Stop. You're killing me.

I lys av gårsdagens tragiske hendelse i Arizona oppfordrer jeg alle lesere av Dagens DC til å ta et sekund og lese Washington Post spaltist Dana Milbanks tankevekkende spalte fra 10. november, hvor han skrev om den farlige retorikken på høyresida (Milbank rettet særlig kritikk mot Bill O'Reilly, som hadde festet seg ved Milbank og pekt ham ut på tv showet sitt på FOX) og hvordan dette oppfordret til vold.

Nå vet vi fortsatt ikke hva som inspirerte 22-årige Jared Lee Loughner til å møte opp på en Safeway (matbutikk) med (sannsynligvis) et semi-automatisk våpen og skyte Representant Gabrielle Giffords i hodet, samt skyte andre oppmøtte (i blandt dem en 9 år gammel jente som var født 11. september, 2001, rapporteres det om). Det trenger jo ikke være politisk motivert. Men den lokale sheriffen (Pima County Sheriff Clarence W. Dupnik (D)) var meget fokusert på den muligheten, og sa:

"The anger, the hatred, the bigotry that goes on in this country is getting to be outrageous, and unfortunately Arizona has become sort of the capital." "We have become the mecca for prejudice and bigotry."
~

Tea Party: Republikanernes strenge hustru

Tea Party kandidatenes strenge insistering på at statsbudsjettet må kuttes og statsgjelda må synke er jo i og for seg gode ideer (om enn noe uklart hvordan dette skal gjennomføres i praksis). Men de nye tea party-affilierte i Representantenes Hus representerer ikke Det amerikanske tepartiet. De representerer Det republikanske partiet. Nå lot alle republikanerne og demokratene i går som om at det å lese opp Grunnloven i Representantenes Hus var en veeeeldig god ide, kjære nygifte teparti-hustru, men det skal bli interessant å se hvor lenge far i huset - altså republikanerne ved Speaker of the House John Boehner - orker å snakke pent med den litt volatile husfruen. (For øvrig har jeg tidligere skrevet at Boehner er mest kjent for sin konstante gulaktige brunfarge, men nå er han definitivt mer kjent for å sippe i tide og utide når han blir intervjuet om AMERIKA!)

For eksempel er det jo klart at planen med å reversere helsereformen kommer til å øke, ikke minske, statsgjelda. Som E.J. Dionne skrev så bra i Washington Post i går så er det litt uklart akkurat hvordan republikanerne har tenkt å kutte i budsjettene (100 milliarder dollar er målet visstnok) og akkurat hvordan Grunnloven egentlig relaterer seg til det hele.

For en fin måte å avslutte uka på og forberede seg på galskapen som helt sikkert kommer fra Capitol Hill, ta en titt på Jon Stewart's harselering med den nye Kongressen her. God helg!

Hva sa egentlig folket nå?

I dag er den store dagen - republikanerne inntar Representantenes Hus med flertall og får derfor nye lederposisjoner de neste to årene. John Boehner (Ohio) skal lede 80 nyvalgte (samt 262 republikanske veteraner) som Speaker of the House med Eric Cantor (Virginia) ved sin side som majoritetsleder. Sammen skal de "revolusjonere" amerikansk politikk, Washington D.C., lobbyistkorrupsjonen, budsjettet og mange, mange andre ting. Ihvertfall hvis vi skal tro retorikken under valgkampen.

Særlig får det republikanske lederskapet hendene fulle med å takle sine nyankomne og ivrigste medlemmer. Tea Party kandidatene har lovet så mangt, blandt annet å ikke stemme for å øke grensa til USAs statsgjeld (som jo må gjøres, ellers blir det pinlig og vanskelig for USAs utenlandsgjeld), og å så definitivt stemme for reversering av helsereformen (eller "Obamacare" som de kaller det).

Dette vet de at det amerikanske folket er for, fordi det var den unisone beskjeden folkets røst uttrykte i Kongressvalget i november. Sier republikanerne. Demokratene, derimot, er ganske så sikre på at folkets røst egentlig er ganske positiv til helsereformen (særlig dersom republikanerne forsøker å fjerne populære deler av den) og at det valget egentlig var et uttykk for, var økonomiens sørgelige tilstand og manglende jobber.

Begge partiene synes dog å være enig i at det er alt for mye partiskhet i Kongressen og at man må "snakke sammen" og være samarbeidsvillige. Det sier de iallefall, noe som jo tyder på at de tror dette er det det amerikanske folket vil høre. Uansett hvem som er i mindretall i Kongressen, klager mindretallspartiet over maktarroganse fra flertallspartiet. Obama ble kritisert av republikanerne fordi han i 2009 begrunnet sine handlinger med at "vi vant valget."

I Senatet sier republikanerne at de har brukt det kontroversielle parlamentariske verktøyet filibuster fordi demokratene ikke har latt de være med på lage-lov-leken. I Representantenes Hus har republikanerne klaget over strenge regler laget av demokratene som har forhindret repubublikanerne i å foreslå lovtillegg. Dermed er det litt ironisk - dog ikke det minste uventet - at republikanerne nå ser sitt snitt til å utnytte sitt nye flertall i samme Representantenes Hus for å holde demokratene unna prosessen.  Hvorfor det? Jo, fordi republikanerne vant valget.

Så da er runddansen i gang igjen...

Nytt år - ingen muligheter

Rett før jul kom en meget etterlengtet diskusjon blandt interesserte om hvorvidt USAs ubetingete støtte til Israel egentlig er bra for USA og fredsprosessen.
Det har vært meget interessant å følge Midtøsten-debatten i USA de siste årene, da mye har endret seg. Fra å være et land hvis media og politikere ensidig støttet den til enhver tid sittende israelske regjering i tett opp mot enhver situasjon har debattet utvidet seg og blitt mer åpen for motargumenter. Særlig har dette skjedd de siste par årene, etter en trang fødsel med statsviterne Mearsheimer og Walts (meget kontroversielle) bok The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy publisert i 2007. Her ble det presentert argumenter for hvorfor USAs ensidige støtte til Israel var i mot USAs "nasjonale interesser" (som jo statsvitere som liker realismeteorien innenfor internasjonal politikk liker å skrive om) og pekt på den sterke innflytelsen som pro-israelske lobbyister har i Kongressen spesifikt og den politiske diskusjonen generelt. Etter en runde med anklager om anti-semittisme (alltid tilstedeværende i Midtøsten-debatten i USA) kom man endelig til sakens kjerne, og man har derfor fått en akademisk debatt til å ta rot i offentligheten, noe som har ført til at tidligere sterke pro-israelske medier som New York Times har endret hvordan de skriver om konflikten. Særlig har det vært interessant å lese den ellers så ubrukelige Thomas Friedmans innlegg det siste året, som har vært uvanlig kritiske til USAs involvering i fredsprosessen og hans snikende mistanke om at USA nå er Israels nikkedukke.

Men kanskje enda mer slående er det at snart eks-redaktør av The New Republic, Marty Peretz, hvis støtte til Israel har vært lang, sterk og høylydt (han skrev for eksempel i høst at muslimer kanskje ikke fortjener ytringsfrihet), nå ser ut til å kvalifiseres noe - ihvertfall består hans nåværende opphold i Israel blandt annet av å delta i demonstrasjoner i mot israelske bosetninger i en arabisk bydel i Jerusalem.

Angsten blandt israel-vennlige amerikanere vokser ettersom Israel viser seg fra en ikke-liberal, ikke-sentrumsorientert side. The Atlantics Jeffrey Goldberg spurte for noen dager siden, hva hvis Israel i framtiden ikke lenger er et demokrati, men velger religion som betingelse for statsborgerskap?
I det hele og store viste høstens fiasko at Netanyahu-regjeringen ikke er opptatt av å støtte USAs forsøk på å gjenopplive fredsprosessen, og da spør kommentariatet seg: hvorfor skal vi da støtte Israel?
At dette spørsmålet i det hele tatt blir stilt, indirekte eller direkte, er en revolusjon i den amerikanske debatten.

Godt nytt år: liberal vs. konservativ oppsummering av 2010

 Hvorfor føles to år med store politiske seire som et nederlag, spør den liberale kommentatoren E. J. Dionne i Washington Post? Svaret: fordi nederlaget i Kongressvalget i november i år ikke kan tas på noen annen måte enn som svar på tiltale fra høyresiden. USA gikk fra en venstrevridd folkebevegelse i 2008 til en meget høyrevridd en i 2010. Selv om Obama ironisk nok har fått mye kritikk fra sin egen velgerbase på venstresida må man altså huske på, skriver Dionne, at store politiske reformer er skremmende for velgere og at Obama har fått til mye på liten tid. Man må også forstå at det er en godt organisert bevegelse på høyresida som misliker det Obama har fått til, og det var de som vant valget og det er de som tar over Representantenes Hus i januar.

Nå skal det sies at det var mange flere som stemte på Obama i 2010 enn det var som stemte på republikanerne i 2010, og det har vært mye diskusjon om hva valget i november egentlig betød - om der i det hele tatt var en unison beskjed fra velgerne man kan ta med seg. Som statsviterere vet kan det være en utfordring å "tolke" "folkets vilje". I USA vet man at "folket" gjerne svarer negativt på spørsmål om de ønsker mye statlig innblanding i deres liv (de er ideologisk sett sentrum-høyre) men på spesifikke spørsmål om de ønsker helseforsikring eller bedre skoler eller et sterkt forsvar svarer de som oftest ja (de er praktisk sett sentrum-venstre). Dermed er det rom for mye manøvrering og bevegelse både mot høyre og venstre.

Dagens DC avslutter årets siste blogg med et herlig - og typisk sarkastisk - innlegg fra neokonservative Bill Kristol (bilde ovenfor) ved The Weekly Standard, som har laget et lite rim basert på det engelske diktet "Twas the Night Before Christmas" om Obamas skattekompromiss med republikanerne:

Twas the week before Christmas, when all through the House
(And Senate), the appropriators were stirring, each quiet as a mouse.
The earmarks were hung by the chimney with care,
In hopes that the public wouldn't notice they were there.

Many members were nestled all snug in their beds,
While visions of sugar-plums danced in their heads.
And Nancy in her Okerchief, and Harry in his cap,
Were ready to settle their brains for a long winter's nap.

When out on the lawn there arose such a clatter,
The pols sprang from their offices to see what was the matter.
Away to the window they flew like a flash,
Tore open the shutters and threw up the sash.

The moon on the breast of the new-fallen snow
Gave the lustre of mid-day to objects below.
When, what to their wondering eyes should there be,
But a miniature CR, and a united GOP.

With a clever driver, so lively and quick,
All knew in a moment it must be St. Mitch.
More rapid than eagles his coursers they came,
And he whistled, and shouted, and called them by name!

"Now Coburn! Now, Cornyn! Now, DeMint and McCain!
Read the bill! All of it! Let's raise some cain!
To the cameras! To talk radio! Let's scream and yell,
And consign thousands of earmarks to a fiery hell!"

As dry leaves that before the wild hurricane fly,
As the public revolted, the spenders started to cry:
"But wait, what's wrong? This is how it's done!
With our sleigh full of toys, we're having some fun."

But then, in a twinkling, they heard out the door
The rumbling and growling of the people's roar:
"No business as usual! Let's cut out the pork!
Or we're coming for you with a knife and a fork!"

It was over in a flash. Reid folded like a cheap suit.
And the Democratic Congress was left with ashes and soot.
The bundle of toys they had flung on their back,
They despondently put back in their copious sack.

McCain's eyes-how they twinkled! his dimples how merry!
His cheeks were like roses, his nose like a cherry!
His droll little mouth was drawn up like a bow,
When he took to the floor to chortle and crow.

All relished the victory. The people had said nope.
And the Republicans had listened--a cause of hope!
Plus tax rates were staying down for two years!
The big government liberals were reduced to tears.

The tea party was strong, and ready to fight,
It was a wonderful, heartening, inspiring sight.
Now if only the old Congress would sound the bell--
But they still wanted to act on don't ask, don't tell.

So no more merriment, but back to work,
To defend the military, and their noble work.
Still, it was a good week, all agreed,
Though many more like it the country does need.

So Mitch sprang to his sleigh, to his team gave a whistle,
And away they all flew like the down of a thistle.
But I heard him exclaim, ere he drove out of sight,
"Happy Christmas to all, and to all a good-night!"

GODT NYTT ÅR!

De verste spådommene fra 2010

Foreign Policy har samlet en (relativt subjektiv) liste over de ti verste spådommene fra 2010 som altså da forutså ting (som for eksempel Kinas økonomiske nedgang) som absolutt ikke skjedde. Visepresident Joe Biden er nok ikke så veldig stolt over uttalelsen om at sommeren 2010 kom til å blir en "recovery summer" for amerikanske jobber. Tidligere amerikansk ambassadør til FN under George W. Bush, John Bolton, mener dog sikkert fortsatt at å invadere Iran er en fin-fin ide.

For de som ikke liker å tenke på at jula er så godt som over (den *er* over, jeg jobber jo i dag, gjør jeg ikke?) kan de kikke på Stephen Walts ønskeliste til utvalgte internasjonale politikere. For eksempel mener Walt at Obama trenger en undervisning i Machiavellis Prinsen for å lære seg hvordan spille republikanerne over på sidelinjen nå som de tar over Representantenens Hus.

Til sist anbefaler jeg en titt på Foreign Policys bloggeres liste over de beste bøkene fra 2010. Teaser: Tom Ricks mener Jonathan Franzens bok Freedom er 2010s mest overvurderte bok, mens Walt mener Bushs memoarer Decisions Points er en fantastisk guide når du lurer på hva du burde gjøre i enhver lederposisjon (på jobben eller i politikken): les Bushs bok, og gjør det absolutt motsatte.

God romjul!

The Comeback Kid

Neida, Obama fortjener ikke Bill Clintons kallenavn helt enda, selv om den konservative kommentatoren Charles Krauthammer hevdet  dette i Washington Post i helga.  Strengt tatt vet vi jo ikke det før/om Obama vinner gjenvalg. Krauthammer har likevel et godt poeng: mens det tok Bill Clinton nesten ett år å komme seg etter nederlaget i 1994 tok det Obama fem uker. Som jeg skrev denne uka har desember vært en imponerende måned for Obama og demokratene. Akkurat i det mange demokrater er i ferd med å rydde kontorene sine for å gi plass til nyinnvalgte republikanere presser de igjennom en hel rekke politiske saker som har ligget på vent: en historisk seier med omgjørelsen av "Don't Ask, Don't Tell" som har rammet homofile i militæret (og som vel knapt noen trodde det var håp for etter mellomvalgsnederlaget); et stort kompromiss med republikanerne om skattelettelser og arbeidsledighetstrygd; en lov om kvalitetssikring av mat og en høyprofilert lov som skal hjelpe redningsarbeidere som fikk helseskader som følge av deres arbeid i etterkant av terrorangrepet mot World Trade Center i New York (se tidligere blogg om dette temaet).

Ikke minst er det en meget stor seier for Obama at Senatet i går ratifiserte den nye START-avtalen med Russland. Det er faktisk første gang en demokratisk president overser ratifisering av en nedrustningsavtale med Russland. SALT II-avtalen stoppet opp i Senatet i 1979 (da Jimmy Carter var president) da Sovjetunionen invaderte Afghanistan. I 1999, da Bill Clinton trodde Senatet kom til å ratifisere prøvestansavtalen (Comprehensive Test-Ban Treaty) klarte Senator John Kyl å organisere nok motstand til at ratifiseringen feilet. I går klarte altså Obama og demokratene å utmanøvrere den samme Kyl som har vært republikanernes hovedforhandler på dette temaet og fikk ratifisert START-avtalen med 71 stemmer mot 26. En klar tverrpolitisk seier, altså.
Obama drar dermed til Hawaii på juleferie med en rekke uforutsette og overraskende seire etter et langt og vanskelig år.

God jul!