Sinte hvite menns mann

Donald Trump er et resultat av den mørke siden av Det republikanske partiets valgstrategi. De har skapt ham, og må derfor ta ansvar for å fjerne ham.

Da Donald Trump 16. juni i år annonserte at han stilte som Det republikanske partiets presidentkandidat, var det veldig få – om noen – politiske journalister eller valganalytikere som hadde noen som helst tro på at dette kom til å vare. Ei heller var eliten i partiet så veldig bekymret. Donald Trump var en ny Herman Cain eller Michele Bachmann – altså en som ville sjarmere ytre høyre i partiet en stund, før deretter å forsvinne fra nominasjonskampen lenge før alvoret satte inn. Men Trump – til tross for en rekke verbale blundere som ellers ville skakkjørt enhver politisk kampanje – varer og rekker. Det republikanske etablissementet er tvunget til å se på at en oransje elefant i glasshus ødelegger alt det de hadde planlagt for 2016.

Hvordan kunne dette skje? Det ubehagelige svaret er at det ikke er noe uvanlig med Donald Trump. Eller, hans væremåte, utseende og personlighet er jo selvsagt en historie for seg selv. Men det politiske fenomenet Trump representerer finner vi igjen og igjen i amerikansk politisk historie. Populisme handler om å forsvare folket fra eliten. Der de korrupte politikerne i Washington, D.C. fyller egne lommer og for lengst har glemt mannen i gata, skal Folkets Forsvarer – altså denne gang Donald Trump – redde stumpene av Den Sunne Fornuften til fordel for Den Jevne Amerikaner.

Bakgrunnsvariabelen for det vi ser i amerikansk politikk i dag er at Det republikanske partiet ikke holder tritt med den demografiske endringen i USA. Der USA blir mer mangfoldig, blir Det republikanske partiet hvitere og hvitere. Samtidig er partiet blitt fanebæreren for det reaksjonære. Partiet har slått mynt på den fryktbaserte reaksjonen hvite velgere har til USAs demografiske endringer. Dette kommer i tillegg til de økonomiske endringene i kjølevannet av finanskrisen som har rammet hvite arbeiderklassemenn hardt. Det er i dag en betydelig og betydningsfull velgergruppe i partiet som er redde for at ”meksikanerne tar jobbene” fra dem og at” muslimene skal ta over USA med Sharia-lover”. Det som karakteriserer Trump-velgere, viser meningsmålinger, er nemlig innvandringsmotstand.

Slikt sett befinner Trump seg i en god, gammel amerikansk populistisk politisk tradisjon. Denne høyrepopulismen i Det republikanske partiet kan sies å ha startet i 1963, da Det demokratiske partiet bestemte seg for å bli partiet for borgerrettigheter og president John F. Kennedy holdt en tv-sendt tale om likestilling mellom hvite og svarte. Der denne populismen i det 20. århundret i all hovedsak handlet om motstand mot desegregering og rettigheter for svarte amerikanere har det i det 21. århundre utviklet seg til en frykt for et stadig mer mangfoldig USA (eller som Ann Coulter kaller det, ”the browning of America”). Den røde tråden er at ”det hvite Amerika” – og da særlig hvite, protestantiske menn – stadig føler seg truet på en eller annen måte.

Trump ser ut til å ha blitt maskoten til en høyrepopulistisk bevegelse i USA som hovedsakelig består av hvite, gjerne menn, gjerne arbeiderklasse-velgere. Disse velgerne føler seg truet, og de er sinte. Vi så dette raseriet i Tea Party-bevegelsen i 2010, en bevegelse som kombinerte den liberale skepsisen mot staten (motstanden mot helsereformen) med en frykt for den første svarte presidenten. Siden 11. september, 2001 har muslimer overtatt den rollen svarte amerikanere tradisjonelt har hatt som ”de andre” i det hvite amerikanske selvbildet. Siden terroranslaget har hatkriminalitet mot muslimer (eller folk som angripere tror er muslimer) økt drastisk. Den hysterisk glade reaksjonen Trumps tilhengere viste da han kunngjorde at USA må stenge grensen for muslimer, tyder på at det er mange velgere som er ekstatiske over at det nå – tydeligvis – er greit å være rasistisk igjen, sånn helt åpent og ærlig. Eller som en Trump-velger sa til CNN, ”Han sier det jeg tenker!”

Det at det er usannsynlig at Trump blir den republikanske presidentkandidaten, og enda mer usannsynlig at han skulle vinne om han ble det er nesten uviktig nå. Vi er forbi den perioden der Trump var et utskudd som ble ledd ut av den politiske eliten. Trumps støtte i meningsmålingene har økt jevnlig siden i sommer, og de faller ikke en gang midlertidig når Trump sier noe rasistisk eller sexistisk.

Trump er et resultat av en velgerstrategi som Det republikanske partiet har brukt siden 1972, da Richard Nixon tok i bruk den såkalte ”southern strategy” for å lokke hvite sørstatsvelgere som var i mot borgerrettighetsbevegelsen inn i folden. Siden da har ”country club” eliten og rurale, reaksjonære sørstatshvite vært på samme lag. Men det var aldri meningen at røkla skulle skvise ut eliten. Partiets rasistiske hundefløyte-strategi har nå manifestert seg som en oransje trompet som sier høyt det man bare skulle hinte om. Dersom eliten i partiet ikke er komfortabel med det, er det opp til dem å ta et oppgjør med Trump så raskt som mulig.

Publisert i Dagens Næringsliv 16. desember, 2015.

Hvorfor republikanerne ikke appellerer til kvinnelige velgere

Det kan man skrive langt og mye om. Se f.eks. her. Men i nattens debatt gav Mike Huckabee oss en liten smakebit på hvorfor:

Fra Washington Post:
"[Huckabee's] memorable moment was a joke that sounded like it belonged in another era. When asked about Federal Reserve Chair Janet Yellen, Huckabee responded: “Well, my wife’s name’s Janet. When you say Janet yellin’, I’m very familiar with what you mean.” And Republicans wonder why they lose women by double digits… "

Blurgh.

Den første demokratiske debatten

Det å ha en nyfødt i huset betyr at man plutselig ikke trenger vekkerklokka for å se en debatt midt på natta, fordi man *allerede er oppe*. Sukk. Vel, poden holdt seg lydig stille gjennom hele den første demokratiske debatten, så dette lover jo godt for resten av valgkampen.

Debatten var, for det første, forfriskende normal. Relativt kredible kandidater (nei, jeg inkluderer ikke Lincoln Chafee i den kategorien...) svarte på relativt gode, substantive spørsmål med svar som ikke inkluderte personangrep på hverandre. Det var nesten...forfriskende. Debattens høydepunkt var vel når Bernie Sanders (igjen) nektet å angripe Hillary Clinton på epost-skandalen, men heller nærmest ropte ut at han er drittlei av å høre om disse epostene (video). Det er jo ikke nødvendigvis en vinnende strategi, dersom han ønsker å faktisk vinne nominasjonen (Obama måtte jo angripe Clintons person i 2008 for å vinne tilhengere).

CNNs Anderson Cooper var flink, i den forstand at han spurte gode spørsmål som var ment å få frem policy-orienterte svar, ikke lage bikkjeslagsmål på scenen. Det er jo ironisk at den forrige CNN-debatten (til republikanerne) var ledet av Jake Tapper, som i kraft av å være programleder for CNNs søndagsshow "State of the Union" (som da konkurrerer med de andre etablerte politiske søndagsshowene som NBCs "Meet the Press", ABCs "This Week" og CBSs "Face the Nation") vel er CNNs fremste journalist når det kommer til amerikansk politikk, som var en dårligere debatt enn Coopers.

Men hvem vant debatten? Det kommer an på øyet som ser. Huffington Post utnevner - ikke overraskende - Sanders til vinner, mens Chris Cillizza mener Clinton gjorde det best. Clinton viste seg definitivt fra sin bedre side i kveld. Hun var generelt avslappet men også selvsikker, en vinnende kombinasjon for henne. Heller enn den defensiv og kalkulerende kandidaten var det den tidligere utenriksministeren som er sikker på seg selv og sin erfaring som møtte opp.

Som en sa på Twitter: den rådgiveren som har argumentert for at Clinton burde begrense antall debatter hun er med i står nå i fare for å miste jobben.

Cracking the Glass Ceiling: Om Hillary Clinton, kjønnsdynamikk og amerikanske presidentvalg

Forrige fredag holdt jeg et seminar på PRIO her i Oslo om Hillary Clinton, "gender" og amerikanske presidentvalg. Det var skikkelig moro, med stort oppmøte og veldig mange engasjerte spørsmål fra salen. PRIO ba meg deretter oppsummerer presentasjonen min i et blogginnlegg, og det har jeg gjort her.


Første del lyder således:

In a now legendary 2008 Saturday Night Live skit, comedians Amy Poehler and Tina Fey opened the show by imitating Republican vice presidential candidate Sarah Palin and unsuccessful Democratic contender for the nomination Hillary Clinton, respectively. The skit could have been a harmless imitation game, with Fey and Poehler simply doing their brilliant impressions of each candidate’s personalities. Instead, it was an extended comment by two female comedians on what they saw as the unacceptable sexism in the 2008 campaign. As Fey wrote in her memoirs Bossypants:

This sketch easily could have been a dumb catfight between two female candidates. What Seth [Meyers] and Amy [Poehler] wrote, however, was two women speaking out together against sexism in the campaign.... you all watched a sketch about feminism and you didn’t even realize it because of all the jokes. [...] Suckers! (2012: 216-17)

That the 2008 presidential cycle was “rife with overt [gender] bias,” as political scientist Jennifer Lawless has written should not be a controversial claim. (2009: 71) If you think it is, then I invite you to have a look at this rather shocking compilation of TV clips that the Women’s Media Center made in 2008. The compilation shows established TV news anchors focusing on Hillary Clinton’s clothes, hair and style rather than on her position on the issues.

---

[1] Which is incorrect, as there have been several women that have run for the presidency. Clinton’s candidacy was seen as historic, however, because of its perceived viability relative to her predecessors’.  (Blakemore, 2015)

Debatt (om debatt)

Neste torsdag er 2016s første presidentdebatt. Bare at det er 2015, og ingen av deltakerne er valgt som presidentkandidat. Det er altså en nominasjonsdebatt som skal gå av stabelen, eller, for å være mer spesifikk: to nominasjonsdebatter. FOX News skal arrangere en debatt mellom de 10 republikanske kandidatene som rangerer høyest (les: minst lavt) i de nasjonale meningsmålingene som målt frem til tirsdag kl. 17. Denne debatten skal avholdes i primetime (kl. 21 på østkysten).

Før dette, tidligere på dagen og ikke i primetime (kl. 17), skal FOX News avholde debatten for B-laget, altså de resterende kandidatene som ikke når opp i meningsmålingene. Klikk på linken over for å se den nåværende fordelingen mellom disse to debattene. Eller se her for Real Clear Politics sin oversikt over alle meningsmålinger (nasjonale og delstater). Her er for øvrig oversikten over de 9 debattene den republikanske nasjonalkomitéen har godkjent.

Det er mye debatt om debatten. Det kanskje mest kontroversielle er spørsmålet om hvorfor FOX News bestemte seg for å bruke nasjonale meningsmålinger? Det er mange (særlig politiske rådgivere affiliert med B-laget) som mener dette bare er tull. De Håpefulle bedriver jo for det meste valgkamp i de delstatene som har de første nominasjonsvalgene - altså Iowa (1. februar - som faktisk er skikkelig sent sammenlignet med hva det har vært de siste presidentvalgene), New Hampshire (9. februar), Sør-Carolina (20. februar) og Nevada (23. februar). Disse meningsmålingene er nok mer informative enn generelle, nasjonale meningsmålinger som på dette tidspunktet antakelig måler mest "name-ID" (det om man har hørt om en person i det hele tatt) enn hvor mye man faktisk liker en kandidat og er enig i hans/hennes politikk.

Uansett kan man vel være enig i at det allerede med 10 deltakere i en debatt kommer til å bli mer utestemme og avbrytelser, enn substansiell policy-debatt. Sånn sett kan kanskje den tidligere debatten med færre deltakere bli mer informativ.

For en annerledes og mer lavmælt diskusjon er det bare å slå på radioen i morgen, lørdag, kl. 11. Da skal jeg være med i Urix på lørdag der jeg og tidligere USA-korrespondent Jørn Hoel Larsen snakker om presidentdebatter igjennom historien.

For øvrig anbefaler jeg som vanlig min tidligere professor Larry Sabatos "Crystal Ball" nettside, som har mye god valganalyse. Her er en fersk artikkel om nominasjonsdebatter siden 1948.

And now this

I forrige uke var det frist for presidentkandidatene å offentliggjøre pengeinnsamlingsallene sine. Ikke uventet var det Jeb Bush sin Super PAC "Right to Rise" som vant overlegent (se her for oversikten). Hans Super PAC har alene klart å samle inn over 100 millioner dollar, mer enn noen annen kandidat tilsammen.

Hillary Clinton har til gjengjeld samlet inn ca. 70 millioner dollar. Mesteparten av dette var faktisk direkte donasjoner til hennes kampanje (som er regulert av valgkampfinansieringslover og ikke kan overskride 2700 dollar per donor), mens kun ca. 20 millioner dollar var samlet inn av ulike Super PACs. Dette ligner på det Obama klarte i 2007 og er i direkte motsetning til Bush.

Men, det var jo ingen overraskelse at Bush og Clinton ville samle inn masse penger. Så la oss heller ta en titt på denne fantastiske videoen som er lagt ut på YouTube. Den kontrasterer Bernie Sanders og hans kamp mot økonomisk ulikhet med Hillary Clintons vaklende politiske standpunkter opp igjennom årene. Måten videoen er laget på reflekterer Bernies "straight talk" stil og appellerer helt sikkert til de yngre velgerne til venstre i Det demokratiske partiet som (igjen) ikke lar seg begeistre av Clinton. Takk til Thor Steinhovden i Agenda som tipset meg om denne videoen!

Å studere i USA

Den amerikanske ambassaden har tatt en prat med meg om hvordan mine studieår i USA var, selvsagt med det ønske at flere nordmenn skal søke seg dit. Det målet støtter jeg fullt ut, da høyere utdanning i USA er i verdensklasse og ikke minst bidrar til mer kulturell forståelse mellom to meget ulike kulturer. Jo, faktisk, uansett hva dere tror etter å ha sett på amerikanske TV-serier: vi forstår oss ikke på USA. Man må faktisk dra dit, og da gjerne ikke til NYC, men til helt andre plasser. Og bli der. Til det ikke lenger er behagelig.

Intervjuet kan leses her.

I tillegg anbefaler jeg igjen Eirik Torsvolls gjesteinnlegg her på bloggen om hvordan søke seg til universiteter i USA. Eirik klarte det med glans, og er nå ferdig med mastergraden sin ved Tufts University. Ett av de viktigste tipsene er å starte tidlig. Dersom du ønsker å dra til USA høsten 2017 er det faktisk NÅ du må starte. Les og lær!