Bradley Manning stilles for retten i dag

Manning, soldaten som lekket klassifisert informasjon da han jobbet for den amerikanske hæren i Irak i 2010, stilles i dag for militærrett i Fort Meade Maryland. Manning lekket klassifisert materiale til nettstedet "Wikileaks" og har siden blitt sett på som en helt blant noen, som en forræder av andre. Aktoratet har tiltalt Manning for spionasje og det som kalles "aiding the enemy". Manning avviser dette, men har sagt seg skyldig i ti andre punkter som bety 20 års fengsel. Dersom han dømmes for å ha hjulpet fienden vil han få livstid uten mulighet for løslatelse.

Manning er en polariserende figur i USA, en tynn, ung og kvisete gutt som gjorde noe relativt uvanlig og - synes en del - modig for å vise skyggesiden av USAs sikkerhetspolitikk i Mitdøsten. Blant annet er det Mannings fortjeneste at offentligheten fikk tilgang på en video som viser at to amerikanske Apache helikoptere skjøt og drepte to Reuters-journalister i Irak i 2007, og deretter skjøt og drepte voksne og to barn i en van som kom kjørende for å hjelpe til. Mannings dokumenter avslørte også en del detaljer om korrupsjon og overflod blant Midtøstens diktatorer som senere har blitt brukt som retorisk ammunisjon i Den arabiske våren mot disse regimene.

Gary Younge skriver derfor i The Guardian i dag at rettsaken er hyklersk, all den tid der finnes soldater som har begått krigsforbrytelser som går fri, mens den som rapporterte om slike forbrytelser nå stilles for krigsrett. Manning har blitt behandlet på en måte som virker svært hard, og FNs spesialrapportør om tortur, Juan Ernesto Méndez, har uttalt at behandlingen kvalifiserer til brudd på Tortur-konvensjonens forbud mot "cruel, inhuman and degrading" behandling av fanger.

Det er også interessant å merke seg at Obama-administrasjonen generelt slår meget hardt ned på såkalte "whistleblowers" og at de visstnok har rekord på å opprette tiltale mot varslere.

Nå har ikke jeg egentlig tid til å skrive mer, så jeg anbefaler heller et par artikler til de spesielt interesserte:
Fra The Daily Beast: "Bradley Manning changed the war on terror"
Fra Foreign Policy: "'According to Wikileaks': The journalistic legacy of Bradley Manning"

En retorisk avslutning på "krigen mot terror"?

For litt over en time siden inntok Obama podiet på National Defense University, hvor han holdt en tale som jeg tror fra nå av vil anses som den endelige slutten på "krigen mot terror". Jeg tror at Obama hadde to hovedmål med talen: for det første, å endre amerikanernes måte å tenke på terrortrusler på ved å overtale dem til å innta en holdning som ligner på den man hadde før 11. september, 2001, altså å anse terror som en utfordring man takler heller enn en nemesis man må utradere. Dette er meget velkomment, all den tid den "totale krig"-holdningen Bush-administrasjonen hadde lignet mer på verdens ende enn noe annet, og i det store og det hele var kontraproduktivt. For det andre, å svare på kritikk fra hans egen venstreside, som har vært meget kritisk til blant annet bruk av droner og den fortsatte bruken av Guantánamo fengslene.

Før jeg kommer tilbake til selve talen er det viktig å minne om at selv om Bush og Obamas retorikk var – og er - slående ulik, er det ikke så vanskelig å finne likheter i den faktiske politikken. Det som er mest slående, er hvor mange likheter det er mellom politikken til Bushs andre presidentperiode (2005-2009) og Obamas første. Særlig når det gjelder oppbevaring av og rettergang for terrormistenkte er Bush og Obama nesten som to politiske erteris. I noen tilfeller har Obama faktisk gått lenger enn Bush administrasjonen, som vi ser for eksempel med bruk av droner og utenomrettslig henrettelse av amerikanske statsborgere i utlandet mistenkt for terroraktivitet.

Det foregikk nemlig en signifikant kursendring i «krigen mot terror» i Bush sin andre presidentperiode. Mesteparten av grunnen til dette, mener jeg, finner vi i Høyesterettsavgjørelsene Hamdi v. Rumsfeld og Rasul v. Bush (2004); Hamdan v. Rumsfeld (2006); og Boumediene v. Bush (2008). Disse avgjørelsene utfordret og til dels avviste de grunnleggende antakelsene Bush-administrasjonen hadde operert under i sin krig mot terror, blant annet: at marinebasen på Guantánamo Bay var et lovløst territorium (fordi den tilhørte Cuba, men hadde vært leid av USA siden 1903) og at man derfor kunne behandle fanger som man selv ville uten at dette innebar et brudd på internasjonale avtaler USA hadde underskrevet som for eksempel Genèvekonvensjonene og Torturkonvensjonen; og at USA ikke hadde jurisdiksjon over Guantánamos militærtribunaler og at fanger derfor ikke hadde anledning til å bli hørt i en amerikansk rettsal. (Les for øvrig Boumedienes bemerkelsesverdige kronikk i New York Times (fra januar i år) etter hans løslatelse.)

Innen Obama entret Det hvite hus hadde «krigen mot terror» allerede endret seg fra den man kjente til som karakterisert av lyssky CIA-aktivitet; tortur av fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak; og justismord på Guantánamo til en mer regulert affære som følge av disse avgjørelsene.

Obama ønsket likevel å endre på relativt mye, og skrev blant annet under på en ordre om at Guantánamofengslene skulle stenges innen senest ett år. Her møtte han sterk motstand i Kongressen, da ingen representanter eller senatorer var særlig begeistret for tanken om at deres delstater skulle huse terrorister (eller i alle fall mistenkte terrorister). Obama valgte å ikke bruke sin politiske kapital på å presse dette gjennom i sin første periode, og har fått mye kritikk for dette. Talen hans var nok delvis et svar på denne kritikken, siden han endte talen med å igjen oppforde Kongressen til å samarbeide om å overføre de resterende fangene (som nå bedriver en omfattende sultestreik) til vanlige fengsler i USA slik at GITMO kan stenges en gang for alle.

Det at Obama relativt raskt snudde på flisa og støttet «rekonstituerte» militærtribunaler på Guantánamo allerede våren 2009 (Military Commissions Act 2009 ble vedtatt samme høst), var enda en skuffelse for Obamas velgere på venstresiden. Ikke minst, det at Obama underskrev en lov i desember 2011 som gjør det lovlig å bevare terrormistenkte i uendelig tid (indefinite detention) var for mange på venstresida den siste dråpen. Denne loven – National Defense Authorization Act 2012 – gjør det også lovlig å drepe amerikanere på utenlandsk jord som er mistenkt for terrorvirksomhet (som vi jo så med Anwar al-Awlaki i Jemen høsten 2011).

Likevel, rett skal være rett: Obamas egen strategi mot terror har vært mer målrettet en Bush sin, da ett av Obamas mål var å lette det amerikanske militære fotavtrykket i Midtøsten ettersom han anerkjente at USAs tilstedeværelse var en årsak til fortsatt terrorrekruttering. Obama sa da også i talen at mente USAs framtidige strategi burde handle mer om å støtte opp om for eksempel demokratisering i Egypt ved blant annet bruk av u-hjelp (som han spøkte med at amerikanerne jo som kjent ikke er så veldig for og tror er en mye større andel av statsbudsjettet enn det egentlig er) enn å (mis)bruke militærmakt. Men hittil har jo hans måte å være mer målrettet på vært å bruke droner (som han sa i talen var dette et alternativ til bruk av konvensjonelle militærstyrker, men om dette er riktig er jo ett av mange poeng i talen som kan og burde problematiseres og diskuteres).

Som man vel kunne forutsett, ble dog Obamas opptrapping av droneangrep kontroversielt, og da særlig bruk av droner mot amerikanske statsborgere. Dette fordi disse jo ikke bare kan drepes i tide og utide uten tiltale og rettsak i følge denne greia kalt Den amerikanske grunnloven.

Obama holdt altså en tale hvor han - som vanlig meget poetisk og overbevisende - poengtere at USAs "krig mot terror" er over, at man ikke må ofre sine verdier i jakten på terrorister og at man må finne tilbake til en mer fornuftig strategi som ikke fremmedgjør den muslimske verden. Samtidig er jo kritikken mot bruk av droner nettopp at viktige amerikanske verdier ofres, og at sivile tap som følge av upresise droneangrep faktisk øker antiamerikanismen i Midtøsten.

Uansett hvor retorisk elegant talen var, ble det nødvendigvis en øvelse i politisk schizofreni. Obama har malt seg inn i et hjørne med hans terrorpolitikk, og selv om rommet han malte var bygd av Bush må han selv ta ansvar for dagens situasjon. Guantánamo forblir åpen, og hans tid i Det hvite hus har åpnet for drap på amerikanske statsborgere uten tiltale og rettssak.

Hvem redder Det republikanske partiet?

Publisert i Dagens Næringsliv i dag.

At USA er en ”nasjon av innvandrere” har vært en enormt populær fortelling i amerikansk historie, men er selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Ja, USA ble grunnlagt av mennesker med ulik nasjonal bakgrunn, men at gruppen angelsaksiske hvite menn som hamret ut grunnloven i Philadelphia i 1787 var så veldig mangfoldig er vel å strekke opprinnelsesmyten litt vel langt. USAs innvandringshistorie har da også vært preget av rasistiske lover med det formål å begrense mengden ikke-hvite amerikanere.

Likevel ser vi nå at det er nettopp innvandring som kan utløse en grunnleggende endring i amerikansk politikk. Dette er blant annet fordi en innvandringsreform fra 1965 har hatt uante konsekvenser for USAs demografiske sammensetning. Da innvandringslovverket ble liberalisert i 1965 – med det formål å løsne litt på det rasistiske lovverket fra mellomkrigstiden som favoriserte nordeuropeere – førte dette til en ny innvandringsbølge fra ikke-europeiske land. Særlig har andelen latinamerikanske innvandrere økt kraftig.

Den demografiske konsekvensen er klar: innen 2050 er ikke lenger USA et land som består av et flertall hvite innbyggere. Den politiske konsekvensen er også ganske klar: De velgergruppene som øker raskest – ulike ikke-hvite innvandrere – stemmer på Demokratene. President Barack Obama fikk for eksempel 71 prosent av de latinamerikanske stemmene i 2012 (en økning fra 67 prosent i 2008).

På grunn av valgmennsystemet blir den geografiske fordelingen av disse nye velgerne særdeles viktig. Tidligere Republikanske delstater som Nevada og Colorado nå er i ferd med å forvandles til ekte vippestater. Dersom Sørvesten blir en vipperegion, betyr dette at stater i Midtvesten og Sørstatene blir mindre viktig å vinne. Den demografiske revolusjonen kan altså omkalfatre det amerikanske politiske landskapet.

Slike justeringer av det amerikanske partilandskapet skjer med jevne mellomrom. Det siste, og minst dramatiske eksempelet i rekken er Det nye demokratiske partiet, som etter tre katastrofale tap i 1980 (Reagan mot Carter), 1984 (Reagan mot Walter Mondale) og 1988 (Bush Sr. mot Michael Dukakis), måtte bevege seg tilbake mot sentrum etter en flørt med venstresiden. Bill Clinton, sønn av Sørstatene og sentrist, ble som kjent ansiktet på Det nye demokratiske partiet.

Men det er ikke nødvendigvis noen selvfølge at Det demokratiske partiet kommer seirende ut av de samfunnsmessige endringene som nå skjer i USA. Dersom Det republikanske partiets ofte ekstreme innvandringspolitikk og -retorikk dempes, og deres krakilske hvite sosialkonservative til dels uskadeliggjøres, kan vi se en økende andel latinos stemme på Republikanerne. Partiet selv mener jo at deres appell til individuell frihet, hardt arbeid og familieverdier burde være musikk i latinamerikanske ører.

Dette betyr at vi nå ser to ulike grupperinger forme seg innad i Det republikanske partiet. De som ønsker nytenkning og potensiell endring av partiprogrammet, og de som mener at bare man holder på de tradisjonelle grunnverdiene til partiet så vil det – i det lange løp – lønne seg.

Den republikaneren som akkurat nå utmerker seg som en representant og kanskje til og med leder for den fremtidsrettede fraksjonen er Senator Marco Rubio fra Florida. Det er ikke tilfeldig at det var han som fikk æren av å svare på Obamas ”State of the Union” tale tirsdag kveld amerikansk tid. Det var heller ikke tilfeldig at Rubio svarte på både engelsk og spansk.

Og kanskje er Rubio det foreløpige svaret. Han har nemlig evnen til å bygge bro mellom den eldre garde og de nytenkende. Han er konservativ og hører definitivt hjemme på høyresida i partiet. Han vant for eksempel Senatsetet sitt på grunn av støtte fra Tea Party-grasrota. Samtidig er han ung (41 år) og snakker om ting som rapmusikk. Til sist: han er – åpenbart – latino. Hans foreldrene er fra Cuba og Rubio snakker gjerne om at nye amerikanere vil ha muligheter og verdighet gjennom arbeid – slik Rubios far jobbet som bartender på et hotell i Florida for å forsørge familien – heller enn sosialstøtte fra staten.

Han kan altså kommunisere republikansk politikk til neste valgs mest ettertraktet velgergruppe. Da er det kanskje ikke så rart at denne ukens Time Magazine har Rubio på forsiden med tittelen ”The Republican Savior”.  Dog Rubio, en konservativ katolikk, var ukomfortabel med tittelen. Han tvitret nemlig som svar: “There is only one savior, and it is not me. #Jesus”.

Hvordan det egentlig ligger an med den første og mer reformvennlige fraksjonen vil vi få et innblikk i ved å følge med på immigrasjonsreformens karriere i Kongressen i vår. Som varslet i 2008, men ikke plukket opp igjen før nå, så støtter altså Obama-administrasjonen en stor innvandringsreform. Obama har for øvrig ikke foreslått sin egen, men sa i innsettingstalen at han støtter det kompromisset åtte senatorer fra begge partier nå arbeider med. En av disse senatorene er ingen andre enn Rubio, og det blir nok hans oppgave å overtale sine mer konservative kollegaer.

De som støtter denne reformen vil være de Republikanerne som mener framtiden til partiet ligger i å appellere til nye velgere. Men om partiet evner å fornye seg raskt nok vil vi først få vite når vi ser hvem deres presidentkandidat blir i 2016.

Hillary Clinton, Del 2.

Denne kronikken publiseres også i Aftenpostens nettutgave.

Når Hillary Clinton går av som utenriksminister i dag, vet hun at hun har gjort en god jobb. Hillary Clinton gjør alltid en god jobb. Hun forbereder seg alltid, hun er rolig og avbalansert, og til tross for sin berømthet er hun ydmyk og vet at hun ikke kan alt. Ved siden av det faktum at dette må være en ny opplevelse for mange menn hun møter på sin vei, så er disse egenskapene unikt tilpasset en så stressende og komplisert jobb som USAs utenriksminister.

Disse egenskapene var også gode å ha når hun først, vant et Senat-race i en delstat hun hadde veldig liten tilknytning til i 2000, og deretter beviste at hun fortjente seieren ved å sette seg ned og jobbe hardt for New Yorkere til meget gode anmeldelser, særlig i etterkant av 11. september 2001.

Hillary Clinton gjør altså alltid en god jobb. Det vil si, unntatt som førstedame.

Her er meningene om hennes rolle, la oss si, mer delte. Clinton brøt med viktige førstedamenormer og fikk grundig svi for dette. Den viktigste normen tilsier at man skal fronte ukontroversielle saker, noe Clinton med en gang brøt da hun braste ut av innhegningen med en 1000-siders helsereform som krasjlandet i Kongressen. Hennes største synd nok var at hun gjorde det mulig for velgere i det hele tatt å ha en mening om henne.

Den andre regelen om førstedamer er nemlig at man egentlig verken skal sees eller høres. At man kan høre henne, det vet alle som har selvbiografien hennes på lydbok (ett av mine mindre heldige valg i bokbutikken). Hennes kommentar i valgkampen i 1992 om at hun valgte å ha en karriere heller enn «å være hjemme og bake kaker» huskes nok enda av de konservative velgerne hvis hjerte hun aldri, eh, vant.

Hennes ublu meningsytringer og politiske aktivitet gjorde dermed at mange flere hadde en sterk mening om Clinton enn om hennes forgjengere. Det er interessant å notere seg at hennes gjennomsnittlige popularitetsmåling var på 64 % (som inkluderer bunnmålingen på 54 % i januar 1995 og toppmålingen på 80 % i februar 1999), noe som er mye høyere enn Nancy Reagan, Rosalynn Carter og Pat Nixons (som alle vaket på 50-tallet). For øvrig kan det jo nevnes at Laura Bush fortsatt regjerer som den nyere tids mest populære førstedame, dog det ser ut til at Michelle Obama har en sjanse til å ta pokalen.

Men grunnen til Clintons høye måling i forhold til sine forgjengere, i følge Gallup – som utførte disse målingene – var jo at mange ikke hadde noen som helst mening om de tidligere førstedamer. De var, med andre ord, godt gjemt i bakgrunnen. Hillary Clinton, derimot, hadde både sterke motstandere og ivrige tilhengere. Folk mener noe om Hillary.

Disse folkene er ofte kvinner. Der hvor man på 1990-tallet hørte mye fra hennes kvinnelige motstandere, har man på 2000-tallet hørt et kor av lojale tilhengere. I kraft av å imponere som senator og ikke minst av å være den første kvinnelige presidentkandidaten som faktisk nesten vant kandidaturet, har hun vunnet en stor fanskare. Disse 18 millioner sprekkene i glasstaket som hun rørt snakket om da hun holdt sin avskjedstale som kandidat i 2008, rørte også de som hørte på. At hun har hatt en inspirerende virkning på amerikanske jenter og også voksne kvinner, ser vi for eksempel representert ved de stilige «internettmemene» som har utviklet seg rundt Hillary Clintons sterke figur som utenriksminister. Særlig bilder av Clinton som sender tekstmeldinger til ulike kjente personligheter med en myndig mine har vært et symbol på hvordan man kan være sterk kvinne og fortsatt en respektert politisk figur (heller enn, for eksempel, en streng heks). Og tro det eller ei, men dette sees på som banebrytende i USA.

Men tilbake til Utenriksminister Clinton. Hennes pragmatisme har helt klart vært noe som har gitt henne innpass hos President Obama, all den tid han er pragmatikeren over alle pragmatikere. Heller enn å stake ut en visjonær strategi for å møte Vår Tids Store Utfordring (som Dean Achesons «containment» strategi mot kommunisme eller Henry Kissingers ouverture til Kina) har både Clinton og Obama innsett at vi har et mer pluralistisk sett med utfordringer som krever mer stillegående, langsiktig innsats.

Clintons fokus på kvinners rettigheter og helse er et meget godt eksempel på dette. Her har hun for øvrig etterlatt seg et håndfast ettermæle, nemlig en ny stilling i det amerikanske utenriksdepartementet; «Ambassador-at-large for Global Women’s Issues». Etter litt spekulasjon om denne stillingen ville forsvinne med Clinton ut av UD, har Obama denne uken signert en ordre som gjør stillingen permanent.

Hun har også den styrken at hun er likandes – eller «personable» som man ville sagt på engelsk. Dette skulle man kanskje ikke tro. Hennes varme personlighet stråler ikke akkurat gjennom tv-skjermen, og hun kan ofte virke litt streng. (For øvrig en karakteristikk man aldri hører om en mann som tar sin jobb alvorlig.) Derimot har hun den evne å sjarmere alle som møter henne ansikt-til-ansikt, en egenskap som er viktig i politikken generelt og diplomati spesielt. Hennes mange små menneskelige handlinger som utenriksminister har gjort henne til en respektert minister og ikke minst en beundret sjef for et slitent departement som hadde vært gjennom åtte harde år før hun tok over.

Clintons bratte opp- og nedturer i den amerikanske politiske offentligheten hinter mot potensialet for en framtidig berg-og-dalbane-tur i meningsmålingene skulle hun bestemme seg for å stille som presidentkandidat igjen i 2016. Hennes popularitetsnivå har vært skyhøyt siden hun ble senator (Gallup offentliggjorde en meningsmåling i desember som – for 11. år på rad - kåret henne til USAs mest beundrede kvinne). Det er ingen grunn til å tro at dette vil fortsette skulle hun plutselig bli en partisk politiker igjen, heller enn å forbli en statskvinne slik hun er nå.

Om hun orker tanken på dette, er det lite som stopper Clinton’16.

Obamas tid i Det hvite hus: Et tilbakeblikk

At man ikke kan velge hvilken historisk tidsperiode man lever i, er Obamas første fire år i Det hvite hus er et skoleeksempel på.

Obama ønsket ikke å bli USAs president på grunn av krigen mot terror, eller på grunn av en økonomisk krise han knapt var klar over da han ble valgt i november 2008. Han ønsket – slik som for eksempel Woodrow Wilson i sin tid ønsket (senere referert med mye ironi) – å fokusere på innenrikspolitikk. Obamas prosjekt var Det Store Samfunnsprosjektet, med det mål om å løfte lavere middelklasse og fattige amerikanere opp til det nivået tidligere transformative presidenter hadde lovet. Han ønsket, ikke minst, å innfri løftet til afrikansk-amerikanere om likhet, verdighet og velferd. Obamas mål var altså på mange måter å videreføre Lyndon B. Johnsons ”Great Society” fra 1960-tallet.

Å skulle fokusere på innenrikspolitikk når USA er involvert i to kostbare kriger, er allerede vanskelig. Å skulle få gjennom en historisk helsereform når landet er i ferd med å kastes over et økonomisk stup, er veldig kontroversielt. Å skulle gjøre alt dette med tverrpolitisk enighet, det tydet enten på en naiv og uerfaren president, eller på en meget ambisiøs politiker med stor tro på egne evner.

Overdreven tro på egne evner?

På fire korte år gikk Obama fra å være en delstatspolitiker i Illinois, til å være USAs første ikke-hvite president. Han var, på mange måter, ikke klar for jobben. At han likevel ble president kan ha ført til at han muligens fikk et litt skjevt inntrykk av egne evner. Basert på det som skjedde i hans to første år i Det hvite hus, virker det sannsynlig at han også han hadde et feilaktig inntrykk av den partipolitiske utviklingen de siste tiårene. Det virker i etterkant som om han rett og slett ikke var klar over akkurat hvor stor avstanden var mellom republikanerne og demokratene i Kongressen – og det til tross for at han altså selv hadde tilbrakt fire år i Senatet.

Obama ønsket å gjøre store ting som president, men hans personlighet er likevel grunnleggende forsiktg. Obama er – som mange har påpekt – en pragmatiker. Instinktet til Obama tilsier at alle skal med og at konsensus kan oppnås gjennom forhandlinger. Derav hans gjentatte løfte om tverrpolitisk samarbeid og konsensusbaserte reformer.

Jeg tror en rettferdig analyse vil være å si at Obama ble overrasket over hvor mye det skortet på kompromissvilje hos republikanerne. Jeg tror også det er rettferdig å si at denne viljen ikke ble noe større av Obamas litt fraværende og intellektuelle væremåte. Det er jo ikke overraskende at en gruppe ferske Tea Party politikere, som ble valgt fordi de lovte å avvise den arrogante, Ivy League-utdannede, ikke-legitime presidenten Barack Hussein Obama og ikke stemme for noe som helst som kunne øke statsgjelden, ville bli vanskelig å forhandle med. Det å ikke forhandle med gamle politiske ringrever, det å ikke inngå kompromisser, det å ikke godta det den intellektuelle eliten anser som sannhet, det var selve valggrunnlaget til disse republikanerne i Kongressen. Tea Party-republikanerne var i så måte ikke noe radikalt nytt, men heller en resirkulering av den tradisjonsrike skepsisen mot ”eliten” og ”de intellektuelle”(beskrevet i Richard Hofstadters berømte bok Anti-Intellectualism in America Life), på mange måter personifisert av President Obama.

I det hele og det store karakteriseres Obamas første periode av at republikanerne sa nei (det spiller liten rolle hva vi snakker om, det var nei uansett) og at Obama ikke nødvendigvis visste hvordan han skulle reagere på dette. Obamas første store lovgivning – den viktige stimuluspakken som i følge Congressional Budget Office (CBO) forhindret en forlenget og forverret økonomisk krise - ble vedtatt av Kongressen  i januar 2009 uten en eneste republikansk stemme i Representantenes Hus og kun tre republikanske stemmer i Senatet – og dette var før Tea Party-inntoget i Kongressen!

Obama var sjokkert, noe han ikke burde vært.

I sin hovedmotstander etter mellomvalget i november 2010, Speaker of the House John Boehner, så Obama en som han kunne forhandle med.  Dette ble jo da forsøkt i forkant av gjeldstakshevingen i august 2011, men Boehners egne republikanere (særlig Tea Party grupperingen) i Representantenes Hus beviste da for alle at de ikke var typiske forhandlingspolitikere. For øvrig er vel Obamas valg av republikaneren Chuck Hagel som forsvarsminister et tegn på hvilken type republikaner Obama skulle ønsket fantes på andre siden av forhandlingsbordet. Det at Hagel er blitt ekskommunisert av sitt eget parti sier vel sitt om hvor langt fra virkeligheten en slik drøm er.

Don’t Kill Grandma

Til tross for en meget fiendtlig politisk kontekst samt Obamas higen etter konsensusbasert reform, var neste store satsing en omfattende helsereform. En grunnleggende helsereform ville endre USA til det bedre i Obamas øyne, særlig for dets lavere middelklasse og ikke minst for fattige amerikanere, som utgjøres av en skjevt stor andel ikke-hvite.

Igjen var det klart at republikanerne hadde en strategi som ikke involverte samarbeid. Etter mye frem og tilbake i Kongressen, kom sommeren 2009, også kjent som den store Tea Party-sommeren, hvor Obama for første gang fikk et virkelig ublidt møte med ”folket”. Dette sinnet skremte begge partier, og skremte nok republikanerne fra å i det hele tatt tenke på å stemme ja.

Men Obama gav seg ikke. Etter en helt år med forhandlinger og ”town hall meetings”, taler og propaganda fra begge sider ba han Kongessen til slutt stemme over loven. Dette da på tross av råd om det motsatte fra hans nærmeste politiske rådgivere i Det hvite hus. En historie som gjenfortelles i programmet Frontline på amerikanske Public Broadcasting Service (PBS) er at en av Obamas rådgivere i et møte i det ovale kontor sier at helsereformen aldri vil bli vedtatt i Kongressen – med mindre Obama føler seg veldig heldig. Da spør Obama rådgiveren, ”Hvor er vi nå?” og rådgiveren svarer, ”I det ovale kontor.” Obama spør så, ”og hva heter jeg?” ”Barack Obama”, sier rådgiveren. Da snur Obama seg og sier, ”så selvfølgelig føler jeg meg heldig. Nå setter vi i gang og får dette til!”

Med helsereformens vedtak våren 2010 – uten en eneste republikansk stemme –

var Obamas første to år blitt historiske. Dette var dog kun fordi hans parti hadde flertall i Kongressen og kunne presse igjennom lovgivning uten noen stemmer fra opposisjonen – altså et klart løftebrudd fra konsensuspresidenten. Etter mellomvalget i 2010 var jo dette flertallet borte, og hans siste to år fra 2010 til 2012 var preget av mindre innenrikspolitisk aktivitet og mer utenrikspolitisk satsing (noe amerikanske presidenter gjerne gjør når de innser Kongressen er for vanskelig å takle mens utenrikspolitikken gir dem mer fleksibilitet og ikke minst autoritet).

”On-the-job training”

Jeg vil tro Obamas andre periode vil vise en mer handlekraftig innenrikspolitisk president. Etter fire år med ”on the job training” (som Hillary Clinton berømmelig kritiserte at novisen Obama ville trenge under primærvalgene i 2008) virker det som Obama er ferdig uteksaminert fra presidentskolen og klar for handling. Han har lært av republikanernes fraværende kompromissvilje, og lar seg ikke lenger skremme av den (et tidlig tegn på dette er den omfattende våpenlovgivningen han annonserte i forrige uke). I bunn ligger også vissheten om at han nok ikke var så suksessfull i sin første periode som han hadde planlagt (se her for en oversikt over løfter holdt og løfter brutt).

Kanskje inspirerer dette til at han øker innsatsen i det politiske pokerspillet i de neste fire årene.

Utenfor stupet

Denne kronikken ble også publisert hos NRK Ytring 11.desember 2012.

At USA 1. januar muligens kaster seg utenfor et økonomisk stup – kjent som «the fiscal cliff» – er ingen tilfeldighet. I fjor sommer bestemte nemlig Kongressen seg for at de trengte et skremmende scenario for å tvinge frem partipolitisk samarbeid og varige kompromissløsninger for å få bukt med det stadig økende budsjettunderskuddet.

Denne geniale planen ble satt i gang etter problemene med hevingen av gjeldstaket i fjor sommer. Da satte de nylig innvalgte Tea Party-republikanerne i Representantenes Hus en stopper for den rutinemessige hevingen av USAs gjeldstak ved å protestere høylydt og forlange budsjettkutt som premie for deres stemme. Resultatet – bortsett fra at USAs kredittrating gikk ned på grunn av det krakilske og uforsvarlige politiske spillet – var budsjettloven av 2011.

Budget Control Act of 2011 tilsa at Kongressen måtte bli enig om en måte å redusere USAs budsjettunderskudd på innen 1. januar 2013, ellers ville en rekke skatteletter utgå (blant annet for lavere middelklasse) samt dype budsjettkutt i staten automatisk igangsettes.

En kraftig knekk for økonomien

Dette «fiscal cliff» scenarioet (for øvrig navngitt av Ben Bernanke, formannen i den amerikanske Sentralbanken) er alvorlig nok i seg selv, men i tillegg er det også en rekke andre tiltak som slutter å virke ved nyttår, for eksempel den utvidete arbeidsledighetstrygden som ble innført etter finanskrisen.

Den samlede effekten av alle endringene, som alle kommer i januar, tilsier at den amerikanske økonomien – som er i et relativt skjørt oppsving etter finanskrisen – vil få seg en kraftig knekk. Congressional Budget Office anslår at det beste man kan håpe på som et resultat av å kaste seg utenfor stupet er en kort resesjon, men en ny økonomisk krise er også en mulighet.

Et vanskelig kompromiss

Forhandlingene som skal unngå at dette skjer, pågår nå. Men flere faktorer vanskeliggjør en langvarig, dyptgripende, tverrpolitisk kompromissløsning.

Den første faktoren som kompliserer forhandlingene, er at man fra republikansk side egentlig forhandler om hvem som vant valget. Den andre faktoren er den vanskelige interne situasjonen i Det republikanske partiet, som karakteriseres av mangel på lederskap og den ideologiske debatten som følger den tapte valgkampen.

Til sist må også President Obama dra meg seg sitt eget parti – særlig i Kongressen – på en måte han ikke klarte i sin første presidentperiode.

Republikanerne uten partileder

Republikanerne tapte altså presidentvalget (dette er verdt å gjenta – særlig overfor dem), men beholdt flertallet i Representantenes hus. At Republikanerne tapte presidentvalget betyr at de egentlig ikke har noen partileder.

En av de mange måtene det amerikanske partisystemet er annerledes enn de europeiske er deres mangel på en ordentlig lederstruktur i år der partiet ikke har presidentvervet. Speaker of the House i Representantenes Hus, John Boehner, har en slags lederposisjon, men det har også minoritetslederen i Senatet, Mitch McConnell, i tillegg til alle mulige presidentkandidater i 2016.

Det er Boehner som forhandler med Obama, men han kan ikke si ja til noen kompromisspakke uten McConnells støtte, eller støtte fra hans egne i Representantenes Hus. Støtten fra de republikanske representantene på Boehners høyre fløy var fraværende i fjor sommer og en viktig grunn til at forhandlingene da strandet. Risikoen er stor for at det kan skje igjen.

Hvorfor tapte Republikanerne?

Boehner ser på det som sin rolle å forsvare den delen av det amerikanske folket som ønsket å beholde Republikanerne i Representantenes Hus. Han strekker muligens logikken dithen at dette var et bevisst valg av folket for å dempe politiske forstrekninger fra demokratisk side i de viktige budsjettavgjørelsene som nå tas.

Ett av de viktigste spørsmålene som Republikanerne nå (forhåpentligvis) stiller seg er hvorfor de tapte presidentvalget. Var det en ideologisk dom fra det amerikanske folk, hvor skatteøkninger for de rikeste (som Obama har snakket mye om i valgkampen) sees på som et godt middel for å øke statens inntekter? Eller var dette rett og slett et presidentvalg som ble tapt fordi man valgte en utilpass rikmann som kandidat i smalhanstider?

Hvordan de republikanske politikerne i lederposisjon besvarer dette spørsmålet vil for det første avgjøre deres kompromissvilje i /fiscal cliff/-forhandlingene. For det andre vil det legge føringer på deres valg av kandidat og kampsaker i det neste presidentvalget i 2016. Denne debatten blir viktig, spennende og forhåpentligvis dominerende i Det republikanske partiet fremover.

Opinionen er på Demokratenes side

Dersom Boehner og co. lurer på hvor den amerikanske opinionen er for tiden, så kan det virke som om den befinner seg på Obama og Demokratenes side. I en meningsmåling utført av Quinnipiac University nylig fant man at hele 77 prosent av republikanere synes det er en dårlig ide for Kongressmedlemmer å love aldri å øke skattene til de aller rikeste.

Dette spørsmålet er inspirert av det notoriske skatteløftet som omtrent alle republikanere har inngått, et løfte promotert av Grover Norquist, lederen av Americans for Tax Reform og – ifølge liberale Arianna Huffington – «the dark wizard of the Right’s anti-tax cult.»

Ingen spor av politisk mot

De utallige økonomiske detaljene og prognosene som assosieres med «fiscal cliff» kan stå for alle og enhver som noe vanskelig å forstå (men du kan alltids la Montgomery Burns fra Simpsons forsøke å forklare det for deg). Det politiske spillet er derimot relativt åpenbart.

Det som ikke er åpenbart er om politikerne vil tørre å ta upopulære avgjørelser som kan føre til tap ved neste Kongressvalg om to år. Hittil har vi ikke sett noe særlig spor av politisk mot.

Ei heller er det klart hva politikerne i Kongressen mener er deres jobb. Selv om dette har vært relativt vanlig siden Ronald Reagans presidentperiode, ser vi altså at disse senatorene og representantene må skremme seg selv til samarbeid for å få Kongressen til å fungere slik den skal.

Ei heller er det sikkert om dette fungerer. Enda en bønn om utsettelse er sannsynlig. Kongressen vil antakelig endre reglene de selv ble enige om, slik at de kan finne frem til flere (og mindre altomfattende) løsninger over lengre tid, og dermed ufarliggjøre 1. januar som tidsfrist.

Obama burde egentlig ikke vunnet

Det er mange "lover" som vanligvis gjelder i amerikanske presidentvalg som ble brutt på tirsdag. For det første heter det seg at for å gjenvelges må en president ha over 50 prosent "approval rating" – altså at over halvparten av befolkningen mener han gjør en god jobb. Hvis vi ser bort i fra vinteren og våren 2009 - da Obama akkurat var blitt innsatt i Det hvite hus og velgerne, som de gjerne gjør med en ny president, la godviljen til – så har Obamas tall vært lave hele veien, og ikke siden juli 2011 har presidenten vært over den magiske grensen på 50 prosent. Mandag denne uken nådde Obama endelig 49.9 prosent i Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av målinger, antakeligvis fordi 68 prosent av befolkningen (ifølge en meningsmåling utført av NBC/Wall Street Journal) synes han gjorde en meget god jobb med å ordne opp etter Orkanen Sandy. Det syntes jo for øvrig også den Republikanske guvernøren av New Jersey, Chris Christie, til Mitt Romneys store irritasjon.

For det andre heter det seg også at man ikke blir gjenvalgt dersom flertallet i befolkningen mener landet går i feil retning – det berømmelige "right direction/wrong track" spørsmålet i amerikanske meningsmålinger. Unntatt juni 2009 har et flertall av amerikanerne gjennom hele Obamas første periode ment at landet beveger seg i feil retning. Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av disse målingene viste mandag i denne uken at 54.7 prosent mener USA går i feil retning.

Den amerikanske drømmen

Faktisk er det slik at det i dag ruver noe usikkert over selve Den amerikanske drømmen i USA. Dette måles egentlig ikke i faktiske forhold, da sosial mobilitet (evnen til å klatre i klassestigen fra generasjon til generasjon) har vært nedadgående en god stund. I de siste tretti årene har for eksempel velstanden til USAs rikeste 1 prosent av befolkningen doblet seg, for de rikeste 0,1 prosent har velstanden tredoblet. Samtidig har median-inntekten til amerikanske arbeidere stagnert. Utdanning, som alltid har blitt ansett som den gylne muligheten til å avansere i det amerikanske samfunnet, er nå heller en medvirkende årsak til den frosne klasseinndelingen: USAs eliteuniversiteter får kun 8 prosent av sine elever fra familier med inntekter under halvparten av det nasjonale gjennomsnittet, skriver Business Insider.

 

Den amerikanske drømmen er heller truet i det amerikanske psyket. Lenge overså amerikanerne tallenes tale ved hjelp av sin karakteristiske optimisme (tidlig i 2009 mente fortsatt 71 prosent av amerikanere at hardt arbeid og personlig evne var suksessens viktigste ingredienser, i følge The Economist). Ikke minst var President Barack Obama et lysende eksempel på evnen til å løfte seg selv opp ved hjelp av talent, intelligens og hardt arbeid. Men med Den store resesjonen bredte erkjennelsen om seg blant den dominerende middelklassen at man ikke lenger er herre over egen økonomisk skjebne. Derav følgende synkende følelse i befolkningen: andelen amerikanere som tror deres barn vil oppnå en høyere levestandard enn dem selv falt drastisk fra 62 prosent i 2009 til 47 prosent i 2011, i følge "Pew Economic Mobility Project".

 

Historisk seier

Derfor mener jeg at Obama klarte noe historisk på tirsdag. Ja, det var historisk at han vant i 2008, i og med at det var den første halvt svarte presidenten USA har valgt inn i Det hvite hus. Men når arbeidsledigheten er sta og den økonomiske veksten meget slak fire år etter Den store resesjonen var et faktum, da skal egentlig kandidaten som stiller til gjenvalg kastes ut av Det hvite hus. Som Ronald Reagan sa da han fikk overtalt velgerne til å sparke Jimmy Carter i 1980: "Har dere det bedre nå enn for fire år siden?" Et stort flertall av velgerne svarte et rungende "nei" på det spørsmålet, og Carter måtte gå.

Amerikanere flest mener nok også i denne runden at de ikke har det så mye bedre enn for fire år siden.

Så, hvordan vant Obama?

Når den økonomiske statistikken så til de grader favoriserer en utfordrer til den sittende presidenten, så kan man lure på hvordan Obama likevel klarte å vinne valget?

Som jeg skrev mye i vinter under det Republikanske nominasjonsvalget, så var ikke Romney den sterkeste motkandidaten Det republikanske partiet kunne lansert. Han vant på walk-over fordi han var den sterkeste av et uvanlig svakt utvalg kandidater. Hadde en av de som antakeligvis blir Republikanske stjerner i 2016 – Marco Rubio (senator fra Florida), Nikki Haley (guvernør i Sør-Carolina) eller den berømmelige Christie fra New Jersey – stilt opp ville ikke Romney hatt en sjanse. Men fordi de nye, fremadstormende GOP prinsene og prinsessene var litt for våte bak ørene i denne runden gikk trøstepremien til han som ikke vant nominasjonen i forrige runde og han som dermed har jobbet lengst for denne premien – Willard Mitt Romney.

Hans manglende evne til og "å føle velgernes smerte" – som jo Bill Clinton var så flink til- hans enorme rikdom og hans uheldige utsagn som nesten karakteriserte 47 prosent av den amerikanske befolkningen som snyltere gjorde han til en lett upassende kandidat i denne alvorlige økonomiske situasjonen.

 

Kanskje kunne en sterkere motkandidat feiet Obama av banen. Men det blir, til syvende og sist, spekulasjon.

Det vi derimot kan konstatere, er at trendlinjene – både når det gjelder økonomisk vekst og arbeidsledighet – tross alt går i riktig retning. Den økonomiske veksten er treg og arbeidsledighetstallene er høye, men USA har nå hatt økonomisk vekst siden slutten av 2009. Det går sakte, men det går.

I tillegg er det andre tall som går i Demokratenes retning. USAs demografiske utvikling er nemlig foreløpig til fordel for Demokratene. Dette ser vi særlig ved at den raskt økende andelen amerikanere med latinamerikansk bakgrunn («latinos», nå den største minoriteten i USA) har forvandlet tidligere Republikanske delstater som Nevada og Colorado til ekte vippestater. Selv om disse velgerne gjerne er mer konservative i verdispørsmål enn mange Demokrater, støter Det republikanske partiets ofte ekstreme innvandringspolitikk og -retorikk denne gruppen fra seg.

Obamas koalisjon av minoriteter (latinos og afro-amerikanere), ugifte kvinner og yngre velgere trumfet dermed denne gang Romneys mer tradisjonelle koalisjon gjort opp blant annet av hvite menn uten høyere utdanning og hvite gifte kvinner.

Det at USA innen 2050 ikke lenger kommer til å være gjort opp at et hvitt befolkningsflertall er for øvrig en utvikling som tilsier at Det republikanske partiet må endre hvilke grupper de appellerer til dersom de ønsker å beholde sin politiske posisjon. Hvilke kandidater som melder seg til nominasjonsvalget i 2016 vil være et tegn på hvilken retning Republikanerne ønsker å gå i nær framtid.

Uavhengig av framtiden til Det republikanske partiet, kan vi i denne valgrunden altså konkludere med at den økonomiske og den demografiske utviklingen førte til at et nødvendig antall velgere (i de viktigste vippestatene) på tirsdag bestemte seg for at Obama på nåde får en sjanse til.

Dette innlegget er også publisert i dagens Aftenposten.