Hva. skjer. nå. (Clinter'n tar konventet!)

Kveldens overraskelsesgjest var ingen overraskelse for dem som har fulgt med: Clint Eastwood inntok scenen etter en lang og personlig video-montasje om Romney og familien hans. Dette var konventets finale, og etter Eastwood var det kun Marco Rubio (nesten-visepresidentkandidat og framtidens GOP wonderboy) og Mitt Romney selv som skulle avslutte hele kalaset.

Vel, trolig hadde ingen sjekket Eastwoods "tale." Eller, tale er vel sjenerøst. Eastwood framførte det Politico kaller en "rambling speech" som involverte Eastwood snakkende med en tom stol - "invisible Obama". Dette er selvsagt allerede blitt en Twitter-profil (@invisibleObama. Ikke Eastwood, han er allerede på Twitter).

Og apropos Twitter, det var mange morsomme analyser å finne der. Kommenterte @DaddyFiles: "If Clint Eastwood insisted on talking to an inanimate object he could've just chatted with Mitt Romney."

Rart og lite sammenhengende var det (som Rachel Maddow stotrende og overrasket formidler her), men snart var det over, heldigvis for republikanerne.

Deretter var det Rubios tur, som fokuserte på sine foreldres cubanske bakgrunn, innrammet av en sterk dose nasjonalisme, jeg mener, amerikansk eksepsjonalisme. Analysene vil nok si at Rubio gjorde en meget god jobb, og jeg kan si at om ikke annet så fikk han oppmerksomheten bort fra Clint.

Det alle ventet på var selvsagt å se om Romney kunne klare og holde en inspirerende tale som kunne måle seg med Ryans visepresident-tale i går. Til manges overraskelse klarte Romney det (se talen her). Selv om Romney aldri kan unnslippe den han egentlig er (traust, rolig, gammeldags og lett merkelig) så hadde han øvd nok denne gangen til at talen satt som et skudd. Innholdet var lurt - det fokuserte på hans personlige bakgrunn (hele kvelden var et forsøk på å "menneskeliggjøre" Mitt) og inneholdt også en god del velformulert kritikk av Obama. Hans kanskje mest effektive setning var at mens demokratene ønsker å redistribuere velferd i dag, ønsker republikanerne å skape mer velferd for framtiden. Den setningen finner nok sin vei inn i en videoreklame relativt snart.

Alt i alt en vellykket kveld for repubikanerne, etter en ganske laber kveld i går.

Obamas farligste fiende: Paul Ryan

Gårsdagens konvent var relativt søvndyssende, helt til Condoleezza Rice og så Paul Ryan avsluttet kvelden. Rice skal jeg ikke bruke så mye tid på akkurat nå, mest fordi hennes utenrikspolitiske argument ikke har så stor slagkraft utenfor selve konventet. Amerikanere flest er meget fornøyde med Obama når det kommer til utenrikspolitikken (det er nesten det eneste de er fornøyde med for øyeblikket), noe som reflekteres i meningsmålingene. Det at en demokrat har overtaket i utenrikspolitiske saker over en republikansk kandidat er relativt nytt i amerikansk politikk, som jeg har skrevet her. Dog det skal sies at det er interessant at det virker som det kun er Rice som har unsluppet Bush-stigmaet.

Som kjent er jo ingen andre prominente figurer fra Bush administrasjonen som er på konventet eller brukes som talere.

Men tilbake til Paul Ryan. Han er en gutt fra Midtvesten med et sjarmerende smil, mild fremtoning, og relativt radikal ideologi. Han har en "aw, shucks" sjarme som tar den jevne amerikaner med storm, mens han også skriver lange policy rapporter og gir ut kopier av Ayn Rands bøker til sine Kongress-medarbeidere. Hans rolige og sindige personlighet går liksom ikke helt hand i hand med hans økonomiske filosofi, som til tider kan være ganske ekstrem. (For en grundig profil av Ryans politiske synspunkter, les denne artikkelen.)

Men Ryans kombinasjon av amerikansk Midtvesten-godslighet og kraftfulle kritikk av Obamas første presidentperiode er mektig. Dette er nok Romney-Ryan kampanjens beste våpen, og jeg regner med Ryans detaljerte kritikk av alt Obama ikke har gjort eller fått til, samt hans ideologiske kritikk av det Obama *har* gjort, vil treffe mange amerikanere.

Ett av Ryans beste utsagn i går kveld var at Obamas øyeblikk er over, og at hans administrasjon nå desperat griper etter fordums storhet. Obamas tid er over, sa han, han har bevist at han ikke fortjener fire år til. Konventet kokte og applausen nådde de høyder arrangørene nok håpte på.

På bussen tilbake til hotellet (som denne gang ikke tok tre timer, takk og lov) var det mye beundrende hvisking om Ryan. Jeg tror nok at mange av deltakerne i Tampa er mer fornøyde med Ryan som visepresidentkandidat enn Romney som presidentkandidat. I kveld får vi se om Romney kan overgå Ryans tale. Jeg tror nok ikke det, selv om deltakerne i Tamp Bay Times Forum nok klapper velvillig likevel.

Tampa - er du der?

Har endelig kommet meg til det republikanske konventet i Tampa, Florida, etter noe forsinkelse på grunn av Isaac. Fikk med meg gårsdagens hovedtalere, som blant annet var Rick Santorum, Nikki Haley, Ann Romney og selvsagt headlineren Chris Christie.

Ann Romney er dagens snakkis, i og med at hun ikke har blitt brukt så veldig mye hittil i kampanjen og at dette var en svært etterlengtet tale av de som mener hun kan "menneskeliggjøre" mannen sin. Jeg vet ikke om hun klarte akkurat det, men hun menneskeliggjorde i hvert fall seg selv, noe som også er viktig, siden hun er blitt kritisert for å være en overklassefrue helt uten peiling på hvordan det er å være arbeidsløs eller underbetalt i USA i dag. Det at hun ikke er vant til å drive politisk kampanje virket til hennes fordel, da hun bød seg fram på en autentisk og nesten naiv måte. Hun sjarmerte helt klart publikumet i Tampa Bay Times Forum (den store arenaen konventet avholdes i), og muligens også tv-publikumet der hjemme.

For øvrig ble publikumet også veldig betatt av en annen taler, afrikansk-amerikanske Artur Davis (tidl. Kongressmann fra Alabama), som snakket om hvor mye han angret på at han stemte på Obama i 2008. Meget effektiv tale, hvor Davis flere ganger appellerte direkte til uavhengige velgere og sa at de vel innerst inne visste at Obama hadde skuffet dem.

For øvrig har jeg, av en eller annen uforklarlig grunn, blitt innkvartert som en del av diplomatiet på et hotell på Clearwater Beach, som ligger en god halvtimes kjøretur fra Tampa. Dette gjør det jo vanskelig å komme seg til og fra konventet, i og med at en taxi-tur da blir noe dyr (den 70 dollars-turen i går svir enda i lommeboka...). Av denne grunn skulle man tro at konventet ville satt opp busser med jevne mellomrom til og fra hotellet. Den gang ei. Bussene er ikke bare sjeldne, men i går kveld hadde jeg den surrealistiske opplevelsen av å vente i 3 timer før jeg ankom hotellet midt på natten etter at konventet var ferdig. Etter å ha hørt på tale etter tale om hvor flinke disse republikanerne er til å drive businesser og hvor meget bedre de kan organisere den amerikanske staten, var det lett ironisk at de ikke klarte å organisere transport fra konventet til hotellene uten å inspirere til revolusjon. Det som skulle tatt en halv  time tok tre, blant annet fordi de hadde busser som tok oss til de egentlige bussene. En to-delt prosess som jeg håper de slutter med uniddelbart.

Det skal sies at jeg dro en del spøker i den store menneskemengden, sånn ut av frustrasjon, og det var lett underholdende at da jeg sa, "her trengs det sentralisering av organiseringen dere!" så svarte en eldre dame, "ja!".
For øvrig utviste de for det meste litt eldre, hvite menneskene rundt meg godt humør, og da vi satt på bussen i time 3 begynte de like så godt å synge "God Bless America" sånn for å underholde seg selv.

I kveld ser jeg fram til å høre fra John McCain, Condoleezzaa Rice og ikke minst Paul Ryan. Men først skal jeg på stranda. Må bare forsikre meg om at jeg ikke går glipp av den $%^&* bussen til konventet...

Romney gjør det første modige i hele valgkampen...

.... og velger en kjekkere, mer veltalende visepresidentkandidat mer sterkere ryggrad: PAUL RYAN.

Det vil si, hvis ryktet som nå verserer på alle amerikanske nettsider er riktig.

Uansett, jeg antar at det er det og, siden Dagens DC er på reisefot til USA, hvor hun blir i tre uker, må dette neste bli et relativt kort innlegg med tips til videre lesning. Men først må det sies at jeg fikk oppleve Ryans økonomiske sjarme i fjor høst, da jeg deltok på den konservative tenkesmia Heritage Foundations årlige konferanse i D.C. En av deres hovedtalere var Ryan, invitert i kraft av sitt formannskap i budsjettkomiteen i Representantenes Hus. Denne rollen har Ryan brukt til å bli Det republikanske partiets relativt karismatiske talsmann for lave skatter, budsjettkutt og generelle utsagn om økonomien som får den amerikanske høyresida til å sikle. Han er kjent for å være relativt direkte når han snakker (i skarp motsetning til Romneys ulne utsagn) og står for det han sier (igjen, i motsetning til hans nye sjef).

Da jeg opplevde hans tale i fjor høst var det litt som å se den mest nerdete gutten i matteklassen ha vokst opp til å bli en politisk superstjerne. Han sjarmerte sitt meget konservative publikum og fikk flere kommentarer etterpå om at han burde søke presidentembetet. Ryan er, med andre ord, flink. Han snakker på en overbevisende måte om USAs viktigste tema: økonomien. Det er vel derfor Romney (sannsynligvis) velger han.

Men, hvordan sees Ryan på av de to politiske sidene i USA?

I følge konservative The Weekly Standard er Ryan nå Det republikanske partiets ideologiske leder, i kraft av sine prinsipielle angrep på "big government" og disse uansvarlige demokratenes budsjettsløseri.

I følge The New Yorker er Ryan en Ayn Rand-lesende ideolog som ønsker å privatisere pensjonsordningen Social Security (for øvrig en karateristikk Ryan selv muligens ville si seg enig i).

Da reiser jeg snart til USA, og vil bare si til eventuelle journalister som leser bloggen min at min kjære mobil har avgått ved drukningsdøden men at jeg er tilgjengelig på epost.

Utenrikspolitisk idioti

Spørsmål: Hvorfor opptrer håpefulle presidentkandidater som idioter på verdens scene i valgkampen?
Hvis man godtar spørsmålets strenge og generaliserende betingelse kan vi kanskje si:
Svar: Fordi de ikke kan noe om utenrikspolitikk.

Så kan man gjerne spørre hvorfor det, som vel er et mer interessant spørsmål. Svaret her er nok det samme for amerikansk som for norsk politikk: velgere er generelt sett mer interesserte i de nære spørsmål enn i de (geografisk) fjerne, og veldig få velgere stemmer på en presidentkandidat over en annen basert en utenrikspolitisk sak (med noen spesifikke unntak, som for eksempel Floridas cubanske amerikanere).

På samme måte er det få vordende presidentkandidater som ønsker å bli president på grunn av utenrikspolitikk. Woodrow Wilson uttalte jo som kjent før han entret Det hvite hus at det skulle være en skjebnens ironi dersom hans presidentperiode skulle vise seg å handle om utenrikspolitikk, siden han ble valgt på en progressive politisk plattform som handlet om innenrikspolitiske reformer. Første verdenskrig var ennå ikke å se i horisonten.

For øvrig var valget i 2004 et viktig unntak fra denne generelle regelen, da Bush administrasjonen gjorde en iherdig innsats for å forsikre seg om at 11. september skulle være fremst i velgernes minne da de entret valglokalet. Der finnes selvsagt andre viktige unntak også (særlig i forbindelse med de to verdenskrigene, samt Den kalde krigen), men historiens brede valgpensel maler stort sett med innenrikspolitiske farger.

Dette innlegget er - som du sikkert har gjettet - inspirert av Mitt Romneys mindre heldige verdensturne (les: tur til England, Israel og Polen), men temaet er relevant i nesten hver eneste valgkamp. Håpefulle presidentkandidater sier mye rart om utenrikspolitikk, og det trenger ikke bare være fordi de er uerfarne. Det kan også handle om valgfiske. For eksempel kan det jo være et poeng å notere seg at det ikke bare er Romney som har sagt at Jerusalem burde være Israels hovedstad, slik han sa i en tale denne uken. I 2008, da Obama stod i Romneys sko, talte han foran AIPAC (American-Israeli Public Affairs Committee) i DC og hevdet at Jerusalem ville være Israels framtidige hovedstad. Likeså er det ikke en overdrivelse å hevde at USAs uforsonlige Cuba-politikk nok har vært et resultat av valgdynamikk heller en presidentkandidatenes personlig og/eller ideologiske overbevisning...

Også er det selvsagt viktig å poengtere at USA har hatt en del - utenrikspolitisk sett - meget erfarne presidenter, slik som for eksempel George H. W. Bush. Hans skjebne er i så måte en skremselshistorie: det at Bush Sr. stille og rolig loset USA og Sovjetunionen gjennom Den kalde krigens slutt, samt slo Saddam Husseins invasjon av Kuwait tilbake (for øvrig en operasjon som gjerne brukes som kroneksemplet på ekte multilateralisme fra USAs side) var fint lite verdt da amerikanerne stemte i presidentvalget i 1992. Da handlet det nemlig om økonomien ("it's the economy, stupid"), en litt nærere politisk sak som Bush Sr. ikke snakket overbevisende om (det hjap ikke at han i løpet av valgkampen avslørte at han ikke visste hva en kartong melk kostet) men som mannen fra Hope, Arkansas derimot aldri stoppet å snakke om. Så kunne Bill Clinton heller ingenting om utenrikspolitikk.

Tea Party renessansen?

Det var nesten så vi var ferdig med tea party bevegelsen. Invitasjonene til å snakke om dem har stilnet, og valgkampen så langt har slettes ikke vært dominert av sinte hvite eldre i rare hatter med utropstegnsplakater.

Så kom gårsdagens avgjørelse i Høyesterett. En overraskende avgjørelse av mange grunner, ikke minst at det var erkekonservative Høyesterettsjustitiarius John Roberts - oppnevnt av George W. Bush - som var tungen på vektskålen for helsereformen. Vel, ikke for helsereformen akkurat, men for at den ikke var grunnlovsstridig. Dette var fordi Roberts fant at boten man må betale dersom man ikke følger helsereformens nye påbud om at alle skal ha sykeforsikring, må regnes som en skatt. Og skatt er ikke grunnlovsstridig. (Notat til tea party bevegelsen: Dette er helt sant!)

Men at Roberts er uenig i selve helsereformen av politiske grunner er det liten tvil om. Det var vel det som var poenget med følgende setning i domsavsigelsen: "Because the Constitution permits such a tax, it is not our role to forbid it, or to pass on its wisdom or fairness ..."

Men tilbake til tea party bevegelsen (beklager, altså). Som Snoen også påpeker borte på Minervanett så er dommen en politisk seier for Obama, men en klar kilde til valgmobilisering på høyresiden. Som vi alle (muligens) husker var det jo under debatten om helsereformen sommeren 2009 at tea party bevegelsen virkelig fikk blod på tann. Dette var sommeren hvor kongressrepresentanter på sommerferie i hjemmedistriktene sine opplevde å bli skjelt ut av eldre velgere på lokale politiske møter fordi denne nye helseloven kom til å opprette såkalte "death panels" hvor staten skulle bestemme hvem som skulle leve og hvem som skulle dø (også kalt sosialistiske Europa, mente de).

På Twitter har republikanerne allerede omdøpt ObamaCare, som de tidligere så kjærlig hadde som kallenavn på helsereformen (som jo egentlig heter The Patient Protection and Affordable Care Act) til "Obama Health Care Tax". Roberts har altså levert en meget god valgkampsak til republikanerne, og vi kan forvente en høst som ikke bare omhandler økonomien, men også helsereformen (deja vu, anyone?).

Da blir det opp til Obama og demokratene som stemte for reformen i Kongressen å gjøre en bedre jobb en de hittil har gjort med å vinkle saken til deres fordel (hva er fordelene ved reformen, hvem får det bedre etc.). Akkurat nå er det nemlig mindretall i meningsmålingene for reformen, noe som man - avhengig av ens politiske ståsted - kan se på som et resultat av reformens dårlige innhold eller republikanernes geniale kommunikasjonskampanje i mot reformen. Et tredje alternativ, som jeg er tilbøyelig til å godta, er at demokratene selv må ta skylden for å ikke formidle reformens innhold til velgerne på en kapabel måte.

Når statsviterne Theda Scocpol og Lawrence Jacobs skriver i New York Times i går at dette nå vil handle om vinkling og informasjon, og ikke om loven er grunnlovsstridig, så er dette egentlig en utfordring til demokratene: få orden i sysakene deres, demokrater! Som de som er ivrige observatører av amerikansk politikk vet, så er ikke demokratene så veldig flinke til å samkjøre politiske budskap ei heller til å ha rak rygg når republikanerne angriper. Begge deler vil trengs til høsten, men er tidligere historie noen guide, klarer de det helt sikkert ikke.

De kristenkonservatives innflytelse i amerikansk politikk

Rick Santorums usannsynlige reise til stjernene er for lengst over, og alles øyne er nå fokusert på Mitt Romney og Barack Obama. Men selv om kampen mellom Det republikanske partiets kristenkonservative og de mer moderate er over for denne gang, forstsetter de som tapte å sette premissene for de som vant. For to uker siden gikk Romney kanossagang til Liberty University i Virginia – det meget konservative og religiøse universitetet predikanten Jerry Falwell opprettet og som alle republikanske kandidater besøker dersom de vet hva som er best for dem. Romney fikk ros for en tale som passet på å ikke nevne at han er mormoner, men heller insistere på deres felles konservative verdier og til og med nevnte Santorum i beundrende ordelag.

Denne uken arrangerte jeg et seminar på NUPI med tittelen ”The Religious Right in U.S. Politics”, hvor Hilde Løvdal ved Universitetet i Oslo presenterte deler av sin doktorgrad, Family Matters: James Dobson and Focus on the Family’s Message to American Evangelicals, 1970-2010. Les mer om Hildes forskning her. Vi var også så heldige å ha historiker Randall Stephens med oss, som presenterte deler av sin bok om kristenevangelisk ekspertkultur, The Anointed.  Han er Fulbright Roving Scholar i Norge i år, og har reist land og strand rundt for å spre det glade budskap.

Vi diskuterte hvorvidt den mektige kristenkonservative grupperingen i Det republikanske partiet er i ferd med å bli mer, eller mindre, innflytelsesrik over politikken og politikkens premisser. Hildes forskning viser at den en gang så mektige organisasjonen Focus on the Family i dag frykter for sin framtid, siden spørreundersøkelser viser at unge (også de evangelisk kristne) er mer liberale i verdispørsmål enn deres foreldregenerasjon, og oppslutningen rundt Focus har da også sviktet på 2000-tallet. Samtidig viser undersøkelser at antall velgere i den republikanske nominasjonskampen som er kristenkonservative har økt fra 2008 (44%) til 2012 (50.53%). I dag er Det republikanske partiet i en utvikling hvor deres velgere blir hvitere, eldre og mer religiøse.

Dette står i relativ sterk kontrast til den amerikanske befolkningens demografiske utvikling som helhet. U.S. Census anslår for eksempel at hvite amerikanere vil være i mindretall innen 2050. Likeså med syn på verdispørsmål: den langsiktige trenden i spørsmål om homofilt ekteskap, for eksempel, går i en stadig mer liberal retning (det var vel derfor Obama tok sjansen på å støtte saken, vel, det og det faktum at han trengte en sak som kunne få venstresiden til å engasjere seg i valget). (Interessant parentes: abort er det eneste verdispørsmålet hvor det virker som amerikanerne ikke blir mer liberale, men se denne artikkelen for en problematisering av den konklusjonen.)

Det kan altså virke som om republikanerne på sikt er på kollisjonskurs med den jevne amerikanske velgeren. Dette har vært argumentet til statsviterne Ruy Teixeira og John Judis for eksempel. Om dette skulle stemme – og det er det jo ikke sikkert at det gjør (latinos'ene er jo for eksempel en voksende velgergruppe i USA som også er relativt konservative i verdispørsmål) ville det likevel ikke manifestere seg før om noen valgsykluser. Det vi ser i amerikanske nominasjonsvalg er jo at det er de mest politisk engasjerte som stemmer, og i Det republikanske partiet er disse eldre, hvite og evangelisk kristne. Disse øker altså sin andel innad i partiet, og kan dermed utgjøre en enda større velgerbase i 2016 enn i denne omgang. 

Altså vil denne grupperingen fortsette å sette premissene for hva deres presidentkandidat skal mene, hva han skal love og hvilke saker som er viktigst en god stund fremover.