Obama ut av dvalen?

President Obamas tale 19. september, hvor han argumenterer overbevisende og intenst om nødvendigheten av å skatte USAs aller rikeste, får en nesten til å tro at presidenten har våknet opp etter en to og et halvt års lang dvale. Fra Obamas fantastiske valgkamp, til hans professorale og fjerne styringsstil, er det mange som har lurt på hva som egentlig skjedde med USAs store håp. Jeg skal her si litt om utviklingen fra den imponerende valgkampen, til hans (ifølge mange) middelmådige lederevne som president, og så si litt om den kommende valgkampen. Har Obama våknet fra regjeringsdvalen og er kampklar til atter en valgkamp, eller har han rett og slett gått en hard skole sine første år i Det hvite hus og viser først nå hva han er i stand til som president?

Om Obamas fantastiske valgkamp
Vi står jo nå foran starten på enda en presidentvalgkamp i USA. I januar braker det løs i Iowa og New Hampshire, noe som betyr at ettersom vinteren blir til vår kommer Barack Obamas hverdag til å handle mye mindre om politiske vedtak i Kongressen og mye mer om valgkamp og bussturer fra nord til sør i USA. Det kan være en uheldig ting, siden det tar fokus vekk fra det politiske arbeidet i Washington, D.C., men det kan også vise seg å være en god ting for presidenten selv, som jo så langt har bevist at han er mye flinkere til å bedrive valgkamp enn han er til å utvise lederegenskaper i D.C.
For de av oss som bodde i USA i 2008 så va det fascinerende å se det amerikanske folkets forelskelse i Obama i nominasjons- og deretter valgkampen i 2008. Aldri har vel Bill Clintons ordtak om at “Democrats fall in love, Republicans fall in line” passet bedre.
Kontrasten til Hillary Clinton i nominasjonskampen var stor, og den var ikke i hennes favør. Clinton hadde erfaring i massevis, og var kjent som en meget flink senator fra New York som var læringsvillig og hardt arbeidene. Men hun var ikke noe særlig å bli forelska i, robot-lignende som hun jo var i valgkampmodus – særlig kontrastert med Barack Obama, den dynamiske, unge, håpefulle. Dessuten: hennes historiske valg som USAs første kvinnelige president kunne ikke matche valget av USAs første afrikansk-amerikansk president.
Men hovedgrunnen til at Obama vant den demokratiske nominasjonen og deretter presidentembetet i 2008 var jo ikke at Obama var svart (dog dette var en stor fordel som jeg kommer tilbake til), det var heller at Obama hadde en fantastisk evne til å spille på det ur-amerikanske som appellerer veldig til den amerikanske velgermassen: den sterke personlige historien som illustrere Den amerikanske drømmen. For hvem var Barack Hussein Obama?
Jo, ikke bare var Obama faktisk et produkt av immigrasjon (det at USA er et “land of immigrants” er meget viktig for den amerikanske identiteten som mulighetenes land), men han var også en svart person. I USA er raseproblematikken fortsatt ett av de største og mest såre skillelinjene i samfunnet – definitivt mye vanskeligere for amerikanerne å snakke om enn kjønnsproblematikken. Men selv som Obama var svart, så var han ikke «African-American» i begrepets amerikanske forstand.
Tidligere afrikansk-amerikanske kandidater som Jesse Jackson og Al Sharpton var *faktiske* afrikansk-amerikanere, det vil si etterkommere av afrikanske slaver men (selvsagt) amerikansk for generasjoner. Disse er dem man referer til når man sier «African-American» og innebærer at man assosieres med USAs såreste historiske skamplett – slaveriet – samt med den opprivende borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, hvis etterdønninger det politiske systemet fortsatt sliter med. Man har også gjerne en karakteristisk måte å snakke på, som jo Jackson og Sharpton hadde. De ble oppfattet som representanter for African-Americans som gruppe, men ikke for resten av USA.
Som senere visepresident og da senator og presidentkandidat Joseph Biden sa, Obama var «the first mainstream African American who is articulate and bright and clean» som stilte som kandidat. Biden (som jo er kjent for å være alt for ærlig i sine uttalelser) satte fingeren på noe vitalt. Obama var en «mainstream» kandidat som var meget godt likt av hvite amerikanere, samtidig som han personifiserte historien om USA som mulighetenes land for immigranter og han kunne brukes som representant for USAs African-Americans – en underrepresentert gruppe som har voldt mye dårlig samvittighet for den liberale eliten opp i gjennom årtiene siden borgerrettighetsbevegelsen.

For å oppsummere: Obamas personlige historie bekreftet den versjonen av USA amerikanerne liker å tro på – et mulighetenes land hvor alle kan oppnå Den amerikanske drømmen bare de jobber hardt nok for det. Ironisk nok er jo det en fortelling som i dagens stratifiserte USA nesten aldri virkeliggjøres. Jeg vil si det så sterkt som at Obama ikke eksemplifiserer dagens USA, han er heller unntaket i dagens USA.
I alle fall brukte Obama sin personlige fortelling for alt det det var verdt, og som vi vet, så var han veldig flink til å artikulere den fortellingen i mange av de talene han holdt i valgkampen. Han klarte å formidle en optimistisk, håpefull historie om et USA som alle amerikanere ønsker å tro på, og jeg mener altså at det var derfor han til syvende og sist vant.  I tillegg var der selvsagt andre meget viktige faktorer, som at han representerte noe nytt i amerikansk politikk (mange var skeptiske til et Clinton-dynasti i Det hvite hus, lik som man hadde vært skeptisk til et Bush-dynasti) og at han var enormt flink til å mobilisere og få penger fra «nye» velgergrupper som unge/studenter.
Poenget med dette tilbakeblikket er at det ikke er vanskelig å forstå hvorfor Obama ble valgt som president i 2008. Obama hadde en unik historie som tiltrakk seg mange ulike velgergrupper, samtidig som han hadde populære politiske meninger, som hans tidlige opposisjon mot Irak-krigen (der skuffet jo Hillary Clinton de liberale stort). Obamas valgkampnarrativ var ekstremt tiltalende. Men å bli valgt som president i USA er en ganske annen øvelse enn å skulle styre landet. Obama ble valgt fordi velgerne ønsket en historisk president, ikke en middelmådig kompromissmaker.

Obama som president
I tillegg til den sterke og virkningsfulle personlige historien så var han også et relativt ubeskrevet blad med lite politisk fartstid i Washington, D.C. Det e jo faktisk en fordel, fordi velgerne betrakter D.C. som korrupt (derav den ustoppelige trangen til å stemme inn erfarne kandidater som skal «rydde opp»).
Men det som var en fordel i valgkampen var helt klart en ulempe i regjering. Hans uerfarenhet, samt hans løfte om å inngå kompromiss og få slutt på all partiskheten i D.C., var en vanskelig kombinasjon i møte med de organiserte republikanske ringrevene i Kongressen.
Samtidig er ikke historien så enkel som at Obama var uerfaren og har blitt rundlurt av republikanerne. For Obama er for det første sylskarp. For det andre hadde han en haug med erfarne rådgivere (mange med fartstid fra Bill Clinton-administrasjonen).
Forrige tirsdag kom det ut en meget interessant bok i USA, skrevet av tidligere Wall Street Journal journalist og Bob Woodward-arvtaker Ron Suskind. Boka heter Confidence Men: Wall Street, Washington, and the Education of a President, og har skapt en mediestorm i USA. Suskind tar for seg Det Hvite Hus i dets to første Obama år, og fokuserer særlig på Obamas økonomiske team. Suskins skriver at Obama har blitt regelrett manipulert av de erfarne Wall Street gutta som hans finansminister Timothy Geithner og hans forhenværende direktør for National Economic Council Larry Summers. Her tegnes et bilde av en president som overlot for mye til sine rådgivere fordi Obama selv hadde en styringsmetode som var professoral og fjern. Resultatet ble at hans økonomiske rådgivere levde sitt eget liv og gjerne trenerte beslutninger som kom fra Obama dersom dem ikke va enig i dem, som for eksempel Obamas avgjørelse om å splitte opp og restrukturere mange store, problematiske banker som for eksempel Citigroup. Suskinds konklusjon er at Obama er en «brilliant amatør» som først etter de to årene i Det hvite hus lærte seg å spille det politiske spillet godt nok.
For Obama er helt klart en sylskarp mann. Men er hans intelligens av den praktiske typen som kan hjelpe ham lede Det hvite hus, eller er hans intelligens av en annen, kanskje mer underfundig type? Hans hang til å forelese for store publikum – til å holde en haug med taler heller enn til å forhandle hardt på bakrommet – ser ikke ut til å ha hjulpet ham noe særlig. Komikeren Stephen Colbert sa denne uka at Obama holder så mange taler ute på plena til Det hvite hus at Colbert lurer på om presidenten har låst seg ute og er redd for å innrømme at han ikke finner nøklene...
Siden Obama har trått inn i Det hvite hus har han altså fortsatt med den kjente og kjære valgkampaktiviteten i form av taler, men deres effekt har gått drastisk ned. Det amerikanske folket har fått logikk og statistikk, i stedet for Den store fortellingen om hva som er galt med USA og hvilken vei man må gå videre for å komme seg ut av den økonomiske krisen. Fortellerevnen hans ser ut til å ha stilnet, og det i en alvorlig økonomisk krise hvor et narrativ om hvem som har skylda og hvordan man skal fikse dette, skulle være relativt enkelt for en demokratisk president å fortelle (slik jo Franklin Delano Roosevelt gjorde på 1930-tallet). Amerikanerne, som vi vet, responderer på optimisme og på klare retningslinjer som skiller godt fra ondt.
Uansett om man tror Obama var fanget av altfor Wall Street-vennlige økonomiske rådgivere, eller man tror at Obama rett og slett er altfor glad i å inngå kompromiss og ta ting sakte og rasjonelt heller enn raskt og ideologisk, så er det helt klart at han i første presidentperiode har skuffet sine tilhengere på venstresida. Alle de som entusiastisk organiserte hans valgkamp i 2007 og 2008, som fikk unge til å stemme, som gikk fra dør til dør med valgkampmateriale, og som var med på internettkampanjen – med andre ord, den grasrota han trenger for å organisere en vinnervalgkamp i 2012 – er veldig skuffa over hans prestasjoner i Det hvite hus så langt. De mener helt klart at Obama har inngått alt for mange kompromisser med republikanerne i Kongressen, og at han ikke har kjempet hardt nok for liberale prinsippene.
Mange politiske kommentatorer på venstresiden mener jo at Obama skulle vært mye tøffere og møtt republikanernes ideologi med en egen ideologi, heller enn tall og logikk. De mener for eksempel at hadde han gjort det ville ikke Kongressvalget i fjor fått et så katastrofalt resultat.
Har Obama lært av de tre første årene sine? Er Obama i ferd med å finne stemmen sin, som med den nylige talen sin om skatteøkning for de rikeste, eller er dette kun en reversering til valgkamp-Obama vi nå ser?
Obama har kun et lite halvår nå før presidentkampanjen tar over alt annet. Dette er hans øyeblikk for å bevise sine tilhengere – og de på vippen – at han faktisk kan være den presidenten folk trodde han kom til å være, og ikke den presidenten han har vært.

Om republikanerne
Arbeidsledigheten er nå på 9.3 prosent, og historisk sett kan den ikke være noe høyere dersom Obama skal bli gjenvalgt. Ingen tror jo heller at det tallet skal gå noe særlig ned før november 2012.
Obamas gjennomsnittlige «approval rating» fra juli til august i år har vært 41 prosent, nå ligger den på 43. 5 prosent. Akkurat nå sier 72 prosent av de spurte at de synes USA går er på feil spor, heller enn i riktig retning, som er et viktig indikatorspørsmål for valgkampen.
Obama sine motspillere re for tida Mitt Romney, tidligere guvernør av Massachusetts, og Rick Perry, nåværende guvernør av Texas. Akkurat nå er Perry «the frontrunner» som de sier i USA, men det stilles spørsmål ved om han har nasjonalt vinnerpotensiale da han jo ansees som en George W. Bush nr. 2 og det helt klart er mye skepsis til en repetisjon av 2000-tallet. Ei heller har Perry gjort det spesielt skarpt i de tre republikanske debattene han har stilt opp i – de har Romney vunnet.  Det er interessant at når Obama stilles opp mot en navnløs republikansk kandidat i spørreundersøkelser ligger han akkurat rett bak den navnløse kandidaten. Men når Obama stilles opp mot Romney eller Perry i leder Obama med et par prosentpoeng. Så det store spørsmålet er jo, dersom velgerne bestemmer seg for at de ønsker en endring, om de finner motkandidaten spiselig eller om de konkluderer med at alternativet til Obama faktisk er dårligere enn Obama selv. 

Til slutt - Obama besitter en meget viktig egenskap: han er flink å samle inn penger. Han fikk samlet inn 750 millioner dollar til valgkampen i 2008, og klarer sikkert det samme igjen, noe som sannsynligvis er mer enn hans republikanske motstander vil være i stand til.
Obama vant jo også stort i 2008, så dersom alt annet er likt i 2012 kan han fortsatt tape Virginia, North Carolina, Indiana og Ohio og fortsatt ha mange nok valgmenn til å vinne.
Vi nordmenn vandret i Skyggenes Dal da George W. Bush var president, og ble deretter så ivrige da Barack Obama ble valgt at vi sporenstreks gav han Nobels Fredspris. Da President Obama fikk høre den nyheten, sa han for øvrig «du kødder». Men det gjorde vi altså ikke.
Vi venter i spenning for å se - etter noen tøffe år - om Obama klarer å stable seg på beina igjen og leve opp til det håpet han selv tente i valgkampen i 2008, eller om det store framtidshåpet sank under en økonomisk krise, en polarisert politisk virkelighet og ikke minst en uerfaren president.

10-års markeringen for 11. september

USAs nasjonale mareritt er enda ikke over, 10 år etterpå. Mange av de som døde i World Trade Center er ennå ikke identifisert, og de to krigene som ble startet som resultat av angrepet, pågår fortsatt (dog USAs rolle i Irak nesten er over på dette tidspunkt).

Bush-administrasjonens mantra om at "9/11 changed everything" repeteres stadig av journalister og andre. Det er forståelig. Et så spektakulært angrep må vel ha "forandret alt"? Pearl Harbor-angrepet 7. desember 1941 - som også kom som lyn fra en blå og klar himmel over Hawaii - hadde en umiddelbar innvirkning på historien da dette førte til at USA erklærte krig mot Japan, og USA var dermed med i 2. verdenskrig (offisielt - USA hadde vært med uoffisielt mye før dette). Men jeg vil påstå at det som gjorde at 9/11 hadde en slik innvirkning på samtidshistorien, var Bush-administrasjonens reaksjon på angrepet. Man kan nemlig tenke seg et alternativt hendelsesforløp: 9/11 skjer, USA er i sorg og går deretter til angrep på Afghanistan. Denne krigen - en legitim forsvarskrig - utvikler seg selvsagt til en nasjonsbyggende hengemyr, men USA har sitt på det rene mht. internasjonal lov og samarbeid med allierte.

Dette skjedde jo ikke. Eller - ikke bare. I tillegg fikk vi Irak-krigen, tortur, Abu Ghraib, Guantanamo, "extraordinary rendition", og CIAs "black sites" rundt om i verden. Alt rettferdiggjort av et meget kreativt amerikansk Justisdepartement og en proaktiv gjeng i Det hvite hus. Så la oss være litt forsiktig med akkurat hva vi mener når vi sier at denne dagen for 10 år siden "forandret alt."

Dagen i dag er til for ettertanke, så her kommer en liten liste med lesestoff for de som ønsker mer refleksjon:

The Economist reflekterer over de siste 10 årene, og beklager også sin egen støtte til Irakkrigen.
Richard Clarke, tidligere medlem av Det hvite hus' sikkerhetsteam, kritiserer i sterke ordelag den kontraproduktive "krigen mot terror."
The New Yorkers fantastiske George Packer skriver om alle de mulighetene man hadde til å endre USA til det bedre etter 11. september, men som Bush-administrasjonen lot gå fra seg. På den måten endret 9/11 lite.
Og til sist, et nedslående essay i The Atlantic om hvorfor Al-Qaida faktisk er i ferd med å vinne denne "krigen" - ikke på grunn av dem selv, men på grunn av USAs overreaksjon og økonomiske nedgang.

God søndag.

Forelskelsen er over

Dagens DC har skrevet Morgenbladets Utenriksanalyse denne uken.

Barack Obama busser rundt i Midtvesten for å gjenerobre tapt terreng. Men hans tilhengere er sinte, trøtte og bitre. Litt som han selv.

Presidentens forsvarere i den amerikanske pressen har stilnet. De anklager ham for feighet overfor Republikanerne, og for ikke å fokusere på det alle er opptatt av, nemlig den høye arbeidsledigheten på 9,1 prosent.

Barack Hussein Obama har den tvilsomme ære å tjene det amerikanske folk i en tid hvor USAs makthegemoni i etterkrigstiden kan bli endelig svekket. Ikke siden 1970-tallet har det vært mer snakk om supermaktens fall enn nå. Men den gang kom USA seg på bena igjen etter Vietnamkrigen, oljekrisen og en lang periode med høy inflasjon og lav vekst. Ronald Reagan, president i årene 1981-89, vant ifølge mange amerikanere på egen hånd den kalde krigen. Amerika, håpets land og verdens lys, triumferte i ideologiens historiske maktkamp.

I dag ser det ut som om lyset er på sparebluss, og økonomisk tilbakegang har erstattet håpet. Amerikanerne har rekordlav tro på sine representanter i Kongressen, og kun 43,3 prosent synes at presidenten gjør en god jobb, ifølge RealClearPolitics? gjennomsnitt av flere målinger utført i august ? hans laveste tall hittil.

Tre aspekter avgjør om Obama blir gjenvalgt i 2012: Økonomiens tilstand, presidentens lederskap og hans motkandidat.

Først, USAs økonomi er i krise. Statsvitenskapelig forskning om amerikanske valg viser at en sittende president vanskelig blir gjenvalgt dersom velgerne opplever at det står dårligere til med økonomien nå enn første gang de stemte på presidenten.

Spørsmålet som stilles i meningsmålingene om hvorvidt «landet går i riktig retning, eller er det på feil spor?» besvares nå med «feil spor» av hele 74 prosent, ifølge RealClearPolitics i forrige uke. Det står i skarp kontrast til juni 2009, da like mange, 45 prosent, mente at USA var på vei i riktig som i gal retning. Håpet som feide inn i Det hvite hus i januar 2009 er definitivt sterkt svekket.

Når det gjelder presidentens lederskap, er Obamas tilhengere først og fremst skuffet over hans styringsmetode. Presidenten Obama er svært forskjellig fra kandidaten Obama. I 2008 var det fascinerende å se tilhengerne falle hodestups for kandidaten i nominasjons- og deretter valgkampen. Bill Clintons uttalelse om at Democrats fall in love, Republicans fall in line har sjelden passet bedre. En laber, men pliktoppfyllende støtte for John McCain fra republikanernes side ble skyllet vekk av Obama-bølgen. Obama var frelseren. Han var, med tv-stjernen Oprah Winfreys ord: The One.

Barack Obama var et relativt ubeskrevet blad med kort politisk fartstid. Det er i USA gjerne en fordel, fordi det betyr at han ikke var besudlet av det velgerne mener er som Washingtons korrupsjonsmølje. Obamas manglende erfaring førte for eksempel til at han som nyvalgt senator i 2006 stemte mot å heve gjeldstaket, fordi han ville signalisere at det var viktig med finanspolitisk disiplin, som han sa. Ironien behøver ikke å påpekes.

Det burde ikke overraske at Obamas politiske lederskap svikter. Allerede i 2008 var det klart at Obama manglet styringserfaring og at han ikke behersket Washington. Kontrasten til rivalen Hillary Clinton var stor, og den var ikke i hennes favør. Clinton hadde erfaring i massevis, men var vanskelig å bli forelsket i, robotlignende som hun var i valgkampen.

I USA er rasespørsmålet fortsatt svært sårt, og det å velge en svart president ble av Demokratenes liberale elite rangert langt høyere enn å velge en kvinne. Clintons pliktoppfyllende historie kunne ikke matche Obamas fantastiske rase- og klassereise. Obama oppfylte det bildet av USA amerikanerne liker å tro på ? som mulighetenes land. Selv om klassereiser av hans type nesten aldri virkeliggjøres i dagens lagdelte USA.

Kandidaten Obama hadde evnen til å formidle sin historie, som var den historien om USA amerikanerne ønsket å høre.

Og her ligger mye av grunnen til at hans tilhengere i dag er så skuffet. Obama ble valgt fordi velgerne ønsket en historisk president, ikke en middelmådig kompromissmaker.

Men etter at Obama trådte inn i Det hvite hus har fortellerevnen sluknet, påpeker psykologen og forfatter av boken The Political Brain, Drew Westen, i The New York Times 6. august. I ekstreme tider, med økonomisk krise og en ufokusert, kostbar og langdryg terrorkrig i Afghanistan, er godt lederskap avhengig av å kunne forme en enhetlig fortelling om hva som er galt med USA og hvilken vei det amerikanske folk må gå videre for å komme ut av skyggenes dal.

Amerikanerne responderer positivt på optimisme og klare linjer som skiller godt fra ondt. Når vanlige folk kastes ut av husene sine, når de gir opp å søke jobb fordi det føles håpløst, samtidig som finanssektoren mottar store redningspakker, er det maktpåliggende for en demokratisk president å ha en sterk og virkningsfull historie om hvor veien går videre. Ikke siden depresjonen på 1930-tallet har historien vært mer opplagt, men Obama har avstått fra å formidle den til folket.

I stedet har velgerne fått Herr Kompromiss. Høflig møtevirksomhet med Republikanerne har ikke akkurat tilfredsstilt ønsket blant Obamas velgere om en grunnleggende kursendring etter Bush-epoken.

Mange Obama-velgere vet ikke lenger hva Obama mener om noe som helst etter alle kompromissene og de vage talene. I sommer er det gjeldstaket og ikke arbeidsledigheten som har fått all oppmerksomhet. Det er for den vanlige amerikaner et bevis på at politikerne i Washington er fullstendig ute å kjøre.

Dette er ikke nødvendigvis et problem for Republikanerne, som det er for Demokratene. Høyresiden har et klart budskap: Staten er problemet, noe republikaneren Reagan allerede slo fast ved å si at «staten er ikke løsningen på våre problemer, fordi staten er problemet». Obamas vage taler står i sterk kontrast til dette budskapet.

Lederen av Representantenes hus, republikaneren John Boehner, står knallhardt på sitt løfte om null skatteøkninger. Alle vet hva det republikanske narrativet er. De er kjent for å være organiserte, taktfaste og samhandlende.

Demokratene er kjent for sitt indre kaos. Når de ledes av en vag og usikker leder, er det ingen til å samle trådene. Selv om partiet hadde flertall i begge kamre i Kongressen i perioden 2008?2010, var de like redd sin egen skygge som alltid. Demokratene argumenterer, til dels i kompliserte vendinger, for at ikke bare utgiftskutt, men også skatteøkning er nødvendig. Riktignok tør de ikke å ta ordet «skatt» sin munn, de snakker heller om «inntektsøkning».

Det vanskelige budskapet blir ofte fremført av en president som høres mer professoral enn inspirerende ut. I likhet med den fiktive presidenten Josiah Bartlet i tv-serien Presidenten, er der alltid en mulighet for at professor Obama snarere enn president Obama dukker opp og foreleser bedrevitende om tingenes tilstand.

Så lenge Obama ikke temmer Washington og økonomien peker nedover, er det for den jevne amerikaner ingen grunn til annet enn å tro på Reagan-religionen: Staten er problemet.

Det var en indre motsetning i Obamas valgkamp i 2008: Han proklamerte seg både som en historisk kandidat som skulle endre Washington på en grunnleggende måte, og som en sentrumskandidat, kompromissvillig og med evne til å se to sider av samme sak. Det viste seg at dette var en inndeling av de to Obama-ene: kandidaten og presidenten.

Nå er kandidat Obama igjen på veien i en tidlig valgkampstart før oppgjøret i november 2012. Hans retorikk er allerede blitt skarpere nå som han taler for massene. Det har han alltid vært flink til.

Hvem av Republikanernes kandidater som vil utfordre Obama i er det altfor tidlig å si noe om. Kanskje er det uviktig. Etter økonomien virker det som om Obamas viktigste utfordring er ham selv. Velgerne lurer nok, dersom de stemmer, på om det er kandidaten Obama de velger inn, eller om de igjen må ta til takke med presidenten Obama.

Oslo: Reflections on U.S. and Norwegian reactions

I hesitate to write this, because I am still in shock. People in shock often do or say things they would not do or say were they calm and collected. But I feel a need to write something about this weekend of horror, and to do so in English in order to communicate with my friends and unknown friends in the United States (and anywhere in the world, really).

I am sitting in my office at the moment, which is directly next to Oslo Court House where Anders Behring Breivik (ABB) is currently being processed for jail. (The crowd waiting just roared when his car passed by. It was not a nice roar.) The next street above Oslo Court House is Regjeringskvartalet ("government quarters") where he set off a bomb so powerful that I heard it loud and clear in my apartment Friday afternoon, which is a 15 minute metro ride away. Thankfully, I was not in my office on Friday (really, what was this guy thinking, targeting government buildings on a Friday afternoon in July? Every Norwegian will be on vacation then. Long live Labor Party policies!) and few people were working at the government offices, but still enough for there to be a devastating death and injury toll.

Of course, the Oklahoma City style-bomb was merely a distraction. The real target, we now know, was Utøya, a tiny island about a 30 minutes' drive outside of Oslo, where around 650 Labor Party youth were gathering for their annual summer camp complete with tents, political discussions, and I am sure some summer romances too.

Instead, they were hunted and massacred on an island which had no connection to the mainland except for boats. For over an hour, they were running for their lives, while ABB (dressed in police gear) gunned them down, as if this was some B-rate horror movie. Some of them jumped in the water and swam for their lives toward the mainland. Some made it, others drowned because they couldn't swim anymore, or because they were shot in the water.

Norwegian reactions:

Immediately after the explosion, the news media was scrambling to understand what was going on. It soon became clear that a large bomb had gone off, and thus several experts on terror were shuttled to the TV studios to give their insight. Several of my good friends and colleagues at the various research institutes in Oslo appeared on TV in those minutes and hours after the explosion, looking just as confused and shattered as I was feeling, glued to the TV in my apartment. To their credit, most of them were extremely cautious in their preliminary analyses. My friend Anders Romarheim at the Norwegian Institute of Defense Studies, for instance, while clearly shocked, was stayed calm and said we could not say anything about who was behind this yet. Anders, just like me and I imagine most Norwegians, initially thought that the bomb targeting a government building meant that Islamic terrorism had reached our shores. He maintained on air, however, that we could not know who was behind this as of yet. Indeed, Tore Bjørgo of the Police Academy (and also of the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI) where I work) said the same thing: we must not draw conclusions hastily.

And once it became clear that the Labor Youth camp was under attack by a white male speaking Norwegian, their refusal to be baited into early conclusions by the news anchors was vindicated.

This was domestic right-wing terrorism.

The Prime Minister Jens Stoltenberg (of the Labor Party)'s reactions were also commendable. While I thought he could have gotten on the phone and spoken to the press a bit sooner than he did, once he held a press conference that afternoon, it was clear he was in control. Since then, he has visited with survivors at Utøya, held a memorial speech at Oslo Cathedral, and hugged and held victims and relatives of victims.

Despite being the very symbol of what ABB was attacking (which was, apparently, the ruling Labor Party's multicultalism policy), Stoltenberg kept his cool. No angry rhetoric. No violent overreaction. No promise of revenge. Rather, Stoltenberg said, "we will retaliate with more democracy, transparency, and openness." The royal family was living examples of this, as they visited Oslo Cathedral twice this weekend, without any more security than they normally have, with security guards discretely placed in the background. Their open crying at the memorial service Sunday made me, a republican, very moved.

U.S. reactions:

Perhaps the unfortunate New York Times report is the most telling in terms of how the American media reacted, and what kind of effect the "War on Terror" has had on the American psyche. As Glenn Greenwald at Salon has documented, for much of Friday, the featured headline on The New York Times online front page strongly suggested that Muslims were responsible for the attacks on Oslo. Once it became clear this was incorrect, the paper explained why it had made drawn the incorrect conclusion. Reports Greenwald, "There's this extraordinarily revealing passage from the NYT -- first noticed by Richard Silverstein -- explaining why the paper originally reported what it did:

'Initial reports focused on the possibility of Islamic militants, in particular Ansar al-Jihad al-Alami, or Helpers of the Global Jihad, cited by some analysts as claiming responsibility for the attacks. American officials said the group was previously unknown and might not even exist. There was ample reason for concern that terrorists might be responsible.'"

So, terrorism = Muslims. A white Norwegian male cannot be a terrorist, he must be a madman or a lone wolf or something not terrorist related? I fear this is the legacy the ill-conceived "war on terror" has had on the American mental framework.

But not just reputable NYT made the mistake of drawing early conclusions. The Washington Post's Jennifer Rubin wrote a column - still there - linking the attacks in Norway to the war on (Islamic) terror, and - incredibly - the need to keep the U.S. defense budget away from recession cuts. Not until Sunday at 5:15 pm did there appear a link on top of the post alerting readers to an update on the matter where she defends her early conclusion but also admits it was a mistake. She concludes that the U.S. defense budget should stay sheltered from cuts because there are no shortage of threats out in the world, be they lone wolves or "organized jihadists."

Indeed, President Obama also seemed to assume this was an act of Islamic terrorism: "It's a reminder that the entire international community holds a stake in preventing this kind of terror from occurring" and "we have to work cooperatively together both on intelligence and in terms of prevention of these kinds of horrible attacks."

So, President Obama, does this mean you would like to cooperate on rooting out right-wing extremism? I sure hope so. 

But, of course, the sad reflection ending this blog post is that to a certain extent, it is impossible to guard oneself against horrific incidents such as the one that has befallen Norway. Changing Norway to "make it more secure" by limiting the mobility of our politicians, our royal family, ourselves - that would be changing Norway for the worse. When walking around downtown Oslo Saturday night, I felt frightened and unsettled at the sight of military everywhere. The Norwegian military had taken over for the police in guarding the Parliament, Royal Palace, and the explosion sites.

Today, the military is gone. Our extraordinary openness  (as the BBC notes) cannot be compromised. We shall retaliate with more democracy, more transparency, more openness.

As Stine Renate Håheim, survivor from the island, said, "If one man can show so much hate, think how much love we could show, standing together."

Thanks for reading,

Hilde.

Amerikansk politikk har aldri vært så splittet som nå? Ikke akkurat...

På mandag skrev Dagsavisen i forbindelse med gjeldforhandlingene i Washington, D.C. at USA aldri har vært så splittet som nå.

Vel. Hvis man ser bort i fra borgerkrigen, første verdenskrig ("Red Scare", anyone?), McCarthy-perioden, borgerrettighetsbevegelsen, Vietnam-protestene, Watergate, Kongressen på 90-tallet, valget i 2000 og Irak-krigen, så. Til tross for skriverier som hinter mot en ny og verre æra i amerikansk politikk har man altså ikke noen gyllen fortid å se tilbake på. Amerikansk politikk og samfunn har alltid hatt alvorlige problemer å ta seg av, og har alltid hatt interne diskusjoner (eller regelrett kriger) om hvordan best å løse disse problemene.

Polarisering i amerikansk politikk er et yndet tema både for lekmenn og statsvitere. For de som følger med på amerikanske nyhetsprogrammer og politikernes uttalelser, virker amerikansk politikk meget polarisert. Her er det ideologisk rigid retorikk og lite kompromissvillighet som dominerer. Gjeldsforhandlingene virker i så måte som et perfekt eksempel på polarisering: USA står overfor en alvorlig økonomisk situasjon, noe må åpenbart gjøres, men i stedet for å inngå løsningsorienterte kompromisser virker politikerne mere interessert i å forsvare hver sin ideologiske høyborg med tanke på neste valg.

Amerikansk media hjelper gjerne til og framstiller ofte det amerikanske kartet som bestående av "røde" (republikanske) og "blå" (demokratiske) delstater, og man får inntrykk av at østkysten og vestkysten er blå mens Midtvesten og sørstatene er røde. Både kultur og politikk skiller disse områdene og USA er et delt land. Abort, homofili, statens rolle og så videre osv skaper dype skillelinjer i USAs personlighet.

Men er det egentlig slik? Når man spør om for eksempel abort i spørreundersøkelser, får man svart/hvite svar fra velgerne? Nei. Man gjør ikke det. Man får gjerne nyanserte svar som "abort er galt, men må være lovlig likevel". Hva, derimot, hvis man spør politikerne i Kongressen? Da kommer de unyanserte, polariserte svarene på rekke og rad.

Det er desverre slik at man har kommet til enighet om tre ting ad. polarisering (desverre fordi dette gjør det politiske håndverket i USA vanskeligere):
        1. Kongressen er mer ideologisk polarisert i dag enn den var ett tiår tilbake. Den ideologiske overlappingen som fant sted i sentrum mellom de to partiene har forsvunnet, noe som selvfølgelig gjør kompromisser vanskeligere. Det er flere grunner til dette, men en viktig grunn er at man har sett "sikre" kongressdistrikter vokse (noe som betyr at politkeren som representerer distriktet ikke trenger begeve seg mot sentrum for å bli gjenvalgt).
        2. Den ideologiske avstanden mellom partiaktivister har økt, noe som betyr at de som bryr seg mest om politikk (og stemmer på valgdagen) har blitt mer ekstreme.
        3. Dereguleringen av media har ført til en økning i antall media som er partipolitisk heller enn "nøytral" og derfor en bevegelse vekk fra konsensus og nøytral nyhetsgrunn som basis for diskusjoner.

Det man derimot ikke er enig i, er i hvilken grad denne polariseringen av eliten reflekterer velgerne. Som sagt viser spørreundersøkelser at man gjerne kan få relativt sentrumsorienterte svar på såkalte "wedge issues" (kontroversielle saker). I tillegg er den blå-røde inndelingen av delstater og regioner i USA misvisende, da den konservative/liberale skillelinja gjerne går mellom urbane og rurale strøk innad i hver delstat, heller enn mellom delstater. Problemet er jo at polariseringen blant eliten kan føre til polarisering av velgerne, all den tid mange velgere bruker eliter de stoler på som markører for hva de selv skal mene om politiske saker.

Dermed har barnehagen i Washington, D.C. ikke bare å lære seg at man må dele på ting og inngå kompromisser, men også at man må leke med de man ikke egentlig liker på en sivilisert måte for å være et godt eksempel for andre. Lykke til, småbarn.

Gjeld og andre vanskelige temaer

Demokratene og republikanerne danser på taket. Gjeldstaket. Mens andre har ferie (andre inkluderer tydeligvis ikke meg selv. Ikke bitter.) har Pappa Obama bedt barna i Kongressen bli igjen etter skoletid i hete, fuktige Washington, D.C. for å forhandle ferdig. Men om hva, egentlig? Dette styret rundt gjeldstaket er jo egentlig bare storm i et vannglass, siden Kongressen alltid øker grensa på USAs gjeldstak når det trengs. Det er, med andre ord, en formalitet.

Så hva er det Obama og republikanerne driver og forhandler om? De forhandler om USAs politiske økonomi - om USAs framtid som velferdsstat. De forhandler dermed om USAs vaklende økonomi skal bedres ved hjelp av skattelettelser og velferdskutt eller skatteøkninger og velferdskutt.

Dette er altså en ideologisk kamp om USAs framtid, og ingen ønsker å gi etter. Som Daily Shows harselering viser så dominerer det ideologiske over det pragmatiske for øyeblikket. Det er dermed slettes ikke sikkert at de som viser seg fra sin mest pragmatiske side midt i en kamp om store ideer blir vinnerne. Det kan godt være at nok republikanere holder fast ved sine skattelettelsesløfter og ikke ønsker å være med på et stort kompromiss. Dermed må man bli enig om et liten kompromiss i denne omgang, og kjøre omkamp i neste runde, uvisst under hvilken president og med hvilken Kongress.

Obama avviser at et lite kompromiss (om gjeldstaket) er aktuelt uten et stort ett (om statsbudsjettet), men det gjenstår å se om barna ønsker å høre på far.

Om "isolasjonisme" og amerikansk utenrikspolitikk

I 1821 sa John Quincy Adams, daværende utenriksminister og framtidig president, at USA ikke søker monstre som de kan drepe rundt om i verden, men sier seg fornøyd med å ønske frihet og uavhengighet til alle som streber etter dette. USA "goes not abroad, in search of monsters to destroy. She is the well-wisher to the freedom and independence of all. She is the champion and vindicator only of her own."

Disse ordene er kjente for amerikanere så vel som studenter av amerikansk utenrikspolitikk. Adams' advarsel mot for mye engasjement utenfor USAs grenser har ofte blitt beskrevet som en del av "isolasjonisme" tradisjonen i amerikansk utenrikspolitikk, og gjerne sitert av de som er i mot øyeblikkets krig eller intervensjon. Men isolasjonisme-begrepet har også blitt brukt motsatt: som et våpen rettet mot kritikere av intervensjoner. Å kalle noen en isolasjonist er rett og slett en måte å delegitimere deres argumenter på, da det å være isolasjonist ikke sees på som legitimt i amerikansk politikk.

Senator John McCain advarte jo nylig de republikanske presidentkandidatene i mot å innta isolasjonistiske posisjoner når det gjelder Libya og Afghanistan, fordi det for han som er for disse intervensjonene lønner seg å karakterisere motstandere som isolasjonister. Max Boot skriver videre i Los Angeles Times på tirsdag at:
"Whenever America has eschewed commitments abroad and turned inward, the results have been disastrous. The most isolationist decade in the country's history — the 1930s — was followed by World War II. The "Come Home, America" isolationism of the 1970s was followed by the fall of South Vietnam, the genocide in Cambodia, the Iranian hostage crisis and the Soviet invasion of Afghanistan. In the 1990s, the post-Cold War desire to spend the "peace dividend" led the U.S. to turn a blind eye to the rising threat from Al Qaeda."

La meg først få si at man kan forstå amerikanere som er redd for at USA skal "trekke seg tilbake" fra omverden og miste sin posisjon som eneste supermakt. Likeledes kan man også føle med amerikanere som frykter at USA for lengst har trådd over streken og involverer seg alt for lett i andre land med militærmakt.

Problemet er at denne debatten ikke kan tas ved hjelp av begrepet "isolasjonisme", fordi det er på grensen til meningsløst. JA - det er hevet over enhver tvil at USAs grunnlovsfedre var mer opptatt av å bygge opp det nye landet sitt enn å øyeblikkelig lansere intervensjoner i andre land over Atlanteren. NEI - dette betyr ikke at der er en lang tradisjon for "isolasjonistisk utenrikspolitikk" i USA. Den første perioden Boot nevner - 1930-tallet - er den eneste tidsperioden som historikere nå anerkjenner som mulig isolasjonistisk. Dette fordi USA i denne perioden hypotetisk sett hadde muligheten til å påvirke europeisk politikk (i positiv retning, antar man) men avstod fra militær eller politisk innblanding. Dette da i kontrast til intervensjonen i første verdenskrig, samt den meget aktive økonomiske politikken USA førte mot Europa på 1920-tallet som en måte å påvirke stormaktenes adferd på. Hans andre eksempler er fullstendig tendensiøse i sine årsakssammenhenger og holder ikke vann.

For øvrig må det sies at dersom man tar amerikansk historie med i betraktningen er det meget mer fare for at USA blander seg for mye, heller enn for lite, inn i omverdenens gjøren og laden. Det at USA liker å gjøre dette på sin egen måte heller enn å være så veldig samarbeidsvillig beskrives bedre som unilateralisme heller enn isolasjonisme. Disse begrepene må ikke blandes.