Republikanernes landsmøte: Trumps hvitmannsklubb?

Jeg har skrevet en liten artikkel for NRK Ytring om republikanernes landsmøte som starter i morgen. Torsdag kveld kommer Donald Trump og Mike Pence til å akseptere Det republikanske partiets nominasjon som president- og visepresidentkandidat. Disse to karene er vel det eksakt motsatte av det republikanerne så for seg da de skrev "obduksjonsrapporten" etter Mitt Romneys tap i 2012. Les mer her: 

Amerikansk eksepsjonalisme og Donald Trump

Tidligere i vinter skrev jeg et laaaangt blogginnlegg om hvilken rolle amerikansk eksepsjonalisme spiller i amerikanske valg, med fokus på å forklare akkurat hva amerikansk eksepsjonalisme er og hvilken historisk rolle begrepet har spilt i amerikansk politikk. Innlegget ble publisert på en blogg London School of Economics driver om amerikansk politikk, før det deretter ble plukket opp av Newsweek. Denne uken fikk jeg et epost fra en high school lærer i New Jersey som skrev at hans elever hadde lest innlegget mitt i Newsweek og hadde diskutert amerikansk eksepsjonalisme. Han la ved elevenes papers, hvor de skal være enig eller uenig med min analyse. Dette er jo bare skikkelig moro (og ja - jeg skal lese alle artiklene til elevene og gi tilbakemelding). Siden innlegget har generert en del interesse er det nå oversatt til norsk. Værsågod.

"Donald Trumps slagord om å “gjøre Amerika storslått igjen” viser at ideen om den amerikanske eksepsjonalismen fortsatt er sterk.

Donald Trumps oppfordring til å “gjøre Amerika storslått igjen” er både en trussel og et løfte. Slagordet viser at Donald Trump har forstått hvor grunnleggende den amerikanske eksepsjonalismen er i amerikanske valgkamper. Hilde Restad gir her en oversikt over den historiske utvikling og rolle ideen om den amerikanske eksepsjonalismen har hatt i amerikansk politikk. Hun skriver at til tross for at mange antok at troen på amerikansk eksepsjonalisme døde ut både på 1970- og på 2000-tallet, så har denne ideen faktisk aldri gått helt bort – noe som er blitt bevist av hvordan konservative krefter har betvilt president Obamas uttalte tro på ideologien.


Ifølge den ledende republikanske presidentkandidaten, Donald Trump, så "er vi ikke et sterkt land lenger". Det er litt uklart hva Trump legger i dette utsagnet, men det kan virke som om han refererer til de angivelig dårlig sikrede landegrensene (mot Mexico, ikke Canada…) samt et angivelig tap av USAs status i verden. Løsningen på denne elendigheten er å stemme på Trump i presidentvalget, fordi "om jeg blir valgt som president kommer vi til å vinne så mye at dere vil bli lei av å vinne så mye". Med andre ord, om du vil at Amerika skal bli eksepsjonelt igjen, så må du definitivt stemme på Trump.

Dette er – eller var - jo urettferdig ovenfor Florida senator Marco Rubio, som var ment å skulle være presidentkandidaten som argumenterte for den amerikansk eksepsjonalismen i dette presidentvalget. Rubio, som åpenbart ikke har et klart grep om tidsånden, startet sin kampanje for presidentembetet med en tradisjonelt optimistisk, Ronald Reagan-aktig formulering av amerikansk eksepsjonalisme. Utenlandske observatører, mente Rubio, blir nok litt forvirret av det faktum at en sønn av en cubansk bartender kan stille som presidentkandidat. (Rubio kjenner åpenbart ikke til Nicolas Sarkozys familiebakgrunn, selv om Sarkozys far riktignok var en ungarsk aristokrat og ikke en bartender fra Cuba). Ifølge Rubio selv, ønsket han bare å betale tilbake sin gjeld til det han anser for å være det beste landet i verden. Rubio begynte sin kampanje med å snakke om ”Et nytt amerikansk århundre” (et spill på Lifes berømte artikkel om «the American Century» fra 1941), men i de siste ukene av 2015 endret han tonen radikalt. I takt med at Trumps ledelse på meningsmålingene fortsatte å stige, tok Rubios kampanje en negativ vending. Han advarte blant annet potensielle velgere om at et svekket Amerika vil bli angrepet av terroristene Obama hadde løslatt fra Guantánamo-fengselet på Cuba. Det var frykt, ikke håp, som skulle komme til å karakterisere valgkampen, og Rubio trakk seg som kandidat etter at han tapte sin egen hjemstat, Florida, den 15. mars."

Resten av dette innlegget kan du lese på Bjørknes Høyskoles egen blogg!

American exceptionalism and the U.S. election

I've written a piece for the London School of Economics' blog on U.S. politics, here is the intro:

"According to the Republican presidential frontrunner Donald Trump, “we’re not a strong country anymore.” It is a little unclear what Trump means by this, but it seems to be connected to purportedly leaky borders as well as a loss of American stature around the world. The solution to this malaise is electing Trump to the White House, because “we will have so much winning if I get elected, that you may get bored with winning.” In other words, if you want America to be exceptional again, definitely vote Trump.

This is all entirely unfair to Florida Senator Marco Rubio, who was supposed to be the candidate of American exceptionalism in this election cycle. Rubio, apparently not having read the times correctly, started his campaign for president with a traditional, optimistic Ronald Reagan-esque formulation of American exceptionalism. Foreign observers were probably confused, he offered, by the fact that the son of an immigrant bartender could run for president (apparently, Rubio is not familiar with Nicolas Sarkozy, although granted; Sarkozy’s father was a Hungarian aristocrat, not a Cuban bartender). But Rubio was simply trying to repay his debt to the greatest country on earth, he said. Rubio talked about a “new American century” for a while, but in the last weeks of 2015, he changed his tone dramatically. As Trump’s rise in the polls continued, Rubio’s brand of exceptionalism turned negative, warning potential voters of how a weakened America will be attacked by terrorists Obama has released from the prison at Guantanamo Bay, Cuba."

Read the rest here!

Dagens DC på Facebook og random thoughts

Må innrømme at jeg er mye flinkere til å oppdatere Dagens DC på Facebook, enn jeg er her på bloggen. Så lik Facebook-siden!

Ellers er det jo bare å bøye seg i støvet for Donald Trump, som vant New Hampshire med et brak. Bøyer meg i støvet for Bernie Sanders også, men mindre ironisk. New York Daily News sa det egentlig best (og det er ikke ofte):

Neste er Nevada og South Carolina. Virker litt som om media nesten godter seg over muligheten for at vi kommer til å se 2000-tilstander i South Carolina igjen, men det er vel med den forventing at Trump stiller i rollen som John McCain og en eller annen (Bush?) stiller som, eh, Bush.

Uansett, som Colbert sa det så treffende denne uka, i en fantastisk tale om New Hampshire, ingen så dette komme. Ingen. "Shut up!"

Ikke lenge igjen til Iowa nå...

Den 1. februar får vi svar på to spørsmål som mange USA-interesserte (både i og utenfor USA!) begynner å bli relativt desperate etter svar på.

For det første: Vil alle de som møter opp på Donald Trumps store 'rallies' faktisk møte opp i på valgmøtene rundt om i Iowa? Han har jo godt oppmøte og gode meningsmålingstall, men det er ikke nødvendigvis nok til å vinne et nominasjonsvalg. Med andre ord, er det slik at Trumps tilhengere er faktiske velgere, eller er de bare nysgjerrige forbipasserende?

For det andre: Hvor alvorlig er Bernie Sanders' utfordring til Hillary Clinton? Hans meningsmålingstall har bare økt og økt i Iowa i det siste, en delstat  'alle' var sikre på at Clinton skulle vinne med god margin. Dersom Clinton bare vinner knepent, og Sanders deretter vinner New Hampshire den 9. februar (som man forventer), blir jo nyheten plutselig ikke at Clinton vant det første nominasjonsvalget, men heller at Sanders gjør det bedre enn forventet. Det handler jo gjerne like så mye om forventninger og 'momentum' som om hvem som teknisk sett vinner ettersom nominasjonsvåren utspiller seg, så her må Clinton passe seg.

I et valgår hvor ekspertene gang på gang tar feil, blir det faktisk skikkelig spennende å se hva som er fakta og hva som er fiksjon når februar endelig kommer. Da kan det være at en rekke kandidater - og valganalytikere - får seg en skikkelig nesestyver i et år fullt av nesestyvere.

Dette blir spennende.

Realisme vs. konstruktivisme i amerikansk utenrikspolitikk

INTERNASJONAL POLITIKK

Årgang 73 | Nr. 3 | 2015 | 456–460 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ts/ip
ANMELDELSER

American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World
Hilde Eliassen Restad
London & New York: Routledge 2015

Anmeldt av Svein Melby
Cand.polit., seniorforsker, Institutt for forsvarsstudier svein.melby@ifs.mil.no

"Innenfor fagmiljøet har det lenge vært et dominerende syn at USAs utenrikspolitiske orientering har gjennomløpt ulike historiske faser. Således er det vanlig å hevde at USA fra starten som uavhengig stat og frem til slutten av 1800-tallet førte en tilnærmet isolasjonistisk utenrikspolitikk, etterfulgt av en kort imperialistisk periode og deltakelse i første verdenskrig, for deretter på ny å vende tilbake til den isolasjonistiske tradisjon. Ifølge denne dominerende skoleretning fant det store linjeskiftet vekk fra isolasjonismen først sted under, og ikke minst, i etterdønningene av annen verdenskrig. Det var nå USA for fullt tok steget ut i verdenspolitikken og ble den dominerende internasjonale aktør. Ofte betegnes denne nye utenrikspolitiske kursen som allianseorientering eller den multilaterale fase, en orientering som siden i hovedsak har preget USAs internasjonale atferd og som har plassert landet som hovedansvarlig for det man definerer som den liberale institusjonelle verdensorden.
I sin ytterst tankeprovoserende bok går Hilde Eliassen Restad til angrep på denne faglige konvensjonelle visdom. I stedet hevder hun at USA helt fra starten og frem til i dag, med små nyanser, har anlagt den samme utenrikspolitiske orientering, nemlig det hun betegner som en unilateral internasjonalistkurs. Restad bygger sin analyse på den forutsetning at nasjonal identitet og særpreg har en helt avgjørende innvirkning, både på forståelsen av egen rolle og på hvordan man betrakter internasjonale utfordringer. Den nasjonale identiteten og rolleforståelse blir derfor også avgjørende for formuleringen av landets utenrikspolitiske hovedkurs. Ifølge Restad har amerikansk eksepsjonalisme alltid vært bestemmende for USAs nasjonale identitet. Og denne alltid eksisterende eksepsjonalisme blir dermed også helt styrende for USAs utenrikspolitiske kursvalg. Dette har vært tilfellet i hele USAs eksistens, og ifølge Restad er det ingenting som tyder på at dette forhold vil endre seg i tiden fremover.

Og det er således i den amerikanske eksepsjonalismen man finner hovedforklaringen til at USAs utenrikspolitikk alltid har vært preget av en unilateral internasjonalistkurs.
Restad starter sin bok med en utførlig gjennomgang av hva som ligger i begrepet amerikansk eksepsjonalisme, som hun hevder består av tre hovedkomponenter. For det første at USA er en helt spesiell idébasert stat som er distinkt forskjellig, særlig i forhold til de tradisjonelle europeiske stormaktene; videre at USA har en forpliktelse til å spille en unik rolle i verden; og for det tredje at USA er unntatt fra de historiske maktpolitiske svingninger. Alt dette inngår således i den amerikanske nasjonale identitet og gjør at USA ikke bare er forpliktet til aktiv involvering i verdenspolitikken, men at dette også må skje på USAs egne premisser. Med andre ord en nasjonal identitet som nærmest forutsetter det Restad betegner som en unilateral internasjonalistkurs.
Allerede i sin forståelse av eksepsjonalismens utenrikspolitiske implikasjoner, anlegger Restad en vurdering som skiller seg prinsipielt fra klassisk tenkning. I de fleste studier har det vært vanlig å si at eksepsjonalismen har gitt opphav til en innebygd ambivalens i amerikansk utenrikspolitikk der landet historisk har slitt mellom et ønske om en aktiv, nesten misjonerende vilje til engasjement og et tilsvarende innebygd ønske om å holde seg på avstand fra verdenspolitikkens korrumperende virkelighet – begge deler som to hovedretninger i synet på hvordan USAs republikanske verdigrunnlag best skal kunne ivaretas. Restad hevder på sin side at denne todelingen, og den påfølgende utenrikspolitiske ambivalens, ikke er i samsvar med den politikk USA faktisk har ført, og at den dessuten virker analytisk tilslørende. Eksepsjonalismen er ifølge forfatteren en enhetlig størrelse, og det er som sådan den også må håndteres analytisk.
Hoveddelen i Restads bok består så i en kritisk gjennomgang av USAs utenrikspolitiske historie, en gjennomgang som arter seg som en grundig og veldokumentert argumentasjon for hennes utgangshypotese om forekomsten av en unilateral internasjonalistorientering. Dette gjelder spesielt hennes overbevisende tilbakevisning av den gjengse påstand om isolasjonisme. Dette bygger ifølge Restad på en myte, og en lettvint omgang av hva som bør legges i en definisjon av isolasjonisme. Her har hun også få problemer med å vise at USA i hele sin tid som stat har hatt et aktivt forhold til omverdenen – helt fra tidlig allianse med Frankrike via Monroe- doktrinen, territoriell ekspansjon og omfattende økonomisk samkvem med ulike deler av verden. Og alt dette skjer gjennom en politikk som sikter på å gi USA maksimal handlefrihet og dermed helt i tråd med eksepsjonalismens føringer. Ikke minst viser Restad at den mye omtalte debatt om USAs medlemskap i Folkeforbundet ikke var preget av noen generell negativ innstilling til å involvere seg i verdenspolitikken, men at medlem- skap ble hindret ved at et tilstrekkelig stort mindretall i Senatet anså at visse av Folkeforbundets paragrafer ville være i strid med behovet for amerikansk unilateral opptreden.

Restad nøyer seg imidlertid ikke med å si at en unilateral internasjonalistkurs dominerte amerikansk utenrikspolitikk fra 1776 og frem til andre verdenskrig. Hun hevder også at det påståtte veiskille i USAs verdensrolle som fant sted på 1940-tallet også er overdrevet, og at det i beste fall var snakk om en viss nyansering av den gamle unilaterale hovedkurs. Restad avviser selvsagt ikke det forhold at USA gjennom 1940-årene aktivt bidrar til å bygge opp et omfattende internasjonalt institusjonsnettverk der landet selv inntar en lederrolle, og at USA etablerer et militært fredstidsnær- vær både i Europa og i Asia.
Likevel hevder hun at dette ikke innebar noen amerikansk tilslutning til noen genuin multilateralisme. Det hele artet seg mer som et institusjonelt opplegg rundt amerikansk utenrikspolitisk hegemoni."

...Og resten får dere lese i Internasjonal Politikk! (Det er nå den kritiske biten av anmeldelsen kommer, ha ha. Men jeg er egentlig enig i det Svein skriver, selv når han er uenig med meg. Slik er det inni en akademikers hode - vi er uenige også med oss selv.) For de som leser resten, vil dere se at Svein - som er en "realist" når det kommer til internasjonal politisk teori, har innvendinger mot min konstruktivistiske teoretiske tilnærming. Dette er en veldig viktig debatt, og det er bra at vi er uenige. Kjedelig hvis de få som forsker på USA i Norge er enig i alt, tenker jeg.

Tusen takk til Svein Melby som tok seg tid til å skrive denne anmeldelsen. Det å lese andres bøker og så å skrive en gjennomtenkt anmeldelse er tidkrevende, og kommer på toppen av den høye bunken med andre skrivejobber man har som forsker. Man gjør det gjerne på en søndags ettermiddag, og man får definitivt ikke betalt for det. Takk, Svein!

Sinte hvite menns mann

Donald Trump er et resultat av den mørke siden av Det republikanske partiets valgstrategi. De har skapt ham, og må derfor ta ansvar for å fjerne ham.

Da Donald Trump 16. juni i år annonserte at han stilte som Det republikanske partiets presidentkandidat, var det veldig få – om noen – politiske journalister eller valganalytikere som hadde noen som helst tro på at dette kom til å vare. Ei heller var eliten i partiet så veldig bekymret. Donald Trump var en ny Herman Cain eller Michele Bachmann – altså en som ville sjarmere ytre høyre i partiet en stund, før deretter å forsvinne fra nominasjonskampen lenge før alvoret satte inn. Men Trump – til tross for en rekke verbale blundere som ellers ville skakkjørt enhver politisk kampanje – varer og rekker. Det republikanske etablissementet er tvunget til å se på at en oransje elefant i glasshus ødelegger alt det de hadde planlagt for 2016.

Hvordan kunne dette skje? Det ubehagelige svaret er at det ikke er noe uvanlig med Donald Trump. Eller, hans væremåte, utseende og personlighet er jo selvsagt en historie for seg selv. Men det politiske fenomenet Trump representerer finner vi igjen og igjen i amerikansk politisk historie. Populisme handler om å forsvare folket fra eliten. Der de korrupte politikerne i Washington, D.C. fyller egne lommer og for lengst har glemt mannen i gata, skal Folkets Forsvarer – altså denne gang Donald Trump – redde stumpene av Den Sunne Fornuften til fordel for Den Jevne Amerikaner.

Bakgrunnsvariabelen for det vi ser i amerikansk politikk i dag er at Det republikanske partiet ikke holder tritt med den demografiske endringen i USA. Der USA blir mer mangfoldig, blir Det republikanske partiet hvitere og hvitere. Samtidig er partiet blitt fanebæreren for det reaksjonære. Partiet har slått mynt på den fryktbaserte reaksjonen hvite velgere har til USAs demografiske endringer. Dette kommer i tillegg til de økonomiske endringene i kjølevannet av finanskrisen som har rammet hvite arbeiderklassemenn hardt. Det er i dag en betydelig og betydningsfull velgergruppe i partiet som er redde for at ”meksikanerne tar jobbene” fra dem og at” muslimene skal ta over USA med Sharia-lover”. Det som karakteriserer Trump-velgere, viser meningsmålinger, er nemlig innvandringsmotstand.

Slikt sett befinner Trump seg i en god, gammel amerikansk populistisk politisk tradisjon. Denne høyrepopulismen i Det republikanske partiet kan sies å ha startet i 1963, da Det demokratiske partiet bestemte seg for å bli partiet for borgerrettigheter og president John F. Kennedy holdt en tv-sendt tale om likestilling mellom hvite og svarte. Der denne populismen i det 20. århundret i all hovedsak handlet om motstand mot desegregering og rettigheter for svarte amerikanere har det i det 21. århundre utviklet seg til en frykt for et stadig mer mangfoldig USA (eller som Ann Coulter kaller det, ”the browning of America”). Den røde tråden er at ”det hvite Amerika” – og da særlig hvite, protestantiske menn – stadig føler seg truet på en eller annen måte.

Trump ser ut til å ha blitt maskoten til en høyrepopulistisk bevegelse i USA som hovedsakelig består av hvite, gjerne menn, gjerne arbeiderklasse-velgere. Disse velgerne føler seg truet, og de er sinte. Vi så dette raseriet i Tea Party-bevegelsen i 2010, en bevegelse som kombinerte den liberale skepsisen mot staten (motstanden mot helsereformen) med en frykt for den første svarte presidenten. Siden 11. september, 2001 har muslimer overtatt den rollen svarte amerikanere tradisjonelt har hatt som ”de andre” i det hvite amerikanske selvbildet. Siden terroranslaget har hatkriminalitet mot muslimer (eller folk som angripere tror er muslimer) økt drastisk. Den hysterisk glade reaksjonen Trumps tilhengere viste da han kunngjorde at USA må stenge grensen for muslimer, tyder på at det er mange velgere som er ekstatiske over at det nå – tydeligvis – er greit å være rasistisk igjen, sånn helt åpent og ærlig. Eller som en Trump-velger sa til CNN, ”Han sier det jeg tenker!”

Det at det er usannsynlig at Trump blir den republikanske presidentkandidaten, og enda mer usannsynlig at han skulle vinne om han ble det er nesten uviktig nå. Vi er forbi den perioden der Trump var et utskudd som ble ledd ut av den politiske eliten. Trumps støtte i meningsmålingene har økt jevnlig siden i sommer, og de faller ikke en gang midlertidig når Trump sier noe rasistisk eller sexistisk.

Trump er et resultat av en velgerstrategi som Det republikanske partiet har brukt siden 1972, da Richard Nixon tok i bruk den såkalte ”southern strategy” for å lokke hvite sørstatsvelgere som var i mot borgerrettighetsbevegelsen inn i folden. Siden da har ”country club” eliten og rurale, reaksjonære sørstatshvite vært på samme lag. Men det var aldri meningen at røkla skulle skvise ut eliten. Partiets rasistiske hundefløyte-strategi har nå manifestert seg som en oransje trompet som sier høyt det man bare skulle hinte om. Dersom eliten i partiet ikke er komfortabel med det, er det opp til dem å ta et oppgjør med Trump så raskt som mulig.

Publisert i Dagens Næringsliv 16. desember, 2015.