Den første demokratiske debatten

Det å ha en nyfødt i huset betyr at man plutselig ikke trenger vekkerklokka for å se en debatt midt på natta, fordi man *allerede er oppe*. Sukk. Vel, poden holdt seg lydig stille gjennom hele den første demokratiske debatten, så dette lover jo godt for resten av valgkampen.

Debatten var, for det første, forfriskende normal. Relativt kredible kandidater (nei, jeg inkluderer ikke Lincoln Chafee i den kategorien...) svarte på relativt gode, substantive spørsmål med svar som ikke inkluderte personangrep på hverandre. Det var nesten...forfriskende. Debattens høydepunkt var vel når Bernie Sanders (igjen) nektet å angripe Hillary Clinton på epost-skandalen, men heller nærmest ropte ut at han er drittlei av å høre om disse epostene (video). Det er jo ikke nødvendigvis en vinnende strategi, dersom han ønsker å faktisk vinne nominasjonen (Obama måtte jo angripe Clintons person i 2008 for å vinne tilhengere).

CNNs Anderson Cooper var flink, i den forstand at han spurte gode spørsmål som var ment å få frem policy-orienterte svar, ikke lage bikkjeslagsmål på scenen. Det er jo ironisk at den forrige CNN-debatten (til republikanerne) var ledet av Jake Tapper, som i kraft av å være programleder for CNNs søndagsshow "State of the Union" (som da konkurrerer med de andre etablerte politiske søndagsshowene som NBCs "Meet the Press", ABCs "This Week" og CBSs "Face the Nation") vel er CNNs fremste journalist når det kommer til amerikansk politikk, som var en dårligere debatt enn Coopers.

Men hvem vant debatten? Det kommer an på øyet som ser. Huffington Post utnevner - ikke overraskende - Sanders til vinner, mens Chris Cillizza mener Clinton gjorde det best. Clinton viste seg definitivt fra sin bedre side i kveld. Hun var generelt avslappet men også selvsikker, en vinnende kombinasjon for henne. Heller enn den defensiv og kalkulerende kandidaten var det den tidligere utenriksministeren som er sikker på seg selv og sin erfaring som møtte opp.

Som en sa på Twitter: den rådgiveren som har argumentert for at Clinton burde begrense antall debatter hun er med i står nå i fare for å miste jobben.

Cracking the Glass Ceiling: Om Hillary Clinton, kjønnsdynamikk og amerikanske presidentvalg

Forrige fredag holdt jeg et seminar på PRIO her i Oslo om Hillary Clinton, "gender" og amerikanske presidentvalg. Det var skikkelig moro, med stort oppmøte og veldig mange engasjerte spørsmål fra salen. PRIO ba meg deretter oppsummerer presentasjonen min i et blogginnlegg, og det har jeg gjort her.


Første del lyder således:

In a now legendary 2008 Saturday Night Live skit, comedians Amy Poehler and Tina Fey opened the show by imitating Republican vice presidential candidate Sarah Palin and unsuccessful Democratic contender for the nomination Hillary Clinton, respectively. The skit could have been a harmless imitation game, with Fey and Poehler simply doing their brilliant impressions of each candidate’s personalities. Instead, it was an extended comment by two female comedians on what they saw as the unacceptable sexism in the 2008 campaign. As Fey wrote in her memoirs Bossypants:

This sketch easily could have been a dumb catfight between two female candidates. What Seth [Meyers] and Amy [Poehler] wrote, however, was two women speaking out together against sexism in the campaign.... you all watched a sketch about feminism and you didn’t even realize it because of all the jokes. [...] Suckers! (2012: 216-17)

That the 2008 presidential cycle was “rife with overt [gender] bias,” as political scientist Jennifer Lawless has written should not be a controversial claim. (2009: 71) If you think it is, then I invite you to have a look at this rather shocking compilation of TV clips that the Women’s Media Center made in 2008. The compilation shows established TV news anchors focusing on Hillary Clinton’s clothes, hair and style rather than on her position on the issues.

---

[1] Which is incorrect, as there have been several women that have run for the presidency. Clinton’s candidacy was seen as historic, however, because of its perceived viability relative to her predecessors’.  (Blakemore, 2015)

Debatt (om debatt)

Neste torsdag er 2016s første presidentdebatt. Bare at det er 2015, og ingen av deltakerne er valgt som presidentkandidat. Det er altså en nominasjonsdebatt som skal gå av stabelen, eller, for å være mer spesifikk: to nominasjonsdebatter. FOX News skal arrangere en debatt mellom de 10 republikanske kandidatene som rangerer høyest (les: minst lavt) i de nasjonale meningsmålingene som målt frem til tirsdag kl. 17. Denne debatten skal avholdes i primetime (kl. 21 på østkysten).

Før dette, tidligere på dagen og ikke i primetime (kl. 17), skal FOX News avholde debatten for B-laget, altså de resterende kandidatene som ikke når opp i meningsmålingene. Klikk på linken over for å se den nåværende fordelingen mellom disse to debattene. Eller se her for Real Clear Politics sin oversikt over alle meningsmålinger (nasjonale og delstater). Her er for øvrig oversikten over de 9 debattene den republikanske nasjonalkomitéen har godkjent.

Det er mye debatt om debatten. Det kanskje mest kontroversielle er spørsmålet om hvorfor FOX News bestemte seg for å bruke nasjonale meningsmålinger? Det er mange (særlig politiske rådgivere affiliert med B-laget) som mener dette bare er tull. De Håpefulle bedriver jo for det meste valgkamp i de delstatene som har de første nominasjonsvalgene - altså Iowa (1. februar - som faktisk er skikkelig sent sammenlignet med hva det har vært de siste presidentvalgene), New Hampshire (9. februar), Sør-Carolina (20. februar) og Nevada (23. februar). Disse meningsmålingene er nok mer informative enn generelle, nasjonale meningsmålinger som på dette tidspunktet antakelig måler mest "name-ID" (det om man har hørt om en person i det hele tatt) enn hvor mye man faktisk liker en kandidat og er enig i hans/hennes politikk.

Uansett kan man vel være enig i at det allerede med 10 deltakere i en debatt kommer til å bli mer utestemme og avbrytelser, enn substansiell policy-debatt. Sånn sett kan kanskje den tidligere debatten med færre deltakere bli mer informativ.

For en annerledes og mer lavmælt diskusjon er det bare å slå på radioen i morgen, lørdag, kl. 11. Da skal jeg være med i Urix på lørdag der jeg og tidligere USA-korrespondent Jørn Hoel Larsen snakker om presidentdebatter igjennom historien.

For øvrig anbefaler jeg som vanlig min tidligere professor Larry Sabatos "Crystal Ball" nettside, som har mye god valganalyse. Her er en fersk artikkel om nominasjonsdebatter siden 1948.

And now this

I forrige uke var det frist for presidentkandidatene å offentliggjøre pengeinnsamlingsallene sine. Ikke uventet var det Jeb Bush sin Super PAC "Right to Rise" som vant overlegent (se her for oversikten). Hans Super PAC har alene klart å samle inn over 100 millioner dollar, mer enn noen annen kandidat tilsammen.

Hillary Clinton har til gjengjeld samlet inn ca. 70 millioner dollar. Mesteparten av dette var faktisk direkte donasjoner til hennes kampanje (som er regulert av valgkampfinansieringslover og ikke kan overskride 2700 dollar per donor), mens kun ca. 20 millioner dollar var samlet inn av ulike Super PACs. Dette ligner på det Obama klarte i 2007 og er i direkte motsetning til Bush.

Men, det var jo ingen overraskelse at Bush og Clinton ville samle inn masse penger. Så la oss heller ta en titt på denne fantastiske videoen som er lagt ut på YouTube. Den kontrasterer Bernie Sanders og hans kamp mot økonomisk ulikhet med Hillary Clintons vaklende politiske standpunkter opp igjennom årene. Måten videoen er laget på reflekterer Bernies "straight talk" stil og appellerer helt sikkert til de yngre velgerne til venstre i Det demokratiske partiet som (igjen) ikke lar seg begeistre av Clinton. Takk til Thor Steinhovden i Agenda som tipset meg om denne videoen!

Å studere i USA

Den amerikanske ambassaden har tatt en prat med meg om hvordan mine studieår i USA var, selvsagt med det ønske at flere nordmenn skal søke seg dit. Det målet støtter jeg fullt ut, da høyere utdanning i USA er i verdensklasse og ikke minst bidrar til mer kulturell forståelse mellom to meget ulike kulturer. Jo, faktisk, uansett hva dere tror etter å ha sett på amerikanske TV-serier: vi forstår oss ikke på USA. Man må faktisk dra dit, og da gjerne ikke til NYC, men til helt andre plasser. Og bli der. Til det ikke lenger er behagelig.

Intervjuet kan leses her.

I tillegg anbefaler jeg igjen Eirik Torsvolls gjesteinnlegg her på bloggen om hvordan søke seg til universiteter i USA. Eirik klarte det med glans, og er nå ferdig med mastergraden sin ved Tufts University. Ett av de viktigste tipsene er å starte tidlig. Dersom du ønsker å dra til USA høsten 2017 er det faktisk NÅ du må starte. Les og lær!

International Affairs har anmeldt boken min, og det er moro!

International Affairs Volume 91, Issue 3
May 2015 Pages 677–678
Book reviews

"American exceptionalism: an idea that made a nation and remade the world. By Hilde Eliassen Restad"

Asle Toje, Research Director, the Norwegian Nobel Institute, Norway.

"American exceptionalism: an idea that made a nation and remade the world. By Hilde Eliassen Restad. London: Routledge. 2014. 180pp. £85.00. isbn 978 0 41581 751 6. Available as e-book.

In American exceptionalism, Hilde Restad provides a tightly argued and provocative overview of America's sense of self. The topic is of interest to the world beyond because America's self-perception of its benign distinctiveness has played a tremendous role in shaping and justifying US foreign policy. Given the inherent complexities of the topic, readers will appreciate the author's clear, tightly structured and playful prose.

It is a truth universally acknowledged that as soon as the United States suffers an economic setback, another debate on American exceptionalism is about to commence. To non-Americans the debate is outlandish, bordering on puerile, since to the non-American mind the US is quite clearly not exceptional, or at least no more so than powerful nations of the past, say the Greeks or the British. The end of American exceptionalism has long been anticipated. In the opening volley of the mid-1970s exceptionalism debate, for instance, Daniel Bell (The winding passage, Transaction Publishers, 1991) argued that ‘today the dream of American exceptionalism has vanished with the dream of empire’. Those were fighting words. American exceptionalism is inextricably tied to the notion of primacy—of being not only different, but also better than the rest. One man's nationalism is another man's patriotism. Hilde Restad is, if anything, bold to seek an ideational study of exceptionalism amid the mine-strewn landscape of the ongoing American culture wars. The exceptionalism debate has been going for so many years that it has become an identity marker, where one's inclination is assumed to indicate other tenets of the proponent's or opponent's worldview. Sidestepping identity politics, Restad arrives at a simple yet persuasive conclusion, namely that American exceptionalism ‘refers to America's constant goal of changing the world without changing itself’ (p. 228).

In Restad's view, American exceptionalism is drawn from three interconnected notions: ‘One, the New World being superior to the Old World; two, the New World pursuing a mission from God that shall save the Old World and; Three, of this country rising to power yet never declining’ (p. 234). This ambition to make a model of oneself makes American exceptionalism more attractive than exceptionalisms bound by place or race, such as that of Wilhelmine Germany or contemporary Russia. To base power on ideas is, of course, only the point of departure, because what aspects of the American experience are to be exported or preserved—and by what means are they to be exported? Restad's book has several merits. One is that it catalogues past exceptionalism studies from de Tocqueville first mentioning America as ‘exceptional’ via the America that ‘does not go abroad looking for monsters to destroy’ of John Quincy Adams to John F. Kennedy's biblical ‘city upon a hill’. A second merit is the overall argument that continuity prevails over change in American foreign policy and that exceptionalism predisposes the US towards unilateral internationalism (p. 229). These are significant insights the build on the research of Bear F. Braumoeller. Restad only arrives at this conclusion after some 200 pages of analysis, where she dispenses with the false dichotomy of ‘isolationism’ versus ‘internationalism’ in American foreign policy—which she persuasively argues is better understood as a constant tension between unilateral internationalism and multilateral internationalism. The two arguments were embodied in the clearest terms by Henry Cabot Lodge and Woodrow Wilson in the debate over US membership of the League of Nations. Restad tells us that Cabot Lodge's arguments prevailed. This is, of course, not new. Authors from Seymour M. Lipset to Charles Murray and Deborah Madsen have taken the isolationist/internationalist dichotomy to task. But Restad takes this one step further, by arguing that ‘the thesis of an American foreign policy turn-around, in the early twentieth century, overplays both the historic separateness and isolationism prior to the 1940s and the multilateral commitment made in those years. If nothing else this helps explain why America's borders expanded in periods that American scholars tells us were marked by isolationism’ (p. 100).

Having read Restad's book, this reviewer is left with the question as to how distinctive American exceptionalism really is. Of course, it has a unique ideological pedigree—as the author lays out in vivid detail—but is not ‘primacy by God's will’ the storyline of all aspiring hegemons? Restad's three points: the American sense of superiority; being called to play the role of saviour and being made of sterner stuff than hegemons past, chime with Putinian exceptionalism, for one. This is not to try and construct some false moral parity—only to say that powers tend to rise by the grace of God, while decline always seems to be the work of darker powers."

Finansavisen har anmeldt boken min

Og det ser blant annet slik ut:

"Vår mening 
+ Gjør en god jobb i å forklare hvordan ideen om amerikansk eksepsjonalisme har påvirket verden.

-Detaljnivået, språket og fordypningen gjør at boken henvender seg mer til forskere enn til en bred, opplyst offentlighet." 

Journalist Anders Horntvedt skriver:

"Har du Hørt historien om radio- kommunikasjonen mellom canadierne og det amerikanske marinefartøyet?
Amerikanerne kommanderer cana- dierne til å endre kurs for å unngå kolli- sjon. Canadierne mener det er det ame- rikanske krigsskipet som bør bøye av.
Dette gjentar seg et par ganger før den amerikanske kapteinen har fått nok.
– Dette er USS Lincoln, det nest største skipet i USAs atlanterhavsflåte. Vi er eskortert av tre fregatter, tre krys- sere og flere støttefartøyer. Vi forlanger at du endrer kurs før vi blir tvunget til å gjøre noe drastisk.
– Du får bestemme selv. Dette er et fyr.
at amerikanerne er noe for seg selv er noe alle vet, og at de har vært den eneste supermakten i 25 år har ikke akkurat gjort dem mindre særegne.
To ferske bøker tar opp landets selv- bilde og stilling i den internasjonale orden.
Én av dem står Hilde Restad fra Bjørknes Høyskole for.
Galleriet av norske akademikere som er utgitt på anerkjente britiske og amerikanske forlag er eksklusivt, og hun er én av dem.
Restad har doktorgrad i amerikansk utenrikspolitikk, og boken hennes er basert på doktoravhandlingen. Der utfordrer hun det allment aksepterte innholdet i begrepet amerikansk ek- sepsjonalisme.
Som høyskolen uttrykker det: Enten anser amerikanere USA som det lovede land langt der borte, isolert fra resten av den gamle, korrupte verden, eller som et land med en misjonerende hensikt – nemlig å aktivt skulle redde resten av verden fra seg selv.
Restad argumenterer derimot for at amerikansk historie inneholder en nær sagt konstant utenrikspolitisk tradisjon hun kaller unilateral inter- nasjonalisme.

Hun påpeker blant annet den mot- sigelsen som ligger i at USA liksom skulle være isolasjonistisk fra starten av. Til tross for at tilstøtende terri- torium enten har tilhørt Frankrike, Storbritannia, Spania og Mexico eller indianere, klarte Washington å oppnå «the manifest destiny», kontroll fra kyst til kyst.
Til tross for et beskjedent sideantall, er det ingen lettlest, liten sak Restad har kommet med. Temaet kan kanskje interessere mange, men detaljnivået, språket og fordypningen gjør at boken henvender seg mer til forskere enn til en bred, opplyst offentlighet."

Takker Horntvedt for at han bekrefter at jeg har skrevet en bok myntet på et akademisk publikum, får jeg vel si!