Å blogge eller ikke blogge - bli med på Facebook!

Hei dere, som jo er ganske åpenbart så er jeg ikke flink til å oppdatere bloggen jevnlig. Det er mye man skal rekke i livet - forskning, undervisning, mann, sønn, og media-henvendelser om USA. (Dette er det jeg bruker dagene på, egentlig. Og litt trening. Og vin...)

Ofte blir det slik at det jeg heller bruker tiden på å skrive en kronikk eller snakke med journalister på telefon enn å skrive på bloggen. Det jeg derimot er mye flinkere til er å drive Dagens DCs Facebookside. Her linker jeg til kule saker, morsomme videoer, interessante podcaster og skriver egne betraktninger.

Så - frem til jeg får bestemt meg for hva jeg vil med bloggen, anbefaler jeg at du følger Facebooksiden!

H.E.R.

Kampen om USAs sjel

Sinte hvite menn med Ku Klux Klan- og Nazi-symboler har marsjert med brannlykter i Charlottesville, Virginia, tilsynelatende for å protestere mot fjerningen av en statue av Sørstatsgeneralen Robert E. Lee. Dagen før dagen hadde de også en pilegrimsferd til Thomas Jeffersons statue på Universitetet i Virginia, dets grunnlegger. Dette er trist, men ikke overraskende. Hvit makt-bevegelsen i USA er nemlig mye mer enn kun en bevegelse, det er en av ideene USAs grunnleggelse var tuftet på, og som også Jefferson stod for.

Jeg har tilfeldigvis min master- og doktorgrad i statsvitenskap fra University of Virginia, og bodde i Charlottesville i 7 år. Jeg lærte mye av det. Jefferson var slaveeier, og universitetets nydelige campus – som er på UNESCOs liste over verdensarvsteder -  ble bygd av slaver. Jeg bodde i en studenthybel som hadde en umerket slavegrav ved siden av seg. Jeg gikk ofte forbi gravlunden for de som hadde kjempet for Konføderasjonen i borgerkrigen, som ligger på universitetsområdet. Gravlunden opprettholdes av United Daughters of the Confederacy den dag i dag. En time unna ligger Richmond, Virginias delstatshovedstad og hovedstaden til Konføderasjonen. Der kjørte jeg i min Buick LeSabre’97 ned ‘Monument Avenue’ hvor statuer av Konføderasjonshelter som General Robert E. Lee, Konføderasjonspresident Jefferson Davis og Thomas ‘Stonewall’ Jackson står på rekke og rad.

Gravlunden har med borgerkrigen å gjøre. Monumentene har det ikke. Med det mener jeg at de ikke ble satt opp i dens forbindelse. Konføderasjonsminnesmerkene ble faktisk i hovedsak satt opp i to historiske perioder: på starten av det 20. århundret og på 1950- og 1960-tallet. Dette var en del av den hvite motstanden mot det at ikke-hvite amerikanere skulle oppnå samme status og rettigheter som hvite. Konføderasjonsstatuer som den av General Lee i Charlottesville ble oppført i 1924 som en del av Jim Crow-æraens forsøk på å kue den svarte lokalbefolkningen. Konføderasjonsflagget som Guvernør Nikki Haley av Sør Carolina tok ned i 2015 ble reist i 1961.

1961.

På et valgkampmøte i Arizona tirsdag sa Trump, “They’re trying to take away our culture. They’re trying to take away our history.” Han påstod videre at “These things [monumentene] have been there for 150 years, for a hundred years.” Dette stemmer altså ikke særlig godt.

Kampen om den hvite (mannlige) amerikanerens posisjon i det amerikanske samfunnet har vært pågående siden USAs opprinnelse. Her har både svarte amerikanere og innvandrere vært en trussel. Ku Klux Klan gjenoppstod i 1915 (etter å ha blitt utradert av President og tidligere Nordstatsgeneral Ulysses Grant 1870) og var på 1920-tallet meget bekymret over katolske og jødiske innvandrere. Ikke-hvit innvandring og ikke-hvite amerikanere truet USAs hvite identitet og makten til den hvite mann. Her var Klanen helt på linje med amerikansk politikk, i og med at innvandringsloven av 1924 etablerte nasjonale kvoter som skulle begrense innvandring fra andre steder enn nord-vest Europa, og som forbød innvandring fra Asia. Motstanden mot et multikulturelt samfunn var sterk, og kulminerte på 1950- og 1960-tallet i motstanden mot borgerrettighetsbevegelsen, kalt «massive resistance» av pro-segregeringspolitikeren Harry Byrd i Virginia.

Det er verdt å nevne at alle suksessfulle tredjepartikandidater i amerikanske presidentvalg mellom 1948 og 1968 handlet om motstand mot borgerrettigheter for svarte. Dixiecratene i 1948 ledet av Strom Thurmond, Byrd i 1960 og ikke minst George Wallace (guvernøren av Alabama) i 1968 var alle sørstatsdemokrater som gjorde motstand mot sitt partis stadig mer borgerrettighetsvennlige partipolitikk.  

Men hvit makt-bevegelsen tapte. De tapte borgerrettighetskampen og de tapte innvandringskampen. I 1965 vedtok Kongressen en ny innvandringslov som skulle reversere rasediskrimineringen som lå til grunn for innvandringsloven av 1924. Siden da har USA opplevd ikke-hvit innvandring i relativt stor skala, og USA antas nå å ikke lenger ville være et land med en hvit majoritet innen 2055.

Når det i 2017 igjen dukker opp hvite amerikanere med brannlykter som roper «You will not replace us!» mens de fronter Nazistiske og Ku Klux Klan-symboler, så handler ikke dette om borgerkrigen. Det handler – nå, som før – om høyst dagsaktuell politikk, nemlig at hvite amerikanere yter voldelig motstand mot det ikke-hvite USA. De sinte hvite mennene i Charlottesville har rett i at USA er i ferd med å endre seg, og at den hvite mann ikke lenger har samme posisjon som han hadde frem til 1960-tallet. Dette er noe av bakteppet for Donald Trumps suksess i 2015-2016, en suksess som ikke kan forstås uten at man tar med tidligere perioder med «massive resistance» mot et likestilt og likeverdig amerikansk samfunn.

President Trumps svar på tragedien i Charlottesville var ikke overraskende at det var legitimt å være bekymret over denne iveren etter å ta ned Konføderasjonsstatuer. På en pressekonferanse etter Charlottesville utfordret Trump media: Hva med for eksempel Jefferson, er han nestemann? Trump gikk som vanlig glipp av en mulighet til å føre en opplysende samtale om USAs komplekse væren, en kompleksitet som på mange måter Jefferson eksemplifiserte. USA er både Opplysningstidens Jefferson som skrev Uavhengighetserklæringen, forsvarte religiøs frihet og menneskers iboende rettigheter. USA er også slaveeieren Jefferson, som fikk seks barn med sin slaverinne Sally Hemings (uten at Jeffersons hvite familie anerkjente dette før noen få år siden). USA er det beste og det verste i oss, en drakamp mellom ’the better angels of our nature’ som Abraham Lincoln sa, og våre verste instinkter om rase, hierarki og nasjonalisme.

Det pågår nå igjen en drakamp om USA sjel. Igjen er borgerrettigheter og innvandring stridens kjerne. Det nye er at USAs president ser ut til å være mer Jefferson Davis enn Abraham Lincoln.

[Kronikk publisert i VG 24. august.]

Hvilken utenrikspolitisk tradisjon representerer Donald Trump?

Amerikanske velgere går sjelden til urnene med utenrikspolitikk fremst i tankene, like lite som amerikanske presidentkandidater stiller til valg fordi de er interesserte i internasjonal politikk. «It would be the irony of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs», sa Woodrow Wilson etter at han hadde blitt valgt som president i 1912 (Brands 2004: 503). Men presidenter får ikke velge hvilken verden de møter, og Wilson måtte som kjent ikke bare lose USA gjennom første verdenskrig, men endte også opp som Folkeforbundets store forkjemper. Wilson, som hadde skrevet sin statsvitenskapelige avhandling om Kongressen (for øvrig den eneste presidenten noen sinne med doktorgrad), møtte en ironisk skjebne da hans ettermæle til slutt ble torpedert av Senatet som nektet å ratifisere Versailles-traktaten i 1919.

Fra og med januar 2017 er det President Donald J. Trump som skal representere og forsvare USAs og dets alliertes posisjon i verden. Like lite som man visste hva som ventet USA bare noen få år etter presidentvalget i 1912, kan vi ikke si med sikkerhet hva som vil møte en President Trump de neste fire årene. Det ser likevel ut til å være relativ enighet om at Vesten er inne i en ustabil periode hvor den gamle, liberale verdensordenen som USA satte opp mellom 1941-1949 vil bli testet (Jones, Wright et. al. 2014). Det man kanskje ikke helt hadde tenkt seg var at en av de største stresstestene vil komme fra USA selv.

Jeg vil i denne artikkelen argumentere for at det er mulig å skjelne to ulike utenrikspolitiske perspektiver fra Trump og hans nærmeste rådgivere, inkludert visepresident Mike Pence. Kun ett av disse to innebærer en grunnleggende utfordring av USAs dominerende utenrikspolitiske tradisjon siden 1945, men til gjengjeld tilhører dette perspektivet Trump selv. Trump har tatt til orde for det jeg kaller en proteksjonistisk-nasjonalistisk utenrikspolitikk siden juni 2015 da han stilte til valg i den Republikanske nominasjonskampen. I kontrast til dette har Pence og ikke minst Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver, generalløytnant Michael Flynn, Sr. tatt til orde for en ekstrem utgave av utenrikspolitikken George W. Bush fremmet i sin første presidentperiode, som utgjør en slags sivilisasjonskrig mot islam[1] Det er viktig å påpeke at det vanligvis ikke er av særlig betydning hva en visepresident mener om hverken innenriks- eller utenrikspolitikk. I noen tilfeller har dette dog vært av avgjørende betydning, som vi for eksempel så i 2001-2005 med visepresident Dick Cheneys betydelige påvirkning på Bush sitt syn på USAs «grand strategy» etter 11. september, 2001 (Saunders u.å.). Jeg vil først ta for meg Trumps utenrikspolitiske perspektiv, deretter det utenrikspolitiske perspektiv som jeg mener Pence og Flynn representerer.


Les resten hos Internasjonal Politikk (som har åpen tilgang og er gratis!).

---

[1] Her er det viktig å påpeke at Bush-administrasjonen aldri utpekte islam som fiende, men alltid var påpasselig med å skille islamske terrorister fra islam som religion. Det er derimot mitt argument at den første Bush-administrasjonens krig mot terror ble utviklet ut i fra et verdenssyn som sammenfalt med/var basert på Samuel Huntingtons teori om siviliasjonskræsj. Krigen mot terror ble betydelig modifisert og moderert i Bush sin andre presidentperiode (se Restad 2012). Prominente sivilisasjonskrigere som Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og assisterende forsvarsminister Paul Wolfowitz ble satt på sidelinjen (Cheney) eller sparket (Rumsfeld og Wolfowitz) til fordel for mer tradisjonelle konservative som Condoleezza Rice, som ble utnevnt til utenriksminister i andre periode, og Stephen Hadley, som fikk Rices tidligere stilling som nasjonal sikkerhetsrådgiver.

Donald Trump tror ikke på amerikansk eksepsjonalisme

Jeg er med i den første utgaven av et nytt digitalt tidsskrift om amerikansk politikk og idehistorie som heter Starting Points journal, hvor jeg skriver om Trump og amerikansk eksepsjonalisme. Det virker nemlig på meg som om Trump ikke helt er på nett med den ideologiske definisjonen av konseptet (som hans parti jo er besatt av), og at han heller er opptatt av USAs relative materielle verdi i verden.


"Since World War II, U.S. foreign policy has been operating under the assumption that the world needs U.S. leadership not just because of American military might, or because of the dollar, but also because of American ideals. This foreign policy tradition and its justification in American exceptionalism is opposed by the new American president.


In February 1941, owner of Life Magazine Henry Luce argued in the pages of his own publication that the United States should replace Great Britain as the world leader and rule the world through American principles. In fact, Luce argued, the world was about to enter the “American century” – if only the United States would accept its international responsibility. Luce was in the short term arguing for U.S. entry into the Second World War, but in the long term arguing for a liberal world order. The United States and its western allies set up that order in the waning years of the war. This order, and the prominent role the United States plays in it, has been a cornerstone of U.S. grand strategy since 1945. Twenty-four years short of the completion of the “American Century,” however, the United States finds itself lead by Donald Trump, who has explicitly rejected support for this world order. What now for the United States in the world?"


Les resten her!

Det amerikanske presidentvalget: Hvordan det foregår og hvordan det gikk

Jeg har skrevet for NUPIs "Hvor hender det" serie om valget i USA. "Hvor hender det" er ment som en ressurs for lærere, studenter, elever etc. som trenger en innføring i politiske hendelser og institusjoner. Forhåpentligvis bidrar denne artikkelen til noe oppklaring i både et forvirrende valgsystem samt et forvirrende valg...

Postmortem

Presidentvalget i 2016 er i ferd med å bli sementert i vår felles hukommelse som et unikt veivalg i amerikansk historie hvor alle ekspertene tok feil og en ny æra starter 20. januar 2017. Men det er ikke slik, som mange ser ut til å tro, at valget i 2016 er et valg der alle tok grundig feil og alt vi trodde vi visste er blitt motbevist. Det meste vi visste før valget har vist seg å stemme, mens et par viktige ting har vist seg ikke å stemme. Jeg ønsker å påpeke to etablerte sannheter om amerikanske presidentvalg som viste seg å stemme, og to antakelser som viste seg å være feil: 1) Den etablerte sannheten om at partitilhørighet er viktigere enn andre identiteter (som for eksempel kjønn) ble til de grader bekreftet i år. Likevel er det ikke slik at Clinton gjorde det dårlig blant kvinnelige velgere - hun vant faktisk flere hvite kvinnelige velgere med høyere utdannelse enn gjorde Barack Obama i 2012, og hun ble den første Demokratiske kandidaten på tyve år som vant stemmene til gifte kvinnelige velgere (med 2 prosentpoeng). 2) Antakelsen om at de demografiske endringene går i Demokratenes favør var også korrekt. Men dette slo ut nasjonalt heller enn i valgmannskollegiet. De nasjonale meningsmålingene var for det meste riktige innenfor feilmarginen – Hillary Clinton ledet (noen ganger mer, noen ganger mindre) nesten hele tiden og vant til slutt flest nasjonale stemmer. I viktige vippestater som Colorado, Virginia og Nevada vant Clinton med god margin på grunn av det man har sagt en god del år nå, nemlig at den demografiske endringen (med en stadig større andel velgere med latinamerikansk og asiatisk bakgrunn) går i Demokratenes favør. Vi så også at Clinton tapte mindre enn forventet i delstater som undergår store demografiske endringer, som Texas og Georgia. Altså er vi i ferd med å se en grunnleggende endring i hvilke stater som er vippestater.

Så til to antakelser som viste seg å være ukorrekt: 3) At det ikke fantes mange nok hvite velgere uten høyere utdannelse til å kansellere ut de andre velgerne i USAs velgermasse. Dette er for så vidt riktig - men det fantes nok hvite velgere uten høyere utdannelse i Michigan, Wisconsin og Pennsylvania til å vinne valget for Trump. Mange meningsmålinger i viktige vippestater var ikke riktige før valget, og dette var antakeligvis fordi de undervurderte viktigheten av hvite velgere uten høyere utdannelse. I det som skulle være Clintons «blå brannvegg» i Rustbeltet, altså Wisconsin, Pennsylvania og Michigan, tapte hun med knapp margin selv om meningsmålingene før valgdagen for det meste viste at hun hadde en mer eller mindre trygg ledelse. Til syvende og sist var det dette som avgjorde valget. Her hadde meningsmålingsinstituttene antakeligvis ikke inkludert nok hvite velgere uten høyere utdanning i sine utvalg, og dermed undervurdert Trumps støtte blant folk. I den omkalfatringen som vi så i årets vippestatskart, er det altså mulig at vi i neste presidentvalg vil se at delstater med et flertall hvite velgere uten høyere utdanning vil bli mer pålitelige Republikanske delstater (for eksempel Iowa og Michigan) mens delstater med høyere andel nyere innvandringsgrupper er i ferd med å bli mer pålitelige Demokratiske stater (for eksempel Colorado og Nevada). Altså er det ikke slik at man plutselig burde ignorere USAs demografiske endringer når man forbereder seg til neste presidentvalg i 2020, og det er altid slik at man må være påpasselig med hvilke meningsmålingsinstitutter man stoler på (selv om det i år var meget respekterte organisasjoner som tok feil). Selv var jeg til tider ganske så sikker på at det ikke fantes nok hvite velgere som ville stemme på Donald Trump. Tatt i betraktning at han hadde snakket særdeles ufordelaktig om latinoer, muslimer, og ikke minst kvinner, så antok jeg at det ikke var nok amerikanske velgere som ville stemme på en slik person. Mine ni år tilbrakt i USA gjorde meg kjent med et folk som ikke liker uhøflig, respektløst språk og som ser etter presidentkandidater de kan identifisere seg med og også respektere. Jeg trodde rett og slett ikke det var nok velgere som gjennom sin stemmegivning ville indirekte godta de mange diskriminerende uttalelsene til Trump. Og jeg hadde rett - nasjonalt sett. Men med hensyn til valgmannsystemet tok jeg grundig feil. Spørsmålet – som jeg ikke har noe klart svar på enda – er om det er slik at de fleste som stemte på Trump faktisk stemte for kandidaten Trump, eller imot kandidaten Clinton/det bestående/eliten/Washington DC.  Her viser i alle fall meningsmålinger gjort på valgdagen samt i etterkant at Trump er meget upopulær samt at mange mener han ikke er kvalifisert til å være president (også velgere som stemte på han sier dette). 4) Antakelsen om at den såkalte Obama-koalisjonen ville møte opp også for Hillary Clinton viste seg å være feil. Hundretusener av Obama-velgere ble hjemme i Rustbeltet den 8.november.

Til syvende og sist blir konklusjonen ikke at Donald Trump vant valget, da Clinton per dags dato har vunnet flere stemmer enn noen amerikansk presidentkandidat i amerikansk historie (i absolutte tall) bortsett fra Barack Obama i 2008. Jeg mener konklusjonen må bli at Hillary Clinton tapte knapt i tre viktige vippestater, og at dette var en kombinasjon av hennes egen feil og Trumps fortjeneste ved å fokusere på hvite arbeiderklassevelgere og deres antipati mot frihandel/globalisering og såkalt politisk korrekthet. På grunn av dette kompliserte bildet er det vanskeligere enn man kanskje skulle tro å trekke konkret lærdom av valget.

Hvilken podcast om amerikansk politikk er best?

Columbia Journalism Review har en fin oversikt over gode podcaster å høre på for de av dere som trenger daglige lytteropplevelser fra den amerikanske valgkampen. Her er det noen av mine favoritter - som Mike Murphys Radio Free GOP - og noen jeg ikke visste om.

Men de har glemt noen også! For de av oss som er statsvitere men er opptatt av historie, så vil jeg anbefale Past Punditry, som drives av flinke historikere ("the podcast where hindsight becomes foresight") og ikke minst den interessante BackStory with the American History Guys hvor tre flinke historikere ved University of Virginia snakker om hvert sitt århundre (greit å ta for seg amerikansk historie hvor man bare har tre århundre man skal dekke, da..).

Donald Trump and American exceptionalism

Re-upping a blog post I wrote for the London School of Economics on this election cycle and the meaning and significance of American exceptionalism for presidential politics:


In his calls to “Make America great again” Donald Trump is making both a threat and a promise. What it signifies more fundamentally, however, is that Donald Trump understands how important American exceptionalism is in US electoral politics. Hilde Restad gives an overview of the history and role of the idea of American exceptionalism in US politics. She writes that despite concerns over its end during the 1970s and 2000s, American exceptionalism never really went away, something which was proven by conservatives’ doubts about President Obama’s stated belief in the ideology. 

According to the Republican presidential frontrunner Donald Trump, “we’re not a strong country anymore.” It is a little unclear what Trump means by this, but it seems to be connected to purportedly leaky borders as well as a loss of American stature around the world. The solution to this malaise is electing Trump to the White House, because “we will have so much winning if I get elected, that you may get bored with winning.” In other words, if you want America to be exceptional again, definitely vote Trump.

This is all entirely unfair to Florida Senator Marco Rubio, who was supposed to be the candidate of American exceptionalism in this election cycle. Rubio, apparently not having read the times correctly, started his campaign for president with a traditional, optimistic Ronald Reagan-esque formulation of American exceptionalism. Foreign observers were probably confused, he offered, by the fact that the son of an immigrant bartender could run for president (apparently, Rubio is not familiar with Nicolas Sarkozy, although granted; Sarkozy’s father was a Hungarian aristocrat, not a Cuban bartender). But Rubio was simply trying to repay his debt to the greatest country on earth, he said. Rubio talked about a “new American century” for a while, but in the last weeks of 2015, he changed his tone dramatically. As Trump’s rise in the polls continued, Rubio’s brand of exceptionalism turned negative, warning potential voters of how a weakened America will be attacked by terrorists Obama has released from the prison at Guantanamo Bay, Cuba.

So, what is American exceptionalism?

Well, you should go to the actual blog post I wrote over at LSE to find out!

Ken Rudin exposed!

So, I can confirm to all the political junkies out there that Ken Rudin, host of my favorite podcast "The Political Junkie," is just as funny and sweet in real life as he is on his podcast. I had the nerd moment of my life this week when I was invited on his show as a guest, and it was just as much fun as I had hoped. I had to cut short my anniversary dinner with my husband and stay *concentrated* after a few glasses of wine, but all in all, I think I did ok. Well - you be the judge. Here is the link to the show (I am on approximately 20 minutes in)!

Cracking the Glass Ceiling: Hillary Rodham Clinton and U.S. Presidential Politics

So last fall I conducted a seminar at the Peace Research Institute Oslo (PRIO) about Clinton, running for president, and gender bias. You can actually watch a video of my presentation here. (Yes, I was pretty pregnant when I did this.) First, full disclosure: I am not an expert in gender and politics. But, since I was invited to speak about Hillary Clinton by their gender research group, and I am interested in how female politicians are treated in the media and by fellow politicians, I figured let's do this.


I wrote a long blog post for them in preparation for the seminar, where I focused on the incredibly sexist 2008 election cycle. You can read the whole thing here. What's ironic is that because Donald Trump at that point (August last year) was not being taken all that seriously yet, I was hopeful that the 2016 cycle would be an improvement, gender bias-wise. This was based on the stick-to-the-facts campaign being run by Clinton's main opponent, Bernie Sanders, who refused to comment on her hair, clothes, or body (as opposed to many, many incidents in 2007-2008).


Yeah, so that was a YUGE mistake. YUGE.

Hvordan velges egentlig presidenten, del II

Hva innebærer det føderale systemet?

Dette var et av den amerikanske grunnlovens mange kompromisser, ment som den gylne middelvei mellom det å la Kongressen velge presidenten og det å overlate denne viktige oppgaven til de upålitelige massene. Det var nemlig en del grunnlovsfedre som ikke helt stolte på de upålitelige massene (det sier seg jo selv, de er jo upålitelig) en intuisjon som for øvrig virker meget forutsigende hva gjelder årets valg. Uansett. Dette kompromisset gjør jo at visse delstater er viktigere enn andre i denne prosessen, men kanskje ikke på den måten man skulle trodd. Mens California, som er en meget stor delstat, altså avgir hele 55 valgmenn, avgir lille Iowa kun seks valgmenn. For å vinne presidentvalget må en kandidat få tildelt 270 valgmenn, av totalt 538. Dermed skulle man tro at California er viktigere enn Iowa. Men det er den på en måte ikke.

Partidelstatene endrer ikke parti

Mange delstater er solide partidelstater. California stemmer demokratisk, mens Texas, med sine 38 valgmenn, stemmer republikansk. Dette endrer seg ikke (i hvert fall ikke i år, selv om man skal være forsiktig med å gjengi såkalt «konvensjonell visdom» i et valgår der all konvensjonell visdom om det amerikanske presidentvalget er snudd på hodet). Dermed kommer hverken Trump eller Clinton til å bruke mye tid eller penger i disse delstatene. (Igjen, la meg bare få understreke at dette er et uvanlig år og at jeg så absolutt ikke vet hva Trump planlegger til høsten. Kanskje tilbringer han hele høsten i Texas. Kanskje kommer Texas til å endelig bli en egen nasjon. Hva vet jeg.)


Resten kan du lese på Bjørknes Høyskoles egen blogg!

Hvordan velges presidenten i USA?

...sånn egentlig?  Del I:

Valgkamp

Donald Trump sier mange rare ting («jeg kan ord, jeg kan de beste ordene») og Hillary Clinton er visstnok en lystløgner, morder og verst av alt; ei gammel dame . Vi har sikkert alle venner på Facebook som har vært ihuga BernieBros, eller en onkel fra distriktet som er skikkelig overbevist om at Trump kommer til å #MakeAmericaGreatAgain. Selv er jeg definitivt skyldig i å dele en haug med artikler på Facebook (sorry, «venner») og tvitrer jevnlig om valget. Min unnskyldning er at jeg jo faktisk forsker på amerikansk politikk og det å holde meg jevnlig oppdatert er en del av jobben min. Heldigvis også er det en hobby jeg har, så her overlapper fritid og jobb heftig.

Hvordan forstå hva som skjer?

Men nok om meg. Hvordan skal de som er interessert men kanskje ikke kan så mye om amerikansk politikk egentlig forstå hva som skjer? Hvordan se forbi mediestøyen og gjøre seg opp en mening om hva som er viktig og hva som er irrelevant?For eksempel er det alltid mye fokus på de nasjonale meningsmålingene og det såkalte «horserace» – om Trump eller Clinton leder veddeløpet. Hver gang Trump for eksempel leder over Clinton i en meningsmåling slås det stort opp (også gjerne her hjemme i norsk media) og alle får panikk (med mindre du er han onkelen i distriktet med #MakeAmericaGreatAgain caps på hodet).

Resten kan leses på Bjørknes Høyskoles egen blogg her!

Republikanernes landsmøte: Trumps hvitmannsklubb?

Jeg har skrevet en liten artikkel for NRK Ytring om republikanernes landsmøte som starter i morgen. Torsdag kveld kommer Donald Trump og Mike Pence til å akseptere Det republikanske partiets nominasjon som president- og visepresidentkandidat. Disse to karene er vel det eksakt motsatte av det republikanerne så for seg da de skrev "obduksjonsrapporten" etter Mitt Romneys tap i 2012. Les mer her: 

Amerikansk eksepsjonalisme og Donald Trump

Tidligere i vinter skrev jeg et laaaangt blogginnlegg om hvilken rolle amerikansk eksepsjonalisme spiller i amerikanske valg, med fokus på å forklare akkurat hva amerikansk eksepsjonalisme er og hvilken historisk rolle begrepet har spilt i amerikansk politikk. Innlegget ble publisert på en blogg London School of Economics driver om amerikansk politikk, før det deretter ble plukket opp av Newsweek. Denne uken fikk jeg et epost fra en high school lærer i New Jersey som skrev at hans elever hadde lest innlegget mitt i Newsweek og hadde diskutert amerikansk eksepsjonalisme. Han la ved elevenes papers, hvor de skal være enig eller uenig med min analyse. Dette er jo bare skikkelig moro (og ja - jeg skal lese alle artiklene til elevene og gi tilbakemelding). Siden innlegget har generert en del interesse er det nå oversatt til norsk. Værsågod.

"Donald Trumps slagord om å “gjøre Amerika storslått igjen” viser at ideen om den amerikanske eksepsjonalismen fortsatt er sterk.

Donald Trumps oppfordring til å “gjøre Amerika storslått igjen” er både en trussel og et løfte. Slagordet viser at Donald Trump har forstått hvor grunnleggende den amerikanske eksepsjonalismen er i amerikanske valgkamper. Hilde Restad gir her en oversikt over den historiske utvikling og rolle ideen om den amerikanske eksepsjonalismen har hatt i amerikansk politikk. Hun skriver at til tross for at mange antok at troen på amerikansk eksepsjonalisme døde ut både på 1970- og på 2000-tallet, så har denne ideen faktisk aldri gått helt bort – noe som er blitt bevist av hvordan konservative krefter har betvilt president Obamas uttalte tro på ideologien.


Ifølge den ledende republikanske presidentkandidaten, Donald Trump, så "er vi ikke et sterkt land lenger". Det er litt uklart hva Trump legger i dette utsagnet, men det kan virke som om han refererer til de angivelig dårlig sikrede landegrensene (mot Mexico, ikke Canada…) samt et angivelig tap av USAs status i verden. Løsningen på denne elendigheten er å stemme på Trump i presidentvalget, fordi "om jeg blir valgt som president kommer vi til å vinne så mye at dere vil bli lei av å vinne så mye". Med andre ord, om du vil at Amerika skal bli eksepsjonelt igjen, så må du definitivt stemme på Trump.

Dette er – eller var - jo urettferdig ovenfor Florida senator Marco Rubio, som var ment å skulle være presidentkandidaten som argumenterte for den amerikansk eksepsjonalismen i dette presidentvalget. Rubio, som åpenbart ikke har et klart grep om tidsånden, startet sin kampanje for presidentembetet med en tradisjonelt optimistisk, Ronald Reagan-aktig formulering av amerikansk eksepsjonalisme. Utenlandske observatører, mente Rubio, blir nok litt forvirret av det faktum at en sønn av en cubansk bartender kan stille som presidentkandidat. (Rubio kjenner åpenbart ikke til Nicolas Sarkozys familiebakgrunn, selv om Sarkozys far riktignok var en ungarsk aristokrat og ikke en bartender fra Cuba). Ifølge Rubio selv, ønsket han bare å betale tilbake sin gjeld til det han anser for å være det beste landet i verden. Rubio begynte sin kampanje med å snakke om ”Et nytt amerikansk århundre” (et spill på Lifes berømte artikkel om «the American Century» fra 1941), men i de siste ukene av 2015 endret han tonen radikalt. I takt med at Trumps ledelse på meningsmålingene fortsatte å stige, tok Rubios kampanje en negativ vending. Han advarte blant annet potensielle velgere om at et svekket Amerika vil bli angrepet av terroristene Obama hadde løslatt fra Guantánamo-fengselet på Cuba. Det var frykt, ikke håp, som skulle komme til å karakterisere valgkampen, og Rubio trakk seg som kandidat etter at han tapte sin egen hjemstat, Florida, den 15. mars."

Resten av dette innlegget kan du lese på Bjørknes Høyskoles egen blogg!

American exceptionalism and the U.S. election

I've written a piece for the London School of Economics' blog on U.S. politics, here is the intro:

"According to the Republican presidential frontrunner Donald Trump, “we’re not a strong country anymore.” It is a little unclear what Trump means by this, but it seems to be connected to purportedly leaky borders as well as a loss of American stature around the world. The solution to this malaise is electing Trump to the White House, because “we will have so much winning if I get elected, that you may get bored with winning.” In other words, if you want America to be exceptional again, definitely vote Trump.

This is all entirely unfair to Florida Senator Marco Rubio, who was supposed to be the candidate of American exceptionalism in this election cycle. Rubio, apparently not having read the times correctly, started his campaign for president with a traditional, optimistic Ronald Reagan-esque formulation of American exceptionalism. Foreign observers were probably confused, he offered, by the fact that the son of an immigrant bartender could run for president (apparently, Rubio is not familiar with Nicolas Sarkozy, although granted; Sarkozy’s father was a Hungarian aristocrat, not a Cuban bartender). But Rubio was simply trying to repay his debt to the greatest country on earth, he said. Rubio talked about a “new American century” for a while, but in the last weeks of 2015, he changed his tone dramatically. As Trump’s rise in the polls continued, Rubio’s brand of exceptionalism turned negative, warning potential voters of how a weakened America will be attacked by terrorists Obama has released from the prison at Guantanamo Bay, Cuba."

Read the rest here!

Dagens DC på Facebook og random thoughts

Må innrømme at jeg er mye flinkere til å oppdatere Dagens DC på Facebook, enn jeg er her på bloggen. Så lik Facebook-siden!

Ellers er det jo bare å bøye seg i støvet for Donald Trump, som vant New Hampshire med et brak. Bøyer meg i støvet for Bernie Sanders også, men mindre ironisk. New York Daily News sa det egentlig best (og det er ikke ofte):

Neste er Nevada og South Carolina. Virker litt som om media nesten godter seg over muligheten for at vi kommer til å se 2000-tilstander i South Carolina igjen, men det er vel med den forventing at Trump stiller i rollen som John McCain og en eller annen (Bush?) stiller som, eh, Bush.

Uansett, som Colbert sa det så treffende denne uka, i en fantastisk tale om New Hampshire, ingen så dette komme. Ingen. "Shut up!"

Ikke lenge igjen til Iowa nå...

Den 1. februar får vi svar på to spørsmål som mange USA-interesserte (både i og utenfor USA!) begynner å bli relativt desperate etter svar på.

For det første: Vil alle de som møter opp på Donald Trumps store 'rallies' faktisk møte opp i på valgmøtene rundt om i Iowa? Han har jo godt oppmøte og gode meningsmålingstall, men det er ikke nødvendigvis nok til å vinne et nominasjonsvalg. Med andre ord, er det slik at Trumps tilhengere er faktiske velgere, eller er de bare nysgjerrige forbipasserende?

For det andre: Hvor alvorlig er Bernie Sanders' utfordring til Hillary Clinton? Hans meningsmålingstall har bare økt og økt i Iowa i det siste, en delstat  'alle' var sikre på at Clinton skulle vinne med god margin. Dersom Clinton bare vinner knepent, og Sanders deretter vinner New Hampshire den 9. februar (som man forventer), blir jo nyheten plutselig ikke at Clinton vant det første nominasjonsvalget, men heller at Sanders gjør det bedre enn forventet. Det handler jo gjerne like så mye om forventninger og 'momentum' som om hvem som teknisk sett vinner ettersom nominasjonsvåren utspiller seg, så her må Clinton passe seg.

I et valgår hvor ekspertene gang på gang tar feil, blir det faktisk skikkelig spennende å se hva som er fakta og hva som er fiksjon når februar endelig kommer. Da kan det være at en rekke kandidater - og valganalytikere - får seg en skikkelig nesestyver i et år fullt av nesestyvere.

Dette blir spennende.

Realisme vs. konstruktivisme i amerikansk utenrikspolitikk

INTERNASJONAL POLITIKK

Årgang 73 | Nr. 3 | 2015 | 456–460 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ts/ip
ANMELDELSER

American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World
Hilde Eliassen Restad
London & New York: Routledge 2015

Anmeldt av Svein Melby
Cand.polit., seniorforsker, Institutt for forsvarsstudier svein.melby@ifs.mil.no

"Innenfor fagmiljøet har det lenge vært et dominerende syn at USAs utenrikspolitiske orientering har gjennomløpt ulike historiske faser. Således er det vanlig å hevde at USA fra starten som uavhengig stat og frem til slutten av 1800-tallet førte en tilnærmet isolasjonistisk utenrikspolitikk, etterfulgt av en kort imperialistisk periode og deltakelse i første verdenskrig, for deretter på ny å vende tilbake til den isolasjonistiske tradisjon. Ifølge denne dominerende skoleretning fant det store linjeskiftet vekk fra isolasjonismen først sted under, og ikke minst, i etterdønningene av annen verdenskrig. Det var nå USA for fullt tok steget ut i verdenspolitikken og ble den dominerende internasjonale aktør. Ofte betegnes denne nye utenrikspolitiske kursen som allianseorientering eller den multilaterale fase, en orientering som siden i hovedsak har preget USAs internasjonale atferd og som har plassert landet som hovedansvarlig for det man definerer som den liberale institusjonelle verdensorden.
I sin ytterst tankeprovoserende bok går Hilde Eliassen Restad til angrep på denne faglige konvensjonelle visdom. I stedet hevder hun at USA helt fra starten og frem til i dag, med små nyanser, har anlagt den samme utenrikspolitiske orientering, nemlig det hun betegner som en unilateral internasjonalistkurs. Restad bygger sin analyse på den forutsetning at nasjonal identitet og særpreg har en helt avgjørende innvirkning, både på forståelsen av egen rolle og på hvordan man betrakter internasjonale utfordringer. Den nasjonale identiteten og rolleforståelse blir derfor også avgjørende for formuleringen av landets utenrikspolitiske hovedkurs. Ifølge Restad har amerikansk eksepsjonalisme alltid vært bestemmende for USAs nasjonale identitet. Og denne alltid eksisterende eksepsjonalisme blir dermed også helt styrende for USAs utenrikspolitiske kursvalg. Dette har vært tilfellet i hele USAs eksistens, og ifølge Restad er det ingenting som tyder på at dette forhold vil endre seg i tiden fremover.

Og det er således i den amerikanske eksepsjonalismen man finner hovedforklaringen til at USAs utenrikspolitikk alltid har vært preget av en unilateral internasjonalistkurs.
Restad starter sin bok med en utførlig gjennomgang av hva som ligger i begrepet amerikansk eksepsjonalisme, som hun hevder består av tre hovedkomponenter. For det første at USA er en helt spesiell idébasert stat som er distinkt forskjellig, særlig i forhold til de tradisjonelle europeiske stormaktene; videre at USA har en forpliktelse til å spille en unik rolle i verden; og for det tredje at USA er unntatt fra de historiske maktpolitiske svingninger. Alt dette inngår således i den amerikanske nasjonale identitet og gjør at USA ikke bare er forpliktet til aktiv involvering i verdenspolitikken, men at dette også må skje på USAs egne premisser. Med andre ord en nasjonal identitet som nærmest forutsetter det Restad betegner som en unilateral internasjonalistkurs.
Allerede i sin forståelse av eksepsjonalismens utenrikspolitiske implikasjoner, anlegger Restad en vurdering som skiller seg prinsipielt fra klassisk tenkning. I de fleste studier har det vært vanlig å si at eksepsjonalismen har gitt opphav til en innebygd ambivalens i amerikansk utenrikspolitikk der landet historisk har slitt mellom et ønske om en aktiv, nesten misjonerende vilje til engasjement og et tilsvarende innebygd ønske om å holde seg på avstand fra verdenspolitikkens korrumperende virkelighet – begge deler som to hovedretninger i synet på hvordan USAs republikanske verdigrunnlag best skal kunne ivaretas. Restad hevder på sin side at denne todelingen, og den påfølgende utenrikspolitiske ambivalens, ikke er i samsvar med den politikk USA faktisk har ført, og at den dessuten virker analytisk tilslørende. Eksepsjonalismen er ifølge forfatteren en enhetlig størrelse, og det er som sådan den også må håndteres analytisk.
Hoveddelen i Restads bok består så i en kritisk gjennomgang av USAs utenrikspolitiske historie, en gjennomgang som arter seg som en grundig og veldokumentert argumentasjon for hennes utgangshypotese om forekomsten av en unilateral internasjonalistorientering. Dette gjelder spesielt hennes overbevisende tilbakevisning av den gjengse påstand om isolasjonisme. Dette bygger ifølge Restad på en myte, og en lettvint omgang av hva som bør legges i en definisjon av isolasjonisme. Her har hun også få problemer med å vise at USA i hele sin tid som stat har hatt et aktivt forhold til omverdenen – helt fra tidlig allianse med Frankrike via Monroe- doktrinen, territoriell ekspansjon og omfattende økonomisk samkvem med ulike deler av verden. Og alt dette skjer gjennom en politikk som sikter på å gi USA maksimal handlefrihet og dermed helt i tråd med eksepsjonalismens føringer. Ikke minst viser Restad at den mye omtalte debatt om USAs medlemskap i Folkeforbundet ikke var preget av noen generell negativ innstilling til å involvere seg i verdenspolitikken, men at medlem- skap ble hindret ved at et tilstrekkelig stort mindretall i Senatet anså at visse av Folkeforbundets paragrafer ville være i strid med behovet for amerikansk unilateral opptreden.

Restad nøyer seg imidlertid ikke med å si at en unilateral internasjonalistkurs dominerte amerikansk utenrikspolitikk fra 1776 og frem til andre verdenskrig. Hun hevder også at det påståtte veiskille i USAs verdensrolle som fant sted på 1940-tallet også er overdrevet, og at det i beste fall var snakk om en viss nyansering av den gamle unilaterale hovedkurs. Restad avviser selvsagt ikke det forhold at USA gjennom 1940-årene aktivt bidrar til å bygge opp et omfattende internasjonalt institusjonsnettverk der landet selv inntar en lederrolle, og at USA etablerer et militært fredstidsnær- vær både i Europa og i Asia.
Likevel hevder hun at dette ikke innebar noen amerikansk tilslutning til noen genuin multilateralisme. Det hele artet seg mer som et institusjonelt opplegg rundt amerikansk utenrikspolitisk hegemoni."

...Og resten får dere lese i Internasjonal Politikk! (Det er nå den kritiske biten av anmeldelsen kommer, ha ha. Men jeg er egentlig enig i det Svein skriver, selv når han er uenig med meg. Slik er det inni en akademikers hode - vi er uenige også med oss selv.) For de som leser resten, vil dere se at Svein - som er en "realist" når det kommer til internasjonal politisk teori, har innvendinger mot min konstruktivistiske teoretiske tilnærming. Dette er en veldig viktig debatt, og det er bra at vi er uenige. Kjedelig hvis de få som forsker på USA i Norge er enig i alt, tenker jeg.

Tusen takk til Svein Melby som tok seg tid til å skrive denne anmeldelsen. Det å lese andres bøker og så å skrive en gjennomtenkt anmeldelse er tidkrevende, og kommer på toppen av den høye bunken med andre skrivejobber man har som forsker. Man gjør det gjerne på en søndags ettermiddag, og man får definitivt ikke betalt for det. Takk, Svein!

Sinte hvite menns mann

Donald Trump er et resultat av den mørke siden av Det republikanske partiets valgstrategi. De har skapt ham, og må derfor ta ansvar for å fjerne ham.

Da Donald Trump 16. juni i år annonserte at han stilte som Det republikanske partiets presidentkandidat, var det veldig få – om noen – politiske journalister eller valganalytikere som hadde noen som helst tro på at dette kom til å vare. Ei heller var eliten i partiet så veldig bekymret. Donald Trump var en ny Herman Cain eller Michele Bachmann – altså en som ville sjarmere ytre høyre i partiet en stund, før deretter å forsvinne fra nominasjonskampen lenge før alvoret satte inn. Men Trump – til tross for en rekke verbale blundere som ellers ville skakkjørt enhver politisk kampanje – varer og rekker. Det republikanske etablissementet er tvunget til å se på at en oransje elefant i glasshus ødelegger alt det de hadde planlagt for 2016.

Hvordan kunne dette skje? Det ubehagelige svaret er at det ikke er noe uvanlig med Donald Trump. Eller, hans væremåte, utseende og personlighet er jo selvsagt en historie for seg selv. Men det politiske fenomenet Trump representerer finner vi igjen og igjen i amerikansk politisk historie. Populisme handler om å forsvare folket fra eliten. Der de korrupte politikerne i Washington, D.C. fyller egne lommer og for lengst har glemt mannen i gata, skal Folkets Forsvarer – altså denne gang Donald Trump – redde stumpene av Den Sunne Fornuften til fordel for Den Jevne Amerikaner.

Bakgrunnsvariabelen for det vi ser i amerikansk politikk i dag er at Det republikanske partiet ikke holder tritt med den demografiske endringen i USA. Der USA blir mer mangfoldig, blir Det republikanske partiet hvitere og hvitere. Samtidig er partiet blitt fanebæreren for det reaksjonære. Partiet har slått mynt på den fryktbaserte reaksjonen hvite velgere har til USAs demografiske endringer. Dette kommer i tillegg til de økonomiske endringene i kjølevannet av finanskrisen som har rammet hvite arbeiderklassemenn hardt. Det er i dag en betydelig og betydningsfull velgergruppe i partiet som er redde for at ”meksikanerne tar jobbene” fra dem og at” muslimene skal ta over USA med Sharia-lover”. Det som karakteriserer Trump-velgere, viser meningsmålinger, er nemlig innvandringsmotstand.

Slikt sett befinner Trump seg i en god, gammel amerikansk populistisk politisk tradisjon. Denne høyrepopulismen i Det republikanske partiet kan sies å ha startet i 1963, da Det demokratiske partiet bestemte seg for å bli partiet for borgerrettigheter og president John F. Kennedy holdt en tv-sendt tale om likestilling mellom hvite og svarte. Der denne populismen i det 20. århundret i all hovedsak handlet om motstand mot desegregering og rettigheter for svarte amerikanere har det i det 21. århundre utviklet seg til en frykt for et stadig mer mangfoldig USA (eller som Ann Coulter kaller det, ”the browning of America”). Den røde tråden er at ”det hvite Amerika” – og da særlig hvite, protestantiske menn – stadig føler seg truet på en eller annen måte.

Trump ser ut til å ha blitt maskoten til en høyrepopulistisk bevegelse i USA som hovedsakelig består av hvite, gjerne menn, gjerne arbeiderklasse-velgere. Disse velgerne føler seg truet, og de er sinte. Vi så dette raseriet i Tea Party-bevegelsen i 2010, en bevegelse som kombinerte den liberale skepsisen mot staten (motstanden mot helsereformen) med en frykt for den første svarte presidenten. Siden 11. september, 2001 har muslimer overtatt den rollen svarte amerikanere tradisjonelt har hatt som ”de andre” i det hvite amerikanske selvbildet. Siden terroranslaget har hatkriminalitet mot muslimer (eller folk som angripere tror er muslimer) økt drastisk. Den hysterisk glade reaksjonen Trumps tilhengere viste da han kunngjorde at USA må stenge grensen for muslimer, tyder på at det er mange velgere som er ekstatiske over at det nå – tydeligvis – er greit å være rasistisk igjen, sånn helt åpent og ærlig. Eller som en Trump-velger sa til CNN, ”Han sier det jeg tenker!”

Det at det er usannsynlig at Trump blir den republikanske presidentkandidaten, og enda mer usannsynlig at han skulle vinne om han ble det er nesten uviktig nå. Vi er forbi den perioden der Trump var et utskudd som ble ledd ut av den politiske eliten. Trumps støtte i meningsmålingene har økt jevnlig siden i sommer, og de faller ikke en gang midlertidig når Trump sier noe rasistisk eller sexistisk.

Trump er et resultat av en velgerstrategi som Det republikanske partiet har brukt siden 1972, da Richard Nixon tok i bruk den såkalte ”southern strategy” for å lokke hvite sørstatsvelgere som var i mot borgerrettighetsbevegelsen inn i folden. Siden da har ”country club” eliten og rurale, reaksjonære sørstatshvite vært på samme lag. Men det var aldri meningen at røkla skulle skvise ut eliten. Partiets rasistiske hundefløyte-strategi har nå manifestert seg som en oransje trompet som sier høyt det man bare skulle hinte om. Dersom eliten i partiet ikke er komfortabel med det, er det opp til dem å ta et oppgjør med Trump så raskt som mulig.

Publisert i Dagens Næringsliv 16. desember, 2015.