Vi skriver 2011, men forskningsfeltet internasjonal politikk er fortsatt dominert av menn. Hvordan er det egentlig å være kvinnelig forsker i et felt med så skjev kjønnsbalanse? I årets siste utgave av Internasjonal Politikk har jeg intervjuet tre imponerende – og kvinnelige - skandinaviske forskere og spør: Har deres kjønn hatt noe å si for deres karrierer? Er kjønn en viktig tematikk, personlig og profesjonelt?
Selv fant jeg lite aksept for og få tanker rundt kjønnsproblematikk da jeg tok min Ph.D.-utdannelse ved et amerikansk universitet. Samtidig var det (selvsagt) overalt. En av våre fremste kvinnelige professorer i politisk teori sa rett ut at hun hadde måttet velge mellom karriere og familie, siden hun enten måtte ha brukt tiden sin i starten av karrieren på å publisere artikler eller få barn. Begge deler var det ikke rom for i hennes jobb. Så var det studievenninnen som syntes snakk om at det å være kvinnelig Ph.D.-student skulle være noe annet enn å være en mannlig en, var latterlig i starten av studiet. Innen hun hadde fullført og fått seg jobb, hadde hun derimot endret mening fullstendig.
Kanskje er det rett og slett slik at skandinaver er mer opptatte av dette spørsmålet og derfor mer oppmerksomme på kjønnsproblematikk? Eller tvinger vi fram spøkelser der ingen finnes? Har kjønn egentlig noe å si for kvinnelige forskere? Dette er noen av spørsmålene som ble stilt danske Lene Hansen, professor, Institut for Statskundskab, Københavns Universitet; norske Inger Skjelsbæk, assisterende direktør og seniorforsker ved PRIO; og svenske Ann Towns, universitetslektor ved Högskolan Väst i Trollhättan. Noen av deres erfaringer er slående like (alle tre nevner viktigheten av en nær og støttende mentor), andre meget ulike (Hansen mener seg aldri forskjellsbehandlet på grunn av sitt kjønn, mens Skjelsbæk og Towns har andre erfaringer).
Se Internasjonal Politikk 04/2011 http://www.idunn.no/ts/ip/2011/04/art06.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar