Romney gjør det første modige i hele valgkampen...

.... og velger en kjekkere, mer veltalende visepresidentkandidat mer sterkere ryggrad: PAUL RYAN.

Det vil si, hvis ryktet som nå verserer på alle amerikanske nettsider er riktig.

Uansett, jeg antar at det er det og, siden Dagens DC er på reisefot til USA, hvor hun blir i tre uker, må dette neste bli et relativt kort innlegg med tips til videre lesning. Men først må det sies at jeg fikk oppleve Ryans økonomiske sjarme i fjor høst, da jeg deltok på den konservative tenkesmia Heritage Foundations årlige konferanse i D.C. En av deres hovedtalere var Ryan, invitert i kraft av sitt formannskap i budsjettkomiteen i Representantenes Hus. Denne rollen har Ryan brukt til å bli Det republikanske partiets relativt karismatiske talsmann for lave skatter, budsjettkutt og generelle utsagn om økonomien som får den amerikanske høyresida til å sikle. Han er kjent for å være relativt direkte når han snakker (i skarp motsetning til Romneys ulne utsagn) og står for det han sier (igjen, i motsetning til hans nye sjef).

Da jeg opplevde hans tale i fjor høst var det litt som å se den mest nerdete gutten i matteklassen ha vokst opp til å bli en politisk superstjerne. Han sjarmerte sitt meget konservative publikum og fikk flere kommentarer etterpå om at han burde søke presidentembetet. Ryan er, med andre ord, flink. Han snakker på en overbevisende måte om USAs viktigste tema: økonomien. Det er vel derfor Romney (sannsynligvis) velger han.

Men, hvordan sees Ryan på av de to politiske sidene i USA?

I følge konservative The Weekly Standard er Ryan nå Det republikanske partiets ideologiske leder, i kraft av sine prinsipielle angrep på "big government" og disse uansvarlige demokratenes budsjettsløseri.

I følge The New Yorker er Ryan en Ayn Rand-lesende ideolog som ønsker å privatisere pensjonsordningen Social Security (for øvrig en karateristikk Ryan selv muligens ville si seg enig i).

Da reiser jeg snart til USA, og vil bare si til eventuelle journalister som leser bloggen min at min kjære mobil har avgått ved drukningsdøden men at jeg er tilgjengelig på epost.

Utenrikspolitisk idioti

Spørsmål: Hvorfor opptrer håpefulle presidentkandidater som idioter på verdens scene i valgkampen?
Hvis man godtar spørsmålets strenge og generaliserende betingelse kan vi kanskje si:
Svar: Fordi de ikke kan noe om utenrikspolitikk.

Så kan man gjerne spørre hvorfor det, som vel er et mer interessant spørsmål. Svaret her er nok det samme for amerikansk som for norsk politikk: velgere er generelt sett mer interesserte i de nære spørsmål enn i de (geografisk) fjerne, og veldig få velgere stemmer på en presidentkandidat over en annen basert en utenrikspolitisk sak (med noen spesifikke unntak, som for eksempel Floridas cubanske amerikanere).

På samme måte er det få vordende presidentkandidater som ønsker å bli president på grunn av utenrikspolitikk. Woodrow Wilson uttalte jo som kjent før han entret Det hvite hus at det skulle være en skjebnens ironi dersom hans presidentperiode skulle vise seg å handle om utenrikspolitikk, siden han ble valgt på en progressive politisk plattform som handlet om innenrikspolitiske reformer. Første verdenskrig var ennå ikke å se i horisonten.

For øvrig var valget i 2004 et viktig unntak fra denne generelle regelen, da Bush administrasjonen gjorde en iherdig innsats for å forsikre seg om at 11. september skulle være fremst i velgernes minne da de entret valglokalet. Der finnes selvsagt andre viktige unntak også (særlig i forbindelse med de to verdenskrigene, samt Den kalde krigen), men historiens brede valgpensel maler stort sett med innenrikspolitiske farger.

Dette innlegget er - som du sikkert har gjettet - inspirert av Mitt Romneys mindre heldige verdensturne (les: tur til England, Israel og Polen), men temaet er relevant i nesten hver eneste valgkamp. Håpefulle presidentkandidater sier mye rart om utenrikspolitikk, og det trenger ikke bare være fordi de er uerfarne. Det kan også handle om valgfiske. For eksempel kan det jo være et poeng å notere seg at det ikke bare er Romney som har sagt at Jerusalem burde være Israels hovedstad, slik han sa i en tale denne uken. I 2008, da Obama stod i Romneys sko, talte han foran AIPAC (American-Israeli Public Affairs Committee) i DC og hevdet at Jerusalem ville være Israels framtidige hovedstad. Likeså er det ikke en overdrivelse å hevde at USAs uforsonlige Cuba-politikk nok har vært et resultat av valgdynamikk heller en presidentkandidatenes personlig og/eller ideologiske overbevisning...

Også er det selvsagt viktig å poengtere at USA har hatt en del - utenrikspolitisk sett - meget erfarne presidenter, slik som for eksempel George H. W. Bush. Hans skjebne er i så måte en skremselshistorie: det at Bush Sr. stille og rolig loset USA og Sovjetunionen gjennom Den kalde krigens slutt, samt slo Saddam Husseins invasjon av Kuwait tilbake (for øvrig en operasjon som gjerne brukes som kroneksemplet på ekte multilateralisme fra USAs side) var fint lite verdt da amerikanerne stemte i presidentvalget i 1992. Da handlet det nemlig om økonomien ("it's the economy, stupid"), en litt nærere politisk sak som Bush Sr. ikke snakket overbevisende om (det hjap ikke at han i løpet av valgkampen avslørte at han ikke visste hva en kartong melk kostet) men som mannen fra Hope, Arkansas derimot aldri stoppet å snakke om. Så kunne Bill Clinton heller ingenting om utenrikspolitikk.

Tea Party renessansen?

Det var nesten så vi var ferdig med tea party bevegelsen. Invitasjonene til å snakke om dem har stilnet, og valgkampen så langt har slettes ikke vært dominert av sinte hvite eldre i rare hatter med utropstegnsplakater.

Så kom gårsdagens avgjørelse i Høyesterett. En overraskende avgjørelse av mange grunner, ikke minst at det var erkekonservative Høyesterettsjustitiarius John Roberts - oppnevnt av George W. Bush - som var tungen på vektskålen for helsereformen. Vel, ikke for helsereformen akkurat, men for at den ikke var grunnlovsstridig. Dette var fordi Roberts fant at boten man må betale dersom man ikke følger helsereformens nye påbud om at alle skal ha sykeforsikring, må regnes som en skatt. Og skatt er ikke grunnlovsstridig. (Notat til tea party bevegelsen: Dette er helt sant!)

Men at Roberts er uenig i selve helsereformen av politiske grunner er det liten tvil om. Det var vel det som var poenget med følgende setning i domsavsigelsen: "Because the Constitution permits such a tax, it is not our role to forbid it, or to pass on its wisdom or fairness ..."

Men tilbake til tea party bevegelsen (beklager, altså). Som Snoen også påpeker borte på Minervanett så er dommen en politisk seier for Obama, men en klar kilde til valgmobilisering på høyresiden. Som vi alle (muligens) husker var det jo under debatten om helsereformen sommeren 2009 at tea party bevegelsen virkelig fikk blod på tann. Dette var sommeren hvor kongressrepresentanter på sommerferie i hjemmedistriktene sine opplevde å bli skjelt ut av eldre velgere på lokale politiske møter fordi denne nye helseloven kom til å opprette såkalte "death panels" hvor staten skulle bestemme hvem som skulle leve og hvem som skulle dø (også kalt sosialistiske Europa, mente de).

På Twitter har republikanerne allerede omdøpt ObamaCare, som de tidligere så kjærlig hadde som kallenavn på helsereformen (som jo egentlig heter The Patient Protection and Affordable Care Act) til "Obama Health Care Tax". Roberts har altså levert en meget god valgkampsak til republikanerne, og vi kan forvente en høst som ikke bare omhandler økonomien, men også helsereformen (deja vu, anyone?).

Da blir det opp til Obama og demokratene som stemte for reformen i Kongressen å gjøre en bedre jobb en de hittil har gjort med å vinkle saken til deres fordel (hva er fordelene ved reformen, hvem får det bedre etc.). Akkurat nå er det nemlig mindretall i meningsmålingene for reformen, noe som man - avhengig av ens politiske ståsted - kan se på som et resultat av reformens dårlige innhold eller republikanernes geniale kommunikasjonskampanje i mot reformen. Et tredje alternativ, som jeg er tilbøyelig til å godta, er at demokratene selv må ta skylden for å ikke formidle reformens innhold til velgerne på en kapabel måte.

Når statsviterne Theda Scocpol og Lawrence Jacobs skriver i New York Times i går at dette nå vil handle om vinkling og informasjon, og ikke om loven er grunnlovsstridig, så er dette egentlig en utfordring til demokratene: få orden i sysakene deres, demokrater! Som de som er ivrige observatører av amerikansk politikk vet, så er ikke demokratene så veldig flinke til å samkjøre politiske budskap ei heller til å ha rak rygg når republikanerne angriper. Begge deler vil trengs til høsten, men er tidligere historie noen guide, klarer de det helt sikkert ikke.

De kristenkonservatives innflytelse i amerikansk politikk

Rick Santorums usannsynlige reise til stjernene er for lengst over, og alles øyne er nå fokusert på Mitt Romney og Barack Obama. Men selv om kampen mellom Det republikanske partiets kristenkonservative og de mer moderate er over for denne gang, forstsetter de som tapte å sette premissene for de som vant. For to uker siden gikk Romney kanossagang til Liberty University i Virginia – det meget konservative og religiøse universitetet predikanten Jerry Falwell opprettet og som alle republikanske kandidater besøker dersom de vet hva som er best for dem. Romney fikk ros for en tale som passet på å ikke nevne at han er mormoner, men heller insistere på deres felles konservative verdier og til og med nevnte Santorum i beundrende ordelag.

Denne uken arrangerte jeg et seminar på NUPI med tittelen ”The Religious Right in U.S. Politics”, hvor Hilde Løvdal ved Universitetet i Oslo presenterte deler av sin doktorgrad, Family Matters: James Dobson and Focus on the Family’s Message to American Evangelicals, 1970-2010. Les mer om Hildes forskning her. Vi var også så heldige å ha historiker Randall Stephens med oss, som presenterte deler av sin bok om kristenevangelisk ekspertkultur, The Anointed.  Han er Fulbright Roving Scholar i Norge i år, og har reist land og strand rundt for å spre det glade budskap.

Vi diskuterte hvorvidt den mektige kristenkonservative grupperingen i Det republikanske partiet er i ferd med å bli mer, eller mindre, innflytelsesrik over politikken og politikkens premisser. Hildes forskning viser at den en gang så mektige organisasjonen Focus on the Family i dag frykter for sin framtid, siden spørreundersøkelser viser at unge (også de evangelisk kristne) er mer liberale i verdispørsmål enn deres foreldregenerasjon, og oppslutningen rundt Focus har da også sviktet på 2000-tallet. Samtidig viser undersøkelser at antall velgere i den republikanske nominasjonskampen som er kristenkonservative har økt fra 2008 (44%) til 2012 (50.53%). I dag er Det republikanske partiet i en utvikling hvor deres velgere blir hvitere, eldre og mer religiøse.

Dette står i relativ sterk kontrast til den amerikanske befolkningens demografiske utvikling som helhet. U.S. Census anslår for eksempel at hvite amerikanere vil være i mindretall innen 2050. Likeså med syn på verdispørsmål: den langsiktige trenden i spørsmål om homofilt ekteskap, for eksempel, går i en stadig mer liberal retning (det var vel derfor Obama tok sjansen på å støtte saken, vel, det og det faktum at han trengte en sak som kunne få venstresiden til å engasjere seg i valget). (Interessant parentes: abort er det eneste verdispørsmålet hvor det virker som amerikanerne ikke blir mer liberale, men se denne artikkelen for en problematisering av den konklusjonen.)

Det kan altså virke som om republikanerne på sikt er på kollisjonskurs med den jevne amerikanske velgeren. Dette har vært argumentet til statsviterne Ruy Teixeira og John Judis for eksempel. Om dette skulle stemme – og det er det jo ikke sikkert at det gjør (latinos'ene er jo for eksempel en voksende velgergruppe i USA som også er relativt konservative i verdispørsmål) ville det likevel ikke manifestere seg før om noen valgsykluser. Det vi ser i amerikanske nominasjonsvalg er jo at det er de mest politisk engasjerte som stemmer, og i Det republikanske partiet er disse eldre, hvite og evangelisk kristne. Disse øker altså sin andel innad i partiet, og kan dermed utgjøre en enda større velgerbase i 2016 enn i denne omgang. 

Altså vil denne grupperingen fortsette å sette premissene for hva deres presidentkandidat skal mene, hva han skal love og hvilke saker som er viktigst en god stund fremover.

Women in International Relations

It is 2012, but the field of International Relations (IR) is still dominated by men. Recently, several researchers in the field have addressed this issue on their blogs. For instance, marking this year’s International Women’s Day, Micah Zenko of the Council of Foreign Relation asked “Where are the women in foreign policy?” One of the researchers he asked, Diana Wueger, followed up on her own blog, Gunpowder and Lead. Topping it off in his usual direct style, Dan Drezner then asked on his blog at Foreign Policy, “Should women get a Ph.D. in IR?”

Well Dan, glad you asked! Last year, I interviewed three prominent female Scandinavians in the field of IR on this very topic. The interviews were conducted in Norwegian and published in the Scandinavian IR journal Internasjonal Politikk (Vol. 69, No. 4, 2011). In my conversations with Lene Hansen (Professor at the University of Copenhagen), Inger Skjelsbæk (Deputy Director and Senior Researcher at the Peace Research Institute Oslo, PRIO), and Ann Towns (Senior Lecturer at University West, Sweden) I discovered that despite their varying experience with being a woman in IR, they all agreed on one thing: the importance of having a mentor. This is interesting, because despite structural differences in welfare state accommodations offered to working women in Scandinavia and the United States, it seems to conform to what Americans are saying as well. Diana Wueger, for instance, argued for the importance of mentorship and sponsorship, and in the responses Micah Zenko got from academics and practitioners, high on the list among the several factors preventing women from achieving senior foreign policy positions was lack of mentorship.

So, what experiences have the three Scandinavian women in IR I interviewed gathered? Did gender issues affect their graduate and job market experiences? Professor Hansen says no. A prominent researcher in the field of securitization theory, Hansen’s initial interest in political science was piqued by her engaging professor at the University of Copenhagen, Ole Wæver. It was Wæver who would become her mentor and introduce her to other important researchers in the field, such as Barry Buzan. Wæver gave Hansen her first job – research assistant at the Copenhagen Peace Research Institute – where Hansen was the only woman. She does not think that the gender dimension mattered as much as the age dimension, however. The fact that she was young and inexperienced was in her eyes a bigger obstacle to overcome than her being a woman. In fact, she says, once you publish and give people a chance to evaluate you on your merits, other irrelevant variables – such as your gender – will fade away.

Skjelsbæk and Towns, on the other hand, disagree. They are both adamant about the unique challenges facing women who are likely to start a family right when their career is about to take off. My conversations with them remind me of something one of my professors at the University of Virginia once said: that starting a family had meant a clear professional sacrifice in that she was unable to write and publish those articles that are necessary to climb up the professional ladder early in one’s career.

Whereas Skjelsbæk – studying in Norway and benefitting from comparatively generous welfare state arrangements as a graduate student and young professional – was faced with no such stark choice, Towns in fact moved from a self-described great job at the University of Delaware back to Sweden once she had children. In exhibiting what she herself describes as “stereotypical female behavior” she admits this move was based not on professional considerations, but family considerations. This despite the University of Delaware being flexible and helpful when she had children, she says.

But despite the predictable challenges of family, what is it like to be a female scholar in IR?  Here, it might be instructive to distinguish between female IR scholars who study non-gender-related topics, and those who study gender issues in IR. Towns, who does the latter (and recently published Women and States: Norms and Hierarchies in International Society) argues that being a “gender person” automatically earns you less respect from the male dominated IR mainstream. Skjelsbæk, who studies female identities in conflict situations (and who just published The Political Psychology of War Rape: Studies from Bosnia and Herzegovina) says she is noticing an improvement, however, in that she is observing a growing portion of male attendance at International Studies Association (ISA) panels that concern gender issues. Hansen, who can perhaps be categorized as a more “mainstream” IR person, despite her writings on gender issues (such as the famous article “The Little Mermaid’s Silent Security Dilemma and the Absence of Gender in the Copenhagen School” in Millennium) does not think being a woman in IR has contributed to a different career path. Nor has she had any negative personal experiences.

That cannot be said for Skjelsbæk, who once had a professor pinch her cheek and tell her how cute she looked. She is still annoyed that she failed to come up with an appropriate comeback. She is more satisfied with her experience with a prominent American professor who once visited PRIO, however. On maternity leave, Skjelsbæk took her baby with her to PRIO to meet with the professor, presenting her dissertation topic. The professor brusquely rejected her, telling Skjelsbæk she would never get published on this topic. Skjelsbæk was happy to inform him – while holding her baby – that she had already done so in the European Journal of International Relations.

Finally, I asked the three researchers what advice they would give female graduate students?

Here, as mentioned at the beginning of this article, the tree women agree on the importance of mentorship. Hansen is crystal clear in her recommendations: Grab all opportunities, participate in professional activities such as conferences, build a network and work hard.  Hansen refers to a study done in Denmark where the two main factors found to be the culprit behind graduate school drop outs were poor mentoring/advising, and not feeling part of a professional environment or group. She again credits Wæver with functioning as her door opener and mentor.

            Likewise, Skjelsbæk cites her mentor and advisor, Hjørdis Kaul at the Norwegian University of Science and Technology, as the person who taught her the “art” of being an academic. Towns agrees and mentions – among others - Kathryn Sikkink at the University of Minnesota as important in her career development. According to Towns, the three most important factors in determining success in a graduate program are access to a professional network, knowledge of the implicit norms in the profession, and self-esteem. Not surprisingly, female graduate students are less likely to possess these three things, argues Towns, which is why finding a mentor is so important. We all need a professor who can introduce us to the unspoken rules of the profession, not to mention introduce us to important people at conferences, and eventually write our recommendation letters when we are on the job market.

Finally, in addition to a mentor, it is also important to actually write your dissertation on a topic that you care about, insists Skjelsbæk. Choosing a “hot” topic might seem like a good idea as a graduate student, but if you are not really interested in it, choose something else. It’s going to be a long haul.

And above all, female readers: do not play nice. Stop worrying about whether people like you, and start worrying about whether they respect you.

Vår, Virginia og visepresidentkandidater

Det er for lengst vår i Virginia, og selv om jeg kom akkurat for sent til å oppleve de hvite og rosa blomstene på cherry blossom-trærne, fikk jeg heldigvis nyte de pene hvite blomstene på dogwood-trærne rundt om i den idylliske universitetsbyen Charlottesville. Da jeg var stipendiat ved University of Virginia var april og mai (samt oktober, med sine gule høstløv og Halloween-feiring) favorittmånedene, blant annet på grunn av hvordan den fantastiske vårsola og alle de blomstrende trærne lyste opp hele universitetsområdet og alle dets flotte uteområder. Piknik på "the Lawn" var alltid et must. 

Mens jeg var i USA denne gang trakk Rick Santorum seg, noe som betyr at den republikanske nominasjonskampen nå er over (til tross for Newt Gingrich og Ron Pauls evigvarende tilstedeværelse). Jeg stakk en tur innom den kjente UVa professoren og FOX News-kommentatoren Larry Sabatos eget institutt, Center for Politics, for å snakke med hans valganalytiker Kyle Kondik (følg ham på Twitter: @kkondik) om hva som skjer nå. 

Kondik ønsket å formidle til mine norske lesere at selv om det har vært veldig mye fokus på republikanerne med nominasjonskampen (som naturlig er), må man ikke la seg lure til å tro at dette valget på noen som helst måte kommer til å handle om Mitt Romney. Dette er først og fremst et valg hvor en sittende president stiller til gjenvalg, noe som betyr at det er et referendum over hans første presidentperiode. Dersom dette stemmer er det ikke nødvendigvis gode nyheter for Obama. Dagens økonomiske situasjon er fortsatt relativt prekær, med en meget slak oppoverkurve ut av resesjonen. At pilene så vidt peker i riktig retning betyr ikke nødvendigvis at velgerne føler det går bra nok til å gjenvelge Obama. For selv om han ikke skapte resesjonen, “eier” han nå den amerikanske politiske situasjonen, og må stå til ansvar for den.

Da Ronald Reagan utfordret Jimmy Carter i 1980 spurte han velgerne et enkelt spørsmål som på mange måter oppsummerer denne logikken: har velgerne det bedre nå enn for 4 år siden? I 198o fant velgerne ut at det hadde de ikke. Dersom dagens amerikanske velgerne føler det på samme måte sånn rett før 6. november er det usannsynlig at Obama blir gjenvalgt. Peker de økonomiske pilene i gal retning vil Romney ha en mulighet til å stille likt på valgdagen. Som Kondik sa, så er Romneys oppgave som republikanernes kandidat rett og slett å være klar til å plukke opp presidentembetet dersom Obama snubler og mister det.

I så fall er Romney dobbelt heldig. Først var han heldig fordi han, som en relativt svak kandidat (selv om Svein Melby borte på IFS vel er uenig i det) møtte enda svakere motkandidater i nominasjonskampen. Så han skulle være veeeeldig heldig dersom Obama snubler i valgkampen (ved å gjøre/si noe meget dumt). Økonomiske indikatorer er det derimot lite Obama kan gjøre noe med på dette tidspunktet, så går det nedover igjen blir valget jevnt.

Og her kommer Romneys valg av visepresidentkandidat inn. Det kommer til å være mye fokus på dette framover. (Det betyr ikke at det nødvendigvis er så veldig viktig.) Men det som er viktig, er at Romney finner en kandidat som styrker valgseddelen til republikanerne, og ikke minst finner en som styrker Romney, heller enn visepresidentkandidaten selv. Denne personen trenger ikke være fra en "svingstat"  (hei Marco Rubio fra Florida) eller være latino/a (Rubio igjen), selv om dette kanskje kan hjelpe litt. Det viktigste er at de sammen utgjør et godt team som effektivt angriper Obama og demokratene, og gjør denne jobben overbevisende. Etter Palin-fadesen i 2008 er det viktig at personen er kompetent og troverdig (hei Rob Portman fra Ohio).  Det er dog ikke sannsynlig at Romney kommer til å bestemme seg før over sommeren, så herved starter en lang sesong med spekulasjon. 

Til slutt: I løpet av USA-oppholdet mitt fikk jeg endelig sett HBO-serien John Adams (med Paul Giamatti i hovedrollen som Mr. Adams). Serie anbefales alle som er interessert i amerikansk revolusjonshistorie (samt godt skuespill). En kuriositet var at University of Virginias grunnlegger, Thomas Jefferson, ble portrettert som den kuleste kisen i Founding Father-klassen, med overbærende blikk og kule replikker. Kunne man være kul på 1700-tallet, altså? Jeffersons nære venn James Madison ble for øvrig helt ignorert i serien, noe som er merkelig siden Madison var relativt viktig i grunnleggelsen av USA. Hva var det han gjorde for noe igjen... Å ja, han formet Grunnloven, samt Bill of Rights. Ja ja, Madison, det var kanskje ikke så viktig...? 

Se denne serien!

På konferanse i California

Årets utgave av International Studies Associations (ISA) årskonferanse er over, denne gang avholdt i San Diego, California. Fire dager med paneler bestående av alskens rare temaer (for ikke å nevne rare deltakere fra rundt om i verden) er over, og verdens forskere på internasjonal politikk kan pakke ned polyesterdressene og reise tilbake til sine støvete kontorer. San Diego var vel egentlig en litt for kul plass for oss kjedelige forskere - fikk man egentlig tid til å nye alle de margaritaene med cayennepepper-strøssel på randen (for ikke å snakke om tacosene) som man ville? (Svar: ja, men jeg regner med jeg er i mindretall der.)

Min egen opplevelse, bortsett fra den deilige suksessen med carnitas og carne asada tacos på Lolita's, var veldig god. Jeg fikk med meg den sedvanlige blandingen nyttige og unyttige panelpresentasjoner.
Eksempel på nyttig panel: diskusjon om konstruktivismeteori i utenrikspolitisk analyse med statsviterstjernene Ted Hopf og Helen Milner (alltid gøy når stemmene heves og argumentene kvesses).
Unyttig: En gjeng mumlende menn som diskuterte en bok jeg ikke hadde lest enda. (Ok da, kanskje det var min feil.)

Jeg presenterte et paper (ja, norske akademikere kaller det for et paper, vi har visstnok ikke klart å finne en akseptabel oversettelse av dette relativt enkle ordet) om kontinuiteten i amerikansk utenrikspolitikk fra Bush til Obama, med hovedvekt på krigen mot terror (som jeg for øvrig har  blogget om før). Panelets tema var moderne amerikansk utenrikspolitikk, og jeg hadde gleden av å lese tre andre interessante papers, blant annet ett om rollen tørsten etter hevn spiller i utenrikspolitiske overreaksjoner. Case'et i paperet var, ikke overraskende, Bush sin krig mot terror, der forfatteren hevdet at man kan forstå den uproposjonalt overdrevne reaksjonen på 11. september som et uttrykk for hevn (som, dersom det skulle være noen tvil om det, ikke er anerkjent i internasjonal lov hva gjelder krigføring). Det var forfriskende å lese et paper i statsvitenskap som torde ta for seg det heller kompliserte temaet "følelser", men dette byr selvsagt på metodeproblemer hva gjelder kausalanalyse og måling av variabelen "hevntørst".  

Den tanken som slo meg da jeg lese dette paperet var "skyldfølelse". Hva driver ønsket om hevn? Kun sinne? Eller kan det også være at Bush administrasjonen, etter 11. september, følte seg ansvarlig og skyldig for at de ikke hadde forutsett (og stoppet) angrepene? Jack Goldsmith, rådgiver i Forsvarsdepartementet i Bush administrasjonen, har nemlig uttalt følgende om hvilke følelser som rådde i Det hvite hus i dagene etter 11. september:


They were really scared…And they had this extraordinary sense of responsibility—that they would be responsible for the next attack. They really thought of it as having blood on their hands, and that they’d be forgiven once but not twice. 


Det er nærmest umulig for statsvitere (og andre, for den del) å vite hva som foregår inne i politikeres hoder og hjerter. Variabelen "følelser" holder vi oss dermed oftest unna (selv om det finnes psykologiske teorier i statsvitenskap). Men at det har konsekvenser i politikken, det er det vanskelig å benekte.
.................................................................................................................

Da er det bare å se frem til neste års ISA-konferanse, som skal avholdes i San Francisco. Den beste tacoen jeg noensinne har spist hadde jeg gleden av å spise i SFs "Mission district", så dette gleder jeg meg til...