisme. Artikkelen skapte en «storm i kommentarfeltet» da mange hadde mye å si om disse amerikanerne. En person skrev at dette var da aldeles innlysende, og man trengte vel ikke doktorgrad for å vite slikt. Tydeligvis ikke, for i Norge er det lite penger til forskning på amerikansk politikk. Det er uvisst hvorfor det er slik. Jeg kan kun spekulere. Er det fordi vi tror vi allerede vet alt om USA og at det derfor er helt unødvendig for oss å skaffe oss kunnskap og kunnskapsmiljøer om amerikansk politikk?

I så fall er dette lettere ironisk, all den tid Norge og dets innbyggere lever på USAs sikkerhetsgaranti. På Blindern sa professorene i statsvitenskap ofte at FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk. Dette er riktig, men også feil. FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk fordi NATO  – og dermed USA  – er den organisasjonen som underbygger norsk sikkerhetspolitikk. FN er selvsagt viktig, men skal vi være ærlige med oss selv burde vi ha mot til å innse at vi siden 1945 har levd på USAs militære garanti.
USA er Europas beskytter – det sier de ofte nokså ubeskjedent selv – og også vestens leder. USA er FNs skaper og det landet som bestemte det meste av orga­nisasjonens design i planleggingsårene som førte frem til San Francisco-konferansen i 1945. Vi kan være brennende uenige i amerikansk utenrikspolitikk, men realiteten er at vi lever av den, vi også. Vi kan gjerne ønske at Europa blir en enhetlig og kapabel sikkerhetsaktør i framtiden, som forhåpentligvis kan bidra til en mer likeverdig vestlig allianse. Men dette er for øyeblikket et ønske, ikke en realitet. Som Kosovo i 1999 og Libya i dag viser oss, så er vi – enten vi snakker om Norge eller Europa – avhengig av amerikansk militærmakt for å gjennomføre våre utenrikspolitiske prosjekter rundt om i verden.

Så kan vi kanskje spørre oss: Hvorfor er vi alliert med USA i dag? Hva kjemper vi for, nå når Den kalde krigen er over? I følge vårt eget Utenriksdepartement kjemper vi for humanitære verdier. Vi skulle være en “humanitær supermakt”. Ser man nærmere på saken, er det klart at Norge kjemper for det samme som USA, men vi gjør det med ulike virkemidler. Dette gjør de fleste nordmenn på venstresiden til noe lignende politiske hyklere. Vi bruker USA som vår sikkerhetsgarantist slik at vi kan forbli ren og uskyldig som en humanitær, liberal, europeisk fredsnasjon.
Vi latterliggjør den amerikanske misjonstrangen – inspirert av eksepsjonalismen – som alltid skal fortelle alle andre hvordan gjøre ting. Men samtidig forteller vi andre land hvordan lage fred, akkurat som USA gjør, bare med penger heller enn med våpen. Norge har nemlig sin egen eksepsjonalisme, som stammer fra andre kilder enn den amerikanske, og som har sitt eget uttrykk i norsk politisk historie. Vi nekter å være medlem av Europa, og later som om vi ikke er medlem av USAs gjeng. Men det er vi altså, og det båndet stoler vi på at er der også i framtida.
Kan båndet brytes? Selvsagt  – fra USAs side. Norge er ikke spesielt viktig lenger etter Den kalde krigens slutt. Derimot er vi avhengig av USA. Så kanskje er det ikke så dumt å vite litt om dette landet vi trenger så voldsomt likevel.

Otto von Bismarck skal en gang ha sagt at “God has a special providence for fools, drunks, and the United States of America.” Framtidas maktkonfigurering i internasjonal politikk vil vise om han hadde rett, eller om USAs storhetstid snart er forbi. I så fall vil vi oppleve en verdensorden som kan variere fra litt ulik til den vi har kjent siden andre verdenskrig, til en radikalt annerledes orden som ikke lenger spiller på Vestens premisser. Amerikanske forskere varierer i sine prediksjoner. ”Realister” innen statsvitenskapen som John Mearsheimer argumenterer for sannsynlig militær konflikt mellom USA og Kina, skapt av uunngåelige mekanismer som opererer på det internasjonale plan mellom de to framtidige stormaktene. ”Liberale” statsvitere som G. John Ikenberry har klokkertro på at den amerikansk-vestlige ordenen vil overleve, fordi de mener dette er den normativt beste internasjonale ordenen. Dermed spår Ikenberry at Kina etter hvert vil finne sin plass innen denne ordenen og at en kinesisk maktøkning ikke vil føre til militær konflikt, men heller økt innflytelse i verdensorganisasjonene, hvor fredelig politisk samarbeid og økonomisk konkurranse utfolder seg.
Hvordan et land som ser på seg selv som eksep­sjonell og som lederen av den vestlige ordenen skal justere seg etter en ny maktbalanse, er uvisst. Overgangen kan bli ubehagelig ikke bare for USA, men også for USAs nærmeste allierte som Norge. Internasjonal politikk går dermed spennende tider i møte, og det blir bare viktigere å satse på forskning om internasjonal politikk. Ikke minst forblir det viktig å gi våre studenter muligheten til å oppleve en verden i forandring fra et personlig ståsted.
Jeg er derfor meget takknemlig for at Senator Fulbright startet et program som mange tiår senere gav ei Hammerfestjente muligheten til å få en fantastisk utdannelse ute på landsbygda i Virginia.

Les dette og andre bidrag på http://www.fulbrightalumni.no/

Copyright © 2011, Fulbrihgt. All rights reserved. Design & publisering: www.svovel.no

Blogg-o-rama

Da jeg flyttet tilbake til Norge etter 7 år i USA i fjor høst var der kun en blogg på norsk om amerikansk politikk, og det var konservative Monticello Society. Dette var jo for øvrig meget hjemmekoselig, siden jeg hadde tatt min master- og doktorgrad ved Thomas Jeffersons eget universitet, University of Virginia, som kan skues fra Jeffersons Monticello, hans hjem (vel, la oss kalle det et herskapshus med slavekvarter...) og nå ett av USAs større turistattraksjoner. Jefferson var jo som kjent en renessansemann og tegnet arkitekturen til sitt kjære universitetet, som nå er på UNESCOs bevaringsliste og en helt nydelig campus. For øvrig er det jo verdt å merke seg at det på Jeffersons gravstein står tre ting: at at han var forfatteren av Uavhengighetserklæringen, forfatteren av Virginias statutt for religiøs frihet samt far av Universitetet i Virginia. Dette syntes han var mer viktig enn at han hadde vært USAs tredje president.

But I digress. Så startet jeg min blogg, siden det syntes å være rom for en til, og samtidig startet Are Flaten sin blogg, viste det seg. På nyåret kom gutta (sorry Ingrid Lundestad, dere trenger flere kvinner!) på Senter for transatlantiske studier ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS) etter med sitt Fokus USA. Dette er en meget gledelig utvikling som forhåpentligvis kan føre til flere informerte debatter i norsk offentlighet om amerikansk politikk. I denne ånd linker jeg herved til Flatens intervju med meg om amerikansk eksepsjonalisme på sin blogg, samt hans siste innlegg om budsjettkampen hvor han er delvis uenig i min analyse.

Jo flere stemmer, jo bedre, så dette er moro!

Den siste debatten

Ok folkens. Den siste debatten handlet om utenrikspolitikk, som ikke er høyest på velgernes prioriteringsliste akkurat nå (eller i det hele tatt når det er presidentvalg, unntatt 2004). Det var likevel viktig at Obama gjorde det sterkt her, siden - som jeg har skrevet om før - dette er ett av hans sterkeste saksfelt (noe uvanlig hva gjelder demokratiske presidentkandidater). Likeså var det veldig viktig at Romney bestor "commander-in-chief-testen" som det så flåsete kalles. Dette betyr bare at han må oppholde seg ved siden av presidenten i 90 minutter uten å si noe dumt eller forårsake en internasjonal krise. (Så lavt er lista lagt, altså.)

Kort oppsummert: Obama kom som Mr. Stand-Up komediemann klar med en haug med skarpe one-liners, mens "moderate Mitt" møtte opp denne gangen. Obama var klar til å fortelle de amerikanske velgerne hvor uerfaren Romney er innen utenrikspolitikk, mens Romney denne gangen var mest opptatt av å være enig med Obama. Unntatt når han anklaget Obama for å svekke USA rundt om i verden, selvfølgelig.

Hvem gjorde det best?

Vel, Obama var god på det meste, egentlig, og han var ivrig etter å formidle det han ser som store utenrikspolitiske seire. Siden Romney lot være å angripe han på Libya, ble det heller ingen stor sak denne gangen (hans rådgivere må ha bestemt seg for at dette ikke er noen vinnersak likevel etter den forrige debatten). Romney var dog flink til å spille på amerikansk eksepsjonalisme, særlig da han sa til Obama (som en kritikk av at Obama har sagt USA har "diktert" til andre land hva de skal gjøre), "USA har ikke diktert til andre land, vi har frigjort andre land fra diktatorer". Den slo nok godt an på høyresiden.

Beste punchline: Når Obama kritiserte Romney for å ha sagt at Russland er USAs hovedfiende: "80-tallet ringte. De vil ha utenrikspolitikken sin tilbake."

Hvem vant: Obama, men Romney gjorde det han måtte gjøre - vise at han kan være en verdig statsmann og ikke si/gjøre noe pinlig på vegne av USA på verdensscenen.

Og for øvrig - det at Obama vant debatten betyr IKKE at han nå vinner valget. Min kollega Svein Melby sier nå at det ikke er usannsynlig at Romney vinner. På Twitter sier Svein at Obama for øyeblikket minner han om Bush 41 i 1992. Og det gikk jo som kjent ikke så bra.

Les også flere kommentarer fra andre USA-kjennere her.

Hva. skjer. nå. (Clinter'n tar konventet!)

Kveldens overraskelsesgjest var ingen overraskelse for dem som har fulgt med: Clint Eastwood inntok scenen etter en lang og personlig video-montasje om Romney og familien hans. Dette var konventets finale, og etter Eastwood var det kun Marco Rubio (nesten-visepresidentkandidat og framtidens GOP wonderboy) og Mitt Romney selv som skulle avslutte hele kalaset.

Vel, trolig hadde ingen sjekket Eastwoods "tale." Eller, tale er vel sjenerøst. Eastwood framførte det Politico kaller en "rambling speech" som involverte Eastwood snakkende med en tom stol - "invisible Obama". Dette er selvsagt allerede blitt en Twitter-profil (@invisibleObama. Ikke Eastwood, han er allerede på Twitter).

Og apropos Twitter, det var mange morsomme analyser å finne der. Kommenterte @DaddyFiles: "If Clint Eastwood insisted on talking to an inanimate object he could've just chatted with Mitt Romney."

Rart og lite sammenhengende var det (som Rachel Maddow stotrende og overrasket formidler her), men snart var det over, heldigvis for republikanerne.

Deretter var det Rubios tur, som fokuserte på sine foreldres cubanske bakgrunn, innrammet av en sterk dose nasjonalisme, jeg mener, amerikansk eksepsjonalisme. Analysene vil nok si at Rubio gjorde en meget god jobb, og jeg kan si at om ikke annet så fikk han oppmerksomheten bort fra Clint.

Det alle ventet på var selvsagt å se om Romney kunne klare og holde en inspirerende tale som kunne måle seg med Ryans visepresident-tale i går. Til manges overraskelse klarte Romney det (se talen her). Selv om Romney aldri kan unnslippe den han egentlig er (traust, rolig, gammeldags og lett merkelig) så hadde han øvd nok denne gangen til at talen satt som et skudd. Innholdet var lurt - det fokuserte på hans personlige bakgrunn (hele kvelden var et forsøk på å "menneskeliggjøre" Mitt) og inneholdt også en god del velformulert kritikk av Obama. Hans kanskje mest effektive setning var at mens demokratene ønsker å redistribuere velferd i dag, ønsker republikanerne å skape mer velferd for framtiden. Den setningen finner nok sin vei inn i en videoreklame relativt snart.

Alt i alt en vellykket kveld for repubikanerne, etter en ganske laber kveld i går.

Finansavisen har anmeldt boken min

Og det ser blant annet slik ut:

"Vår mening 
+ Gjør en god jobb i å forklare hvordan ideen om amerikansk eksepsjonalisme har påvirket verden.

-Detaljnivået, språket og fordypningen gjør at boken henvender seg mer til forskere enn til en bred, opplyst offentlighet." 

Journalist Anders Horntvedt skriver:

"Har du Hørt historien om radio- kommunikasjonen mellom canadierne og det amerikanske marinefartøyet?
Amerikanerne kommanderer cana- dierne til å endre kurs for å unngå kolli- sjon. Canadierne mener det er det ame- rikanske krigsskipet som bør bøye av.
Dette gjentar seg et par ganger før den amerikanske kapteinen har fått nok.
– Dette er USS Lincoln, det nest største skipet i USAs atlanterhavsflåte. Vi er eskortert av tre fregatter, tre krys- sere og flere støttefartøyer. Vi forlanger at du endrer kurs før vi blir tvunget til å gjøre noe drastisk.
– Du får bestemme selv. Dette er et fyr.
at amerikanerne er noe for seg selv er noe alle vet, og at de har vært den eneste supermakten i 25 år har ikke akkurat gjort dem mindre særegne.
To ferske bøker tar opp landets selv- bilde og stilling i den internasjonale orden.
Én av dem står Hilde Restad fra Bjørknes Høyskole for.
Galleriet av norske akademikere som er utgitt på anerkjente britiske og amerikanske forlag er eksklusivt, og hun er én av dem.
Restad har doktorgrad i amerikansk utenrikspolitikk, og boken hennes er basert på doktoravhandlingen. Der utfordrer hun det allment aksepterte innholdet i begrepet amerikansk ek- sepsjonalisme.
Som høyskolen uttrykker det: Enten anser amerikanere USA som det lovede land langt der borte, isolert fra resten av den gamle, korrupte verden, eller som et land med en misjonerende hensikt – nemlig å aktivt skulle redde resten av verden fra seg selv.
Restad argumenterer derimot for at amerikansk historie inneholder en nær sagt konstant utenrikspolitisk tradisjon hun kaller unilateral inter- nasjonalisme.

Hun påpeker blant annet den mot- sigelsen som ligger i at USA liksom skulle være isolasjonistisk fra starten av. Til tross for at tilstøtende terri- torium enten har tilhørt Frankrike, Storbritannia, Spania og Mexico eller indianere, klarte Washington å oppnå «the manifest destiny», kontroll fra kyst til kyst.
Til tross for et beskjedent sideantall, er det ingen lettlest, liten sak Restad har kommet med. Temaet kan kanskje interessere mange, men detaljnivået, språket og fordypningen gjør at boken henvender seg mer til forskere enn til en bred, opplyst offentlighet."

Takker Horntvedt for at han bekrefter at jeg har skrevet en bok myntet på et akademisk publikum, får jeg vel si!