Utenfor stupet

Denne kronikken ble også publisert hos NRK Ytring 11.desember 2012.

At USA 1. januar muligens kaster seg utenfor et økonomisk stup – kjent som «the fiscal cliff» – er ingen tilfeldighet. I fjor sommer bestemte nemlig Kongressen seg for at de trengte et skremmende scenario for å tvinge frem partipolitisk samarbeid og varige kompromissløsninger for å få bukt med det stadig økende budsjettunderskuddet.

Denne geniale planen ble satt i gang etter problemene med hevingen av gjeldstaket i fjor sommer. Da satte de nylig innvalgte Tea Party-republikanerne i Representantenes Hus en stopper for den rutinemessige hevingen av USAs gjeldstak ved å protestere høylydt og forlange budsjettkutt som premie for deres stemme. Resultatet – bortsett fra at USAs kredittrating gikk ned på grunn av det krakilske og uforsvarlige politiske spillet – var budsjettloven av 2011.

Budget Control Act of 2011 tilsa at Kongressen måtte bli enig om en måte å redusere USAs budsjettunderskudd på innen 1. januar 2013, ellers ville en rekke skatteletter utgå (blant annet for lavere middelklasse) samt dype budsjettkutt i staten automatisk igangsettes.

En kraftig knekk for økonomien

Dette «fiscal cliff» scenarioet (for øvrig navngitt av Ben Bernanke, formannen i den amerikanske Sentralbanken) er alvorlig nok i seg selv, men i tillegg er det også en rekke andre tiltak som slutter å virke ved nyttår, for eksempel den utvidete arbeidsledighetstrygden som ble innført etter finanskrisen.

Den samlede effekten av alle endringene, som alle kommer i januar, tilsier at den amerikanske økonomien – som er i et relativt skjørt oppsving etter finanskrisen – vil få seg en kraftig knekk. Congressional Budget Office anslår at det beste man kan håpe på som et resultat av å kaste seg utenfor stupet er en kort resesjon, men en ny økonomisk krise er også en mulighet.

Et vanskelig kompromiss

Forhandlingene som skal unngå at dette skjer, pågår nå. Men flere faktorer vanskeliggjør en langvarig, dyptgripende, tverrpolitisk kompromissløsning.

Den første faktoren som kompliserer forhandlingene, er at man fra republikansk side egentlig forhandler om hvem som vant valget. Den andre faktoren er den vanskelige interne situasjonen i Det republikanske partiet, som karakteriseres av mangel på lederskap og den ideologiske debatten som følger den tapte valgkampen.

Til sist må også President Obama dra meg seg sitt eget parti – særlig i Kongressen – på en måte han ikke klarte i sin første presidentperiode.

Republikanerne uten partileder

Republikanerne tapte altså presidentvalget (dette er verdt å gjenta – særlig overfor dem), men beholdt flertallet i Representantenes hus. At Republikanerne tapte presidentvalget betyr at de egentlig ikke har noen partileder.

En av de mange måtene det amerikanske partisystemet er annerledes enn de europeiske er deres mangel på en ordentlig lederstruktur i år der partiet ikke har presidentvervet. Speaker of the House i Representantenes Hus, John Boehner, har en slags lederposisjon, men det har også minoritetslederen i Senatet, Mitch McConnell, i tillegg til alle mulige presidentkandidater i 2016.

Det er Boehner som forhandler med Obama, men han kan ikke si ja til noen kompromisspakke uten McConnells støtte, eller støtte fra hans egne i Representantenes Hus. Støtten fra de republikanske representantene på Boehners høyre fløy var fraværende i fjor sommer og en viktig grunn til at forhandlingene da strandet. Risikoen er stor for at det kan skje igjen.

Hvorfor tapte Republikanerne?

Boehner ser på det som sin rolle å forsvare den delen av det amerikanske folket som ønsket å beholde Republikanerne i Representantenes Hus. Han strekker muligens logikken dithen at dette var et bevisst valg av folket for å dempe politiske forstrekninger fra demokratisk side i de viktige budsjettavgjørelsene som nå tas.

Ett av de viktigste spørsmålene som Republikanerne nå (forhåpentligvis) stiller seg er hvorfor de tapte presidentvalget. Var det en ideologisk dom fra det amerikanske folk, hvor skatteøkninger for de rikeste (som Obama har snakket mye om i valgkampen) sees på som et godt middel for å øke statens inntekter? Eller var dette rett og slett et presidentvalg som ble tapt fordi man valgte en utilpass rikmann som kandidat i smalhanstider?

Hvordan de republikanske politikerne i lederposisjon besvarer dette spørsmålet vil for det første avgjøre deres kompromissvilje i /fiscal cliff/-forhandlingene. For det andre vil det legge føringer på deres valg av kandidat og kampsaker i det neste presidentvalget i 2016. Denne debatten blir viktig, spennende og forhåpentligvis dominerende i Det republikanske partiet fremover.

Opinionen er på Demokratenes side

Dersom Boehner og co. lurer på hvor den amerikanske opinionen er for tiden, så kan det virke som om den befinner seg på Obama og Demokratenes side. I en meningsmåling utført av Quinnipiac University nylig fant man at hele 77 prosent av republikanere synes det er en dårlig ide for Kongressmedlemmer å love aldri å øke skattene til de aller rikeste.

Dette spørsmålet er inspirert av det notoriske skatteløftet som omtrent alle republikanere har inngått, et løfte promotert av Grover Norquist, lederen av Americans for Tax Reform og – ifølge liberale Arianna Huffington – «the dark wizard of the Right’s anti-tax cult.»

Ingen spor av politisk mot

De utallige økonomiske detaljene og prognosene som assosieres med «fiscal cliff» kan stå for alle og enhver som noe vanskelig å forstå (men du kan alltids la Montgomery Burns fra Simpsons forsøke å forklare det for deg). Det politiske spillet er derimot relativt åpenbart.

Det som ikke er åpenbart er om politikerne vil tørre å ta upopulære avgjørelser som kan føre til tap ved neste Kongressvalg om to år. Hittil har vi ikke sett noe særlig spor av politisk mot.

Ei heller er det klart hva politikerne i Kongressen mener er deres jobb. Selv om dette har vært relativt vanlig siden Ronald Reagans presidentperiode, ser vi altså at disse senatorene og representantene må skremme seg selv til samarbeid for å få Kongressen til å fungere slik den skal.

Ei heller er det sikkert om dette fungerer. Enda en bønn om utsettelse er sannsynlig. Kongressen vil antakelig endre reglene de selv ble enige om, slik at de kan finne frem til flere (og mindre altomfattende) løsninger over lengre tid, og dermed ufarliggjøre 1. januar som tidsfrist.

Obama burde egentlig ikke vunnet

Det er mange "lover" som vanligvis gjelder i amerikanske presidentvalg som ble brutt på tirsdag. For det første heter det seg at for å gjenvelges må en president ha over 50 prosent "approval rating" – altså at over halvparten av befolkningen mener han gjør en god jobb. Hvis vi ser bort i fra vinteren og våren 2009 - da Obama akkurat var blitt innsatt i Det hvite hus og velgerne, som de gjerne gjør med en ny president, la godviljen til – så har Obamas tall vært lave hele veien, og ikke siden juli 2011 har presidenten vært over den magiske grensen på 50 prosent. Mandag denne uken nådde Obama endelig 49.9 prosent i Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av målinger, antakeligvis fordi 68 prosent av befolkningen (ifølge en meningsmåling utført av NBC/Wall Street Journal) synes han gjorde en meget god jobb med å ordne opp etter Orkanen Sandy. Det syntes jo for øvrig også den Republikanske guvernøren av New Jersey, Chris Christie, til Mitt Romneys store irritasjon.

For det andre heter det seg også at man ikke blir gjenvalgt dersom flertallet i befolkningen mener landet går i feil retning – det berømmelige "right direction/wrong track" spørsmålet i amerikanske meningsmålinger. Unntatt juni 2009 har et flertall av amerikanerne gjennom hele Obamas første periode ment at landet beveger seg i feil retning. Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av disse målingene viste mandag i denne uken at 54.7 prosent mener USA går i feil retning.

Den amerikanske drømmen

Faktisk er det slik at det i dag ruver noe usikkert over selve Den amerikanske drømmen i USA. Dette måles egentlig ikke i faktiske forhold, da sosial mobilitet (evnen til å klatre i klassestigen fra generasjon til generasjon) har vært nedadgående en god stund. I de siste tretti årene har for eksempel velstanden til USAs rikeste 1 prosent av befolkningen doblet seg, for de rikeste 0,1 prosent har velstanden tredoblet. Samtidig har median-inntekten til amerikanske arbeidere stagnert. Utdanning, som alltid har blitt ansett som den gylne muligheten til å avansere i det amerikanske samfunnet, er nå heller en medvirkende årsak til den frosne klasseinndelingen: USAs eliteuniversiteter får kun 8 prosent av sine elever fra familier med inntekter under halvparten av det nasjonale gjennomsnittet, skriver Business Insider.

 

Den amerikanske drømmen er heller truet i det amerikanske psyket. Lenge overså amerikanerne tallenes tale ved hjelp av sin karakteristiske optimisme (tidlig i 2009 mente fortsatt 71 prosent av amerikanere at hardt arbeid og personlig evne var suksessens viktigste ingredienser, i følge The Economist). Ikke minst var President Barack Obama et lysende eksempel på evnen til å løfte seg selv opp ved hjelp av talent, intelligens og hardt arbeid. Men med Den store resesjonen bredte erkjennelsen om seg blant den dominerende middelklassen at man ikke lenger er herre over egen økonomisk skjebne. Derav følgende synkende følelse i befolkningen: andelen amerikanere som tror deres barn vil oppnå en høyere levestandard enn dem selv falt drastisk fra 62 prosent i 2009 til 47 prosent i 2011, i følge "Pew Economic Mobility Project".

 

Historisk seier

Derfor mener jeg at Obama klarte noe historisk på tirsdag. Ja, det var historisk at han vant i 2008, i og med at det var den første halvt svarte presidenten USA har valgt inn i Det hvite hus. Men når arbeidsledigheten er sta og den økonomiske veksten meget slak fire år etter Den store resesjonen var et faktum, da skal egentlig kandidaten som stiller til gjenvalg kastes ut av Det hvite hus. Som Ronald Reagan sa da han fikk overtalt velgerne til å sparke Jimmy Carter i 1980: "Har dere det bedre nå enn for fire år siden?" Et stort flertall av velgerne svarte et rungende "nei" på det spørsmålet, og Carter måtte gå.

Amerikanere flest mener nok også i denne runden at de ikke har det så mye bedre enn for fire år siden.

Så, hvordan vant Obama?

Når den økonomiske statistikken så til de grader favoriserer en utfordrer til den sittende presidenten, så kan man lure på hvordan Obama likevel klarte å vinne valget?

Som jeg skrev mye i vinter under det Republikanske nominasjonsvalget, så var ikke Romney den sterkeste motkandidaten Det republikanske partiet kunne lansert. Han vant på walk-over fordi han var den sterkeste av et uvanlig svakt utvalg kandidater. Hadde en av de som antakeligvis blir Republikanske stjerner i 2016 – Marco Rubio (senator fra Florida), Nikki Haley (guvernør i Sør-Carolina) eller den berømmelige Christie fra New Jersey – stilt opp ville ikke Romney hatt en sjanse. Men fordi de nye, fremadstormende GOP prinsene og prinsessene var litt for våte bak ørene i denne runden gikk trøstepremien til han som ikke vant nominasjonen i forrige runde og han som dermed har jobbet lengst for denne premien – Willard Mitt Romney.

Hans manglende evne til og "å føle velgernes smerte" – som jo Bill Clinton var så flink til- hans enorme rikdom og hans uheldige utsagn som nesten karakteriserte 47 prosent av den amerikanske befolkningen som snyltere gjorde han til en lett upassende kandidat i denne alvorlige økonomiske situasjonen.

 

Kanskje kunne en sterkere motkandidat feiet Obama av banen. Men det blir, til syvende og sist, spekulasjon.

Det vi derimot kan konstatere, er at trendlinjene – både når det gjelder økonomisk vekst og arbeidsledighet – tross alt går i riktig retning. Den økonomiske veksten er treg og arbeidsledighetstallene er høye, men USA har nå hatt økonomisk vekst siden slutten av 2009. Det går sakte, men det går.

I tillegg er det andre tall som går i Demokratenes retning. USAs demografiske utvikling er nemlig foreløpig til fordel for Demokratene. Dette ser vi særlig ved at den raskt økende andelen amerikanere med latinamerikansk bakgrunn («latinos», nå den største minoriteten i USA) har forvandlet tidligere Republikanske delstater som Nevada og Colorado til ekte vippestater. Selv om disse velgerne gjerne er mer konservative i verdispørsmål enn mange Demokrater, støter Det republikanske partiets ofte ekstreme innvandringspolitikk og -retorikk denne gruppen fra seg.

Obamas koalisjon av minoriteter (latinos og afro-amerikanere), ugifte kvinner og yngre velgere trumfet dermed denne gang Romneys mer tradisjonelle koalisjon gjort opp blant annet av hvite menn uten høyere utdanning og hvite gifte kvinner.

Det at USA innen 2050 ikke lenger kommer til å være gjort opp at et hvitt befolkningsflertall er for øvrig en utvikling som tilsier at Det republikanske partiet må endre hvilke grupper de appellerer til dersom de ønsker å beholde sin politiske posisjon. Hvilke kandidater som melder seg til nominasjonsvalget i 2016 vil være et tegn på hvilken retning Republikanerne ønsker å gå i nær framtid.

Uavhengig av framtiden til Det republikanske partiet, kan vi i denne valgrunden altså konkludere med at den økonomiske og den demografiske utviklingen førte til at et nødvendig antall velgere (i de viktigste vippestatene) på tirsdag bestemte seg for at Obama på nåde får en sjanse til.

Dette innlegget er også publisert i dagens Aftenposten.

Obama burde egenltig ikke vunnet dette valget

...Les mer om hvorfor i morgendagens Aftenposten. Nå skal jeg sove, etter 24 timers valgaktivitet!

Zzz.

Konvensjonell visdom, meningsmålinger og prediksjoner

Selv om de nasjonale meningsmålingene er ekstremt, neglebitende, innenfor-feilmarginen jevne (som jeg skrev i forrige blogginnlegg) har det likevel utviklet seg en liten, men utbredt, ”conventional wisdom” som sier at Obama vinner valget på tirsdag.

Den konvensjonelle visdommen har utviklet seg siden slutten av oktober, da Romneys stigning i meningsmålingene stabiliserte seg og Obama igjen fikk litt vind i seilene. Nå virker det også som om orkanen Sandy gav Obama mulighet til å vise seg fra sin kompetente president-side heller enn fra den litt bitre kandidat-siden og dette burde ha en (liten) positiv effekt. Det satte definitivt en stopper for Romneys momentum i noen viktige dager tett opp mot valgdagen, som Karl Rove korrekt påpeker.

Begrunnelsen for at man tror Obama vinner, selv om det er så jevnt i meningsmålingene, er at han har hatt en liten, men konsekvent ledelse i de vippestatene han trenger for å vinne valget. (Nate Silver i New York Times har for øvrig sagt hele veien at hans modell tilsier at Obama vinner. Akkurat nå  gir han Obama en 85% vinnersjanse.) Valgmennoversikten viser (og har vist en stund nå) at Obama har 201 ”sikre” valgmenn, mens Romney har 191 ”sikre” valgmenn (det betyr delstater som man enten vet helt sikkert hvordan stemmer, eller man med stor sannsynlighet kan si hvilken retning de svinger). Dette betyr altså da at kampen står om 146 valgmenn fordelt på de elleve siste vippestatene.

Man tenker seg altså at Obama komme til å stikke av med seieren av følgende (delstats)grunner (de listes opp ettersom hvor mye Obama leder på meningsmålingene):

Pennsylvania (20 valgmenn) – I denne tradisjonelt Demokratiske delstaten har det vært en del siste-liten aktivitet fra Romneys valgkampmaskineri. De hevder delstaten nå er klar til å vippe over til Republikanerne, og for noen dager siden kom det en meningsmåling som viste at det var uavgjort mellom Romney og Obama! Oppsiktsvekkende. Obamas leir sier derimot at den siste tidens Republikanske aktivitet i delstaten kun er ”spin” designet for å gi inntrykk av at Romneys leir har momentum og utvider vippestatkartet. Og siden alle de andre målingene gir en solid ledelse til Obama, må jeg akkurat nå si meg enig med Obama & Co. Real Clear Politics (RCP) sitt gjennomsnitt av alle de siste målingene siden17. oktober gir Obama en gjennomsnittsledelse på hele 4.8 prosentpoeng, godt utenfor feilmargin.

Wisconsin (10) - I Paul Ryans hjemstat leder Obama i gjennomsnitt med hele 4.2 prosentpoeng i følge RCP, og kun én måling har vist uavgjort de siste ti dagene.

Michigan (16) – Obama leder i alle meningsmålinger unntatt én (den var uavgjort), og her viser RCP-gjennomsnittet av alle målingene at Obama faktisk leder med 4.0 prosentpoeng.

Ohio (18) – Også kjent som rosinen i valgpølsa. Her har Obama ledet i alle meningsmålinger de siste ti dagene unntatt én (den var uavgjort) og RCP sitt gjennomsnitt av alle målingene gir Obama en ledelse på 2.8 prosentpoeng.

Nevada (6) – Obama leder i alle meningsmålingene gjort her den siste uka, og gjennomsnittsfordelen til Obama er på +2.8.

Iowa (6) – Obama har ledet i målingene (bortsett fra to) utført siden 18. oktober. RCP sitt gjennomsnitt: Obama +2.5.

Vinner Obama disse delstatene, har han vunnet Det hvite hus med syv valgmenn til gode (277).

Romney har på sin side (fra høyeste til laveste ledelse):

North Carolina (15) – Det var vel ingen som trodde at konservative North Carolina skulle gjenta det utenkelige fra 2008 og stemme på Obama igjen. Her har Romney ledet i et flertall av meningsmålinger og hans gjennomsnittsledelse anslås av RCP til å være på 3.8 prosentpoeng.

Florida  - Delstaten som vi jo husker var så viktig i 2000 er jevnere, men her anslår de fleste at Romney stikker av med seieren. Her har det blitt utført elleve meningsmålinger siden 22. oktober, hvorav tre har vist Obama i ledelse og én har vist uavgjort. RCP sitt gjennomsnitt av alle målingene gir Romney en knapp ledelse på +1.4.

Virginia (13) - ”Min” delstat,  som overraskende nok stemte på Obama i 2008, kan godt vippe tilbake til sin mer tradisjonelle rolle som solid Republikansk delstat i år.  (Det kommer an på hvem som stemmer – minoritetene og de mer liberale oppe i nord i forstedene rundt Washington, D.C., eller de hvite, konservative velgerne på landsbygda). Her heller målingene nemlig aldri så lite mot Romney (selv om det er veldig, veldig jevnt): Romney + 0.3.

Med disse har Romney altså ikke nok til å vinne.

Så er det Colorado (8 valgmenn) – som egentlig burde gå til Romney (basert på delstatens politiske historie), men hvor Obama leder bittelitt – samt lille New Hampshire, som nyter sin rolle som vippestat. Når valget er så jevnt som det er, blir NH sine 4 valgmenn plutselig interessante. Men bare dersom Romney vinner flere vippestater enn de tre listet overfor. Og det er jo da det blir interessant.

Fordi. Konvensjonell visdom skriver seier til Obama (media: bare husk å ikke skrive det kvelden før, slik Chicago Tribune gjorde i 1948: ”Dewey Defeats Truman” viste seg jo å være veldig, veldig feil). 

Men konvensjonell visdom baserer seg jo på visse antakelser. En slik antakelse er at alle disse ”likely voters” som de baserer meningsmålingene sine på faktisk gidder å stemme på valgdagen. (”Likely voters” er de meningsmålingsinstituttene tror faktisk kommer til å stemme på valgdagen. USAs relativt lage valgdeltakelse betyr jo at det er bedre å spørre sannsynlige velgere heller enn de som kun er registrerte velgere, siden de kanskje ikke møter opp 6. november.)

Som Jan Arild Snoen i Minerva skriver, så er det jo Republikanerne som har entusiasmen på sin side (omvendt fra 2008), og dermed er det mulig at en del av de ”sannsynlige velgerne” som sier de skal stemme på Obama 6. november ikke møter opp i valglokalet (diagnose: akutt håpløshet, etter tre år med nedadgående håp-kurve). Republikanerne er mer entusiastiske (altså mer ivrige etter å få kastet Obama ut av Det hvite hus enn Demokratene er etter å beholde Obama i samme hus). I tillegg leder Romney blant disse ettertraktede uavhengige velgerne (som Obama vant i 2008).

Hvis flere Republikanere og Romney-vennlige uavhengige velgere stemmer på valgdagen enn minoritetene, yngre velgere og de ugifte kvinnene – som i år er Obamas koalisjon – så er det nok Romney som innsettes 21. januar 2013.

Det er så jevnt, så jevnt

Det er bare seks dager igjen til valget, og Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av meningsmålinger sier at Mitt Romney leder nasjonalt med 0,8 %. (Dette har for øvrig vært relativt stabilt siden den første debatten 3. oktober.)

Dette er i hovedsak en funksjon av Gallup sine målinger, som gir Romney en ledelse på 5 prosentpoeng over Obama. Alle de andre meningsmålingene er jevnere, og ikke minst innenfor feilmarginen. Om det er Gallup eller de andre målingene som har rett, får vi ikke vite før neste onsdag norsk tid. Uansett, valget balanserer på en knivsegg også om vi utelater Gallup. Valget er, med andre ord, too close to call.

Det vi må se på - som jeg har skrevet tidligere - er målingene i de viktige vippestatene. Og det er her det blir interessant. De nasjonale målingene har altså Romney som knapp favoritt. Men vippestatmålingene har Obama som knapp favoritt. Hvem vinner da?

Da vinner Obama. Men er det sikkert at de som sier de ønsker å stemme på Obama faktisk møter opp i valglokalet tirsdag i neste uke? Nei, det er det ikke. (Nå ble det veldig Donald Rumsfeld-følelse over dette innlegget, hvor jeg stiller meg selv spørsmål som jeg besvarer. Det må sies å være utilsiktet.)

 

Poenger er at dette valget er ikke et inspirasjonsvalg, hvor nye velgergrupper som vanligvis ikke stemmer strømmer entusiastisk til valglokalene, som vi så i 2008. Dette er et mobiliseringsvalg, hvor den som sjauer flest av «sine» velgere inn i valglokalet sjauer seg selv inn i Det hvite hus. Derfor må man ikke bare se på hva disse sannsynlige velgerne («likely voters») sier til meningsmålingsinstituttene som ringer dem ustanselig, men også se på hver valgkampmaskineris lokale ressurser – det som kalles «ground game».

 

Ta for eksempel Ohio, denne utkjørte vippestaten som stadig blir besøkt av kandidatene på sine utrettelige vippestat-turnéer. Her vant Obama-kampanjen ground-gamet i 2008, og det har Republikanerne lært av. I år skryter den konservative organisasjonen

Americans for Prosperity av at de har 100 000 frivillige som banker på døra i Ohio. Men, i denne artikkelen skriver The Atlantic at Obama-kampanjen har 140 lokale kontorer i Ohio, mot Romney-kampanjens 40. Altså en stor forskjell, dersom antall lokale kontorer er en god måte å måle ground game på. Og det kan det jo være. 

Akkurat nå leder Obama i Ohio, basert på de som allerede har stemt (forhåndsstemming). Men Republikanerne sier at dette er de ikke bekymret over, fordi de som stemmer på selve valgdagen er nemlig Republikanske velgere.

Den som holder seg våken får se. Jeg gleder meg i alle fall til å fråtse i statistikker over velgergrupper, ground game og nasjonale og lokale meningsmålinger dagen derpå.

Den siste debatten

Ok folkens. Den siste debatten handlet om utenrikspolitikk, som ikke er høyest på velgernes prioriteringsliste akkurat nå (eller i det hele tatt når det er presidentvalg, unntatt 2004). Det var likevel viktig at Obama gjorde det sterkt her, siden - som jeg har skrevet om før - dette er ett av hans sterkeste saksfelt (noe uvanlig hva gjelder demokratiske presidentkandidater). Likeså var det veldig viktig at Romney bestor "commander-in-chief-testen" som det så flåsete kalles. Dette betyr bare at han må oppholde seg ved siden av presidenten i 90 minutter uten å si noe dumt eller forårsake en internasjonal krise. (Så lavt er lista lagt, altså.)

Kort oppsummert: Obama kom som Mr. Stand-Up komediemann klar med en haug med skarpe one-liners, mens "moderate Mitt" møtte opp denne gangen. Obama var klar til å fortelle de amerikanske velgerne hvor uerfaren Romney er innen utenrikspolitikk, mens Romney denne gangen var mest opptatt av å være enig med Obama. Unntatt når han anklaget Obama for å svekke USA rundt om i verden, selvfølgelig.

Hvem gjorde det best?

Vel, Obama var god på det meste, egentlig, og han var ivrig etter å formidle det han ser som store utenrikspolitiske seire. Siden Romney lot være å angripe han på Libya, ble det heller ingen stor sak denne gangen (hans rådgivere må ha bestemt seg for at dette ikke er noen vinnersak likevel etter den forrige debatten). Romney var dog flink til å spille på amerikansk eksepsjonalisme, særlig da han sa til Obama (som en kritikk av at Obama har sagt USA har "diktert" til andre land hva de skal gjøre), "USA har ikke diktert til andre land, vi har frigjort andre land fra diktatorer". Den slo nok godt an på høyresiden.

Beste punchline: Når Obama kritiserte Romney for å ha sagt at Russland er USAs hovedfiende: "80-tallet ringte. De vil ha utenrikspolitikken sin tilbake."

Hvem vant: Obama, men Romney gjorde det han måtte gjøre - vise at han kan være en verdig statsmann og ikke si/gjøre noe pinlig på vegne av USA på verdensscenen.

Og for øvrig - det at Obama vant debatten betyr IKKE at han nå vinner valget. Min kollega Svein Melby sier nå at det ikke er usannsynlig at Romney vinner. På Twitter sier Svein at Obama for øyeblikket minner han om Bush 41 i 1992. Og det gikk jo som kjent ikke så bra.

Les også flere kommentarer fra andre USA-kjennere her.

Kvinnefaktoren

I det som har blitt et relativt polarisert amerikansk politisk klima, blir det viktig for presidentkandidatene å forsikre seg om at ”sine” velgergrupper faktisk stemmer på dem. En av de gruppene som historisk sett har tilhørt Det demokratiske partiet, er kvinnene. Likeså har menn – og særlig da hvite menn – tilhørt Republikanerne. Denne kjønnsforskjellen i velgeradferd (kalt ”the gender gap”, og betyr forskjellen i støtte til en kandidat mellom kvinner og menn) er noe statsvitere – og ikke minst presidentkandidatenes egne analytikere – er ivrige på å forstå.

Obamas valgkampkrigere må forsikre seg om at han faktisk vinner kvinnestemmene, for uten disse, ingen Demokratisk seier. Romneys rådgivere er antakeligvis mindre bekymret for at han ikke skal vinne blant hvite mannlige velgere, men jobber desto hardere for å tiltrekke seg de kvinnelige velgerne.

Kjønnsforskjellen i velgeradferd startet med valget i 1964, da kvinnelige velgere foretrakk Lyndon B. Johnson (D) over Barry Goldwater (R), og siden da har kvinnelige velgere som oftest foretrukket den Demokratiske kandidaten. Etter hvert ble det også klart at det var hvite mannlige velgere som var Det republikanske partiets kanskje sterkeste og mest lojale velgergruppe, og dermed kan man også snakke om kjønnsforskjellen som et resultat av mannlig velgeradferd. Den største forskjellen mellom menn og kvinner fant sted i 1996, da kvinnelige velgere foretrakk Bill Clinton heller enn Bob Dole med 14 prosentpoeng.[1]

I 2004, derimot, da George W. Bush vant gjenvalg, var dette nummeret halvert. John Kerry vant med 7 prosentpoeng blant kvinnelige velgere, noe som betød en halvering av det (dog historisk) høye tallet fra 1996. Kerry vant da også bare knappe 51% av de kvinnelige velgerne, mens Gore og Clinton vant 54 % av de kvinnelige stemmene i 2000 og 1996. Grunnen til dette, har statsviter Karen Kaufmann ved University of Maryland argumentert for, er at hvite kvinnelige velgere i Sørstatene i dette året gikk i mot trenden og stemte betydelig mer Republikansk enn sine medsøstre i de andre geografiske regionene av USA.[2] I 2004 så man nemlig at hvite kvinnelige velgere reverserte kjønnsforskjellen i stemmegivning: de foretrakk den Republikanske kandidaten – Bush – over den Demokratiske – Kerry - med 2 prosentpoeng sammenlignet med hvite mannlige velgere i Sørstatene. Det at denne geografiske regionen altså ikke fulgte det tradisjonelle stemmemønsteret mellom kjønnene var med på å sikre Bush gjenvalg.

Nå er det jo slik at de Demokratiske kandidatene fra og med 1992 – Clinton og Al Gore – begge var fra Sørstatene – og det var Bush også. Dermed er det mulig at a) dette er en trend som egentlig skulle begynt før, var det ikke for Clinton og Gores hjemmetilhørighet, eller b) dette var en engangsforeteelse på grunn av 11. september 2001 og sikkerhetsspørsmål.

Så, hva skjedde i 2008?

I 2008 vant Obama de kvinnelige velgerne på lik linje med sine Demokratiske forgjengere (7 prosentpoeng) – igjen unntatt Clinton i 1996 - noe som var helt nødvendig for å vinne valget. Det som dog var bra for Demokratene var at Obama vant historiske 56 % av de kvinnelige stemmene. Dette er det høyeste andel kvinnelige stemmer siden 1972 (dette er så langt Pew Research Center sin graf går tilbake):

Fra å ha ledet med tyve prosentpoeng blant kvinnelige velgere i vår har det nå kommet et par meningsmålinger (tatt etter den første debatten, men før den andre) som indikerer at Obamas støtte blant kvinnelige velgere som sannsynligvis stemmer 6. november (”likely female voters”) har krympet dramatisk. Nå er det jo slik at Obama generelt sett har falt i meningsmålingene, og at dette da også gjenspeiles blant kvinnelige velgere.

I år handler det altså om å holde på de gruppene som stemte på Obama i 2012, skal han vinne gjenvalg, og iblant disse er kvinnelige velgere meget viktige. For Romney handler det om å få velgere som stemte på Obama i 2008 til å ombestemme seg, eller så må han håpe på at mange skuffede Obama’08 velgere blir hjemmesittere i år.

Akkurat nå ser det altså ut som om det er Romney som har momentumet og Obama som sliter i motbakke - også i den viktige gruppen "kvinnelige velgere".

---

[1] Dette tallet er fra Karen M. Kaufmann, “The Gender Gap,” PS: Political Science and Politics (June 2006), s. 447. Andre oppgir 11 prosentpoeng som det riktige tallet. Uansett er det høyere enn noe annet presidentvalg. Se for eksempel tallet til Center for American Politics and Women ved Rutgers University. URL: http://www.cawp.rutgers.edu/fast_facts/voters/gender_gap.php#Facts

[2] Kaufmann, “The Gender Gap.”